Bokomtale

[ Slettet bruker ] om Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes:

09:36, 2. desember 2014*

Okay, folkens, her er greia. Jeg kjenner Lise litt gjennom bokbloggen hennes knirk.no. Jeg har dessuten slått av en prat med henne på hvert av bokbloggertreffene de siste tre årene. I sånne situasjoner er egentlig mitt automatiske valg å ikke skrive om boka i det hele tatt. Ikke at det er en situasjon som dukker opp ofte. Men, for det første elsker outsidere å stille spørsmål ved habiliteten og integriteten til bokbloggere. For det andre var jeg litt bekymret for at jeg ikke skulle like den. Jeg liker jo Lise. Herregud, tenkte jeg, tenk om den er skikkelig dårlig. Så deppa jeg hadde blitt.

Men så viste det seg at jeg virkelig liker den. Så da kjenner jeg at jeg blåser litt i om noen mener jeg burde la være å skrive om den. Morgenen etter jeg hadde begynt å lese den spratt jeg opp, glad og fornøyd med at jeg hadde en 40 minutters lang togstrekning i vente. Da kunne jeg lese litt videre uten distraksjoner (og late som om jeg var på vei til Åslia?)

Kaoshjerte føyer seg inn i rekken av spennende, norsk fantasy som har blitt gitt ut de siste årene. Jeg trenger neppe nevne navn, men jeg gjør det allikevel. Ravneringene-serien av Siri Pettersen, Kire-serien av Tonje Tornes, Vindeltorn av Tone Almhjell, Bergtatt-serien av Martin Fyrileiv, Drakeguten-serien av Asbjørn Rydland, Song for Eirabu-serien av Kristine Tofte, også videre, også videre. I Kaoshjerte, som er delt i tre deler, blir vi kjent med 16 år gamle Minja, som i den første delen våkner opp forslått og uten hukommelse i leiligheten hun og moren har på Stovner. Hva har skjedd? Hvor har hun vært? Hvor er bestevennen Josef blitt av? Hvem er den lille hunden som virker som den kjenner henne?

Bare så det er sagt: Det var et snedig trekk å legge opp delene slik de er lagt opp her. Tiden er «stokket om», og det gir fortellingen et lag av mysterier og et driv som gjør det umulig å legge boka fra seg. Må bare lese et kapittel til. Også bare eeeeet til.

Jeg kjenner igjen stemmen til bokblogger-Lise i romanen, og det er en bra ting. Korte, konsise setninger. Hun gir dessuten Minja en stemme jeg tror på, også når det gjelder ord og uttrykk hun tar i bruk. Hun snakker akkurat slik som jeg snakket på hennes alder (og egentlig fortsatt snakker) – det er mulig gjenkjennelsen klaffer så innmari fordi vi er fra samme område (dette klaffet også i Den siste magiker-bøkene til Sigbjørn Mostue, som er fra Jessheim). Det finnes ikke noe påtvunget med talemåtene til Minja, der også engelske ord brukes der det passer. Sånn som jeg gjør. «Det er skikkelig creepy», og så videre. Det er ikke alle forfattere og oversettere som klarer å skrive en troverdig ungdomsstemme. Lise Grimnes klarer.

Og mens vi er inne på troverdighet: Persongalleriet oppleves som troverdig og sammensatt. Jeg ser de for meg, alle som en, fra den filosofiske Josef (Minjas trygge havn) til Minjas mor, der hun står med kofferten pakket og litt for mye sminke og litt for ungdommelige klær. Jeg tror virkelig på Minja; nysgjerrigheten hennes, viljen til å trosse mora og mormora, den snerpete bitchen som dukker opp når hun først møter Even på toget, naiviteten, sårbarheten, styrken. Den mentale, altså. Og den fysiske for den saks skyld.

Lise skriver dessuten med stor kunnskap (og selvsikkerhet) om temaet hulder og de underjordiske- og tar utgangspunkt i to helt konkrete sagn fra Nannestad og Gjerdrum. Vi har en hel masse å ta av i norsk folketro når det gjelder huldre, og Lise vet åpenbart hva hun driver med. Utrolig spennende. Skal jeg pirke litt, synes jeg kanskje det skjer litt i overkant mye mot slutten. Det er heldigvis ikke så mye at det blir helt rotete, men det virker til en viss grad som om tiden plutselig ble litt knapp med tanke på de løse trådene som skulle samles. Jeg synes allikevel at selve avslutningen funker som bare det, og jeg la den i fra meg med et ønske om å lese mer av samme forfatter.

(Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget.)