Bokelskere.no

Takk for anbefalinger! Har en tendens til å styre unna bestselgere etter leseropplevelser som ikke har vært av de spesielt tilfredsstillende, og brent barn skyr jo som kjent ilden. Dessuten har jeg en trang til å finne egne favoritter uavhengig av lister (misforstå meg rett, jeg har ikke noe problem med at folk leser populære bøker). Litt kresen må man nesten være når det er så mange bøker der ute!

Jeg tenkte ikke på noen spesielle og er åpen for forslag som kan få meg til å plukke opp en krimbok. Hvis jeg hadde hatt noen i tankene hadde jeg vel ikke spurt? Med kommentaren din virket det som du kanskje hadde andre å anbefale enn de "alle" leser og som ikke har falt i smak hos meg.

Ok, hadde håpet at du ville trekke fram noen andre. Jeg er vel av den temmelig kresne typen (som ikke leser krim).

Poenget var jo ikke at man må spise det som smaker grusomt bare fordi det smaker grusomt likesom man skulle imponere med å ha gjort seg selv vondt, en slags selvskading eller snobberi. Nei, heller det at man venner seg til det som først virker tungt eller trasig ved stadig å vende tilbake til det og prøver igjen, prøver kanskje litt hardere, prøver kanskje noe nytt, ja, at man gir seg selv litt motstand eller kanskje endog mye motstand i den tro at det vil virke oppløftende. Som sagt foraktet jeg løk da jeg var en unge (erm, kanskje er jeg det ennå, hm...), og jeg hatet sopp, kunne ikke fordra det, samt mye annen mat som hjortestek og andre retter jeg nå vil regne som lekkerbiskener. Idag setter hobbiten i meg stor pris på å ta en liten helgalunsj bestående av sjalottløk og sjampinjong stekt i rikelig med smør. Nåvel! ikke akkurat sunt, men smaken min har endret seg (jammen sa jeg smør!), den har modnet; smaken modnes, den utvikler seg og er forhåpentligvis alt annet enn statisk. Rasputin skal visstnok ha gjort seg selv immun mot gift ved å ta inn små mengder gift daglig. Sammenligningen er kanskje litt uheldig, jeg vil jo ikke mene at klassisk litteratur er å regne eller likestille med gift, men kanskje er det noe i det allikevel. En stadig eksponering: da kan man overleve det. Jeg føler jeg har tapt noe hvis en bok ikke gir meg noe som jeg ikke allerede har funnet andre steder eller med mindre den gjør dette noe klarere eller i det minste sterkere enn det var før.

Kan du komme med noen eksempler på så gode krimforfattere?

Så du avfeier alle tanker om å utvikle seg og "utvide sin horisont"? Selvsagt skal man finne glede i det man leser - livet er jo ingen botsøvelse -, men tror du ikke det er mulig å lære seg å like tyngre litteratur? Siden du bruker mat for å poengtere det du mener, så la meg spinne videre: Man må lære seg til å like oliven og vin, må man ikke? Ved Teutatis, jeg likte ikke engang løk da jeg var liten! og hver dag var en fest hvis vi besøkte Burger King. Idag har jeg vanskelig for å stappe slik mat i meg.

Jeg hadde hverken lest Richard II eller The Merry Wives of Windsor (hvor Falstaff har hovedrollen) før jeg begynte på Henry IV. Det er nok ikke nødvendig. Men kanskje vil man finne større glede i dramaene eller forstå mer av dem hvis man leser dem kronologisk; selv føler jeg imidlertid at jeg ikke gikk glipp av noe eller at noe stod igjen uforklart eller ufullstendig. Kanskje er det også en fordel å gå rett i strupen på hendelsene, heh, jeg er ikke sikker. Jeg så dog Orson Welles filmatisering The Chimes at Midnight før jeg leste stykket, som foruten å være en helt ypperlig film også gir en noe å kretse rundt og forholde seg til når man leser.

Walden av Henry D. Thoreau.