Bokelskere.no

Leseperiode: mandag 19. mai - søndag 1. juni

I denne perioden leser vi:

Fra begynnelsen av diktsyklusen
til og med DET VÅRAR (t.o.m. diktet VÅRDAG)

Hovedtråd for BOK NR. 4

(2) Lesesirkel. BOK NR. 4. "Haugtussa". TRÅD 2

VELKOMMEN MED INNLEGG

PS:
Skriv gjerne hvilken del og hvilket dikt dere vil kommentere / diskutere.

Eg er visst litt bakpå, ser eg, men sånn er det av og til....Har travle dagar både på heimefronten og på jobb.
I går sette eg meg imidlertid ned og las første delen, og sjølv om eg kjenner mange av dikta godt frå før, så vart eg både rørt og engasjert. For meg er "Haugtussa" eit oppkome av bilde, stemningar og kjensler. "Garborgs rikeste diktverk" står det framme på mi gamle bok.
Det er lyrikk
Det er musikk
Det er rytme og ordspel mellom det aller,aller beste.
Eg får sånn godhug for Veslemøy som er så utanfor og einsam - ufrivillig, trur eg. Ho er rar der ho kommuniserer med skrømt og vetter, endåtil ho mor ser det, i diktet "Haugtussa":

Tidt mullande gjekk ho
med mørke ord
og skremde stundom si eigi mor;
dei sa ho vanta på vitet.

Heldigvis er der lyspunkt, optimisme:

Å nei, for himmel rein og klår!
Å sæle meg, no er det vår!

..og det er der her hos oss med i dag! Ein flott dag med sol som varmar!

Vårdag

Det slår meg at når jeg leser dette diktet så minner det så om åpningsdiktet, Til deg du hei og bleike myr*. Rytmen og oppbyggingen er så lik syntes jeg.

En annen ting er at lerka er med i begge diktene, samt at det er stor hyllest til naturen i dem begge.

Jeg har lest øyet stort og vått på alt det fine dere opplever med Haugtussa, det er ikke tvil om at boka har truffet sitt publikum. Bortsett fra meg! Jeg prøver og prøver, men dette er ikke er verk jeg klarer å komme meg gjennom. Og det er slik jeg føler det nå, at det er noe "å komme gjennom" Nynorsk er poetisk og en drøm å lese, men dikt er ikke min greie. Jeg avbryter nå og senker skuldrene til neste bok til høsten. God lesing videre.

Det var synd, men ingen skam. Men samle på boka uansett, kanskje finn du glede i den seinare? Sjølv les eg no for tida bøker som eg ikkje ville funne på å tenke på ein gang for 20 år sidan

Så sant, så sant, det der med at ulike bøker kan fenge i ulike aldre. Jeg har det på samme måten som deg, at jeg nå leser bøker jeg ikke ville sett to ganger på for tyve år siden, så det kan komme en tid for meg og Haugtussa senere :-)

kremt - no sveipa eg nettopp innom profilen din og ser at du er nesten jevngamal med meg. Eg trudde frå profilbiletet at du kunne vere rundt 20 år yngre, det var derfor eg ordla meg slik eg gjorde. Ja ja, ein får vone at det er eit feiltak som kan opplevast som positivt.

Når det er sagt, så har vi vel begge, reint statistisk sett, gode sjansar for å vere leseføre 20 år frå no, så får ein sjå om smaken held fram med å endre seg med tida.

God helg!

Velkommen til framtida (med tjukk a!) tjue år fram. Jeg kan rapportere herfra at noen av oss fremdeles ikke orker å bli med på diktlesing. Delvis lesefør fremdeles - så det er ikke sikkert dikt har med alder å gjøre. :-)
Og for oss som fikk vår første datamaskin i 1985 er smileys fremdeles kult ;-) (he,he)

Men så ser jeg at dikt jo er mer enn dikt, for Bob Dylan skreiv jo også dikt, og Den onde budbæreren er flott.

Oh, the leaves began to fallin'
And the seas began to part
And the people that confronted him were many
And he was told but these few words
Which opened up his heart
"If ye cannot bring good news, then don't bring any".

Eg har ti tommeltottar, og du får alle i veret for denne. Suveren replikk.

He he :-) Du skal ha takk for den :-)

Når jeg først begynte å bla i boken så hadde jeg de samme følelsene som deg,var inne på tanken med å takke for meg. Men så leste jeg den som en vanlig diktbok,slo opp i vanskelige ord ,noterte for livet. Da jeg hadde skjønt innholdet i diktene,begynte jeg på nytt og så på boka som en slags fortelling i diktform,og da løsnet det. Men du hadde et ærlig og fin begrunnelse,håper du engang klarer å lese den for det er den verd! Trist at du opplevde frustasjonen,men du kommer garantert sterk tilbake! God sommer:-)

Laget: På meg gjer "Laget" så sterkt inntrykk: Alt ho ser, Veslemøy, og slik rytmen bygger opp under dansemotivet! I utgåva som eg les, har ingen annan enn Olav Mosebekk illustrert mange av dikta - også dette, om kva Veslemøy "ser". Og så brått det sluttar; også her bygger rytme og rim opp under handlinga:

"Å Jesus!" - Ho bed
um frelse og fred
og sig i uvit av benken ned.

Min utgave har illustrasjoner av Borghild Rud. Vakre, vare, stillferdige og "gjennomsiktige". Men akkurat til dette diktet skulle jeg gjerne ha sett noe "saftigere".

Dette er så levende skildret at en skulle tro det var sjølopplevd! At Arne Garborg har opplevd "fest på lokalet" er utvilsomt, - han skal jo ha vært en meget habil spillemann. Rytmene mestrer han iallfall så det rykker i dansefoten her!

Da er neste diskusjonstråd for felleslesinga av **Haugtussa" klar til bruk.

"Det syng": For ein variasjon i både form og innhald i denne syklusen! "Det syng" har tre avdelingarm der dei to fyrste har strofer med to verselinjer, som, bortsett frå i eitt tilfelle, er skilde med punktum. Tung, konsis og fast kostatering av ein situasjon - landskapet ute og Veslemøy inne, alt med mannlege utgangar. Så kjem strofene med det kjente "Å hildrande du!", og med veksling mellom mannleg og kvinneleg utgang: "Å veit du den draum og veit du den somg, / so vil du tonane gøyma; / og gilja det for deg so mang ein gong, / rett aldri so kan du det gløyma." Og rima berre trillar fram: ababccc! At det går an!

Unnskyld, at jeg smetter inn her: Jeg gjør det i den beste hensikt. Men det inntrykk jeg har av deg, Kjell G er at du behersker ny-norsk og det misunner jeg deg -særlig i et tilfelle som dette:
Vel, setter jeg Garborg høyt, og leser ham, men tror ikke jeg evner-som du-å få inn den musikk, den tone, bruset fra havet, sangen i gresset m.m. , slik som du viser i hvert fall meg her, skal jeg lese Haugtussa -tro dette eller ikke- må jeg ta diktet med meg og lese det enten i hans fødehjem på Garborg eller utenfor hans rødmalte hytte i Knudaheiå, særlig det siste stedet med det glitrende utsyn over det landskap som synger i hans dikt, en soldag i hytteveggen med Haugtussa i fanget, da kan jeg fryse på den varmeste dag, for det er så stort det han her presterer. Og etter å ha bodd i nesten halve mitt liv (i 30 år ) i dette landskapet, vandre i hans rike,høte hans språk i alle avskygninger av "Time" -dialekten, er det for mye Alexander Kielland;s stilisme i meg helt til å oppfatte ham slik du gjør. Så syng gjerne mer for oss Kjel G!
Med vennlig hilsen Rolf Ingemundsen.
PS: Både Garborgs "heim" samt Knudaheiå ligger i Time Kommune, bare for å syne hva jeg mener med å si "Time-dialekten". Denne opllysningen kunne jeg sikkert spart meg hva deg angår. Samt mange andre, slevfølgelig.
Takk på forhånd for en eventuell smule oppmerksomhet, og takk for at du skrev dette, Kjell G.
Med en hilsen i all beskjedenhet
Roif Ingemundsen
pt. i Garborgs rike.

"Sporven": Så fint - å lese ein klassikar på ny, etter synging på barneskolen og seinare, med eigne ungar, og sjå korleis diktet fungerer på ulike plan. Fyrst og fremst bli gripen av ordkunsten, bruken av ein- og tostavingsord; typisk nok har berre hovudpersonen ("Små-sporven"), "Monsemann" og "Veslemøy" tre stavingar. Så fortetta alt blir med ord på få stavingar, så mykje Garborg får sagt med alle desse orda som følgjer på ein annan nettopp slik som sporven bruker nebbet når han "tippar konn og ribbar strå". Få stader i norsk lyrikk trillar orda så lett som her. Så er det da òg det lystige livet utan ansvar og konsekvensanalyse Garborg skildrar i "Småsporven" (slik Øverland tek opp tråden seinare i "Spurven". Form og innhald bygger opp under einannan, i ein sterk komtrast til dei tung tankane som Veslemøy strir med.

I slåtten

Denne delen består av to dikt. Det første er en vakker hyllest til slåtten,

No ljåen han syng på den saftige voll,
og alle småblomane slær han i koll,
og graset av roti han sopar.

Det andre diktet, Veslemøy undrast, forteller om Veslemøy som betrakter de unge jentene og guttene som tøyser og tuller med hverandre, samt hvordan fremtiden vil fortone seg for dem. Nå er dem unge og lekne, men en dag er de mann og kone. Dette virker som litt skremmende tanker for Veslemøy.

Gjentunn’ breider der gutann’ slær;
so ropar dei til kvarandre og lær

Nei fyrr eg vil byte mitt gjente-kår,
fyrr gjeng eg og gjæter i hundrad år

13 av de 14 versene slutter med setningen,
- Me veit, når det er so laga.

I ord-forklaringen står det at laga betyr fastsett av lagnaden, eller som jeg ville sagt, når skjebnen vil.

Det vakre diktet «Mot soleglad» (s. 68) avsluttes med:

men landet fyrst kan syne seg
når sol gjeng ned.

Disse linjene ga meg assosiasjoner til Søren Kierkegaards:
Livet forstås baklengs, men må leves forlengs.

og filosofen Hegels: Minervas ugle flyr ved solnedgang.
Minerva er visdommens gudinne.

Kanskje Garborg bare ville si at det er ved soleglad, i solnedgangen, landet virkelig får vist hvor vakkert det er. Tiltenkt eller ei, jeg leste inn i verset den samme dype innsikten som ligger i de to andre sitatene – erkjennelsen kommer i ettertid.

Eg lengta tidt på trøytte veg
der ut til fred;
men landet fyrst kan syne seg
når sol gjeng ned.

Et vakkert dikt som kan tolkes på mange måter. I følge Gudleiv Bø er dette det mest omdiskuterte diktet med flest tolkninger i Haugtussa. Selv leser jeg det som en lengsel mot noe vakkert, og kanskje behov for en virkelighetsflukt hvor hun tolker en vakker alternativ verden inn i en trolsk solnedgang. Jeg vet ikke om det er alvelandet til "de underjordiske" hun her mener, siden hun sier "det er ein huld, ein heilag heim". Jeg ser det mer for meg som en forestilling om en himmelsk tilværelse. I hennes forestillingsverden kan hun ikke nå den før hun er død, og det er kanskje det hun aksepterer når hun sier men landet først kan syne seg, når sol gjeng ned ? Altså at hun velger livet selv om hun er utslitt (Eg lengta tidt på trøytte veg) etter påkjenningene hun har vært igjennom.

En nydelig og fin tolkning, Bjørg!
Den harmonerer med det Olav Midttun skriver i min skoleutgave fra 1945:

«Ei skildring av solegladsstemningar på Jæren. Alveland har han vel nytta i den utgamle tydinga av draumlandet, dit dei sæle kjem etter dauden. Alt i forntida var det tankar om eit slikt eventyrland, sæleøyane, langt i vest der sola gjekk ned. Dei gamle nordmenn hadde tankar om «landit hit gòda» mot vest, eller «Hvitramannaland» (sfr. Nansen: «Nord i tåkeheimen»), og i eventyr har vi forteljingar om huldreøyar som berger folk i havsnaud. For Garborg synest det å ha forma seg om til det fredfulle draumelandet menneskja lengtar etter å koma til etter dauden; alvelandet vert ævelengten, gudslengselen i oss, tråa etter full harmoni, sjeleleg ro og fred.»

I denne sammenhengen finner jeg en viss mening i mine første assosiasjoner – det er i ettertid alt kommer en forståelse og harmoni.

Midttun skriver også at "Det vårar" er et mellomspel med naturstemning, der diktaren stig heller sterkt fram sjølv. Så må vi tro at "Mot soleglad" rommer mye av Garborgs egen lengsel.

Men til "alveland" kommer man vel bare hvis man lar seg lokke dit av alvene -?

I min begeistring over gjenkjennelsen, assosiasjonene i det siste verset, falt ordet "alveland" rett og slett ut av hodet mitt! Da blir jo betydningen en ganske annen.

Så godt med flere øyne som ser, hoder som tenker :-)

Et besnærende vakkert dikt er det i alle fall, og i samme rytme som det tittelløse åpningsdiktet. Jeg tenker at de to diktene er forbundet med hverandre; kanskje det ene er hverdagen og det andre drømmen?

Sumar i fjellet!
i der første diktet "På fjellveg" er veslemøy redd,hun skal nå gjete på en fremmed plass,hun føler seg innestengt,og føler at hun ikke får puste. Og det er vel fordi hun nå er langt til fjells og langt fra havet! Det hjelper litt når Jon kommer og viser henne rundt i hans sine kjente omgivelser. Da han drar finne hun trøst i "Dokka",kua som Jon var så glad i.'
Tenk på dette en ung jente kanskje 12-13 år på gjetetokt alene i mange måneder,og med den lengselen hjem til moren! Det er rett og slett hjerteskjærende lesning!:-(

Ja det måtte være tøft for ei ungjente å få et sånt ansvar alene, og ikke rart fantasien settes i sving med slike omgivelser og overlatt til seg selv. Alle som har hatt hjemlengsel, kan nok kjenne seg igjen i diktet "Veslemøy lengtar", men nå tror jeg vi tar på forskudd diskusjonen for neste lesetråd som Kjell ikke har åpnet ennå ;))

Oi,oi,ble vel litt for ivrig,vi får komme tilbake til den:-) Takk for observasjonen!

I Gjætlebakken

Denne delen består av 4 dikt som jeg føler ikke har så stor betydning for selve handlingen, men Garborg gir oss her flotte beskrivelser av natur og dyreliv.

I Fuglar er det mange flotte beskrivelser av de forskjellige fuglene.

Tipp, tipp! segjer erla,
der stilt ho hoppar og smett.
Ho er som ein litin barnetanke,
so rein og blå og lett.

Akkurat den strofen er helt nydelig. Etter min mening.

Både erla (jeg forestiller meg at det er linerla) og barnetanken er jo både rein og lett og blå(?).
Ikke sant?

Noen betraktninger omkring "kapittelet" Heime:

Her blir vi presentert for Veslemøy og nærmiljøet hennes. Denne innledningen gir en fin bakgrunn for å forstå hva som skjer med jenta videre i historien. Hun tilhører det gamle bondesamfunnet der de tar godt vare på tradisjoner, inklusive gammel folketro. På overflaten ser dette ut til å skape trygghet i hverdagen: Nissen i fjøset er for eksempel en helt konkret skikkelse som Veslemøy har tillit til.

Men ei tenåringsjente kunne "falle i staver" og dagdrømme da som nå, og for Veslemøys vedkommende går drømmene i retning av eventyr, som hun åpenbart har inngående kjennskap til, i likhet med sagn, gåtefortelling og annen folklore. Stundom dikter hun seg selv inn i eventyrene, for eksempel når hun dagdrømmer om prinsen mens hun betrakter katten.

Hun er en populær forteller med god fantasi, og avslutningen på "I omnskråi" viser også innlevingsevne: Som avrunding på historien om Helge Håland som ble bergtatt, legger hun til: "Det er nok mange i haug og hamrar som gjeng og lengtar og stilt seg jamrar ..."

Og trass i den muntre sporven i tunet kommer bergtakingsfantasiene tilbake i nattemørket, med "skuggar i måneskodd", "bukketråv" under vinduet - og den besnærende sangen som lokker med sølvrokk, måneslott, sæletid og "elskhug vill". Jeg får assosiasjoner til gamle bergtakingsballader som Margjit Hjukse og Liti Kjersti når jeg leser dette. Garborg har på ypperlig vis maktet å skildre ungjente-drømmer fra ei tid da seksualdrift var tabu og hørte mørkemaktene til.

Det siste diktet i denne bolken, "Sundagsro", er fullt av trivsel, ro, munterhet og harmoni - men Veslemøy har altså fått et varsel om sin videre skjebne: Det som i natti seg løyner, det skal du skilja og sjå.

Ja, da er juleseskapet (danselaget 2. juledag) slutt, og jeg er klar til å finne ut hva som foregår
"I Gjætlebakken".

Noen kommentarer:

HEIME
"Sporven"

Siste del av siste strofe fikk meg til å tenke på siste strofe i åpningsdiktet:

"Og so - kvitt-kvitt, gomår'n!
so kjem våren;
då fri på vengen borin
eg byggjer reir på øy."

vs.

"Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
so må me lerkesongen tru,
som lovar vår."

Leve optimismen! Både blant mennesker, spurver og lerker.

VESLEMØY SYNSK
"Gamlemor ventar"

Et dramatisk og urovekkende dikt.
Stakkars gamlemor og stakkars Veslemøy.

"Veslemøy"

Jeg tror andre strofen må være en dekkende og konsentrert beskrivelse av Veslemøy:

"Under panna fager men låg
lyser augo som att-um eim;
det er som dei stirande såg
langt inn i ein annan heim."

Og når jeg leser de siste to linjene i siste strofe, kan jeg nesten få en visuell fornemmelse av Veslemøy. Er det ikke som hun materialiserer seg for oss?:

"Ho er skjelvande sped og veik,
midt i det ho er ven og ung."

Ypperlig av Kunstneren (med stor k) Arne Garborg!

Og i diktet Haugtussa får vi vite hvorfor Veslemøy blir kalt Haugtussa:

" - Sidan såg ho
i haug, på voll,
både nisse og nøkk,
både draug og toll
og gasten med håri lange."

Forresten: hvem er "gasten med håri lange"?

JOL

Diktet "Ungdom" er både beskrivende og moraliserende/didaktisk (jfr. de tre siste linjene) og også lett å forstå.

Når det gjelder det lange og formelt variasjosrike diktet "Laget" er det mye som kunne vært skrevet om det. Veslemøy "ser" haugkallen igjen, jfr. "Det syng".

Mange fantasifulle (kalle)navn:
Topp-Ola Leite, Dåse-Per Skau, Late-Knut Aase, Likesæl-Knut, Slurve-Jens, Sterke-Lars Kamp, Håle-Jakop, Skravle-Guri, Rund-Malli.

Hva mener andre om dette diktet (Laget)?

Nå har jeg lest til og med Vårdag. Jeg klarte ikke å legge fra meg selv om jeg strever med en del ord og uttrykk. Rytmen i diktene faller naturlig og det er godt å lese synes jeg. Fordi jeg har lest for fort må jeg ta det i reprise for å se/oppleve alle de ulike nyansene. Jeg tenker så langt at dette handler om Veslemøys utvikling fra ungjente til å nærme seg voksenlivet. I Laget ser jo Veslemøy hva slags mørke sider det finnes ved de ulike festdeltagerne. Hun sitter som Haugtussa, navnet hun fikk etter sine syner om onkelen og observerer festen med sine nye evner. Hun både vil og ikke vil være med i villskapen som utspiller seg i Laget. Det er klart hun er både redd og nysgjerrig! Her er det sterke krefter i sving,- (låtskap og kåtskap).
Generelt sett opplever jeg at kontrastene mellom Veslemøys indre verden, det at hun vender seg innover og kjenner på sine følelser på den ene siden, men også at hun i tillegg opplever naturen og alt den gir henne som det sterkeste budskapet så langt. Livet er verd å leve!!

Laget

Dette diktet er for meg det mest musikalske til nå.
I min søken etter opplysninger om Garborg så har jeg lest at han selv spilte fele og da gir det mer mening i at diktene hans er så musikalske.

Jeg er også klar for å lese I Gjætlebakken og har storkost meg med diktene til nå.

Veslemøy synsk

I diktet Gamlemor ventar la jeg spesielt merke til at moren fornemmet at Veslemøy hadde opplevd noe.

Då stansar rokken brått,
og kroppen lyer stivt;
ho høyrer stig; det spring
som galdt det sjæl og liv.
Ho høyrer styn og sukk
og strøypte andedrag;
ho høyrer bøn til Gud
og liksom hjarteslag.

I diktet Haugtussa får Veslemøy en bekreftelse på sine synske evner og denne lille samtalen finner sted midt i diktet:

Gud trøyste deg då,
du Veslemøy;
det vøre deg betre
du måtte døy,
so fingje du fred i jordi!

Å heller vil eg
med augo sjå,
enn dauv og blind
gjenom verdi gå
og ikkje det sanne skilja!

Da har jeg lest fram til "Det vårar", så kommentaren gjelder hele denne delen.

"Haugtussa" har stått der i bokhylla som en dårlig samvittighet siden jeg fikke den i gave for noen år siden - en flott utgave med svart-hvitt-bilder fra Jæren, av Kristin Døvle. Jeg trodde dette ville bli tungt og vanskelig tilgjengelig stoff, men har tvert imot opplevd det som en fryd å lese!

Det som slår meg, er at både Veslemøy og omgivelsene er preget av et verdensbilde med tusser, troll og mørkemakter som naturlig tilstedeværende og som forklaringer på hva som skjer i hverdagen. De er ikke bare ment som symboler for det som er farlig, ulovlig og fristende, men er virkelig til stede og griper inn i folks liv. Veslemøys gryende pubertet, forbudte følelser og lengsler flettes hele tiden sammen med naturmystikk og trolldom, kanskje fordi hun ikke selv kan vedkjenne seg slike følelser. Diktet "Laget" er utrolig godt skrevet - det er en rytme som river en med, men Veslemøy "ser" hva som bor i folk og etter hvert tar tusser, troll og mørkemakter over i det hun ser. Strofen "Å hildrande du" dukker opp igjen slik som i diktet "Det syng", men denne gangen oppdager hun at han har munn som en rotte. I diktet "Veslemøy undrast" er hun igjen en betrakter til de andre som flørter, men hun er fremdeles redd: Gjenta hev moro, kona hev slit; men endå hev dei so lite vit, - Me veit, når det er so laga-. Og til slutt, er hun kanskje ikke så avvisende likevel: Skjemte og fjas eit grand, - lat gå; men kysse eit skjegg! Å langt derifrå! - Det var, - um det var so laga?

Det er mange fine naturskildringer i diktene, og naturen brukes også som bilder på kampen mellom det gode og det onde.

I diktet "Dømd" ser Veslemøy mannen som går igjen fordi han har flyttet merkesteinen mellom seg og naboen. Han får altså ikke fred i døden på grunn av sin grådighet da han levde. Temaet om grådighet dukker opp igjen i diktet "Draken". "Heilag-Per Aase"/"Bøne-Per" vil ta gården fra dem. Navnet er vel ironisk ment - en skinn-hellighet. Men han blir redd og drar da Veslemøy sammenligner ham med djevelen.

Da vi i diktet "Veslemøy sjuk" får høre mora fortelle om de andre barna sine, skjønner jeg at hun er redd for å miste også henne. Kanskje så redd at hun har overbeskyttet henne og ikke vil slippe henne, slik at Veslemøy har en ekstra grunn til å fornekte sine romantiske følelser?

Som du ser av innlegget mitt er jeg innom "Laget", så det var interessant å lese det du skriver om diktet.
Tror jeg leser det en gang til. Lagsomt.

Jeg har nå funnet fram Gudleiv Bøs bok Veslemøys verden, veiviser i "Haugtussa" for å se om han kan hjelpe meg å sette ord på det jeg synes er så spesielt med dette diktet. (Som glad amatør, mangler jeg begrepsapparat som strekker til, og leter etter hjelp :))

Han skriver at det antas at dette diktet var noe av det første Garborg gjorde ferdig i Haugtussa. Garborg sa han hadde hatt en folkedans-melodi kalt "Hamburger-skotsk" surrende i bakhodet mens han skrev. Så gjengir Bø hvordan rytmen i de første strofene minner om gangar, for så å gå over til springar: Å ja, du jen ta mi osv., og så dukker det plutselig opp oppdiktede lydhermende ord som gir diktet den rytmen dansen krever (som "hau", "tingel", "tangel", "sudeli-dudelidei"). Sitat: Her i dette diktet forteller de oss at festdeltakernes opplevelse liksom sprenger språkets "kompetanse". Dette at versene her nesten overskrider språkets grenser og beveger seg langt inn på musikkens område, har opplagt sammenheng med at Arne Garborg sjøl var en dyktig felespiller.

Bø beskriver også hvordan festen flere ganger skifter karakter i takt med endringer i strofeform, både når Veslemøy "ser" dyrefølgene som representerer karakteregenskaper hos festdeltakerne, og når de underjordiske dukker opp på festen Huldri or haug,/tuft og dverg og draug
Så overtar gangar-rytmen: Sulle no, tulle no osv. Sitat: Vi merker oss at på dette nivået av feststemning bryter språket sammen; de "asemantiske" versene viser oss at virkeligheten nå neste bare består av rytme: "Bummel/bammel osv. Dette kan delvis begrunnes i at de skikkelsene som nå trør dansen, har dyriske trekk - kanskje de er språkløse? Det er "buste troll" iblant dem, og de "lufsar", "bykser", "kravlar" osv. - Stadig "vilt og villare, hei! det gjeng"! De "gjeng der forutan måte/(...) og dei er fulle og kåte"". Dette møtet med sanseligheten får altså for Veslemøy et sterkt anstrøk av noe dyrisk.

Så danser haugkallen fram og lokker henne, og det er først da hun skal kysse ham at hun ser han har munn som ei rotte. Sitat: Det som blir redningen for Veslemøy her, er karakteristisk for sagntradisjonen vår. Om en stod i fare for å komme i naturvettenes vold, kunne en berge seg ved diverse former for "hvit magi", som folk oppfatta som kristne hjelperåder mot styggemaktene.

Det er ikke meningen å "tolke ihjel" diktet, men jeg synes at akkurat her var det litt morsomt å lese hvordan musikken spiller inn på opplevelsen.

Jeg har også Bøs bok, og leser om de enkelte diktene etter å ha lest dem selv og dannet min egen oppfatning om innhold og form.
Interessant og lærerik bok.

Er litt skeptisk til å få for mange 'føringer' til egen leseopplevelse.

Jeg leser også diktene først, og vil gjerne danne meg mine egne bilder først.

Det jeg synes er greit så langt med Bøs bok, er at han skriver lett og forståelig, og gir meg noen nye innfallsvinkler uten at jeg føler at han "overintellektualiserer".

Jeg er så glad for at noen leser "Haugtussa"! Vi leste utdrag på videregående, og jeg ønsket meg den til jul (eneste måten å få bøker på). Har den i hefta utgave fra Aschehoug, ikke akkurat noen praktutgave, men det spiller ingen rolle.

Det diktet jeg husker best - bortsett fra "Sporven" som mamma sang for meg da jeg var liten - er "Elsk". Det føltes helt sant for meg, husker jeg.... Rart at Arne Garborg skrev det, for han skrev også den forhatte "Bondestudentar". Men "Elsk" - Den galne guten min hug hev dåra, eg fanga sit som ein fugl i snora- !

Jeg skjønte ikke alt da, eller senere, og historien var på en måte utilfredsstillende, men nå liker jeg ikke å analysere bøker for mye.....de skal oppleves, ikke dissekeres! - så det finnes nok gode forklaringer og analyser, om man er interessert i det. Men det er noe med mysteriet....som jeg liker....man må ikke skjønne alt. Jeg tror jeg må hive meg med i lesesirkelen og lese den igjen :)

Flott med enda flere felleslesere. Håper du blir med.

Du skriver: "det er noe med mysteriet...som jeg liker...man må ikke skjønne alt"

Som et apropos til det, gjentar jeg et sitat jeg la inn i en annen tråd:

"Det er ingen dålig egenskap ved en fortelling at man bare forstår halvparten."
(Karen Blixen)

"Å hildrande du!"

Så flott sagt av Blixen - helt på linje med Olof Lagerkrantz: "... man skriver bare halve boken, den andre halvdelen må leseren selv ta hånd om".

Sannheter som Haugtussa absolutt bekrefter :-)

Ja,det må du gjøre! Det kommer du ikke til å angre på!!

Det er en nytelse å lese disse diktene!

Det slår meg hvor sanselig teksten er. Landskapet, naturens skiftninger, menneskene, dyrene og ikke minst været – alt trer tydelig frem for mitt indre øye. Stemningene setter seg i kroppen min.

Og samtidig er det sånn driv over det hele! Det er vanskelig å lese langsomt nok til å favne alt det disse versene rommer. Derfor gjør jeg som flere av dere, leser flere av diktene to – tre ganger, og noen ganger høyt for meg selv.

En annen ting som slår meg, er variasjonen i versenes oppbygning – lengden på strofene, rytmen, sangen, ordvalgene. Hvordan oppbygningen harmonerer med og fremhever versenes innhold, mening og stemning. Vekslingen mellom glede og en undertone av uhygge og sorg skaper spenning. Når det er som vondest, kommer plutselig noen befriende, lekende vers. Og slik drives leseren/jeg videre.

Jeg er overrasket over hvor lett det er å forstå teksten - på en dialekt som er så ukjent for meg. Om ikke jeg fatter ordenes presise definisjon, kommer betydningen nesten uten unntak nærmest av seg selv. Takk likevel for ordlisten, gretemor. Om jeg ikke vil la meg distrahere av den nå, kan det nok hende jeg går tilbake og slår opp ord etter hvert.

Her finnes ordforklaringer.

Takk, da vet jeg hva bl.a. 'une' betyr.

Del 1, Sundagsro

Dette var virkelig et fornøyelig dikt å lese. Et dikt fullt av gåter er ikke ofte jeg har sett. Minner meg meg om barneregler og barnelek.
Garborg må ha vært en mann med humor.

Denne syntes jeg var ekstra artig:

Fire heng og fire gjeng,
når lauvet det spretter;
tvo stend i sky; tvo finn vegen til by,
og ein diltar etter?

Kui med juret på fire gjeng,
når lauvet det spretter;
horn sten i sky; augo ser imot by;
men rova sleng etter.

Ja, einig. Og sjå på enda eit nytt rimmønster:

a b c bd

e f g fd

Jeg moret meg også over dette diktet. Så langt er jeg mest betatt av stemningene og stemningsskiftene i diktene. Jeg er også veldig takknemlig for variasjonen i takt og tempo, men ennå sliter jeg med å forstå enkelte ord.
Redigert: først nå fant jeg merknadene bakest i boka. Sukk!

Slik lærte eg denne gåta då eg var liten;

Fire hangande og fire gangande
To peiker opp mot sky, to viser veg mot by
Og ein diltar etter
Kva er det?

Nå er jeg ferdig med "Haugtussa",men kommer til å lese den igjen og igjen!
Startet med å lese den som en diktsamling,og da ble jeg veldig grepet av språket! Har aldri vært noen tilhenger av ny/gammel norsk,men nå er jeg nok i ferd med å forandre mening! For noen fantastiske ord og uttrykk!Nå er nok Garborg kjent for sine vakre beskrivelser,og dette kommer spesielt fram i hvordan han beskriver "jærlandskapet". Ble også glad når det var så innlysende at han var glad i dyr,beskriver så godt det gode stellet husdyrene fikk,og viktigheten
med godt dyrehold! Spesielt er dette beskrevet tydelig i diktet "Kvelding" der veslemøy kjæler med kyrne,og at det er "fjøsnisser" som passer på "buskapen".
Lærte også mange nye ord,og samtidig ble jeg minnet på mange ord som jeg hadde glemt!
Mange av disse gamle ordene ble brukt av min fars familie,som kommer fra en gård ca 10 mil fra jæren,og det var så koselig med en oppfriskning:-)

Etter at jeg hadde lest diktene noen ganger,så begynte jeg å lese boka som en roman.Det var selvfølgelig veldig spesielt i begynnelsen med denne diktformen,men syntes det gikk greit fordi jeg allerede hadde tatt meg god tid til å forstå mange av de vanskelige ordene!
For en historie,fikk så utrolig medfølelse med både veslemøy og moren. Moren har jo bare veslemøy hjemme,broren er reist over havet,en søster som er prostituert i byen og søsteren som er død.
I de første diktene virker alt ganske bra,veslemøy(Gislaug) hjelper til med både dyrene og "spinner" rokken.Om kveldene strømmer folk til gards for å høre veslemøy fortelle historier.
Det kommer fram allerede da at veslemøy har en spesiell personlighet,fortellingene handler mye om "underjordiske" vesener.
Etter hvert blir kommer det fram at veslemøy har en "sjette sans",hun kommuniserer og ser døde folk og skapninger,og derfor får hun også navnet Haugtussa.
Veslemøy stakkars har en evig kamp gående med seg selv for å forstå dette,og vite hva hun skal gjøre,hun blir rett og slett fysisk syk.
Så treffer hun Jon,som hun forelsker seg i. Og diktene handler om veslemøy første kjærlighet,men hun blir sveket,og hun har det veldig vondt med seg selv. Igjen begynner kampene mot disse overnaturlige kreftene,hun får løfter og råd hvordan hun skal bli fri kjærlighetssorgen.
Hun får heldigvis hjelp av sin døde søster med å bekjempe ondskapen.
Dette er bare en rask beskrivelse av innholdet,har ikke utdypet noe mer enn det,vil vente med tolkningene til alle har lest ferdig. Liker ikke selv å lese andre sine tolkninger før jeg jeg har dannet meg et inntrykk!
Må også tillegge at diktet "Ungdom" gav meg litt "Deja vu følelser" til ballet som vi nettopp leste om i M&M.:-)

Jeg har lest "Haugtussa" tidligere, men da ble det bare en slags gjennomlesing.
Du beskriver handlingen - slik jeg husker den - veldig bra.
Jeg har tenkt å bruke mer tid på diktene denne gangen (3 - 4 dikt pr.dag) for å kunne sette meg mer inn i motiv, bildebruk, språk, natur- og menneskeskildring osv. osv.

Det blir spennende å lese hva andre synes om "Haugtussa".

Vi får kanskje vente litt med å finne ut hva folk mener om å felleslese en diktsyklus som "Haugtussa".

Jeg har brukt all ledig tid på Haugtussa,syntes at den var så fin,så umulig å legge fra seg! Har sikkert 10 sider med notater,spesielt språket og naturskildringene har fått mye plass! Jeg har også notert meg mye om hvilke forandringer Veslemøy gjennomgår,og så er det jo veldig interessant da hvilke tolkninger som legges i de "synske" evnene til veslemøy!? Gleder meg!!

Jeg foreslår at vi i begynnelsen av innleggene (ikke i svarene) skriver hvilken del (TITTEL) av
Haugtussa og hvilket dikt (tittel) vi vil diskutere / kommentere.

Aldri har jeg kost meg sånn med en fellesbok som nå. Det er helt fantastisk å lese disse vakre og velkomponerte diktene til Garborg.
Jeg leser diktene både to og tre ganger for å virkelig få med meg alt.

Nå i starten har vi blitt presentert for Veslemøy, samt møtt noe av det overnaturlige som nok vil følge oss videre gjennom boken.

I diktet Kvelding, som er et fantastisk dikt møter vi tuftekallen:

Veslemøy
vondlar høy
i den myrke løda.
Nisslått
kvisar smått;
tuftekall seg likar godt,
når buskap fær si føda.

Gamall kar
han er i gard;
strengt han all ting agtar.
Fylgde blid
frå fyrste tid
med i både stræv og strid;
og helst han fjoset vaktar.

Følgende har jeg hentet fra nettet:

I Norge ble fjøsnissen ofte beskrevet som en liten mann, «ikke større enn et hestehode», med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød nisselue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dager.
Han kunne være til nytte på gården, for eksempel ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig og kunne utføre pek og ugagn og skade folk og dyr hvis han ikke ble behandlet godt.
Ellers hadde nissen overnaturlige evner (trodde noen), og den røde toppluen var grå innvendig. Hvis nissen vrengte lua, så det grå var ut ble han usynlig!

Hvorfor er åpningsdiktet ("Til deg, du heid") uten tittel?

Har omsider leita fram mi gamle, vel-lesne billigutgåve av Haugtussa. Det er ei bok eg er svært glad i, og som eg også har brukt under utdanning.
Konfererte med ein kollega av meg om opningsdiktet, og vi konkluderte med at dette meir personlege diktet -som står litt utanfor historia om Veslemøy -er ein dedikasjon dels til Jærlandskapet som var langt unna Asker, og dels til faren hans.
Bake i mi bok kan eg lese under "Merknader":
Her talar eit eg som vi må tru er diktaren sjølv, til eit du som snart er eit landskap, snart eit menneske som har gått under i livsstriden. Vi kan vel oppfatte diktet som ei tileigning dels til Jæren, dels til Arne Garborgs far.

Tilegnelser er jo ganske vanlig i litteraturen. Slik jeg ser det, er åpningsdiktet Garborgs tilegnelse. Til landskapet, til hjemmet, til barndom og ungdom, der han sjøl har gjennomlevd "dimd og draug og dulde liv", "gru i redde barm", og "svære sår".

Det starter så vakkert - men de fleste strofene handler jo om all den skrekk og gru forfatteren forbinder med jær-landskapet - samtidig som han innser at "stundom må eg sjå deg att".

Jeg tenker på forfatterens forhold til faren når jeg leser dette diktet: "Eg såg din strid, eg veit din veg i skugge-land"; "Du om meg sviv, du hjå meg sit, du arme ånd!"

Men så til slutt altså: Lerkesongen ...

Helt bakerst i min bok har Gudleiv Bø skrevet et forord/introduksjon til Haugtussa. Jeg leste det i går og han sier at det er to tematiske poler i Haugtussa som representere det gode. Kjærligheten er den ene, den andre er livsviljen - det å hente glede, styrke og mening i å sanse livsytringene i naturen. Han skriver videre at vi som lesere møter denne livsviljen alt i tileigningsdiktet- " til deg, du hei og bleike myr".
For min del hjalp det å lese forordet for å få en bedre forståelse for innholdet. Har ikke kommet så langt ennå, strever litt med noen ord, men gleder meg over boka.

Som dei andre her ser eg opningsdiktet som prolog (det er vel derfor det står fyrst!), men det kunne jo ha hatt ein tittel likevel. Pussig - diktet har vel alltid vorte kalla "Til deg, du hei" - slik òg i innhaldslista i utgåva mi, men altså utan tittel. Men for eit anslag! Diktet rommar jo alt i syklusen - så sterkt og mjukt på same tid, og med optimistisk slutt:

Og um me kjenner gråt og gru
og saknad sår,
so må me lerkesongen tru,
som lovar vår.

Passar så godt nå i mai!

Jeg leser et fortvilet ønske i sluttlinjene: Vi må ikke la oss overmanne av skyggene, mørket og trollskapen!

Min spontane tanke var at forfatteren med åpningsdiktet dedikerer hele diktverket sitt til naturen, i takknemlighet til alt som spirer og gror. Om det er hold i en slik tolkning, vet jeg ikke. Liker bare å tenke på det sånn :-)

Det lurte jeg også på. De andre diktene er jo også gruppert (Heime, Veslemøy synsk osv.) Kan "Til deg, du heid" være en slags prolog?

Jeg leser også det første diktet som en slags prolog for diktverket og tenkte derfor ikke på at det manglet overskrift eller navn.
Tolker diktet som et hyllestdikt til naturen, samt om sorg og håp. Tenker det gir oss en innledning i hva vi kan vente oss i diktene.

Jeg forstår også diktet som et åpningsvers, han takker naturen og motgangen for at han har blitt så forståelsesfull og seig og når han til slutt dør og slipper ånden fri, så vil en ny vår komme og slektenes gang kan fortsette.