Bokelskere.no

Filmen er iallefall veldig fin og sjarmerende. (Filmen? Jeg ser det er flere filmer, hm, jeg mener naturligvis Hitchcock sin). Du lister opp usannsynlig plot, mangelfull etablering og mangelfull spenning som grunnene dine for at du ikke likte den. Alt dette kan jo i grunnen komme av et elendig språk i oversettelsen som igjen fører til at troverdigheten og atmosfæren (som slike "spektakulære historier" er avhengig av) blir helt fraværende. Når jeg går innpå Fritt Forlag sine sider og leser om dem og ser utgivelsene deres, er det lett å mistenke dem for å ha utgitt en dårlig oversettelse. Mistanken er nok ikke grunnløs! Noe av det dummeste jeg vet er folk som prøver å oversette hardkokt litteratur og ikke får det til; jeg husker endog å ha vært borti en oversettelse som gjorde Hemingway snøvlete - og det er godt gjort.

Jeg står og ser på Vågsbygd Handy på Måkeskrik-festivalen (som heller burde hete Mågeskrik, det er noe rart med den k-en her på Sørlandet, som om man liksom skulle kalt Bryggen i Bergen for Brygga), og de synger (rapper!) det er en lang, lang natt i en av låtene og jeg tenker litt på boka jeg nettopp leste ut, rett før jeg satte meg på sykkelen til Odderøya for å gå på konsert, nemlig Miraklenes tid av Karen Thompson Walker.

Uttrykket 'en lang natt' blir bokstavelig for menneskene i Miraklenes tid. Jorden har nemlig begynt å rotere saktere; døgnet strekker seg, natten blir lengre, dagen blir lengre. I boka følger vi hvordan dette fortoner seg i en by et sted i California, fra elleveåringen Julias synsvinkel. Midt oppi denne forandringen skjer også andre, nærere forandringer; i familien, nabolaget, på skolen. Vennskap oppløses, vennskap oppstår. Forhold brister og forhold blir sterkere. Etterhvert som det går litt tid deler menneskene seg i to leire: de som godtar myndighetenes oppfordring til å følge 24-timersdøgnet, de som lever på klokketid. Her henvises det til folk som hele tiden, før forandringen –oppbremsingen som de kaller det – har levd i døgn hvor solen enten er oppe eller nede hele tiden (Nord-Norge, Canada, Alaska). De har klart å leve med døgn uten naturlige natt-/dagskifter i århundrer, så hvorfor ikke resten av verden nå? Og så er det den andre leiren, outsiderne, de som velger å leve etter jordens naturlige døgn, etter det utstrakte døgnet, sanntiderne blir de kalt: de flytter til kolonier i ørkenen og lever først i 30-timer lange døgn, etterhvert 40-timer lange døgn, 50-timer lange døgn osv. For jorden fortsetter å snurre saktere og saktere rundt sin egen akse, og forskerne vet ikke svaret på hvorfor. Over hele boka er det en stemning av uvisshet, en usikkerhet om fremtiden. Hva kommer de lange dagene og de lange nettene til å gjøre med økosystemene, avlingene, døgnrytmene til alle jordas levende vesener? Jeg ser for meg den kaliforniske byen hvor handlingen foregår i, hvordan den rammes. Jeg er like usikker som personene i boken. Hva skal de gjøre? Hva skal vi gjøre? Tenk om det skjedde i virkeligheten? For Karen Thompson Walker må ha konsultert med noen naturvitenskapsmenn da hun skrev denne boka; det som skjer, det apokalyptiske som skjer, er realistisk.

Det apokalyptiske landskapet i boka er ikke preget av panikk. Det er riktignok mormonere og folk fra Jehovas vitne som reiser vekk for å samle seg på det stedet gud skal ta dem med seg fra på Dommens dag (handlingen er jo lagt til California!), men stort sett blir det hele bevitnet med ro, riktignok en usikker ro. Det er nært, og det blir riktignok hamstret hermetikkbokser og stearinlys, det blir hamstret masse, men folk flest fortsetter å gå til skolen og til jobbene sine. Det er ikke verdens undergang, de vet ikke, kanskje går det an å gjøre noe med det. Menneskene fortsetter sine liv, de tilpasser seg så godt de kan, de bygger drivhus, de dyrker sin egen mat, de kjøper dagslyslamper. Hva skal man ellers gjøre? Å flykte går ikke. Hvor skulle man flykte til?

Tiden går og jorden snurrer saktere. Jeg venter litt på mirakler, pga. tittelen, men det er få av dem. Jeg synes det er en dårlig tittel, muligens litt cheesy, men det er en fillesak, for boka er leseverdig, det er en bra debut og den er fengende. Jeg leste en artikkel på Book Riot om sci fi for non scifi-readers, det var en tittel som traff meg, for jeg er ikke en sci fi-leser, men har nylig revurdert mitt syn på sjangeren etter å ha lest Iain Banks Walking on Glass. I artikkelen anbefalte de The Age of Miracles som passende sci fi for lesere som er opptatt av det litterære, en anbefaling jeg sier meg enig i.

Jeg leste på omslaget av Steffen tar sin del av ansvaret og forventet meg en bok full av ironisk distanse, en irriterende roman fra ironigenerasjonen, men jeg tok feil. Den snakker om den, men er ikke det selv. Romanen handler om Steffen som treffer Kjersti fra Sogn og Fjordane, hun snakker en dialekt hvor de sier 'da' i stedet for 'det' (det elsker jeg, det er så fint) og er med i Natur & Ungdom, og Steffen, han melder seg inn i Naturvernforbundet og krangler med kjæresten sin, Isabell, om det å kaste brukelig mat osv., og jeg kjenner meg igjen, hvor mange ganger har jeg ikke irritert meg over at kjæresten min åpner en ny boks av noe når det allerede er en åpnet i kjøleskapet, fordi en ny en liksom er bedre, hvor kommer det fra? Den gamle først, så ny. Især gjelder det peanøttsmør. Hos Steffen og Isabel gjelder det cola light.

Steffen jobber på en restaurant hvor han spiser restene og mat som skal kastes, han orker ikke tanken på at den skal kastes, så han spiser den eller tar den med hjem og gjemmer den i boden, glemmer at han legger maten i boden til naboenes irritasjon. Jeg skjønner frutasjonen. Jeg har selv jobbet i restaurant og sett menger av brukelig mat bli kastet, pga. noen regler som skal følges, men hjemme hadde den maten aldri blitt kastet. Av og til har jeg reddet den, andre ganger innsett at det ikke nytter, jeg kan ikke ta med syv mozarellasandwicher hjem, jeg får ikke spist dem, jeg kan ikke spise syv mozarellasandwicher.

Steffen føler seg som en støvsuger. Vel, det er mitt utrykk. Det er når man må spise restene i kjøleskapet fordi ingen andre i husholdningen gidder. Jeg føler meg også sånn mange ganger. Jeg skal lage matpakke og har helst lyst til å kutte to skiver av det nye valnøttbrødet og ha brunost og blåbærsyltetøy på, men jeg vet at det ligger en tacolefse fra i går som ikke ble spist, og en Tupperware-boks med mais, tomat og agurk i blandet den siste skvetten av salsa som var i glasset, så jeg tar med det som matpakke i stedet. Heldiggrisen av en kjæreste kan spise av det nye valnøttbrødet når han skal spise lunsj. Kathleen tar sin del av ansvaret.

Steffen blir til slutt dritlei av at alle gjør narr av ham og drar avsted til skogs for å leve mest mulig miljøvennlig. Og fordi det er trøbbel i forholdet ellers også. For er han egentlig opptatt av miljøet, eller er han opptatt av Kjersti?

Det er småting Steffen gjør for å forsøke å redde miljøet, og det er småting boka handler om. Steffen melder seg ikke inn i en aktivistgruppe full av hemmelighetskremmerier, eller bedriver lobbyvirksomhet der oppe et sted. Man trenger kanskje ikke det heller, selv om noen av romanens personer ville mene at det ikke er noe poeng for enkeltmennesket å gjøre noe når statene ikke gjør noe (eller nok). De diskuterer over øl og undrer seg over små miljøspørsmål som kanskje egentlig er store. (Som i alle monner drar, vet du.) F.eks. stusser de over hva som er mest miljøvennlig av å tørke seg med en lufttørker eller å tørke seg med papir? Det er noe jeg lurer på stadig vekk når jeg går på do på utesteder. Noe svar kommer aldri i denne boka, mattestudenten som sier han skal regne det ut finner ikke tallene han trenger til regnestykket, og jeg lurer fortsatt på det. Hva er mest miljøvennlig av de to? Ikke at det har så mye å si for mine egne vaner uansett, jeg tørker meg alltid på buksene, men jeg er nysgjerrig. Den som vet og leser dette, kan ikke fortsette videre uten å gi meg et svar.

Romanen begynner faktisk med at Steffen nettopp har ankommet hytta i skogen, hvor han skal bo og leve et liv med nullutslipp av CO2. Derfra skues det tilbake til hendelsene som har ført ham dit. Pga. noen mistolkede ord i telefonen, dukker vennene hans opp på hytta, deretter familien og kjæresten. Det blir litt av en miks. Tilogmed Kjersti er der. Hvordan skal det gå?

«En hverdagssatire» står det på omslaget, og ja, det er en underholdende og morsom satire dette her, om «ungdommelig undermot, og om å ha vokst opp med dårlig samvittighet overfor en hel jordklode."

satt på verandaen en kjølig julimorgen og leste Det er ikke vår, det er global oppvarming; det var en helt annen morgen en morgenen før det, hvor jeg leste en annen diktsamling på verandaen, Bård Torgersens Hei horunger, da satt jeg der og steika og spiste vannmelon før jeg skulle på jobb. Denne morgenen blåste vinden på meg, det var kjølig, men jeg insisterte, ville sitte ute, og det er slik det har blitt, disse norske somrene, jeg insisterer, selv om det kanskje er for kaldt, jeg insisterer at nå skal jeg sitte ute, og det gjør vi også når solen titter litt frem i mars, nå drikker vi utepils, vi insisterer på at våren er her, for hvis vi ikke gjør det, så er det ingen vår, og så kommer mai med noen gloheite dager og vi sier når er sommeren her, men de varme dagene i mai virker nesten som de eneste skikkelig varme dagene i året, juni og juli og august er bare labre, kanskje en sommerdag sporadisk her og der. Selv jeg, som egentlig aldri har vært opptatt av været, ikke latt været styre meg, har begynt å henge på yr.no (nå vet jeg at på søndag er det fint nok vær til at jeg kan dra ut med badebåten til Bragdøya, der skal jeg ligge på et skjær og lese i en bok hele dagen). Dette været, det styrer oss, og vi styrer det, den er resultatet av noe vi har gjort, eller noe vi har nektet å innse, noe noen driter i, eller noe vi har latt være å bry oss om, og først da jeg leste tittelen på Hjemås bok tenkte jeg at det skulle være enda en diktbok full av kynisk distanse og ironi, som så mange andre visse diktsamlinger som utgis for tiden, som f.eks. den andre diktsamlingen jeg nettopp leste, Hei horunger (hvor tittelen faktisk gir det den lover), men jeg tok feil. Rune F. Hjemås diktsamling er nær, en observasjon uten å være dømmende, det er mennesker som går rundt i gatene i denne vår verden som er rammet av global oppvarming, uten at den globale oppvarmingen tar stor plass, den bare er der, som et faktum. Og så reiser vi, menneskene, til forskjellige steder, og et sted i diktsamlingen siteter poeten Sara Stridsberg: På väg ingensärskildstans, bara bort. Ja, hvorfor reiser vi så mye egentlig, må vi, må vi absolutt det, til Bangkok og Alicante går flyene. Det er jenta til jeg-et som har sitatet, det er i dagboka hennes, jeg-et vet ikke om det ble skrevet før eller etter at de møttes; og så leser vi (leser jeg) at de vandrer rundt i Oslo (det er der de bor) og København, og de snakker om andre steder de har vært, Praha forestiller jeg meg, selv om det ikke er sikkert at det er skrevet inn i diktene, jeg bare tenker det, for Kundera er nevnt, og de snakker om reiser de har tatt før, og det kommer inn en setning der som jeg mistenker er tjekkisk, ja, jeg mistenker at det er tjekkisk, og en fransk park er også nevnt, antagelig i Paris, hvor trærne sammenlignes med instrumenter og fuglekvitteret med musikk (nei, det må være noe annet som sammenligns med musikk, det kan ikke være så banalt og opplagt, for det er ikke 'banalt' og 'opplagt' som er ordene jeg vil beskrive denne diktsamlingen med). For musikk har en stor plass hos jenta, hun går på musikkhøyskolen, jeg tror hun spiller kontrabass, eller så ble det sagt noe annet, men det gikk meg hus forbi og bare ville at hun skulle være ei jente som spiller kontrabass, jeg synes det er fint, jenter som spiller kontrabass, hvor jeg har jeg det fra; jeg ser for meg jeg-et og jenta og kontrabassen, som om kontrabassen med sin størrelse var et ekstra menneske til, i sin form (som i tegneserien Rex Rudi som jeg leste før, da jeg leste Nemi). Og det er fint, som diktsamlingen jevnt over er; nøktern og klok, med enkelte banaliteter og ting jeg har lest før, men ikke for mye av dem, disse feilene er små pletter på en ellers leseverdig samling av dikt. F.eks. bet jeg meg merke i

der tre dråpeformede luftballonger

steg langsomt opp mot himmelen

for er det ikke opplagt at luftballonger er dråpeformede? Hvorfor skrive det, alle luftballonger er jo dråpeformede, vel! Og så har vi zeppelinere, men det er noe annet, de stiger forresten ikke opp pga. varm luft, de stiger opp av andre gasser enn luften som omgir oss, så ordet luftballong passer ikke dem. Denne detaljen bet jeg meg merke i, men likevel, det er en bagatell, og kanskje bet jeg meg i det fordi jeg har blitt en så skeptisk diktleser, jeg begynner en diktsamling med den største skepsisme, gjennom de første sidene sitter jeg og plukker på alt, det tar lang tid før jeg lar skepsismen forminske, før jeg begynner å bli grei og overse småting (og det må være fortjent!), men jeg gjør det altså etterhvert under Det er ikke vår, det er global oppvarming, det løsner seg, jeg begynner å like den, og så bretter jeg eselører på steder hvor det står noe jeg liker ekstra godt i stedet, omsider, som f.eks. ved dette utdraget:

og machiavelli innførte begrepet «staten» et ord som skilte fornuften fra moralen for staten har sin egen fornuft slik kundera skriver at også smerten har en fornuft som ikke er fornuftig men jeg ble avledet av noe annet for i biblioteksboka hadde noen skriblet noe i margen med arabiske skrifttegn og streket under setningen «eu har befunnet seg et sted på skalaen mellom internasjonal organisasjon og stat, men er vanskelig å plassere klart» jeg feilleste det siste som plassere på et kart og likte feillesningen bedre for det er noe med kart og kalendere et skille som av og til blir borte når jeg lengter tilbake, men ikke vet om «tilbake» er et sted i verden eller i tiden

Jeg ligger på et teppe i hagen i solsteika og leser de siste tjue prosentene av Iain Banks Walking on Glass på lesebrettet; jeg svarer E på melding at hun bare må kjøpe de bananene til smoothien selv, jeg må bare lese ferdig denne boka jeg holder på med, kan ikke møte henne på butikken, det er så sykt spennende og jeg er snart ferdig med den; jeg ligger og svetter i min for lange dongeribukse, burde gå inn og bytte til shorts, men jeg må bare lese litt til hele tiden (etter dette avsnittet gjør jeg det, nei, etter det neste, ok, etter det neste da); jeg blir ferdig med den til hun banker på døra, ja, jeg har akkurat lest siste setning i det hun banker på døra. Jeg er opprømt, men kan ikke si så mye, man kan ikke si så mye om en Iain Banks-bok uten å ødelegge, for det er så mystisk og man blir stadig vekk overrasket, etterhvert mer og mer forferdet, men jeg sier i hvertfall at det jeg nettopp har lest er sci-fi, og sci-fi, det visste jeg ikke at jeg likte! Jeg tror at den eneste sci-fi-boka jeg har lest er Haikerens guide til galaksen og den syntes jeg var dritkjedelig. Dette derimot, Walking on Glass, var noe helt annet! Hoppende rundt i entusiasme kjøper jeg straks Complicity av samme forfatter, akkurat som da jeg for uker siden nettopp hadde lest ferdig The Wasp Factory. Straks etter at jeg hadde lest den, kjøpte jeg meg nemlig Walking on Glass.

Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi.

Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen. Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .

Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!

Jeg ligger på et teppe i hagen i solsteika og leser de siste tjue prosentene av Iain Banks Walking on Glass på lesebrettet; jeg svarer E på melding at hun bare må kjøpe de bananene til smoothien selv, jeg må bare lese ferdig denne boka jeg holder på med, kan ikke møte henne på butikken, det er så sykt spennende og jeg er snart ferdig med den; jeg ligger og svetter i min for lange dongeribukse, burde gå inn og bytte til shorts, men jeg må bare lese litt til hele tiden (etter dette avsnittet gjør jeg det, nei, etter det neste, ok, etter det neste da); jeg blir ferdig med den til hun banker på døra, ja, jeg har akkurat lest siste setning i det hun banker på døra. Jeg er opprømt, men kan ikke si så mye, man kan ikke si så mye om en Iain Banks-bok uten å ødelegge, for det er så mystisk og man blir stadig vekk overrasket, etterhvert mer og mer forferdet, men jeg sier i hvertfall at det jeg nettopp har lest er sci-fi, og sci-fi, det visste jeg ikke at jeg likte! Jeg tror at den eneste sci-fi-boka jeg har lest er Haikerens guide til galaksen og den syntes jeg var dritkjedelig. Dette derimot, Walking on Glass, var noe helt annet! Hoppende rundt i entusiasme kjøper jeg straks Complicity av samme forfatter, akkurat som da jeg for uker siden nettopp hadde lest ferdig The Wasp Factory. Straks etter at jeg hadde lest den, kjøpte jeg meg nemlig Walking on Glass.

Tidlig denne sommeren ble jeg med min fyllesyke kjæreste på kinarestaurant for at han skulle spise suppe og vårruller, jeg skulle ikke ha noe; vi satt ute og jeg fortalte hele The Wasp Factory til ham, fra ende til annen (jeg hadde nettopp lest den). Jeg kunne det til ham, for han er ikke en leser, ikke en skjønnlitterær leser i hvertfall, jeg kunne likegodt fortelle alt sammen, alt det syke jeg nettopp hadde lest, jeg måtte bare snakke om det, fortelle om hovedpersonen som var helt crazy, alt var helt crazy, tenk om de ved nabobordet hørte hva jeg sa (godt mulig; jeg var entusiastisk, snakker alltid høyt uten å være klar over det når jeg er entusiastisk) og ikke skjønte at det var en bok jeg snakket om, kanskje hvis de trodde at dette var noe jeg fant på selv, noe ut av min egen fantasi, så hadde jeg, hvis jeg var dem, ringt til galehuset sporenstraks: ta med denne jenta som sitter her, hun er gal. Men, nei, Iain Banks er gal. For en crazy fantasi! Verre enn hans egen romankarakter Slater fra Walking on Glass, som faktisk snakker en del om sci-fi.

Vent, jeg skal ikke forvirre dere, slik Iain Banks av og til forvirrer meg. The Wasp Factory er debutromanen til Iain Banks (for en debut!) og ikke sci-fi. Jeg tenkte litt på Gaétan Soucys Den lille piken som elsket fyrstikker da jeg leste den, men de er likevel noe helt for seg selv, begge disse bøkene (Soucys bok anbefaler jeg også btw). Jeg tenkte også litt på filmen Elephant, som forøvrig gjorde meg helt uggen i følelsen. Walking on Glass er Iain Banks neste bok, og jeg hadde skyhøye forventninger etter The Wasp Factory, samtidig som jeg tenkte at jeg kom nok til å bli skuffet. For hvordan kunne den være like bra som The Wasp Factory? Iain Banks må ha vridd alt av sin fantasi for å klare å skrive The Wasp Factory, tenkte jeg. Men nei, jeg tok feil, mannen er jo helt twisted! Også Walking on Glass overrasker og forferder, nemlig. To av hovedpersonene befinner seg på et mystisk slott og jeg skjønner ikke hvorfor de er der, og det hele er -- og nå kan jeg bruke et ord jeg alltid har drømt om å bruke: kafkaesque! Og det er sci-fi, skjønner jeg etterhvert. Men jeg har alltid trodd at sci-fi var overfladisk på samme måte som mye krim er det, men Walking on Glass er ikke det. F.eks. kjenner meg igjen i Grahams følelser. Å, fy faen, det som skjer . . .

Jeg satt flere ganger, under begge bøkene, og tenkte at det er det og det som kommer til å skje, jeg vet svaret på dette, men det er aldri det jeg tror kommer til å skje. Det er aldri det opplagte (og heller ikke det opplagte som i dette-må-skje-for-dette-er-i-hvertfall-ikke-opplagt-opplagte). Og når jeg tror jeg har fått svaret på noe, et svar som allerede i seg selv forferder meg, kommer enda en tilleggsforklaring, noe som er hakket verre enn det jeg nettopp ble fortalt, eller som gjør det jeg nettopp ble fortalt bare enda verre. Jeg sitter der med oppsperrede øyne, helt sjokkert over hva jeg nettopp har lest. Hva kan jeg si, jeg gleder meg til å lese Complicity!

Istedet for å sitere ting to ganger her på forumet så griper jeg anledningen og minner om alle diktene jeg har delt av Shelley, Byron, Shakespeare, Yeats, Keats, Goethe, Wergeland, Dickinson, Robert Frost og E.E. Cummings. Det må være godt over 60 tilsammen, og alle prima vare - hvis du spør meg.

Linker til bøkene hvor jeg har delt sitater:
Byron - Samlede
Byron - Childe Harold
Shelley
Shakespeare
Yeats
Keats
Goethe
Wergeland
Frost
Dickinson
E.E. Cummings

Nåvel, tilsynelatende er det ikke særlig mange som har sansen for slike dikt, men jeg brøler ut og reklamerer og er ved godt mot uansett.

Eeeh, uenig. Og beklager for det. Jeg er ingen ekspert, men fett er og blir fett, og grønnsaker inneholder vel for det meste karbohydrater, mineraler og fiber og ikke noe som heter "grønt" som gjør en grønn. Så det er ikke en like dum ting å tro. Sånn PS så spiser jeg både potetgull og brokkoli og tar det egentlig veldig med ro matvei-ish, så min protest er på logikken i sitatet som jeg mener ikke henger helt på grep.

The first time I laid eyes on Terry Lennox he was drunk in a Rolls-Royce Silver Wraith outside the terrace of The Dancers. The parking lot attendant had brought the car out and he was still holding the door open because Terry Lennox's left foot was still dangling outside, as if he had forgotten he had one. He had a young-looking face but his hair was bone white. You could tell by his eyes that he was plastered to the hairline, but otherwise he looked like any other nice young guy in a dinner jacket who had been spending too much money in a joint that exists for that purpose and for no other.

The Long Good-bye av Raymond Chandler.

Det bukker jeg for og sier godt sagt, eller kanskje (forhåpentligvis) godt avsluttet. Ansvarsfølelsen din har (som den bør) kommet til orde og har talt godt. I mine øyne iallefall. Men det er vel dette du har prøvd å si også? At - og nå svinger jeg meg i seilene og mer eller mindre siterer Nietzsche - det finnes flere måter å se ting på og at det derfor finnes mange sannheter (og videre ingen sannhet overhode, men nok om det); og hva blikk og øyne og sannhet angår, da har Bibelen bidratt mye og fortjener vel mer enn å avfeies uten debatt. Men nå skal også jeg ta kvelden. Shalom, sjalabais og god natt!

(Jeg blander meg inn her - som jeg jo har for vane å gjøre - og svarer egentlig til hele tråden). Traumer og traumer... Religion er et ømtålelig emne, men nei, jeg tror heller at Bluebell kan ha slettet profilen sin fordi hun ble lei av Internett-mas og av å bruke tid på å lufte sine overbevisninger, altså istedet for å sitte ute i solen med en god bok. Jeg vet jeg har tenkt tanken selv.

Ingen kastet Bluebell ut, hun dro av egen vilje. Det jeg orket og det jeg rakk å lese av ordvekslingen her før halvparten av den ble slettet (jeg ga den ikke mye oppmerksomhet fordi det jo var en slags diskusjon om religion PÅ INTERNETT, noe som nødig lover godt), var sivilisert og uprovoserende. Siden dette er et forum og et forum vi er medlemmer av, så burde det være selvsagt at grunnen til at vi meldte oss inn var for å utveksle meninger -- da burde dét være lov. Og hvis man kaller noen en idiot så må man jo også tåle å bli fortalt at "nei, det er en urimelig ting å si".