Bokelskere.no

KJÆRTEGN

Skal jorden få
de døde?
Ofte så jeg dem
vandre under lys og skyer

og de var søsken av lys og skyer,
si ikke
jorden kan få dem, jeg tror
de vender seg til lyset

jeg har sett sollys
på menneskers ansikter mens de
ikke merket det, mens de
holdt på med sitt, jeg har sett
lyset kjærtegne dem.

(Tove Lie)

Åh det sukkar i meg

det ljomar tomt i mine bakkar
a øde og vettlaus vind
songar frå ei annan strand
stend på vintervent

åh om eg kunne vende meg mot ljos fra andre solar
denne vegen gjeng berre rett fram
eg eig ingen utvegar berre vind frå alle kantar
grågrå skyar og heimlause hundar som skrantar

åh om eg ikkje va meg men ein annan veg
og slik stundar dagen
gorrlaus og vettlaus
tung og sober med virvlande lauv høgt øve tretoppane

åh om verda va ein annan no som dagen stunder inn mot kveld

Bourgeoisiets eksistens er betinget av dets evne til bestandig å revolusjonere produksjonsmidlene, og dermed også produksjonsforholdene, og følgelig samtlige sosiale forhold. Dette til forskjell fra alle tidligere industrielle klasser, hvis viktigste eksistensbetingelse var at den gamle produksjonsmåte forble uforandret. Den stadig pågående omveltning av produksjonen, den uavbrutte rystelse av samtlige sosiale tilstander, den evige usikkerhet og forandring - dette er, sammenlignet med tidligere epoker, særegent for bourgeoisiets epoke. Alle faste og inngrodde forhold - og alt hva disse innebærer av gammelmodige forestillinger og anskuelser - oppløses; alt det nye er avleggs før det rekker å stivne. Det staselige og stedlige fordamper, det hellige forvitrer, og omsider tvinges menneskene til å betrakte sin livssituasjon og de gjensidige forhold med et nøkternt blikk.

EIN KLIVANDE KROPP

Ein klivande kropp:
Inn i den synlege verda kjem den, sakleg blant saker og ting

Hav løfter vinden, vinden havet
Blir rive laus av iveren i eit anna element

Eplet ligg der i kassen og lukta lèt seg forme av kassen
Lukta får slik ei form, den sperrar seg ut mot veggane

Kroppen kliv liksom ut av seg sjølv, tek eit steg ut av kroppen
Den ryddar veg, den blundar vilt

Eit hannleg steg i verda, eit holeg kliv over ei grøft
Eit steg tilbake ned i søle, med sol i ryggen

Kua trugar piggtrådgjerdet med juret sitt
Tida strekker seg ut til alle kantar

Det vi er redde for, skjer allereie, ulykka er framme
Den bukseforma vasen vaklar, men blir stødd av lufta

Eg stryk over ei av verdas mange kjegleformer
Eg kjærteiknar den gjennomskinlege kroppen for å få den synleg

Vi visste heile tida, noko grunnleggande om verda
Ho tek seg inn i og ut av oss, ho brenn som eit bål

Vi stig som steinar
Vi kliv svartkledde og vengebretta blant skyene

Dette er allerede den andre verden du er i.
Det kunne en hvilken som helst sky ha fortalt deg, hvis du studerte den nøye.

En utstilling med bilder av utdødde
eller alvorlige utryddede fugler fyller et langt rom
i galleriet. Jeg har kikket på de fleste av dem
så selvsikkert som en garantert udødelig
før det går opp for meg at jeg ikke ser på dem i det hele tatt -
jeg flyter ennå langsomt gjennom minnet
om noe uforglemmelig som hendte for to dager siden.
Jeg er allerede sikker på at det vil vise seg å være uforglemmelig.
Har jeg virkelig, siden det hendte, opplevd to hele dager?
En nådeløs, dobbel evighet, etter omstendighetene.
Uten å ha konsentrert meg kommer jeg til slutten.
Burde jeg gå samme vei tilbake for å ta det hele nærmere i øyesyn?
Tross alt er vi svært nær ved å ha noe til felles.

du sprøjter ikke med gift på marken hvis du ligger på knæ i marken du sprøjter ikke jorden med gift hvis du er tæt på jorden du kan mærke det i lungerne du kan mærke det i kroppen drikkevandet du kan lugte det i drikkevandet sanserne formidler

å få et barn er å forenes med alle typer smerte
jordiskhet og ånd

jeg ser på barnet
ser alle verdens barn
gjennom dette
alle foreldres barn
på dette stellebordet
et verdensbarn
av millioner
et diktet barn

Om meg selv husker jeg lite
jeg som alltid tenker på meg selv.
Jeg forsvinner som en gjenstand
som er blitt glodd på altfor lenge.
Jeg kommer tilbake for å fortelle
om min lysende forsvinning.

Jeg må hykle vulgaritet og forræderi
for å kunne legge meg til rette på divanen
for å veksle blikk; ved å forklare
en tankes tretten vendinger
tolker jeg den kloke dommen som felles
over de sentimentale ordene jeg fremsier
som jeg fremsier mens jeg også hykler kjærlighet
og i hykleriet finner jeg det perfekte holdepunktet
det eneste jeg kan være sikker på.

I den så vidt fuktige hagen
en så vidt vaklende benk
et så vidt innsovnet raseri.

Dyster i den jakken
(er det en kappe, et teppe,
en truende fold?)

Trapper å stige ned. Men hva om jeg
valgte en annen vei,
hva om jeg heller enn å følge ruten
gjorde et krumspring?

Ved fontenen skylte jeg
munnen, pannen og håndleddene
og forfrisket begynte jeg på en setning.

Å elske én er å elske alle
i en brøkdel av et sekund
og uten å vike en tomme
lever samvittigheten sitt eget liv
så lenge lysten varer
kan tiden stanse
og er det for sent eller for tidlig
å bekjenne sine synder
er jeg fortapt
i en størst mulig lykke.

RASE, HUNDEØKONOMIEN

"Penger kan alltid kjøpe penger" står det nederst

på minnetavlen i kobber
I vegger, under gulv, kilometervis av det edle metallet
og grønn marmor
på overflatene, så jeg kjøpte leiligheten

for en 400 år gammel gåte
De gullforgylte kranene på badene er mytiske delfiner
selger du dem, myte for myte
henger sjelen, som tungen ut av kjeften på bikkjer

kvalifiserer ikke som gåte
men årene gjør, 400 hundeår gjør

NATT

Det er denne tida på døgnet
når himmelen har gått til helvete

og hele dreieverket knaker
det ynker og uler
i vegger og tak

det er ingen drøm
hver av disse timene
er dypere enn mørket

og jeg er for ingenting å regne

Desember, ettermiddag. Det snør, lett, som om det var natt og vi sov, og snøen snødde uten oss, eller vi ikke fantes, og det fortsatte å snø for ingen, for det hvite i et øye før fødselen eller etter døden.

Den tanken kjem iblant over meg, at om liding hadde vore muleg å beskrive, ville den liksom fått ein stad å ta vegen. No har den ingen stad å ta vegen. Det kjem iblant for meg at all denne lidinga som ikkje lèt seg beskrive, at den hopar seg opp ein eller annan stad og hopar seg opp og dannar ei umåteleg mengd med oppdemd energi som frisleppt kunne velte fjell over ende og drive fabrikkar, som kunne utrette noko aldeles forbløffande uhøyrt, slikt som enno ingen har høyrt tale om.

Men når du er framme ved det som rører deg
rører det deg ikkje
lenger

likevel er det alltid noe som vil
røre ved deg

I går stod du inneklemt i eit ord
nesten uten å kunne puste
I dag kan du kanskje seie det, og
i morgon vil det vere eit nesten umerkeleg
fargeskifte i alt som blei sagt

Det ukjent mogelege i ditt liv
det kviler i deg
som ein positiv balanse du alltid
kan ta opp, og
utanfor stormaktene

det du snakkar mot, vil du likevel bli med
men på ein omvendt måte

og all bevegelse kan bli din eigen
om du går inn i den