Bokelskere.no

http://kathleen-bean.blogspot.com

Jeg forelsket meg litt i Demian Vitanza på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Jeg var på Café Stift (også kalt Stiften på folkemunne) og så ham i samtale med Vigdis Hjorth. Det var småkleint, som alt med Vigdis Hjorth er, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. De snakket om kriminalitet og sex, og så var det to emner til, men det kommer jeg ikke på i farten, og det var ikke en løs samtale, mer en planlagt samtale, nesten som om de hadde skrevet et essay på forhånd. Uansett, jeg ble litt forelska i Demian Vitanza, så jeg leste selvfølgelig det som var skrevet om ham i programmet. Han var debutant, kunne programmet fortelle meg, og jeg noterte meg det/han/debutboka bak øret og i forrige uke lånte jeg denne boka. Urak. Først skjønte jeg ikke hva ordet betydde, et fancy ord tenkte jeg, som hovedkarakterene kanskje kommer til å sette seg fast i, i en slags ordlek, kanskje en forkortelse for noe (noe jeg trodde fordi ordet er skrevet med bare små bokstaver på omslaget). Senere, etter å ha lest boka, skjønte jeg jo at det måtte ha noe med det å ikke være rak å gjøre, altså urak, for eksempel ikke rak i ryggen (som jeg blir når jeg sitter på lesesalen i altfor mange timer, dessverre, tror jeg må kjøpe meg en sånn bokstøtte).

Boka er delt opp i tre deler, hvor alle historiene har noe til felles. Altså man tror at de dreier seg om den samme historien alle sammen, bare fra tre forskjellige vinkler og med forskjellige navn på karakterene. Men så skjønner man at de tre historiene ikke korresponderer. Hvis dette skjedde i historie en, så kan jo ikke det der ha skjedd i historie tre osv. Det minner meg litt om David Vanns Legender om et selvmord, og apropos det, så så jeg faktisk David Vann i samtale med en journalist, et forfatterintervju, på akkurat samme sted som jeg så Demian Vitanza og Vigdis Hjorth, bare et par timer før jeg så de to (det er forresten et helt skrekkelig sted å ha slike arrangementer, på Café Stift, for det renner rundt av servitører med burgertallerkner stadig vekk, til alle de som er der utenom arrangementene). Og da jeg skrev notater om Urak rett etter å ha lest dem, kjappe notater, og skulle skrive initialene til begge disse forfatterne (for det går mye fortere enn å skrive hele navnet), skjønte jeg etterpå at det gikk jo ikke. Jeg hadde risikert at jeg en dag ikke kom til å huske hvem som var hvem i notatene mine. Men nok om sånne sammentreff, jeg er ikke helt konspirasjonsteoretiker heller.

Urak. Den handler om sex. Nei, ikke akkurat sex, men seksualitet. Nei, ikke akkurat det heller. Det er mer en roman med seksuelle undertoner. Og galskap. Jeg blir aldri riktig klok på hvem som har rett, hvem er det som har gått bananas og hva skjuler fortiden til alle sammen. I den første historien, som handler om Markus i skogen måtte jeg bare le litt, for jeg kjenner noen som snakker på samme måte som hovedpersonen tenker. Ikke hele tiden, men en setning her og der. Og jeg blir aldri klok på ham, eller, jeg skjønner egentlig ikke hva han er interessert i, er han ikke interessert i noe, og jeg blir aldri klok på mennesker som ikke er interessert i noe. Jeg skjønner nemlig ikke hvordan det går ann. Markus derimot, han er interessert i tretoppene i skogen, og han er interessert i å lese, for da han stakk til skogs tenkte han at han skulle bruke all tiden på å lese og tenke, men når broren hans kommer på besøk viser det seg at han har gjort mest at det sistnevnte, over det noe han har gjort i forkanten av sitt skogsopphold, som broren hans, som virker som en redelig mann i den første historien, sier Markus er uskyldig i. Men Markus sier at broren ikke kan vite det, for det er ikke godt å si, som om Markus var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men hva var gjerningen?

Jeg har en mistanke om hva gjerningen er, men når historie nummer to kommer, skjønner jeg ikke at det kan være dét. Det passer ikke med visse reaksjoner, men ellers? Ja. Historiene passer liksom inn i hverandre, men samtidig viker dem nok fra hverandre til at det er noe som skurrer, ja, er det egentlig samme historie sett tre ganger, eller er de separate og forteller dermed om likheten, det allmenngyldige, i slike ting som skjer? Det må jeg bare stusse på, om ikke noen andre har lest boka og kan fortelle meg noen teorier om sammenhenger som jeg ikke har sett. Samtidig er ikke dette en bok som jeg synes folk bør lese, for den er ganske tam. Jeg kjenner sinnet i meg komme fram når jeg leser om episoden i bakeriet, det er nærmere slutten av romanen, men bortsett fra det, som er et ganske kort blaff for episoden varer bare i noen avsnitt, griper ikke boka særlig inn i sinnet mitt. Den spiller ikke på noe, får ikke fram noe viktig, noe stort. Jeg hadde ikke gått glipp av noe hadde jeg ikke lest den. Jeg kommer til å glemme den –og dette jeg nå kommer til å skrive er kleint, dere, forbered dere! -- mye fortere enn de mørke krøllene til Demian Vitanza.

Fint initiativ til liste. Dette er en litteratur jeg må vende tilbake til, og Moby Dick må nytes igjen. Man kan sikkert nevne alt av Joseph Conrad her, men jeg vil iallefall anbefale hans The Shadow-Line, en ganske kort men tettpakket dannelsesberetning til sjøs. Ellers foregår mye av Hamsuns Landstrykere på havet. Andre bøker det er verdt å nevne, men som jeg ikke har lest ennå, er Edgar Allan Poe sin The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket, visstnok Poes eneste fullstendige roman, og ikke minst Victor Hugos Les Travailleurs de la Mer, som visstnok ikke bare skal være en brakende god bok om havet, men jeg har hørt tale om at den også er en av verdens flotteste romaner.

Usynlige hender er en krim med menneskelige følelser. Nettopp det litterturbedreviterne sier at krim mangler, og at det er derfor krim er dårlig litteratur (eller tilogmed ikke litteratur i det hele tatt, i følge visselitteraturbedrevitere). Krim mangler dybde, det er overfladisk, handler bare om blod og gørr, mord og kanskje penger, ingenting om menneskene bak hendelsene. Vel, det gjør Usynlige hender.

Usynlige hender handler om politibetjent Kristian Wold som skal avslutte en forsvinningssak, de andre (kollegene) har egentlig gitt den opp, han skal bare avslutte den, og i den anledning oppsøker han kvinnen som er moren til barnet som har forsvunnet. Eller tenåringsjenta da, for det er det hun er, var, jenta som har forsvunnet. Og Kristian Wold, han involverer seg personlig i saken, ja, svært personlig, han innleder et forhold til denne kvinnen, moren til tenåringsjenta, Irene, og så. Så skjer det ting jeg ikke skal si noe om, det er jo en krim vi snakker om, kan ikke si for mye om hva som skjer i en krimbok, det ødelegger jo spenninga -- for spennende, ja, det er boka. Og så hadde den et slags skjær over seg av ... jeg vet ikke, et underlig skjær, et skjørt skjær, om menneskene, om ensomheten, noe sårt. Et slags gåtefult skjær om menneskelige relasjoner. For det er mye som det aldri kommer noe svar på. Noen ting får vi svar på, men de tingene vi får et svar på gir ingen lettelse, jeg tenker ikke nå har knuten løst seg opp, nå er mysteriet løst, for det er andre ting som det ikke kommer svar på, og det setter en demper. Jeg lurer for eksempel på hvordan det gikk skeis i ekteskapet til hovedpersonen, eller sannheten om hva som skjedde med kona til hotellkongen. Var det en ulykke, eller? Og hvis det ikke var en ulykke, hvordan kunne hun finne seg i det? Eller kanskje er det ikke noe å spørre om likevel, fordi vi aldri kan vite hvorfor folk finner seg i alt de gjør eller i alle måter de blir behandlet på; folk finner seg i ting hele tiden, folk finner seg i skriking, folk finner seg i voldelige relasjoner, folk finner seg i urettferdighet, folk finner seg i undertrykkelse, folk finner seg i tidsklemmer, folk finner seg i å jobbe døgnet rundt for å betale en milliongjeld fordi de måtte ha det huset til fire millioner kroner (kanskje for å kunne beholde kona, som ikke finner seg i å bo i noe dårligere hus enn bestevenninna fra videregående som har gifta seg med en overlege som driver med eiendomsspekulasjoner på si), folk finner seg i å ha en jobb de ikke liker fordi de ikke har tenkt på å bytte den bort mot en jobb de faktisk liker, ja, folk finner seg i litt av hvert som jeg, vi andre, eller du, ikke kan forstå.

Så det er kanskje ikke noe poeng i å spørre om hvorfor og hvordan er det mulig at det går ann hele tiden. Alle ønsker noe forskjellig. Noen vil kanskje mene at noen bare følger strømmen, ønsker seg alt det alle andre ønsker seg med livet, interesserer seg for det samme som alle andre, og jeg er delvis enig. Jeg tror det finnes noen verdier, normer i samfunnet som vi bare tar for gitt, som vi ikke stiller spørsmål ved, som vi bare tenker skal være sånn, men tenker vi nøyere etter kan vi komme frem til at disse verdiene/normene ikke er så logiske likevel. Og ikke alle ønsker seg den, langt fra alle ønsker seg den.

Og så gjør de noe annet. De tar ansvar for sine egne liv, gjør noe med det, gjør noe annet. Som kona til hotellkongen. Hun har sine grunner. Hun har sine ønsker for sitt liv som Kristian Wold ikke kan forstå. Og slik går mange av relasjonene i Usynlige hender, det er ikke alt vi forstår hvorfor folk gjør.

Usynlige hender anbefaler jeg til de som liker krim og de som ikke liker krim. Selv regner jeg meg selv som en som ikke liker krim, og jeg likte denne boka veldig godt. Forøvrig en perfekt bok å lese på en strand i sommer, mens vinden blåser og får deg til å glemme at det egentlig er mye sol og at du dermed risikerer å bli solbrent.

Om jeg bare het Ebba!

Det er kanskje litt drøyt å ha profilbilde av Tomas Espedal? Jeg syns i hvert fall det.

Jeg har nok ikke noe svar på det du spør om, jeg leser knapt samtidslitteratur selv, men å hengi seg til Stendhal og Balzac er det jo ingenting i veien med. Begge to er gullårer. Å lese samtidslitteratur innebærer derimot mye graving, skuffelser og siling av smuss (hvis vi fortsetter denne california-sammenligningen), og ofte virker den ikke verdt tiden man gir den. Dessuten er det i samtidslitteraturen gjerne et sterkt behov etter å gjøre seg spesiell eller å eksperimentere for eksperimenteringens egen skyld, noe iallefall jeg har veldig vanskelig for å like.

Enkelt og greit. Takk skal du ha.

Når jeg siterer et dikt, forsvinner alltid linjedelinga. Hvordan setter jeg opp teksten som et dikt i stedet for å måtte bruke skråstrek mellom hver linje?

Da er vi enige om Gatsby, vi bare snakket rundt hverandre. Jeg krysser fingrene for Luhrmann og håper at han tilpasser seg kunsten istedet for å la kunsten tilpasse seg ham, så å si.

Hvis du også har problemet så kan det vel sies å være vedvarende. ;) En liten teori fra min sin side er at listene ikke sorteres etter datoen de er publisert, men fra og med man først begynner å legge til bøker til dem.

Du har gjennomskuet meg ganske lett: jeg liker ikke Luhrmann. Eller, jeg liker ikke filmene hans. Mannen i seg selv synes som en veldig gløgg fyr som det er vel verdt å gi sitt øre til. Måten han lager film på har jeg imidlertid mye imot, fordi det kan kanskje oppsummeres som "la oss se hva som skjer hvis vi gjør slik og slik". Naturligvis er ikke trailere noe godt grunnlag for å bedømme en film, kanskje blir endog filmen helt forskjellig fra den; derimot er traileren der for å gi oss forventninger, og forventningene denne traileren vekker har likheter med Luhrmanns andre filmer. Det er sterke farger, det er store følelser, det er moderne musikk, og det er overdrevne og "quirky" karakterer (jeg finner ikke noe godt norsk ord i farten). Luhrmann har så langt i sine filmer forsøkt å skape noe "larger than life", men The Great Gatsby er en veldig subtil roman, noe kald, noe dvelende, aldri svepende foruten der den i sin stillhet er vakker. Der Fitzgerald skrev en roman som blant mye annet også viste det overfladiske ved sin egen (og all) tid, står Luhrmann tilsynelatende i fare for å lage en overfladisk film. Det du påpeker om jazzalderen er et gyldig argument for å lage en film om dans og champagne, men selv om jeg ikke har noen inngående kunnskap om denne tiden så må jeg likevel protestere med at The Great Gatsby ikke er en lykkelig tekst. Melankolien stammer jo ikke fra etterpåklokskap, men fra Den første verdenskrig -- og jazzalderen er således ikke en håpløs drøm, men kanskje heller et forsøk på å fortrenge. Huff, jeg må lese den på nytt i sommer.

Traileren til den nye filmadapsjonen av Baz Luhrmann er nå kommet ut. Hvis trailere er ment å gi oss et visst inntrykk av hva den ferdige filmen vil bli - og inntrykket er at jazzalderen var en fargerik, temperamentsfylt, rasksvingende tid for dans og sang og slett ingen jazz og heller ingen melankoli -, ja da har ikke Baz truffet riktig, filmen ser heller feil ut, feil i kursiv, og jeg vet ikke om jeg skal fnyse indignert eller fnise av hvor latterlig det er, av at enda en fantastisk bok ser ut til å bli forvrengt og "tolket", modernisert og lagt til en tone som er totalt fremmed for verket. Skal vi tro Hunter S. Thompson er The Great Gatsby en fullkommen roman, og hurrameghei han har rett, og da er det vel ikke mulig for svingende å endre noe og samtidig få det til å fungere. F.eks. hele atmosfæren i romanen, grrr. Men nok sinne for nå.

McCabe & Mrs. Miller er en virkelig fin film ja. For bare å trekke fram én ting ved den må jeg si at jeg har særlig sans for musikken, men selvfølgelig har jeg det, det er ikke en overdrivelse av meg å påstå at jeg er forferdelig hengiven overfor Leonard Cohen.

Du har naturligvis rett. Jeg trodde at whisky slettes ikke kunne kalles whisky hvis det ikke inneholdt malt, men etter å ha lest meg litt opp ser jeg at whisky kan inneholde både hvete, rug og mais. Den obligatoriske ingrediensen er altså en form for korn. Men for skotsk whisky (som jo er det som kalles whisky og ikke whiskey) er malt gjerne en nødvendig ingrediens. Tror jeg iallefall!

Maiswhisky?! Nei det går da ikke an! "Single malt" er tingen. Det skal smake naust. Nå taler jeg forøvrig som en fordomsfull liten fyr, fordi til tross for at jeg har rukket å gjøre bekjentskap med mer enn et dusin skotske whiskyer, har jeg ennå ikke smakt bourbon. Det blir vel tid til det også.