Bokelskere.no

BOK I: Miss Brooke

BOK II: Gammel og ung (Old and Young)

Leseperiode:
Mandag 6. januar - Søndag 19. januar

Velkommen med innlegg, analyser etc.

(Her finner du en mer generell diskusjonstråd om Eliot og Middlemarch)

Diskusjonstråd for Bok 3 og Bok 4

Diskusjonstråd for Bok 5 og Bok 6

Diskusjonstråd for Bok 7, Bok 8 og Epilog

=============================================================

Redigert onsdag 8. januar:

Etter en forespørsel har jeg lagt inn noen linker til sitater (fra Middlemarch, etc.) og omtaler av romanen Middlemarch:

Omtaler, Goodreads (Anbefales)

Eliot-sitater (engelsk)

Noen sitater fra en av de norske utgavene

Diverse utgaver av "Middlemarch"

Beklageligvis har jeg ikke vært så aktiv i lesesirkelen (men nå blir det andre boller!). Jeg leste en riktig interessant artikkel i nyeste utgave av TLS. Artikkelen er også på nett for de som er interessert. Hvilken real-life person er Edward Casaubon basert på? Eller Dorothea Brooke?

"But who was Edward Casaubon? – George Eliot and Mark Pattison revisited"

God lesehelg - folkens!

PS: Jeg kommer tilbake med mitt inntrykk av boka så langt - før helgen er over. :)

Artig artikkel. Eg gliste godt av dette:

The following day, she records, she and George went to the Museum, where Dr Rolleston (professor of anatomy and physiology) “dissected a brain for me”.

Det virker som om det var meir futt over samværet mellom akademikarar før i tida.

Vel, nå er jeg endelig i gang. Jeg leser på Kindle samtidig som jeg lytter, og det kommer ikke til å gå fort, men det er en fornøyelse.

Jeg henger skikkelig langt etter her nå. Har nesten ikke fått lest noe denne uka og ikke i forrige uke heller... I tillegg sliter jeg nok litt med å komme igang også, selv om jeg er enig i at språket er vakkert. Og nei, min utgave egner seg ikke å ha med i badekaret eller å lese på senga. Den er rett og slett for tung. Men jeg kommer etter. Er det flere enn meg som ikke har begynt på del 3 enda?

Boka er stor og tung ja, i alle fall Verdensbibliotek-utgåva. Eg drog den med meg på jobbreise søndag-torsdag denne veka, og det vart trangt i reiseveska, gitt. Heldigvis blei det ikkje merkbare skader på boka, berre litt ekstra slitasje på kantane av smussomslaget. Men målet mitt no er å lese meg såpass langt fram at boka kan ligge att heime til neste jobbreise. Så kan eg heller ta med meg ei lettare bok på tur.

Ja det er verdensbibliotek-utgaven jeg også har. Høres lurt ut å la den være hjemme når du er på jobbreise ja. Har forsøkt å stable den opp i med pute i senga jeg, men nå har jeg gitt opp det ... For en stund i hvertfall .. Og begynt å lese en liten og lett pocketbok (en gatekatt ved navn Bob) på senga istedenfor. Middelmarch koser jeg meg med i sittende stilling. Da tar det jo litt lenger tid, men det gjør jo ikke noe;-)

Er på ny jobbreise denne veka, og no blei Middlemarch att heime. Eg tok med Ut og stjæle hester i staden, fantastisk fin bok det også.

Ja, den er nydelig fin:-)

Vil bare ønske deg lykke til med lesingen! Nyt Middlemarch i ditt eget tempo. Du har mye bra i vente :-)

Tusen takk:-) er kommet mer igang nå, men har det så travelt om dagen. Altfor lite tid til å lese, men nyter språket og alle gullkornene som kommer som perler på en snor!

En liten advarsel: jeg ligger foran skjema og tok i spenning opp bind 2 i Bokklubbens 96 utgave. Vel der forsvant litt av spenningen i første setning på vaskeseddelen. Jeg skal ikke være så dum at jeg også leser resten:)! Også i første bind syntes jeg vaskeseddelen sa for mye. Jeg har tydligvis litt tungt for det...., og med det er andre også advart.

Ferdig med bok I og II og godt igang med bok III.

Har lest alle de flotte innleggene dere har postet og det er veldig inspirerende og gøy, samt at det bidrar til at lesingen av Middlemarch går lettere, for ikke å snakke om at den blir lest i det hele tatt. Dette er nok ikke en bok jeg hadde kommet gjennom på egen hånd.

Til nå har vi blitt presentert for et stort persongalleri og blitt godt kjent med innbyggerene i Middlemarch. Den ytre handlingen har ikke vært så stor i de to første bøkene og det har medført lite spenning og mangel på det som driver en historie fremover. Til gjengjeld så er personskildringene så ekstremt gode og fortellerstilen så utrolig bra at det har vært en fryd å lese.

Nå som jeg har startet på bok III så føler jeg at det har vært nyttig å ha kommet så under huden på hovedpersonene. For nå som jeg leser om Fred og hans familie har jeg jo inngående kjennskap til dem. Samtidig er jeg utrolig spent på å få vite hvordan det går videre med alle de andre vi har blitt kjent med.

Denne har jeg skjøvet foran meg ganske lenge, men nå steg inspirasjonen! Takker!

Det har gått tregere å lese Middlemarch enn jeg hadde forventet, jeg synes ikke det er noe driv over handlingen. Eller sagt på annen måte, jeg synes det er lite handling! Men jeg synes fortellerstilen er fantastisk. Opplever det nærmest som forfatteren henvender seg til meg personlig.
Og at forfatteren har humor er i hvertfall sikkert, hør på dette: "Mr. Bulstrode snakket alltid ganske lavt, og de som var mer høyrøstede, påsto det minnet om en slags hemmelighetsfull hvisking. De antydet til og med at det kunne tyde på at han hadde noe å skjule. Men det er vel ingen grunn til å tro at høyrøstede har mindre å skjule enn lavmælte, bortsett fra stemmen da, med mindre det står i Skriften at ærlighet og oppriktighet har sitt sete i lungene."
Jeg holder nå på med kapittel 17 og opplever leseopplevelsen forsterket av dere andre leseres innspill og refleksjoner, ellers hadde kanskje boka blitt satt tilbake i hylla... Så jeg henger med, selv om det går tregt.

Da har jeg lest Bok I og Bok II.

Skal begynne på Bok III i løpet av helga, så da vil jeg legge eventuelle innlegg i tråden for Bok III og IV.

Jeg ser fram til å lese mer om både ekteparet Casaubon og familien Vincy
Eliot bruker ikke det man kaller 'cliff-hangere', og Middlemarch kan vel heller ikke kalles en 'page-turner'. Likevel er det noe med stilen og beskrivelsen av tanker og reaksjoner som gjør at jeg hele tiden har lyst til å lese videre for å finne ut hvordan det går med (hoved)personene.

Blir vel flere personer å forholde til seg etter hvert
Middlemarch og "Middlemarch" er mangfoldig.

Sjølve handlinga i boka engasjerer meg hittil ganske lite. Heldigvis har boka andre kvalitetar som veg opp for dette. Forteljarstilen framstår for meg som overraskande moderne, eg hadde venta meg ein langt meir arkaisk stil. Biletbruken er nærmast fri for klisjear, den er forfriskende, og av og til også uventa. Ein får inntrykk av, som det er nevnt i fleire innlegg nedanfor, at det er ein særs intelligent og kunnskapsrik forfattar som fører pennen. Teksta er eit oppkome av kloke observasjonar av menneskenaturen, og sitat-verdige setningar og passasjar kjem tett som hagl. Og ikkje minst, ein får eit truverdig inntrykk av kva for idear og strøymingar som prega dei øvre samfunnslaga i England på denne tida. Så, ja, eg kjem til å halde fram med lesinga.

Som mange andre lesarar var eg ei stund litt splitta: På den eine sida kunne det i lange periodar vere lite driv over handlinga. På den måten kan Dickens (på sitt beste) og Austen (også ho på sitt beste) engasjere meg meir enn tilfellet er i mitt fyrste møte med George Eliot. Men på den andre sida, når Eliot er på sitt beste, finn eg same typen gode observasjonar og karakteristikkar som hos hos Austen, ja eg trur nesten Eliot er den beste av dei to her, og ikkje minst dei vittige kommentarane til eit menneske i eit klassedelt samfunn. Handlinga flyt godt, og dei mange personane gir oss eit nyansert bilde av livet i ein småby. Litt russisk, ja, som Lillevi er inne på.

Eg ser ein interessant parallell mellom ekteparet Casaubon i Roma hos Eliot og ekteparet Tesman og Gabel hos Ibsen (i Hedda Ganler), som òg er på bryllaupsreise der faglege aktivitetar dominerer.

Jeg er enig med deg i (nesten) alt du sier, Jostein, bortsett fra utsagnet om at selve handlingen er lite interessant. Her er det handling i bøtter og spann - på det indre planet.

Én ting jeg er usikker på, er kunnskap om England «på denne tiden». Når er egentlig «denne tiden»? På vaskeseddelen får vi vite at handlingen foregår i 1832, før dem store valgreformen «The Reform Bill». Ukyndig som jeg er om britisk historie, vil jeg være takknemlig om noen kan informere om denne reformen og hva den førte til. Hvilket stort skille i britisk historie medførte reformen?

Reform Act 1832 gikk enkelt sagt ut på at folket ble mer rettferdig representert i Parlamentet. Tidligere hadde kretser med svært få velgere kunnet sende flere representanter, mens voksende industribyer i distriktene var underrepresenterte.

Etter reformen hadde en av fem engelskmenn stemmerett, og det er spekulert i om dette forhindret revolusjon i landet. Det gikk imidlertid nesten 100 år før alle kunne bruke retten sin.

Takk skal du ha, gretemor!
Jeg poster likevel innlegget mitt, selv om du kom meg i forkjøpet :-)

Jeg har prøvd å forske litt på disse reformene selv. Dette er hva Wikipedia sier

Slik jeg forstår det, var reformen i 1832 en valgreform. Adelen, som eide store landområder, hadde uforholdsmessig mange representanter i parlamentet. Mens derimot industribyene i nord, som hadde vokst seg store, hadde få. Reformen innebar en mer rettferdig fordeling av representantene, og innførte også stemmerett for lavere sosiale klasser.

For Middlemarch vil reformen av 1832 altså innebære at landsbyen mister innflytelse i parlamentet.

Wikipedia nevner også at kampen rundt denne reformen er et tema i Eliots bok, men ikke et hovedtema.

Dette vet jeg som sagt svært lite om, og er glad hvis mer kunnskapsrike lesere supplerer eller korrigerer meg.

Med fare for å framstå som kverulerande, så vil eg peike på at det er ein viss nyanse mellom at handlinga ikkje engasjerer meg (ei klar subjektiv vurdering), og ein påstand om at handlinga er lite interessant (ei formulering som kan tolkast som ei objektiv vurdering). Eg har ingen vanskar med å forstå at mange finn sjølve handlinga interessant. Men hittil har den ikkje fenga meg meir enn måteleg.

"På denne tida", ja. Eg irriterte meg faktisk litt over min eigen latskap medan eg skreiv det. Eg sikta til tidsromet handlinga er lagt til, men gadd ikkje å sjekke opp om eg hugsa rett årstal så eg valgde den enkle løysinga.

Eg lurer også litt på dette med "reform bill". Det snakkast jo stadig om reformer i boka, men det er ikkje klart for meg om alle desse er reformer som følger av denne "billen".

Etter å ha slitt meg litt gjennom de første hundre sidene, har det heldigvis løsna for meg og Middlemarch. Nå nyter jeg språket, historiene og humoren til en meget interessant og intelligent forfatter. Føler meg sikker på at jeg kommer til å lese mer om og av henne.

Jeg slutter meg til de mange superlativene Eliots Middlemarch har fått!

Språket har jeg allerede nevnt, så velkomponert og poetisk, så bevisst brukt. Jeg liker den underfundige, tørrvittige humoren. For eksempel om forfatterspiren Will Ladislaw: «Dikteren må kunne hate, sier Goethe. Og den kvalifikasjonen hadde Will i det minste.»

Som Marit, har jeg merket meg forfatterens overbærenhet med alle våre skrøpeligheter og svakheter. Spesielt er den første åpne konflikten mellom ektefellene Casaubon gripende. Mr. Casaubon oppfatter Dorotheas tilbud om å hjelpe ham, som kritikk. Og hun treffer (uten selv å vite det) hans ømmeste punkt; tvilen om han greier å gjennomføre sitt livsverk. Kanskje går det under denne «krangelen» opp for han at han klamrer seg fast til alle sine studier og notater, utsetter å gå i gang med sin egen bok, i frykt for at den aldri vil bli fullført, eller ikke vil bli det mesterverket han forespeiler seg. Jeg kan ikke unngå å få sympati for den forstokkete gamle mannen. Og Eliot sier det selv: «Stakkars Mr. Casaubon hadde gått seg vill i små rom og vindeltrapper».

Skal jeg være ekstra streng, er kanskje Dorothea en anelse for god. Om hun gjør gale valg, er hennes motiver alltid gode. Kanskje vil hun vise andre sider ved seg selv utover i boken?

Medisinen er i en brytningstid. Spennende er diskusjonene omkring Middlemarch’ nye sykehus for febersykdommer. Som det antydes i innledningen til kapittel 18 «… om de puster inn dårlig luft, risikerer å bli pestsyke… », var det en utbredt oppfatning at sykdom skyldtes såkalte miasmer, dårlig luft som siver opp fra bakken. Gleder med til å se hva doktor Lydgates medisinske studier fører til.

Jeg er mektig imponert over Eliots klokskap når det gjelder menneskesinnet, kunnskaper, penneføring og ikke minst - hvordan hun greier å holde styr på alle sine sammensatte personer. Ikke rart at dette er blitt en klassiker! (Så kan vi jo fortsette diskusjonen om hva som kvalifiserer til en slik status etter hvert :-)

Jeg har lest og lest, humret og kost meg. Framfor alt er det språket og uttrykksmåtene som skaper stor leselykke hos meg. Og da mener jeg også hvordan Eliot bruker språklige virkemidler for å presentere persongalleri og følelser. Bitende ironisk og samtidig med stor toleranse for menneskets mangehånde tilkortkommenheter.

Jeg hadde med boka på ferie, og da jeg var ferdig med første bolk av "pensum", var jeg såpass oppslukt at jeg bare måtte lese videre. Dermed har jeg altså lest ut hele første bind og kan ikke helt huske hvor og når de ulike personene dukker opp og blir en del av historien. Men jeg har faktisk fått en slags motvillig avstands-sympati med Casaubon!

En "tråkmons" av de sjeldne og sikkert temmelig umulig å være gift med, men med en mindreverdighetsfølelse som gjør at han setter seg i hodet å utrette noe virkelig storartet for å overbevise (seg sjøl?) om at han er enestående. Tilknappethet og arroganse brukes ofte for å kamuflere usikkerhet.

Vi ser jo etter hvert at Dorothea begynner å ane uråd når det gjelder ektemannens vilje til å fullføre bokverket. Hva var det egentlig ved denne mannen som tiltrakk henne i starten? Kanskje hun bare ville vekk fra noe hun IKKE ønsket - og dermed havnet hun i en situasjon som hun heller ikke ønsket?

Jeg krysser fingre for Dorothea i fortsettelsen!

Veldig enig med deg. Har akkurat nå kost meg med å bli bedre kjent med pappa Vincy. Og gjennom sin tegning av han synes jeg å forstå at eplet (Fred) ikke har falt særlig langt fra stammen. Også Rosamund og mamma har nok mer til felles enn datteren vil vedkjenne seg:) Føler Eliot flere steder lar oss forstå slike sammenhenger uten at hun direkte forteller oss at det er slik. Jeg synes det er godt gjort!

Å, du skriver så bra Marit, skulle bare ønske at jeg følte det samme. Jeg klarer ikke å bli så begeistret som du, for jeg klarer ikke å bli revet meg. Synest begynnelsen er for treg og utmalende til at jeg blir betatt. Personbeskrivelsene er forsåvidt ok men det ligger liksom i kortene hvordan en del av fortsettelsen vil bli for noen av personene. Kanskje tar jeg fryktelig feil, noe jeg håper, for jeg ønsker jo å få en god leseropplevelse.
Har lenge hatt lyst til å lese romanen, men har liksom ikke vært klar til å begynne på den. Jeg er optimist, og vil tro det vil gå bedre etter hvert.

Spørsmålet om å fullføre eller avbryte er evig aktuelt for oss bokelskere. Dine oppmuntringer Karin, var medvirkende til at jeg fullførte Øst for Eden. Jeg er glad jeg gjorde det, selv om boken vil ikke gå inn som en av mine favoritter. Når jeg likevel vil huske den, er det på bakgrunn av diskusjonene her inne. Uten dere, hadde jeg nok lagt den bort.

Jeg har ingen problemer med å forstå at det kan ta tid å finne tonen og rytmen i Middlemarch. Selv falt jeg pladask og håper du gir den en reell sjanse. En god venninne av meg, selv forfatter og kresen leser, gir en bok maks tredve sider. Etter min mening litt snaut i dette tilfellet.

Jeg vet du er glad i de gamle russerne, og finner et visst slektskap med dem i Eliot. Heri ligger noe av grunnen til at jeg håper du leser videre. Men for all del - våre preferanser er forskjellige. Mitt poeng er at det kan være fint å fullføre selv om starten er tung. På den annen side, det ingen skam å avbryte, om man føler for det.

Ønsker deg masse lykke til videre med de mangslungne innbyggerne «i provinsen» og vil veldig gjerne høre hva du synes.

Jeg er for så vidt enig med deg i at det ikke er så mye spenning knyttet til handlingen i en del av de historiene som fortelles, men her føler jeg at det er Middlemarch som er den store "hovedorganismen", og mangfoldet, forholdet mellom enkeltpersoner, klasser og familier synes jeg er skildret med både alvor og humor. Så ikke gi opp, Karin - kanskje du oppdager perler og diamanter undervegs!

Vært ute av nett noen dager, men det betyr ikke at jeg har lagt boken fra meg. Koser meg fortsatt med historien og folkene i Middlemarch.

Befinner meg akkurat nå i Roma hos Dorothea som er på sin bryllupsreise. Det var ikke overraskende å finne henne aleine, sørgmodig og tenkende, mens hennes mann jobbet med notater til sin bok.
Fant i den sammenheng et sitat som jeg likte i kapittel 20:
Dersom vi skarpt og tydelig hadde kunnet se for oss og føle med hvert vanlige menneskeliv, ville det være som å høre gresset gro og ekornhjertet slå. Da ville vi dø av det øredøvende bruset som drønner bak stillheten. Som det nå er, går de våkneste av oss omkring, sløve og godt beskyttet.

Har igjen å lese de to siste kapittlene før jeg er klar for neste lesekt og bok 3.

Har no fullført bok 1 og 2.
Dorothea er den eg har mest omtanke for, den som har appellert mest til meg under lesinga, trass i at ho er noko egenrådig og har tatt valg som eg er litt lei meg for.(Ja, eg meiner Edward Casaubon!)
Mr Casaubon er ein merkelig, lite tiltalande kar.Så spesiell....

Trivast framleis i Middlemarch, likar godt dei pikante, humoristiske menneskeskildringane vi får servert, og er fascinert av kunnskapsnivået til Eliot.
Ho har også ein del verkeleg kostelige situasjonsbeskrivelsar. Brukar markeringstapen min flittig!
Er elles glad for personoversikta di, kjell k, den har eg kopiert og har liggande i boka som bokmerke.

Mesteparten av kapittel 20 er et tilbakeblikk (retrospeksjon) på noe som hendte før begivenhetene i kapittel 19. På slutten av kapitlene faller hendelsene sammen i tid.

Kapittel 20 handler om Dorothea og Edward Casaubon. Dorothea uttaler seg om Casaubons arbeid, og han oppfatter det som negativ kritikk og blir sint (for ikke å si rasende, selv om han behersker seg overfor Dorothea). Dorothea mister mange illusjoner om Casaubon og ekteskapet. Hun framstår som temmelig desillusjonert etter hvert.
De to-tre siste sidene av kapitlet er en oppvisning i Eliots evne til å skrive om menneskers psyke, og skildre karakterenes tanker, følelser og reaksjoner på en forteffelig måte.

Jeg tar med et par sitater fra kapittel 20:

"Så overfladiske er menneskene at de ennå ikke har fått øynene opp for det tragiske nettopp i det at en ting skjer ofte."

" "Ja", sa Mr. Casaubon med det spesielle tonefallet som gjør at ordet nesten blir et nei."

Jeg har lest ferdig bok 1 og 2 og gleder meg til å lese videre. Foruten presentasjon av personene, får vi en liten smakebit av det som jeg antar skjer videre framover. Jeg ble fort fanget av de ulike skildringene. Bøkene er veldig godt skrevet, kunnskapsrikt og ikke minst morsomt! Har ikke lest noe av Eliot fra før. Det kunne ikke være lett å være kvinne på den tiden! Være til pynt eller å ha som hovedoppgave å behage mannen!! Spennende å følge forholdet mellom Dorothea og Casaubon videre.

Jeg tror nok det blir spennende å lese videre og følge Dorothea og Casaubon, og jeg regner med å høre mer om Vincy-familien også.

Jeg er ferdig med bok I og II og er veldig fornøyd så langt. Dette er imponerende godt skrevet. Jeg måtte dessverre gi opp å lese på originalspråket, da jeg mistet for mye detaljer, dessuten er mottositatene og notene i den norske utgaven gull verdt for meg. Leselisten min blir stadig lengre og inkluderer nå John Milton, Vergil, Shakespeare, Ben Johnson, Geoffrey Chaucer, Henry Fielding, Alexander Pope og Goethe. Merkelig at George Eliot kan skape en slik kunnskapstørst nesten 200 år etter at romanen ble utgitt!
Jeg har også lest litt om forfattere i hennes samtid og tror kanskje dette er min favorittepoke i litteraturen. Både George Sand, Charlotte og Emily Brontë, Dickens, Turgenev, Flaubert, Tolstoy, Hugo, Hardy og Zola skrev samtidig med henne.
Når det gjelder handlingen så har Eliot klart å gjøre meg nysgjerrig på hvordan dette går, karakterene er svært troverdige og språket er nydelig. Jeg gleder meg til neste bolk!

Langt på vei enig når det gjelder favorittepoke, men har du ikke glemt Dostojevskij, han er to år yngre enn George Eliot. Moby Dicks far er født samme år som Eliot.

Jo, jeg glemte både Dostojevskij og Herman Melville. Kanskje det finnes enda flere geniale skribenter fra dette tidsrommet?

Mine to favoritter blant Shakespeares skuespill: Hamlet og King Lear.

Lenge siden jeg leste noe av Shakespeare, men jeg husker en fornøyelig karakter ved navn Falstaff. Tror han opptrer i flere av skuespillene.

Og så kan jeg anbefale Emily Brontë: Stormfulle høyder

Når det gjelder Middlemarch, er jeg enig i det du skriver om karakterskildring og språk. Og jeg er - som andre her i lesesirkelen - imponert over Eliots store kunnskaper når det gjelder både historie, religion, (natur)vitenskap), kunst etc., etc.

Skal lese de tre siste kapitlene av Bok II de neste par dagene, så foreløpig er jeg ajour med leseplanen.
Jeg regner med at resten av romanen er like givende, underholdende og tankevekkende som den første bolken.

"Så mange bøker, så lite tid".

På slutten av kapittel 19 er det en uttalelse som jeg ikke helt forstår. Litt ugjennomtrengelig på en måte:
"Enkelte mennesker skaper stadig vekk følelsesmessige knuter og kollisjoner for seg selv i dramaer der andre ikke er villige til å spille med. De lar sine følelser stange mot mål som forblir upåvirkelige fordi de er uskyldige."
(henviser vel til Will Ladislaw).

Underfundig. Noen som kan utdype dette nærmere?

Ja, ekteparet Casaubon er altså på banen igjen. Denne gang i Roma. Og en storslagen innledning til den nye fortellingen. Begynnelsen på kapittel 19:

"Da Georg den fjerde ennå styrte over privatlivets fred i Windsor-slottet, da hertugen av Wellington var statsminister og Mr. Vincy ledet det gamle bystyret I Middlemarch, kom Mrs. Casaubon, født Dorothea Brooke, på bryllupsreise til Roma. På den tiden var folk flest omtrent førti år fattigere på kunnskap om godt og vondt enn i dag. Folk som reiste i Europa, hadde sjelden utstrakt kjennskap til kristen kunst, hverken når det gjaldt dens åndelige eller materielle verdi."

Mye sagt med få ord. Tid og sted. Historiske opplysninger. Lokalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv. Kunst og religion.

Da får jeg lese de tre siste kapitlene. Spent på hvordan det går med ekteparet Casaubon, Ladislaw og Naumann. Har en følelse at èn av romanens mest kjente scener er med her på slutten av Bok II.

Jeg spekulerte også litt på det der. " ... mål som forblir upåvirkelige ..." synes jeg er en merkelig uttrykksmåte. Gadd vite hva det står i originalteksten?

"There are characters which are continually creating collisions and nodes for themselves in dramas which nobody is prepared to act with them. Their susceptibilities will clash against objects that remain innocently quiet."

Takk skal du ha. Det var en unødvendig oppstyltet oversettelse, synes jeg.

Takk.
Har faktisk en engelsk utgave, men det glemte jeg selvfølgelig
Får finne den fram og bruke den når det er noe som er uklart.

Det gir vel litt meir meining, vil eg tru.

Et tankevekkende sitat (kap. 14):

"Hva er hensikten med at noe stemmer, hvis det ikke stemmer med det man har ventet seg?"

Kapittel 15 handler om landsbylegen Tertius Lydgate.

Siste delen av kapittelet er både en kjærlighetshistorie og kriminalfortelling i konsentrert form.

Imponerende.

Tertius Lydgate er en spennende person.
Han er den nye unge legen i Middlemarch som bevisst valgte en liten landsby for å praktisere sin legevirksomhet i stedet for å flytte til en stor by. Han var redd for at i en stor by ville det være så mange ytre forstyrrelser som kunne komme til forme eller påvirke han på en måte som han ikke ønsket. Han har satt seg høye mål for sin karriere, ikke ville han bare være en god og nyttig lege for innbyggerne i Middlemarch, men han ville også drive med banebrytende arbeid for verden. Så ved siden av sin legepraksis driver han også med forskning.

Har nå lest kapittel 15, 16 og 17 og alle handler de om doktor Lydgate. Det kan se ut som om doktoren har en stor rolle i denne fortellingen.

Tertius er nok en av hovedpersonene, jfr

Jeg er snart ferdig med første bind og er imponert over Eliots mange referanser. Hun må ha vært en forfatter som konstant var kunnskapstørst. Hun kombinerer dette litt nerdete faglige med stor evne til å beskrive menneskers psykologiske egenskaper. Jeg tror det presise språket ikke bare gjør det til en fryd å lese, men også er nødvendig for å formidle mangfoldigheten i menneskesinnet. Dorothea for eksempel framstår jo som et helt menneske (jeg bruker klisjeer i mangel av et bedre ordforråd:-). Ekte og ikke karikert. Ikke rart at dette regnes som en klassiker. Tenker litt på Byatts Barnas bok når jeg leser og er litt lei meg for at jeg ikke leser den norske utgaven der Byatt har forordet. Jeg har bare lest nevnte bok av Byatt og jeg synes den er god, men ikke så god i å tegne hovedkarakterene for leseren (meg) som Eliot er.

"en forfatter som konstant var kunnskapstørst"

Det tror jeg også. Det er en av grunnene til at jeg får en følelse av at Dorothea Brooke er et slags selvportrett av GE. Men det skal man jo være forsiktig med å hevde.

Eliot beskriver karakterenes tanker og følelser på en fin måte.
Mye av personenes psykologiske egenskaper kommer også godt fram i replikkvekslinger, handlinger og væremåte.

Da er jeg igang, såvidt det er. Først må jeg si at dette er ikke en bok jeg ville valgt å lese på egenhånd, men allerede i det innledende essayet av A. S. Byatt ble jeg fascinert av denne damen. Ofte liker jeg å vite minst mulig om forfatteren, men siden vi skal ta ett dypdykk tenkte jeg det var greit å vite litt. Dessverre har jeg ikke blitt like grepet av innholdet, men jeg håper det endrer seg etterhvert.

Det tar ofte litt tid før jeg kommer inn i både handling og karakterene i en bok, det gjelder også i dette tilfellet. I den norske utgaven føltes språket med en gang litt gammelmodig og kronglete ut, derfor byttet jeg til den engelske utgaven. Jeg synes det er skrevet på en måte som gjør at jeg trenger litt ekstra konsentrasjon, det gjelder også karakterene og handlingen, men det var faktisk lettere på engelsk. Dette kan være fordi jeg har mer erfaring med å lese eldre bøker på engelsk og derfor har blitt vant til uttrykket. Framover kommer jeg nok til å bytte på litt så jeg leser fra begge utgavene.

Så langt har jeg bare kommet til kapittel 5, men tenkte jeg skulle lufte noen tanker her. Så langt er det få som har kommentert i tråden og de som har gjort det har virket veldig positive.

Da er jeg ferdig med bok 1 og nå begynner det endelig å løsne etter en litt tung start. Språket flyter lettere og jeg skjønner faktisk ikke hvorfor jeg hadde så problemer med det i førsten. Det er fortsatt ikke en bok man drives framover av, men jeg kjenner at jeg er nysgjerrig på den videre handlingen.

Det har falt meg inn at det er veldig mye fokus på utseendet/intellekt, spesielt i prestens tilfellet. Et sted leste jeg at Georg Eliot ble sett på som mindre vakker, hestetryne tror jeg ordet var, men desto mer nysgjerrig og kunnskapstørst. Det kan være derfor jeg har lagt veldig godt merke til akkurat dette.
At Dorothea kanskje er en refleksjon av forfatteren høres for meg fornuftig ut. Jeg er spent på hva Dorotheas grunnlag for valg av ektemann er. Jeg synes det ligger i kortene at det er mer enn hennes tørst etter kunnskap og beundring for intellektet hans.

Hennes beskrivelse av kvinner synes jeg hun drar ennå lenger enn jeg ble vant til når jeg leste Dickens. Som en annen er inne nevnte lurer jeg på om hun drar den litt langt, enten fordi hun ser de som latterlige eller fordi hun mener menn tar feil når de ser kvinnene på denne måten. Det er ingen tvil om at George Eliot var en dame forut for sin tid.

Det eneste negative for min del er at det begynner å bli litt for mange personer å holde styr på. Det er alltid et problem for meg når vi har flere personer og familier som må holdes styr på, men jeg kjører nå på selv om jeg kanskje går glipp av små nyanser.

"Middlemarch" blir betegnet som en realistisk roman, og skulle sånn sett ikke være spesielt vanskelig tilgjengelig. Språket kan nok virke litt gammeldags, men det tror jeg man blir vant til etter hvert.

Det må nok litt konsentrasjon til i begynnelsen. Etter hvert som man lærer å kjenne det ganske omfattende persongalleriet, blir lesingen mer interessant og underholdende. Det er i alle fall min erfaring.

"Middlemarch" er også en kollektiv-roman, dvs. forfatteren beskriver et samfunn og de menneskene som lever og virker der. Så etter hvert som handlingen skrider fremover blir vi kjent med flere og flere personer. De kan av og til være borte fra fortellingen lenge, for så å dukke opp igjen i senere deler av boken.

Lykke til med lesingen.

Snirklete er kanskje et bedre ord for hvordan jeg opplever språket. Som du sier er nok dette noe jeg venner meg til etterhvert som jeg blir kjent med personene og handlingen. Fikk lest noen kapitler til og jeg merker at jeg er veldig nysgjerrig på Dorotheas valg i kapittel fem. Det er liten tvil om at både Dorothea, og kanskje forfatteren selv, ikke var en typisk viktorians frøken.

Min holdning er uansett at en god bok er en god bok, så jeg satser på at litt tålmodighet og oppmuntring gjør det lettere etterhvert.

Kanskje vi skulle skrive litt om hvilket inntrykk vi har fått av (noen av) personene i BOK 1,
for eksempel:

Søstrene Dorothea og Celia Brooke.

Mr. Brooke.

Edward Casaubon.

Sir James Chettam,

Elinor Cadwallader.

Jeg har mine oppfatninger, men foreløpig har jeg ikke tid til å utdype det noe videre.

Men dog:
Mrs. Elinor Cadwallader er nok en meget bestemt dame - i motsetning til ektemannen (presten).

Først må jeg jo si at det er så mange herlige karakterer vi har møtt til nå.

Mr. Brooke fremstår som den mest fornøyeligste karakteren til nå syntes jeg. Har både smilt og ledd av hans mange kommentarer og væremåte. Nå ser det ut som det ikke bare er meg som ler av Mr. Brooke, men det kan virke som det blir ledd litt bak ryggen på han av hans naboer. Mr. Brooke er en mann med mange meninger og tanker, temmelige flakkende sådann ifølge de som kjenner han. Han ytrer tankespinn i alle retninger i enhver situasjon.
Han elsker å prate, samt fortelle hva han mener, hva han har lest, hvor han har reist, hvem han har møtt, hvem han kjenner osv osv. Til tross for at dette ikke alltid stemmer.

Det var like vanskelig å spå hva Mr. Brookes endelige standpunkt ville bli, som det var å forutsi været.

Den første scenen jeg lo av var i middagsselskapet han holdt. Der starter Sir James, en av gjestene, en samtale om gårdsdrift og modernisering av det. Mr. Brooke er helt uenig i dette.

modernisere driften og alt sånt og utstyre fjøset så det ligner en dagligstue. Det nytter ikke med slikt. Jeg studerte naturfag selv en gang i tiden, men forsto fort at det ikke var noen vits i det.

Noe av det første som slår meg i lesingen av Middlemarch er det nydelige språket. Hver setning er så poetisk og handlingsmettet, så stemningsskapende. Jeg leser så sakte, så sakte, for ikke å la meg rive med av handlingen, men for å sanse undertonen i de enkle og tilsynelatende hverdagslige formuleringene. Om George Eliot skriver mange ord og lange setninger, er ikke ett ord overflødig. En nytelse å lese!

Dette Eliot-sitatet, som Kjell gir oss del i, forteller om min opplevelse av hennes penn: "The finest language is mostly made up of simple unimposing words."

Er så enig med deg Lillevi. Dette er en fryd å lese.
Dette er en intelligent forfatter som skriver om sine karakterer så de blir levende for oss. Elsker at det er så mange undertoner og hint om hva som kommer til å skje.

Jeg kan ikke huske å ha lest at en forfatter midt i sin historie nærmest stopper opp og henvender seg til leseren med beskjed om å ikke dømme personene for hardt. Det er da karakteren Mr. Casaubond det blir siktet til.
Eliot skriver:
Og om det er slik at Mr. Casaubons tale kan virke både kald og stiv når vi lar ham snakke for seg selv, betyr ikke det nødvendigvis at han er ute av stand til å nære varme følelser og utføre gode gjerninger. Har ikke store forskere, fysikere og egyptologer, skrevet den sletteste poesi? Har teorien om solsystemet fremkommet gjennom taktfull oppførsel og elegant konversasjon? La oss se bort fra slike utvendige vurderinger av denne mannen, og heller med større interesse bestrebe oss på se inn i hans sinn og lytte til det som der blir sagt om det han gjør og det han er i stand til.

Eliot lar sier også til oss at hennes sympati er større for Mr. Casaubon sin opplevelse av å ha lykkes, enn med Sir James sin skuffelse.
Jeg følte det motsatt når jeg leste så det var interessant at forfatteren kom med sin vurdering for da måtte jeg stoppe opp og reflektere på nytt igjen og jeg må jo si meg enig med henne.

Fant at sitatet ditt er hentet fra kapittel 10.

I kapittel 7 henvender forfatteren (fortelleren) seg også direkte til leseren:

Og her må jeg imøtekomme leserens krav på filosofisk refleksjon ved å bemerke at Mr. Brooke ved denne anledning i liten grad tenkte på den radikale talen han en gang i fremtiden skulle komme til å holde om biskopens inntekter. Hvilken elegant historiker ville overse en så gyllen anledning til å påpeke at hans helter ikke kunne forutsi historiens utvikling, ikke engang sine egne handlinger? For eksempel tenkte ikke Henrik av Navarra, da han var en liten protestantisk baby, på at han skulle bli katolsk monark. Og da Alfred den store målte timenes gang gjennom arbeidsomme netter ved hjelp av brennende lys, hadde han ingen tanker om at herrer i fremtiden skulle måle sine dagers lediggang ved hjelp av klokken. Her står vi overfor en sannhetsgruve som uansett hvor mye vi øser av den, vil vare lenger enn våre kull-reserver.

Interessante historiske opplysninger, men sitatet inneholder også eksempler på en egen humor som jeg liker godt :
"da han var en liten protestantisk baby",
"skulle måle sine dagers lediggang ved hjelp av klokken".

Absolutt. Dertil har jeg sansen for den tørrvittig humoren i den siste, konkluderende linjen: "Her står vi overfor en sannhetsgruve som uansett hvor mye vi øser av den, vil vare lenger enn våre kullreserver". Uimotståelig billedbruk!

Fullstendig enig

Har kome eit godt stykke i Bok 1 (sjølv om eg har fått litt mindre lesetid enn først forventa).
Eg synest det eg har lese til no (knapt 100 sider) er triveleg lesnad. Eg storkosar meg med gode skildringar og humoristiske innslag. Artig! Synest Eliot får godt fram kvinnesynet som var rådande i Viktoratida i England:

Vel, Casaubon, tror du ikke sånne studeringer, klassiske språk, matematikk og sånt noe, at det er for krevende for kvinner - for krevende rett og slett.

og

Men du vet, kvinner det er noe visst lett og luftig over deres sinn og tanker - musikk og kunst og sånt - det kan de studere innenfor rimelighetens grenser, mener jeg. Men bare noe lett, ikke sant? s 74 ( begge sitata er frå kap 7)

Er ikkje heilt sikker på om Eliot berre skildra det vanlege kvinnesynet, eller om ho sette det litt på spissen for å ironisere over det dominerande manns-samfunnet?

Var elles på biblioteket i dag og lånte filmen, men skal ikkje sjå den før eg iallfall har lese første bind.

Siden vi leser ulike utgaver av verket, vil du legge ut en lenke til sitater og omtaler (ev. en samlelenke hvis det er teknisk mulig). Under min utgave (samme som din) finnes det ikke ett sitat, mens jeg har lett meg frem til sitater under andre. Det ville vært fint å ha en oversikt over sitater og ev. andre diskusjonstråder og omtaler om boken, innledningsvis i denne tråden.
Med vennlig hilsen og takk.

Er litt usikker på hva du mener, men jeg har redigert og lagt inn noen linker
(relevante, håper jeg) i introduksjonen til denne tråden.

Hvordan finner man andre diskusjonstråder?

Fine lenker du har lagt ut, Kjell!
Så er det store spørsmålet, skal jeg legge mine sitater under den utgaven som har flest lesere, eller under den jeg selv leser (som har få "følgere")? Sannelig om jeg vet...

En liten ting til - under felleslesingen av Steinbeck, la jeg en lenke fra hver enkelt bok (under Om bøker) tilbake til felleslesingen. Dette etter ønske fra andre bokelskere som strevde med å finne tilbake til felleslesingen av boken etter en tid. Jeg håper du skjønner hva jeg mener.

Hvis du kikker nedover denne siden blir det kanskje tydeligere hva jeg etterlyser. Se under diskusjon Om bøker.

Da har jeg laget lenke fra to av utgavene.

Fint! Lettere for de som kommer senere å finne frem til våre diskusjoner.

Jeg tror jeg kommer til å legge eventuelle sitater under den utgaven jeg leser (Bokklubbutg. i to bind).

Pussig sammentreff eller ikke. Jeg leser Gyldendals utgave i ett bind fra 1995. Boka starter med en fortale, og jeg regner med at det er GE som har skrevet det. Her skriver hun: Fra tid til annen vokser en svane opp blant andungene...
Dette er som tatt ut fra H C Andersens eventyr om Den stygge andungen. Eventyret er gitt ut i 1843 og M er skrevet i 1871- 72. Kan GE ha lest eventyret eller er det bare et tilfeldig sammentreff?

George Eliot hadde fri tilgang til biblioteket i det fasjonable Arbury Hall gjennom farens arbeidsforbindelser. Det hersker vel ingen tvil om at hun benyttet seg av tilbudet.

På skolen var hun et samtaletema både blant lærere og elever. Lærerne fant sjelden noe feil ved skolestiler og oppgaver hun leverte inn, og elevene følte at hun var dem totalt overlegen.

http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/c/c6/Arbury_Hall_01.jpg

Jeg kan godt tenke meg at GE har lest eventyret.
Mary Anne Evans var en vitebegjærlig og kunnskapsrik dame.
Hun har vel portrettert noe av seg selv i karakteren Dorothea Brooke (?)

Ang. at Dorothea til ein viss grad kan vere eit sjølvprotrett; eg tenker litt i same baner sjølv, og spesielt etter at eg såg Øystein Lillås sitt innlegg om hennar dragning mot det religiøse i ungdomen.

Jeg har lest litt til og fra i norske oversettelser/ gjendiktninger av den amerikanske poeten Emily Dickinson (1830-86) og når jeg nå startet på Middlemarch fant jeg de fram igjen. Fikk så i posten for noen dager siden Kurt Narvesens utgivelse av Dickinsons samlede produksjon og der står det jammen i forordet om ED: "Men til gudstjeneste ville hun ikke: her oppfører hun seg som sin senere heltinne, George Eliot". Så var det kanskje ikke så tilfeldig at jeg syntes det stemte å veksle litt mellom disse to forfatterne. Og fordi om det er helt på siden av tråden fikk jeg lyst til å fortelle det. Kan jo hende flere vil ha glede av det samme.

Litt om GEs religiøse ståsted med trekk fra oppveksten. Hun begynte på en metodistskole og gikk helt opp i skolens religiøse liv. Hun ble en slags leder på bønnemøtene og tok initiativ til velgjørenhetsarbeide for de fattige i byen. Senere kom GE til London og kom i kontakt med folk med radikale og fritenkerske ideer som førte til at hun sluttet å gå i kirken til farens store fortvilelse. Dette har hun skrevet noe om i en annen bok, Møllen ved Floss.

Interessant.

Har dessverre ikke lest noe av Emily Dickinson.
Ser at hun og George Eliot (1819-1880) levde samtidig.

Har lest fem kapitler, men venter med å kommentere.
Regner med å lese ferdig BOK 1 før neste helg.

Og Middlemarch er minst like bra som jeg husker den.

Ein første observasjon etter å ha starta på boka etter leggetid i går, er at den er fysisk krevende å lese på senga. Etter nokre veker på rygg med denne boka bør eg ha bygd opp ein del ny muskelmasse. Skulle ein sovne under lesinga så er også faren for naseblod, blåauge eller verandaleppe ganske stor. Artig med ekstra spenningsmoment under lesinga.

Verdensbiblioteket-utgaven er nok uegnet som sengelektyre, vil jeg tro. Har en del bøker i den serien, og noen av dem (bl.a. "Don Quijote" og "Krig og fred") er temmelig uhåndterlig når man er i horisontal stilling under lesingen.

Når det gjelder "Middlemarch" er nok Bokklubbens utgave i to bind eller en pocketutgave bedre alternativ.

Lykke til med lesinga (og vær forsiktig).