Bokelskere.no

Jeg lurer på hva det er som gir meg assosiasjoner til Drep ikke en sangfugl (Harper Lee) når jeg leser Mister Pip.

Stilen? Fortellerstemmen?
Raseskille-problematikk?

Eg tenkte ikkje over dette før du skreiv det, men eg er samd i at stilen og forteljarstemma kan likne. Forteljarstemma er litt naiv, men samstundes reflekterande, eg meiner forfattaren har skapt ein forteljar som er ei truverdig framstilling av ei oppvakt ungjente.

Vidare tykte eg at grepet med å la Mr Watts kalle inn dei vaksne til klasseromet for å dele lokalsamfunnet sin felles kunnskap var veldig bra. Her får ein god innsikt i kva slags kunnskap som betyr noko for desse øybuarane.

Det er ikkje så lenge sidan eg las Great Expectations. Derfor vekkjer sekvensane med gjenfortellinga av denne Dickens-historia til live kjenslene eg hadde då eg las boka. Dette gjer at eg liker Mister Pip ekstra godt.

Er det nokon av felleslesarane som ikkje har lest Dickens-boka, eller ikkje kjenner til handlinga i den? Er dette i såfall hemmande for lesinga?

Jeg leste Store forventninger (Verdensbiblioteket, 2002) for flere år siden.

Når jeg leser Mister Pip og referansene til Dickens-romanen, husker jeg ganske mye av personer og handling. Men på langt nær alt.

Skulle gjerne lest Store forventninger på nytt, parallelt med Lloyd Jones-romanen, men det har jeg ikke tid til nå.
Det jeg skal gjøre er å lese det innledende essayet (Henning Hagerup) i VB-utgaven + John Irvings etterord: "Romanens konge".

Irvings essay er meget interessant, både når det gjelder det han skriver om Store forventninger og om Dickens.

Lesesirkelen vår ble startet i 2014, og første bok vi leste sammen var Middlemarch.

I den forbindelse siterer jeg følgende fra essayet:

Han [Dickens] var blant de første som lot seg begeistre av George Eliots diktning, og han var også blant de første som gjettet at hun var kvinne. "Jeg har observert det jeg betrakter som så utpreget kvinnelige trekk," skrev han til henne, "at navnet på tittelbladet ennå ikke har vært i stand til å overbevise meg. Hvis disse trekkene ikke springer ut av en kvinnes sinn, er jeg av den oppfatning at aldri før har en mann maktet å gjøre seg så lik en kvinne i sin tankegang, ikke siden verden ble skapt." Selvfølgelig falt hun for disse ordene - og hun ga seg til kjenne for ham.

Vel, dette er jo en digresjon, men den viser jo hvor mangfoldig litteraturens veier er.
Og så kan vi jo fundere på om Lloyd Jones makter å gi en troverdig stemme til jenta Matilda i Mister Pip.

«Og så kan vi jo fundere på om Lloyd Jones makter å gi en troverdig stemme til jenta Matilda i Mister Pip.»

Nettopp disse tankene har også jeg gjort meg. Inntil forfatteren eksplisitt sier at bokens jeg-person er en svart jentunge, oppfattet jeg intuitivt jeg-personen som en hvit gutt. Jeg er nå kommet til side 65, og for meg er det fortsatt ikke en jente som forteller sin historie. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig på hvorfor - mangel på noen små referanser til noe typisk feminint, noen «jentegreier»?

Som du referer Kjell: «Han [Dickens] var blant de første som lot seg begeistre av George Eliots diktning, og han var også blant de første som gjettet at hun var kvinne. "Jeg har observert det jeg betrakter som så utpreget kvinnelige trekk (...)».

Så kan man jo spørre seg hva som er typisk feminint og «utpreget kvinnelig trekk». Svarene i dag er neppe de samme som på Dickens og George Elliots tid. Likevel er det «noe» jeg savner i Lloyd Jones fortellerstemme. Andre synspunkter?

Når jeg leser jeg-romaner, er det mange ganger at jeg blander sammen forfatter og forteller(stemme). Det blir jo feil, men det skjer nok ofte intuitivt.
Er det flere som har det sånn?

Jeg er kommet halvveis i Mister Pip, fortelleren har presentert seg selv med navn etc., så nå er det ikke noe problem å vite hvem hun er. Om Lloyd Jones greier å gi en troverdig og ekte stemme til Matilda, er jeg ikke sikker på. Jeg har i grunnen ikke så mange forutsetninger for å bedømme det.

Jeg regner med at jeg blir enda bedre kjent med Matilda og de andre i siste halvdel av romanen, så da blir det forhåpentligvis enklere å uttale seg om Jones' evne til å gi stemme til en svart jentunge.

Jeg har ikke lest Great Expectations, og til tross for at jeg egentlig ikke har tid, ble fristelsen for stor og jeg hiver meg inn på en dobbelt/parallell-lesing av de to.

Jeg har kommet et stykke inn i Mister Pip, og jeg tror nok at den fint kan leses uten å ha Dickens som bakteppe. Det er jo veldig direkte referanser til boken, men jeg tror at det å lese «forelegget» vil gi en ekstra dybde. Jeg har en teori om at Mister Pip kan leses inn i en postkolonial omskrivning av den klassiske (særlig britiske) litteraturen, slik som også Wide Sargasso Sea er et postkolonialt svar på Jane Eyre. Det handler om hvordan de kolonialisert selv forteller sin historie, mot koloniherrenes diskurs som har vært den rådende. Jeg vet ikke om dette er en fruktbar lesning, men jeg ble nysgjerrig.

Så får vi se om tiden strekker til...

Jeg har heller ikke lest Great Expectations, og følger ditt eksempel med å prøve å lese de parallelt. Amazon hadde Great Expectations helt gratis! Foreløpig (er nå i tredje Dickens-kapittel, og har lest ca. 15 % av Mister Pip) tror jeg parallell lesing gir et bedre utbytte av Mister Pip,og er godt fornøyd med dette valget, takk for tipset!

Det er en forbindelse der. Kanskje tonen i historien? At det handler om å stå opp for noe; borgerrettigheter, utdanning, anstendighet. Altså store og viktige prinsipper sett fra et barneperspektiv. De er dannelseshistorier som i beste fall blir sittende.