Leseperiode: mandag 2. juni - fredag 20. juni
I denne perioden leser vi:
Resten av diktsyklusen,
dvs. f.o.m. SUMAR I FJELLET (første dikt: PÅ FJELLVEG)
Relevante tråder:
Lesesirkelens hovedtråd (klikk deg videre til andre tråder)
(1) Lesesirkel. BOK NR. 4. "Haugtussa". TRÅD 1
VELKOMMEN MED INNLEGG
Det er en fordel om dere skriver hvilket dikt dere vil kommentere / diskutere.
Viser 45 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
Ja, nå er det over en uke siden leseperioden for Haugtussa var over,jeg kommer nok til å ta den fram igjen,for jeg føler meg ikke helt ferdig med den!
Syntes at det har vært mange bra diskusjoner og beundrer virkelig mange sin språkoppbyggingkunnskap,spesielt om rim som virkemiddel!
Men jeg er litt skuffa at vi ikke har kommet så mye innpå selve innholdet og motivet til Garborg!
Hvorfor denne synskhet til veslemøy,var det for å protestere mot den pietisiske oppveksten han hadde fått?
Og hvorfor så mye ondskap,som førte deg langt tilbake til nørrønmytologi?
Syntes det virker så mye bitterhet i mange av diktene,mange skriver at det er flotte dikt,og det skal jeg være enig i hvis de blir lest som et separat dikt,tatt ut av sammenhengen!
Men jeg tenker som så at med alt det mørke og dystre innholdet må det være noe helt spesielt Arne Garborg ville formidle,den gåten blir nok jeg grublene på en stund!
Jeg har alltid likt å analysere innholdet,vil liksom kjenne personene,følelseslivet o,s,v
Men hjertelig tusen takk for følge alle sammen og en riktig god sommer ønsker jeg dere hele "Haugtussa" gjengen:-)
Jeg føler meg heller ikke på noen måte «ferdig med» Haugtussa - om man/jeg noen gang blir det. Tråden ligger her, og jeg håper flere av oss vil ta den opp igjen etter hvert.
Jeg har nå lagt lenker fra bokens side (Diskusjoner om verket) til vår felleslesing – så blir det lettere å finne til bake til den.
Jeg må nok tenke nærmere over saken før jeg kan gi deg et mer utfyllende svar, Mariann. Vil bare si at «så mye ondskap» ikke er det første jeg tenker på i forbinder med verket. Her er mye å gripe fatt i!
"Gumlemål": Jo lengre eg kjem ut i "På Skarekula", desto meir arkaisk blir ordvalet og desto meir "norrøn" blir forma - dette er som å lese Edda-dikt! Mørkekreftene held til i alders opphav,i "gamle-æva", og ordval og bokstavrim viser dette til fulle. Samspel mellom form og innhald enda ein gong hos Garborg!
Dette er første boken jeg har lest av denne typen. Det er en roman i diktform, det er folkefortelling og barnerim, det er tristhet, glede og faktisk litt uhygge. Å følge "Vesla" gjennom kjærlighet, både til mor, natur og gutten, har virkelig vært litt av en reise.
Det tok litt tid før Haugtussa tok tak i meg, det var ikke før "Veslefrøy undrast" at jeg virkelig ble engasjert. Alle diktene var fine, spesielt rytmen, og det overrasket meg hvor lett det flyter, men som vanlig er det noen som berører mer enn andre.
Ellers var ikke diktanalyse mitt sterkeste fag på skolen så jeg har holdt meg litt i baksetet og fulgt med på alle de flotte innleggene dere har lagt inn. Det har uten tvil gitt en ekstra dimensjon til lesningen. Tusen takk til alle som har delt både kunnskap og betraktninger.
Gleder meg til flere bøker og mange nye bokopplevelser sammen med dere til høsten.
God ferie!
Takk for at dere introduserte meg for Haugtussa og takk for alle innlegg dere har postet. Det har bidratt til en større forståelse for historien om Veslemøy.
Jeg har blitt kjent med en stor forfatter og et praktfullt diktverk som jeg kommer til å lese i mange ganger.
Allerede fra første dikt, Til deg, du hei, var jeg bergtatt.
Jeg har vært fengslet av Veslemøy sitt vesen og hennes historie, av alle flotte naturbeskrivelser, humoren i diktene og ikke minst Garborg sin fantastiske diktning.
Jeg har alltid likt historier som blir fortalt gjennom diktning og har som favoritter, Draumkvedet, Terje Vigen og Norlands Trompet, men ingen av disse kommer opp mot det jeg har lest nå.
Terningkast 6
Jeg ser frem til ny fellesbok i august og ønsker dere en en fin sommer.
Høg gjest
Personifisering er eit ofte brukt litterært verkemiddel. Det mest kjente eksemplet på peronifisering er vel at døden bøor framstilt i form av "mannen med ljåen". I "Høg gjest" opptrer døden saman med fanden;dei to blir eit radarpar som inngår forretningsavtale. Sterkt!
Jeg tenker meg Veslemøy som en tenksom, ensom og fantasifull jente. Hun lever i sin egen verden - i pakt med naturen, landskap, lyset, været og dyrene. Det er ikke vanskelig å forestille seg hennes verden befolket av tusser, troll, huldrer, alver og alskens forunderlige skikkelser. Her lever ungjenta ut sine drømmer og lengsler, sin tvil og sorg. Et frodig, symbolmettet og til tider humoristisk bakteppe for den utviklingen Veslemøy gjennomgår.
Som ungpike grep Haugtussa meg sterkt. Det å ta opp igjen og gå dypere inn i verket som godt voksen kvinne har vært en glede og berikelse. Spesielt takket være alle de tankevekkende, observante og kloke betraktningene fra dere. Veslemøy er blitt en av de få litterærere kvinneskikkelsene som har fått en spesiell plass i hjertet mitt! Tusen takk alle sammen.
Jeg slutter meg til alle lovordene som er sagt om Haugtussa. Jeg har også hørt på lydboken med Rut Tellefsen, Pia Tellefsen og Hallvard Lydvo – dramatiseringen er det mer riktig å si. En meget dyktig sådan, og som utdyper og tolker Garborgs tekst. Lydboken vil jeg bruke mer tid på utover sommeren. (Etter at jeg kjøpte den, bestemte jeg meg for å droppe oppsetningen på Det norske teater til høsten.)
Om jeg ikke har fått deltatt så mye i diskusjonene som ønsket (spesielt mot slutten), har jeg lest de alle innleggene (tror jeg da). Jeg er likevel ikke ferdig med dem heller. Tusen takk igjen. Nå gleder jeg meg til lesesirkelen er tilbake i august – og til et par måneder med frilesing!
Jeg ønsker dere alle en riktig god sommer!
Har allerede hatt litt ferie og har derfor ikke vært så aktiv i de siste to ukene. Logget meg raskt på Bokelskere etter at jeg kom hjem! Har lest alle innleggene om Haugtussa med stor glede. Jeg lærer mye av dere alle. Jeg har ikke noen litterær bakgrunn av noe slag annet enn at jeg er veldig glad i å lese. Tror ikke jeg hadde lest Haugtussa "alene", så takk til dere som får meg med på litteraturens for meg uoppdagede veier! Nå er det opphold fram til august. Kanskje jeg får tid til litt andre ting i sommer, men gleder meg til vi starter opp igjen! God sommer og takk for inspirerende samlesing så langt! :)
Joda, jeg har lest ferdig Haugtussa, og jeg er virkelig imponert over Garborgs evne som versesmed, både når det gjelder rim, rytme og variasjon i form og innhold i diktene.
Dessuten forteller diktsyklusen en spennende historie om ei spesiell ungjente og hennes kamp med mørkemakter og ondskap. Og jeg synes det blir spesielt suggererende og uhyggeskapende (f. eks. på Skarekula) når fortellingen er formet som en diktsyklus.
I tillegg til å lese diktsyklusen har jeg hørt på lydboka om Veslemøy. En stor opplevelse. Og jeg har lest I Helheim (Haugtussa 2) og Veslemøys verden. I Helheim er ikke så bra som Haugtussa, men den er interessant som en videre fortelling om Veslemøy og hennes opplevelser. Veslemøys verden er en lærerik og lettlest bok om diktsyklusen. Anbefales.
Jeg skulle gjerne lest mer av Garborg, men det får bli senere en gang. Nå har jeg annet å gjøre og annet å lese, bl.a. Vilhelm Moberg: Din stund på jorden, Nessekongene og Den litterære Hamsun.
Og nå tar lesesirkelen sommerferie. Det har vært en lærerik og hyggelig sesong sammen med dere. Rundt 20. august kommer vi sterkt tilbake med nye fellesleseprosjekter. På gjenskriv.
GOD SOMMER til hele lesesirkelen.
Det nærmer seg avslutning av leseperioden, og siden det også nærmer seg en "nettfri" periode for mitt vedkommende, vil jeg gjerne takke for samlesinga og ønske god sommer. Vi er ikke så mange som har ytret oss i disse diskusjonene, men de som har gjort det, har gitt uttrykk for stor leseglede.
Sjøl hadde jeg lest verket før - og gledet meg over mange enkeltdikt, samt tolket det som ei fortelling på vers om Veslemøy, som var litt underlig av seg, som ble forelsket og sveket, og fikk kjærlighetssorg så dyp at hun nesten lot seg drive inn i galskapen.
Denne gangen ble det annerledes, kanskje fordi jeg har lest litt bakgrunnsstoff innimellom. Det var overraskende å få vite at Arne Garborg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å legge inn noen kjærlighetshistorie i denne fortellingen. Så hvorfor gjorde han det likevel?
Det demret litt for meg da jeg leste diktet "I Blåhaug", der "fagre møyar i kvite lin" lokker med gull og glitter - og glemsel. Ingen sorg og sut skal plage Veslemøy om hun trer inn i kongens borg. Endelig går det altså opp for henne at et liv uten vonde følelser blir meningsløst: Sløkkjer de elden som heitast brenner?
Garborg trengte et innslag av alvorlig "hjartesut" for å understreke poenget: Fristelsen til å la seg bergta og leve et liv der sorgen ikke eksisterer. Han valgte altså å bruke en ulykkelig forelskelse for å illustrere Veslemøys seier. Hun blir fristet, men står imot og velger et liv som byr på både glede og sorg: Og før eg vil gløyme den sorg som brenn, før gjeng eg narr i mi heile grend.
Det harmonerer godt med en av strofene i diktet som heter "Haugtussa" tidlig i verket:
Å heller vil eg
med augo sjå
enn dauv og blind
gjennom verdi gå
og ikkje det sanne skilja!
Veslemøy framstår kanskje i deler av historien som et engstelig, viljeløst vesen som lett lar seg lokke og skremme, men hun finner igjen styrken sin "i grevens tid"!
Ellers må jeg si at Arne Garborg har imponert meg, med ordforråd fra det enkleste barnepludder til det hesligste trollmål, med rytmer som går langt utenpå "Fanitullen", og med geniale rim i alle mulige varianter. Takk til Kjell som holder orden på oss, og takk til alle andre for innspill og kommentarer. Denne gangen henter jeg fram sekseren.
Den store strid
Jeg har kun lest de 6 første diktene og temaet i dem alle er Veslemøy sin kjærlighetssorg.
Høst er innledningsdiktet og høstværet beskriver godt de følelsene som Veslemøy har.
No rullar havet svært mot land
med skùm um skavlande ryggir
og bryt seg sprengt mod øydestrand,
der berre vindtroll byggjer.
Og stormen skrik i ville gru,
der yvi djup han jagar
med fòk og ròk um rev og flu
i desse haust-myrke dagar.
Videre fortsetter det med at jorden skjelver, bladene blir gule og faller til bakken og det er kaldt og mørkt. Det er ingen tvil om at Veslemøy lider og har det vondt.
Først så vil eg sei at eg er glad for at Haugtussa vart valt, sjølv om tidspunktet ikkje har vore optimalt for meg.
Eg har kjent frykta hos Veslemøy, eg har gledd meg saman med henne når ho kjende seg så glad og forelska saman med Jon, eg har lide saman med henne når ho måtte innsjå kor ho vert sviken, og eg er glad for at ho ser ei lita von om å bli fri for troll, vetter og haugkallar som tek slik makta frå henne.
Rytmen i dikta varierer, eg har fått assosiasjonar både til Aasen og Sivle undervegs.
Mi gamle utgåve har ein god del notatar/ små kommentarar som har vore til nytte for meg under lesinga. (Har forresten ei nyare utgåve, viste det seg, med mange ordforklaringar, den får eg ta i bruk neste gong - for ein neste gong må det bli).
Men - igjen: TAKK for gjensynet med Haugtussa!
På Skare-kula
Her var det mye trolldom og magi. Følte et øyeblikk at jeg var tilbake i Moska med Fanden ifra forrige bok vi leste.
Når jeg leste diktet Svarte-katekisma så tenkte jeg umiddelbart på de 10 bud. Det må jo være de Garborg har hatt som utgangspunkt. Tar med noen få eksempler:
De ti bud
Nr. 7. Du skal ikke stjele.
Nr. 8. Du skal ikke tale usant om din neste.
Nr. 9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
Svarte-katekisma bud
Nr. 7. Det er trollmanns-sæla: liva stort av i løynd å stela.
Nr. 8. Beste verja, det er å ljuge og sverja.
Nr. 9. Sløg du vere og snar, når teften du fær av annanmanns gard.
Jeg anser meg nå ferdig med Haugtussa selvom den sikkert kunne bli studert "i all evighet". Både historien, naturen og diktene falt i smak hos meg. Det var litt irriterende at de ordene jeg sto fast på, ikke stod i ordlista bak i bøkene, men jeg har vel forstått det meste likevel. Jeg tok meg stadig i å ønske meg melodier til versene, håper noen setter toner til verket. Jeg syns nesten jeg kunne høre både hardingfele og fløyte her og der.
I diktet "Stjernefall" kommer det ene utysket etter det andre og avgir rapport til fanden om hva de har utrettet siden sist. Det er lett å enes om at dette krapylet representerer en mentalitet vi ikke vil identifisere oss med. Men hva med "Brillekjerringa"?
Eg vil at livet visnar i knupp;
då skal me snart oss hevja;
eg vekte kvinne or svevnen opp
og lærte henne krevja.
No gjeng ho sterk sin krevjarveg;
ut vil ho allting teige;
og berre då vil ho gifte seg,
når mannen vil borni eige.
Jeg mener å ha sett Arne Garborg omtalt som "feminist", men at han tok avstand fra Kvinnesaksforeningen, angivelig fordi de ikke gikk langt nok i sin feminisme. Likestilling i vår konvensjonelle betydning er i alle fall ikke det han prediker her. Så hva slags "feminisme" var det han (og sikkert også Hulda) stod for? Noen som vil utdype?
("Skarekula" blir man visst ikke så fort ferdig med!)
Det vaknar
Da har jeg startet lesingen av diktene fra På Skare-Kula. Åpningsdiktet, Det vaknar gir vel en god beskrivelse av hva som venter.
I diktet er det ikke bare naturen som våkner, men også alle de underjordiske kreftene. Allerede i første verset blir vi møtt med at:
Månen sloknar, stjerner fell ned og vinter gufsar
For å virkelig poengtere at vi ikke befinner oss i riket hvor menneskene holder til avslutter Garborg versene med:
yvi fjellom
Eg har kost meg med å sjå på korleis Garborg utnyttar bokstavrim for å skape einskap og samanheng i dikta. I den fyrste strofa konsentrerer han seg mest om /s/-lyden, og på slutten av strofa blir bruken av /u/-lyden intensivert. Samtidig introduserer Garborg «yvi Fjellom» som eit lagnadstungt, konstaterande refreng:
Månen s loknar i Hav s en s Eim
nede i læg s te S ud;
S tjernur tryllte i Ør s ke s veim
rapar frå Himilbru.
Vinter g u fsar frå Jot u nheim
yvi Fjellom.
I den andre strofa er også /s/-lyden, saman med /t/ og /r/, dominerande:
My r k s eg s veipe r den t unge No tt
t ett ik r ing tr oll s vævd Jo r d;
t om t i St illa det høy r e st Lå tt,
Dve r gmål og døyvde O r d.
Lyk t emann vakna r og Nå-Ljos blå tt
yvi Fjellom.
Dette var ein smakebit. Eg oppfordrar medlesarane til å ta fram «Det vaknar» éin gong til, minst, og nyte andre former for bokstavrim i resten av diktet, lydkombinasjonar som på ingen måte er tilfeldige. Garborg legg på denne måten motiv og tematikk langt tilbake i tida, sidan vi får assosiasjonar til litterære teknikkar i norrøn tid, dvs. ei tid og ein stad som ligg bak- og bortanfor den reelle verda.
Du imponerer meg stadig, Kjell G. Jeg har sagt det før: Her vil en lærd og belest mann som deg (på mange målføre!) ha en stor fordel av å være nynorsk-"mann". Men , jeg kan aldri komme opp på ditt nivå uansett når det gjelder, gramatiske ferdigheter, sansen for rim og rytme , for eksempel , hvordan går i dybden av ett dikt, Dette du viser oss her: s lyder og senere slyden sammen med t lyden osv. Kanskje derfor jeg har så store vansker med å lese Garborgs "Haugtussa" for eksempel, mens jeg ikke har det minste vansker å tyde hans prosa, selv om de aldri så mye er på nynorsk, altså bortsett fra en(!)(?).
Uansett fra første startskjæret jeg tok på disse sider fra år tilbake, har jeg fått en del innspill fra deg, hvilket jeg setter umåtelig pris på . den gang som nå.
Jeg er klar over at jeg formulerer meg dårlig, men budskapet håper jeg du tar på alvor og i den gode hensikt det var ment å være. Og jeg håper du får lade opp i en god sommerferie, hvor på kloden du måtte befinne deg, (litterært og språkmessig i alle fall.
Med hilsen Rolf
Den gamle mann VED havet.
PS Gårsdagen vandret jeg omkring i Garborgland ved Knudaheio, mens jeg avsluttet dagen litt nærmere havet, men ikke mye. PÅ gården på Orre (Aarre) , hvor Alexander Kielland ofte var gjest , spiste seg mett, fisket laks i Hå-elven og satt på den steinen som han selv satt på da han skrev: " Intet er som havet.........."DS
Det er nettopp av grunnene du nevner at diktene i Haugtussa har blitt lest mer inngående og flere ganger av meg. Det er sjelden jeg har vært så opptatt av selve komposisjonen av dikt når jeg leser. Det har vært en stor fornøyelse å bli kjent med Garborg sin diktning.
Ja, og han bruker bokstavrim i prosaen sin også, f.eks. i begynnelsen av romanen Fred.
jfr. åpningsdiktet i Haugtussa f.eks. strofe 2 (d-lyd) og 4 (g-lyd)
Til d eg, du visne lyng um haug,
der d raumar sviv,
eg gjev min song um d imd og d raug
og d ulde liv.
Eg kjenner deg, du havsens marm
med g aldre-song;
du g auv meg g ru i rædde barm
so mang ein g ong.
Ypperlig sammenligning med Bjørneboes Ti bud!
Og hva er det Veslemøy egentlig ser? Såvidt jeg husker, skrev Gudleiv Bø i boka Veslemøys verden at Garborg kanskje lot henne se inn i den framtida som var Garborgs samtid.
Det å gå i mørkekreftenes teneste er visst noko som har følgt menneska gjennom historia. "Svart messe"-motivet har vore mykje brukt i litteraturen av både John Dickson Carr og Umberto Eco, i nyare tid, og Fausts pakt med djevelen er det mest kjente eksemplet. I "Svarte-katekisma" held nok Garborg opp eksempel på dei verdiane som, trass i at den offisielle lære i teorien stod sterkt blant folk, på mange område var dei rådande i praksis.
Ved Gjætle-bekken
Første del av dette diktet står i Dikt og reglebok for barn og jeg har lest det mange ganger når jeg var småbarnsmor. Syntes alltid det var så vakkert og var ikke klar over at det var hentet fra Haugtussa.
Veslemøy som har blitt sviktet av Jon befinner seg ved Gjætle-bekken med sin kjærlighetssorg og der betrakter hun bekken og hører på alle dens lyder.
Du surlande bekk,
du kurlande bekk,
her ligg du og koser deg varm og klår.
Og speglar deg rein
og glid yvi stein,
og sullar so godt
og mullar so smått
og glitrar i soli med mjuke bår.
-Å, her vil eg kvile, kvile.
Garborg sin beskrivelse av bekken følger han opp med fire vers til som alle er utrolig fine.
Se på de to første linjene i versenene, ikke rart at dette diktet egnet seg godt for opplesing til barn:
Du tiklande bekk,
du siklande bekk,
Du hullande bekk,
du sullande bekk,
Du vildrande bekk,
du sildrande bekk,
Du tislande bekk,
du rislande bekk,
Av en eller annen grunn fikk jeg assosiasjoner til Sigbjørn Obstfelders dikt REGN, som vi
leste / lærte på barneskolen. Kanskje ikke så rart, begge diktene handler om vann og beskriver bekken og regnet og lydene vannet lager på en slik måte at man nesten kan høre og føle dem.
REGN
(Impromptu)
En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak,
det regner idag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vådt
deilig og råt!
En er en, og to er to -
vi hopper i vand,
vi triller i sand.
Zik zak,
vi drypper på tag,
tik tak
det regner idag.
Diktene blir bare vakrere og vakrere for hver gang jeg leser dem, mer og mer gripende. Dette tar jeg som et kvalitetstegn. Gjennom å ha lest og lyttet til Haugtussa flere ganger, er diktsyklusen blitt en av mine favoritter.
Så fint at du fremhever enkeltdikt på denne måten, Hedvig.
Jeg er også så imponert over dette diktverket. Hvordan diktene henger sammen og forteller historien om Veslemøy, men også hvor vakkert alle diktene er hver for seg.
Haugtussa har blitt en stor favoritt og diktene kommer til å bli gjenlest mange ganger.
Utrolig gøy at et diktverk fungerer så bra som felleslesing.
"et diktverk fungerer så bra som felleslesing".
Ja, det kommer nok for en stor del av at "diktene henger sammen og forteller historien om Veslemøy".
Er nesten sikker på at en mer ordinær diktsamling (med frittstående enkeltdikt) ikke ville fungert like bra som felleslesing. Hva tror dere andre?
Jeg mener vi kan betegne felleslesingen av Haugtussa som et vellykket eksperiment / prosjekt.
Bare én ting å si:
Vond dag er et vondt dikt.
Men-men, jeg får vel ta mot til meg og bli med opp PÅ SKARE-KULA. Grøss og gru!
"Elsk": Så vidt eg kan sjå, har Garborgs "Elsk" same rytmemønsteret som Vinjes "Det syng fyr Storegut":
Den Dag kjem aldri, at eg deg gløymer;
for um eg søver, eg um deg drøymer.
Um Nott og Dag er du like nær;
og best eg ser deg, naar myrkt det er.Du leikar kringum meg, der eg vankar.
Eg høyrer deg, naar mitt Hjarta bankar.
Du stødt meg fylgjer paa Ferdi mi,
som Skuggen gjeng etter Soli si.Naar nokon kjem og i Klinka rykkjer,
d’er du, som kjem inn tel meg, eg tykkjer:
Eg sprett fraa Stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.Naar Vinden lint uti Lauvet ruslar,
eg trur d’er du, som gjeng der og tuslar
naar sumt der burte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur, det maa vera du.I kvar, som gjeng og som rid og køyrer,
d’er du, eg ser; deg i alt eg høyrer :
I Song og Fløyte- og Fele-Laat,
men endaa mest i min eigen Graat.
Rytmemøte mellom to gigantar!
Det diktet av Vinje er jeg veldig glad i og har lest ofte, men likheten slo meg ikke når jeg leste Elsk. Har lest begge to på nytt nå og er helt enig med deg. Det er to praktfulle dikt.
Og begge har henta rytmen fra folkemusikken: Nystev!
Dette er forresten en spesiell vri på nystevtonen. Flott, synes jeg - men kommentaren er jo aldeles i tåkeheimen.
"Blåbær-li": I dette diktet bruker Garborg kontrast for å vise kva Veslemøy føler for Jon: Ho fortel korleis ho ville behandle "den reven rau'" og "den stygge skrubb", om dei skullle dukke opp i blåbærlia: Dei skal få "smake staven"og få "ein god på snuten" med "ein bjørkekubb". ("den bjønnen stor", derimot, ser ho tydelegvis ikkje som ein fare?). Så bruker ho kubbemotivet frå strofa om ulven ("eg tok meg ein bjørkekubb / og gav han ein god på snuten") og fører det over på Jon, "den snille gut", som òg "fekk vel ein på sin trut, / men helst på ein annan måte": Eit kyss, altså. Hoo slår tanken frå seg: "Å tøv, kva tenkjer eg på!" Pliktene kallar: "Eg må til buskapen sjå; -" . men det er Dokka, som ho tidlegare assosiserte med Jon, som er i tankane hennes ("ho Dokka drøymer um salt"), altså blir ho ikkje kvitt tanken på Jon, som lever i henne under arbeidet, nesten i form av Dokka, kunne ein seie.
"Veslemøy lengtar": Det tittelen fortel om motivet i diktet, bygger oppattakingane opp under: Tretti gonger bruker Veslemøy "mor", objektet for lengten - fyrst talar ho om mora ("ho mor"), altså i 3. person eintal, og så, etter kvart som intensiteten i lengten aukar, går ho over til 2. person og vender seg direkte til objektet: "du mor", for til slutt, med eigedomsordet mi, å presisere forholdet mellom dei to: "du mi mor". Slik reagerer Veslemøy på "alt [som] er framandt og nytt og vondt", som "stirer kaldøygt" på henne frå alle kantar.
""Dokka"": Her ser vi korleis Garborg bruker namnet på "den snille guten" til - gjennom raimmet - å vise kva han representerer:
Og kjære sei meg, trur du det er von ...
Sei, trur du eg må tenkja på han Jon?
På fjellveg: Stikk imot Ibsenfigurar, dette - å kjenne seg innestengd på fjellvegen og i fjellet! Ord som "innestengd", "stengjer" (to gonger) og "som gravi ned" viser at fjell ikkje er fridom og liv, som hos Ibsen.
Den snilde guten
Veslemøy treffer Jon i Skarebrotet. Det er han som er den snille gutten. De gjeter kyrne (med bjellekua Dokka) sammen, og Jon vil lære Veslemøy å bli kjent med kyrne og kyrne til å bli kjent med henne. Det ser ut til å gå bra, i alle fall når det gjelder Dokka: "Men Dokka fekk frå same stund ho kjær." (siste linje i siste strofe).
Hva er subjekt her: ho eller Dokka?
Jon har med seg ei bok. Er det ei svartebok ("svart som bakt i jord")? Han og Veslemøy sitter "att-under stein" og Jon leser i boka om "nykk og troll". Og når det står svart på hvitt, må det vel være sant. Er dette ironi fra Garborgs side?
Jon og Veslemøy har det så fint sammen mens de spiser nisten at "Jon sit og sit og gløymer reint å gå". Kan det uttrykkes bedre? Vi skjønner jo hva dette går ut på. En gryende forelskelse: "Han gjev si hand. Av vyrdnad er han fyllt / Og alt ho no fortel. Han er som tryllt."
Den snilde guten er et formfullendt og fortellende dikt, som fører oss videre inn i Veslemøys utvikling fra ungjente til voksen kvinne. Et ganske naturalistisk dikt med skumle undertoner.
Haugtussa får nok mye å stri med framover.
Kommentaren gjelder fra delen "Sumar i fjellet" og ut boka.
Så var siste del av Haugtussa lest! Jeg synes det var vanskelig å legge den fra meg, for også del to leste jeg for fort og måtte gjøre det på nytt! Det gjorde ikke noe! Fikk mer ut av det på den måten synes jeg. Ja, mine enkle tanker om Haugtussa kommer her:
Denne «fantasiverden» som Veslemøy befinner seg i skaper mange følelser. Fra delen Sumar i fjellet og ut boka synes jeg at det svinger fra det ene ytterpunktet til det andre. Veslemøys lengsel og forelskelse i diktene Den snilde guten og fram til Vond dag er lett å lese. Veslemøy så uerfaren med livets utfordringer og menneskets higen etter gods og gull når anledningen byr seg. Jon svikter henne pga «rike megga fra Aas» som har penger nok! Jeg føler med henne når hun strever med å forstå hvordan Jons lovnad er så lite verd! Hun har mye å lære om mennesket på godt og vondt! Den gode Veslemøy faller allikevel selv for Haugkallens lokk med sølvkrone, vakre klær og annet stas!
Er enig med Bjørg L at en kan bli mørkredd av mindre! Det er ikke spart på noe i beskrivelsene av mørkets makter! Folketro og religion i skjønn forening! I alle fall forening!
Jeg leser Haugtussa på minst to måter: det er først og fremst fantastiske malerier med ord og stemninger både om naturen og følelsene som herjer. Når denne begeistringen har fått nok plass, begynner jeg å tenke på hva som ligger under teksten. Her er det plass for mange tolkninger!
Jeg tenker at Veslemøys reise fra ung jente til voksen er som en ferd gjennom alle skiftninger i fjellet/naturen/årstidene. Det finnes vesener, både virkelige og underjordiske, som kan beskrive glede, forelskelse, tungsinn, misunnelse og hevnlyst. Jeg tenker at troll, satan og alskens haugkaller er uttrykk for alle de vonde følelsene Veslemøy forholder seg til etter Jons svik. Det får stor plass i delen På Skare-kula. Etter at hun har takket ja til inntreden i berget får hun virkelig innblikk i hvordan livet blir hvis hun gir seg over til bitterhet, hevn og grådighet. Hun har valget mellom å bli ved det vonde eller gå videre.
Som i alle eventyr har også dette en god slutt.
Etter at jeg var ferdig med Haugtussa leste jeg på nytt forordet til Gudleiv Bø « Må me lerkesongen tru?» Da ga verket ennå mer mening i alle fall for meg.
Likte Haugtussa godt!
Godt observert, det med boka. Eg har nok sekundærlitteratur ein stad, men tenkte å lese og nyte utan andre kommentarar enn dei som kjem frå bokelskarane. For nokre rim, forresten, her òg - "fyrste ykti" rimar på "bygt i"! Haugtussa står ikkje tilbake for Peer Gynt! Men møtet med Jon representerer òg møtet med ein som tek henne som ho er, ein som ikkje kjenner "Haugtussa-namnet". Og Jon blir knytt til Dokka, som han kjæler før han går: "Men Dokka fekk frå same stund ho kjær."
Kommentaren gjelder fra På fjellveg t.o.m. Trolldans
Den snilde guten - et optimitisk og nydelig dikt om forelskelse. Og som du sier, så har han en veldig god måte å beskrive det på! Og jeg tror du har rett i at Garborg er ironisk når han lar dem si at det må være sant når det står skrevet :)
Garborg har et vidt spenn i diktene i Haugtussa, synes jeg. Det varierer mellom det vare og gode til noen av de mest groteske framstillinger av mørkemakter jeg har lest (nå har jeg vel ikke lest så veldig mye av den sorten, da...). Det er nydelige dikt om forelskelse, lengsel, hjemlengsel og naturskildringer (Eks. Veslemøy lengtar, Møte, Killingdans, Elsk). Så kommer de mørke diktene som starter med Vond dag. Veslemøy finner ut at Jon har sviktet henne, og det for den "rike megga ifrå Aas" - hun som hadde egenskapene til ei gås ifølge diktet "Laget".
Så kommer beskrivelsene av det som foregår på Skarekula. Og her kan man bli mørkeredd av mindre! Her er vel alt av vonde makter samlet på ett sted for å hylle Fanden selv. Både i Svarte-katekisma og Stjernefall virker det som Garborg gir noen sleivspark til en del av det han ser i samfunnet rundt seg? "Gakk kvar den sundag til kyrkje", "Hald alltid med dei store", "Ver eit svin, men utantil blank og fin" Og vi finner igjen motivet fra diktet Draken: "Sløg du vere og snar, når teften du fær av annenmanns gard." I diktet Stjernefall: "Svartebrørar/ Me sutrar salmar og bønir gneg/og mullar lov og vangilje/til folk trur dette er livsens veg,/og gløymer livsens vilje."
I diktet Trolldans starter det på den samme suggererende måten som i Laget. Så synger trollkjerringene om Kloveberg-Gro som trollet Knut. Hun narret ham til å spise sine egne barn, så her spares det ikke på virkemidlene. Men vi trenger vel ikke å gå lenger enn til eventyret Smørbukk for å finne lignende beskrivelser... Plutselig dukker Veslemøy opp i diktet. Jeg hadde hittil oppfattet det som en beskrivelse uten at hun var til stede, men her er hun plutselig en betrakter på samme måte som i Laget, men denne gangen avviser hun ikke Haugkallen til slutt. Da hun blir minnet på Jons svik, sier hun at "no kann eg gjerne i haugen gå".
Det er vanskelig å lese Haugtussa i små porsjoner, for jeg blir revet med og vil få med meg fortsettelsen. Tror nok jeg må komme tilbake til flere av diktene og lese dem flere ganger.
Sist sett
