Bokelskere.no

«Det er ikke så mye i livet som kan måle seg med å slåss», sa jeg.
Jeg skjønte hvordan det lød i deres ører, men jeg synes likevel fortsatt at det er sant. Jeg har aldri vært så nær noen som i det kjellerlokalet i de årene. Det har med konsentrasjon å gjøre, og hvordan man leser ting i øynene på folk. Sex fungerer annerledes. Det finnes folk som lukker øynene og runker hele livet, i hånden sin eller mellom beina på en annen, men det hender aldri noe i hjernen på dem. Når man står overfor en motstander, derimot, er det øyeblikk da man kan se rett inn i den andre og forstå nøyaktig hvem han eller hun er. Dessuten, og det sa jeg også til vennene mine, så er du ikke ordentlig gammel så lenge du kan sette et spark i hodet på en som er høyere enn deg selv.

Man vet ikke hvem man gifter seg med, men man vet hvem man skiller seg fra, for i disse situasjonene kommer alle menneskets lavvannsmerker for en dag. Det finnes ikke sånne som deg lenger, sa jeg. Du er helt unik. Og en del av meg kommer alltid til å elske deg. Min kone kremtet og sa at hun gjerne ville at vi skulle være venner, men hvis jeg kunne la være å bli patetisk, ville hun sette pris på det.

Sinne er en ferskvare, og hvis man ikke sørger for å kvitte seg med det i tide, blir man gående med det siden, og det er som å gå rundt på en fest med en stinkende hundelort under skoen. Folk kjenner lukten, og man kjenner den selv, det er ikke en sånn lukt som blir borte fordi man oppholder seg i den, tvert imot.

himmærn forandra seg fra blå til grå eller
varre greiner som vokste knopper som grodde
hu trampa på ei sky knurra til flua gravde med
snuta beit over rota nerri jorda av jord krabba
hu opp igjen oppdaga ei jernstang som irra hu
fresa i øya dælja med slegga boksa til rusta flak
virra i lufta vakke mjukt som å smelte likkavæl
nok til å blaute bakken

For det finnes ikke noen siste meddelelse. Det er jegets under at det lever overalt hvor det taler; det kan ikke dø - slått ned eller fullt av tvil, uten troverdighet og lemlestet som det er - dette jeget uten garanti! Og selv om ingen tror på det, selv om det ikke tror på seg selv, så må man tro på det, det må tro på seg selv i samme øyeblikk som det setter inn, det kommer til orde, frigjør seg fra det uniformerte koret, den tause forsamlingen - hvem eller hva nå dette kan være. Og jeget vil triumfere, i dag som til alle tider - som stedfortreder for den menneskelige stemme.

reptilhjernen holder lang, dryg appell
om å ta båndet av ånd og legeme ...
bånd er lenker som følger klikkagn i vinkel
reptilhjernen sprer løgn som meme!

"se sola og hvitbrystet på en tjeld
om sola så så så den vel ned
på den svarte ryggen til en tjeld
åh, øyne ser ned, fra ulikt sted"

ører vandrer bort, dit, hvor? som snakker!
sola nedstirrer alle himmelretninger ...
men hvem bygger sin egen grav?
muldvarpen!

så lyssky at alt den ser er netter
rumper og korallrev mørkner
graver ganger, graver gravgaven

under poter putrer pukkverket
småstein på småstein kalles singel
dyr pugger globus bak strømgjerdet ...
der levde løven som tok kvelden selv!

hoppet med bånd ut vinduet ... ømskinnet
flyktet fra sin stand til posthum-appell
hang, sjelsforlatt, berøvet gullskinnet
en transparent tåre sprang, drønn simpel

ved RIP-muralen står sommervikarer
og hamstrer spenn til kilroyreiser
lut lei skrål om selv selvmorderen

for hver dag springer opp av drømmer!
åpenbarer svar der spørsmål svømmer!
såpeboblemanken pipler på himmelen

Det var den gang jeg var tyve år
og jeg var sprø.

Fantes ikke fortapelsen lenger? Var det det nye, at fortapelsen ikke fantes? At fortapelsen var fjernet som en mulig utgang? At samfunnet tok vare på sine? At det aldri ble så ille at det ikke fantes en redning enten her eller der? At det å bukke under ikke var et alternativ lenger? At uansett så greide en seg? At uansett så kom en velberget igjennom? Var dette forskjellen på den gangen og nå? Var det det samfunnet hadde utviklet seg til, fra den gangen min far gikk til grunne og til nå, hvor det å oppgi livet fordi man sto i fare for å tape ansikt ikke var noe det gikk an å ta på alvor, enda mindre overveie som en konsekvens en voksen og ansvarlig mann kunne trekke? Dette alvoret, denne fatale besluttsomheten, dette uopprettelige, var det borte? Var det visket ut som noe det gikk an å reflektere over, føle en dragning mot, være fristet av, være uimotståelig og ubønnhørlig trukket mot som sin ene vei ut av elendigheten? Hadde vi klart det, hadde samfunnet lyktes med å radere vekk den elendigheten som ikke kunne overvinnes på annen måte enn ved å forlate den? Hadde vi fått et bedre samfunn?

Faren: Uansett, vi kan ikke unngå det lenger, vi må dra og snakke med læreren og forklare ham dette. Kan ikke dra den gamle visa om influensa og vannkopper og de greiene der. Må si det som det er. Må informere den godeste læreren om at vår sønn Ernesto ikke ønsker å gå på skolen mer, punktum.
Moren: Gutten trenger et spark i ræva, det kommer den godeste læreren din til å svare!
Faren: Ikke nødvendigvis ... Det kan også hende at han forstår Ernestos ønske, at han sier at han tar det til etterretning, og så videre. Uansett må vi dra dit: Når de plager oss for at vi skal sende ungene på skolen, må vi plage dem når ungene ikke går på skolen, det er bare vanlig høflighet, det.

Stadig nærmere nå
uforklarlig
min siste vår.
Lufta er vårklarhet nyvår
førstevår
hver gang,
og jeg vet ikke,
om det lenger blir slik for meg.

Den første lattermaskinen ble tatt i bruk på slutten av femtitallet
publikum lo nesten utelukkende av rasistiske og sexistiske vitser
de samme lydsporene spilles under dagens sitcoms
utdraget fra latterens historie er også historien om hatets forflytning
oppfinneren av lattermaskinen, charles douglas
fortalte at han gjennom årene
kunne høre publikums latter bevege seg fra magen og oppover
til den til slutt bare var en liten lyd i brystet
magen forviste hatet
opp gjennom svelget
vi går i gatene og humrer
det er vi som er humorens ruiner

jeg begynder hele tiden at græde, men ikke fordi jeg sørger
har ikke tid til at sørge for solen kommer og brænder mig brunere
og mere og mere arbejdsløs
jeg begynder hele tiden at blive euforisk og ung, sikke et sjovt pandehår jeg har her

ha ha et produktivt sted at opholde sig
som nu det egern her på mandagsgræsset med den brede hale
hvis det var en kattehale var det et vredt egern, for jeg ved at vrede kattes haler bliver brede
men det her er altså et egern og nok ikke vredt
sommeren er fuld af pantesamlere
i gården hænger dynerne ud ad vinduerne ligesom tunger
det er et dagligt chok at forvalte kropsdelene
det er en nyhed jeg ikke kan beskytte mig imod
den nyhed bliver aldrig rutine
den ydmygelse, aldrig at blive rutineret

når en sætning skal siges, trækker nogen vejret ind og ud gennem deres tynde hals
munden bliver et kolon foran hver replik
og mit navn står bag det: en pligtskyldig blæsebelg
et navn er altid ved at være udmattet
for det skal holde sammen på så mange nyheder

Varken du eller någon annan är fri. Nu är jag rädd för mig. Jag börjar tänka på skärvorna. Igen. Och i synnerhet mina ofrivilliga tankar. Hittar ett tänkande som gör ont. Hitta ett sätt som gör ont tillbaka. Eftersom du oundvikligen determineras. Igen. Om man inte säger det så vet ingen det. Jag gör fel med tiden. Bara ett instrument för de sociala betingelserna att spela på. Jag kommer att göra det. Nu vet du det.

[...] og han spelar og spelet lyfter seg, og det lyfter han, og det lyfter henne, og så flyg dei saman i spelet bortover i lause lufta og dei er saman som ein fugl der kvar av dei er ei vengje, og som eitt flyg dei over den blåe himmelen og alt er blått og lett og blått og kvitt [...]

Å lese er en forkjærlighet for høyder. Jeg skulle virkelig ønske det var mulig å bo i litteraturen.

Når metaforene og systemene kommer ferdig artikulert, velger jeg mai, barna
sier jeg er ferdig med april i litteraturen og livet: hører jeg stråene i vinden
vet jeg at de snakker til munnen er blå, og ingen venter i redsel eller støv

Å lese korrektur er like fryktelig hver gang. For ikke før har man lullet seg inn i fredsommelighet under den lyseblå himmelens innbilning om at man er ferdig, at jobben er gjort, at man har fått det til, at man har prestert over evne, at man har sprengt grensene for sin egen tilkortkommenhet, så eksploderer hele greia midt i fleisen på en og man sitter der, svart i ansiktet, og skjønner hvor uendelig mye som gjenstår. Hvis det da i det hele tatt står til å redde. Siste akt i misnøyens teater er det som utspiller seg. Det krymper seg i meg for hver setning, hvert ord han har valgt, hver avgjørelse han har tatt, han på papiret foran meg, i denne hans største villfarelse: at han kan skrive.