Bokelskere.no

Er du ung jente som forelsker deg i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv. Jeg visste det allikevel. Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imidlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende, halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?

Slik beskriver en av romanens to hovedpersoner, den unge jenta, forholdet hun er i. Tretten år gammel treffer hun en trettien år gammel mann som hun blir sammen med. I romanen følger vi dem gjennom en periode på fem år, til sommeren hun fyller atten og moren hennes baker bløtkake fra bunnen av og vennene hennes steller i stand fest, vennene som ikke forstår henne, hvorfor er hun sammen med han? Og av og til forstår ikke han heller, er det ingen unge gutter på hennes egen alder hun kan være sammen med, han spør henne, men hun svarer indignert, hva skal hun med dem; for det er ham hun vil ha.

Eller vil hun egentlig det? Forholdet er vanskelig, de må lenge holde det skjult, senere bare skjult for noen, men fortsatt er det ikke fritt, folk stiller spørsmål og de stiller spørsmål selv; om sin egen rolle og om den andre. Naturligvis, alderforskjellen mellom dem og at hun er så ung gjør at det faller seg slik, men jeg vil påpeke: Er det ikke slik som dette i mange forhold generelt? Man er sammen med noen, man elsker dem, vil være sammen med dem, men likevel er det vanskelig; man krangler, stiller seg selv spørsmålet om det er riktig eller ikke; man forelsker seg og skyver vekk alt det som er negativt med den andre og forholdet, vil ikke innrømme den andres feil, skyver bort deler av seg selv fordi alt annet blir sekundært, underlagt den andre, når man er forelsket. Man er nettopp lykkelig ulykkelig.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet [...]

Å være forelsket er som å være avhengig av et narkotisk stoff, de vil begge ha den andre, må, men vet at det ikke er særlig lurt; for dem fordi hun er så ung, han så gammel, og i romanen følger vi forholdet deres fra begges synsvinkler, hvor reflekterte de er. De er ikke blinde, unnskylder seg ikke, er sarkastiske, av og til nesten ondsinnede, men likevel klarer de ikke å holde seg fra hverandre. Flere ganger virker det som om de gjør forsøk på å avslutte det hele; begge to prøver på det, men de kommer alltid tilbake til hverandre. Det er som om de leker katt-og-mus når han endelig kommer hjem til Bergen fra et arbeidsopphold i Roma og de har savnet hverandre, for så at hun plutselig bestemmer seg for å dra til besteforeldrenes gård på Østlandet, som om det egentlig ikke skjer plutselig, men er noe noe hun har kalkulert, helt fra han dro. Som om de spiller et spill med hverandre. De tøyer grensene, den makten de har over hverandre, og også dét er vel noe allment i kjærlighetsforhold, her bare forsterket i det ulovlige i aldersforskjellen deres. Lund Fjæren klarer rett og slett å si noe allment om kjærligheten ved å fortelle en historie om ett spesielt par.

Samtidig er det sårt. Hovedpersonene kan gjøre seg harde utenpå, men sårbarheten er likevel der. De vet ikke alt selv, men jeg ser det. Ting som de ikke sier direkte (romanen er skrevet i jeg-form), klarer Lund Fjæren likevel å få fram. Det er veldig mye mellom linjene. For jeg som leser, på den måten. I romanen: for alle menneskene utenom de to:

De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Å lese Egenmäktigt förfarande er nesten som å lese et klassisk gresk drama, du vet hva som kommer til å skje og alt skjer rett fram, uten staffasje. Helt enkelt: Boka handler om filosofen Ester Nilsson som blir kär i kunstneren Hugo Rask. Det er en ulykkelig forelskelse, og svært irrasjonell, som forelskelser jo som oftest er. I tillegg blir Ester Nilsson backet opp av et "väninnekör". I greske tragedier står koret på kanten av scenen og blander seg ikke inn i fortellingen, men kommenterer det som skjer. Det gjør også venninnekoret i Egenmäktigt förfarande, som Ester lytter til. Venninnene hennes er ikke individer, kun et kor av stemmer som synger/sier det samme. Håpet hennes stiger, og håpet hennes falmer, etter hva de sier: Väninnekören var flitigt i arbete. Den tolkade, tröstade, lindrade, förmanade och pekade ut nya färdriktningar. Hon måste bli fri, sa den och hon sa efter: Jag måste bli fri från den här idioten.

Det er en strippet og, vil jeg si, simpel bok. Den handler rett og slett om en forelskelse, mer om dèt enn om kjærlighet, som undertittelen "-en roman om kärlek" vil ha den til å være om. Simpel fordi så mye av det som beskrives er selvfølgeligheter. Jeg kjenner meg igjen i mye, men mye er så selvsagt at det å beskrive det får det til å fremstå som banalt, som unødvendig å skrive om. Det er som om de tingene man opplever som forelsket og som betyr så mye når man er midt oppi det, mister sin viktighet i de ordene Lena Andersson bruker til å beskrive dem. Det er beskrivende, men feil. Det er som alle de gangene jeg opplever noe som er veldig stort for meg, noe som gir voldsomme følelser, og så, akkurat i det jeg starter å fortelle om det, mister det sin glans. Det jeg sier er korrekt, men hvordan jeg opplevde det var så sterkt, mye større enn det jeg klarer å utsi med dagligdagse ord. For å ta et enkelt eksempel: Jeg kan fortelle om hvordan det var å hoppe i strikk, men jeg forteller jo ikke virkelig hvordan det er å hoppe i strikk.

Rettere sagt: Boka er som et tørt referat av en forelskelse. Det blir ofte slik når en bok spesifikt skal handle om det, eller spesifikt om kjærligheten. Jeg kan komme på flere eksempler, f.eks. Alain de Bottons Essays in Love. Også den beskriver et forholds begynnelse til dets slutt, og det som hender etterpå, når det overfladisk sett er over. Også den er tørr og utelukker resten av livet, som er og rommer så mye mer enn bare èn relasjon. Jeg synes det er kunstig å beskrive èn relasjon, uten å ta med andre relasjoner, andre ting som er viktig for et menneske. Ja, vi leser og hører stadigvekk at kjærligheten er det største av alt, men én person er sjeldent noens alt. Vi hører strofer som 'kan ikke leve uten deg' og 'takk for alt', men come on, det er bare tull. Folk flest lever ikke med bare én relasjon. Folk flest er ikke Romeo og Julie; hvis den andre dør, fortsetter vi å leve. Fordi vi har flere relasjoner. Folk flest, uansett hvor forelska de blir, bygger ikke livet sitt rundt én annen. Derfor synes jeg ofte at romaner som handler utelukkende om et par, hvor nesten alle andre mennesker og relasjoner stenges ute, virker kunstige, hermetiske.

I tillegg gjør det ikke saken noe bedre at hovedpersonen Ester er filosof og skribent, med en evne til å tenke klart til tross, til å stille forholdet i et filosofisk lys og analysere det utifra det. Hun har apparatet til å beskrive relasjoner og livet bedre enn mange andre. Også det blir for mye, for hvor er det allmenngyldige i dette? Det som er så kjent glipper i det det forsøkes beskrevet. Lena Andersson har mislyktes i å svare på oppgaven som hun selv har gitt sin protagonist: [...] uppdraget hon gett sig själv att dechiffrera verkligheten og hitta språkets mest sannfärdiga åskådliggörande av den. En dag skulle hon förstå hur allt hängde ihop. Tills vidare kom den i bitar og fragmenter.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence.

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here.

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Haha, dette var et fint og litt rørende svar. Gunnar Reiss Andersen har jeg vært på utkikk etter lenge, og idag fant jeg ham faktisk på et antikvariat. Om det diktet du siterer: ja, du har nok rett i at det er et sannhetskorn. Som 'franskmannen' sier om Rilke: Rilke var en stor poet, så han har antakelig rett. Sentimentet i diktet kjenner vi også fra Proust og svært kjent for oss nordmenn i Hamsuns Pan. Hva elsker du mest? Jo, drømmen.

Neinei, Rolf, du har rett, det er ikke noe problem og ingen skam ved å være en smule gammelmodig av seg, men jeg har kanskje vært det en anelse for lenge, jeg mener, det er hyggelig og vakker lesning, men jeg vil gjerne også utforske hva som er i vinden idag, hva det er som finnes i en slags post Jan Erik Vold-verden, ikke bare som en leser, men også som en som skriver litt selv.

Der kom begeistringen, takk! Og nå får jeg vel legge ham til ønskelisten. Er det en spesifikk samling av ham du vil anbefale (istedenfor å gå igang med alt)?

Skogens dikter, ikke saktmodig? Det høres ut som en selvmotsigelse, men er nok bare en fordom fra min side, men i det minste en fordom som ikke var dårlig ment. Her var det forresten to overraskelser, jeg har ikke lest og ikke engang hørt om Takvam og Gundersen, selv om jeg er sikker på å ha sett ansiktet til Gundersen et sted. Takk for tips.

Jeg svarer dere alle ved å svare meg selv. Svarene her er gode, men også kjedelige. Hverken overraskende navn eller noen tegn på begeistring fra deres sin side. - Å nevne navn er til liten nytte, for alle navnene vil man jo som en oppegående person som er litteraturinteressert eller leser avisen allerede ha tilgang til. En anbefaling er jo mye mer! Noen ord bak navnene! ai ai. Det mest fristende så langt er kanskje Tande P, og det er da nokså merkelig?

Mads: Løveid har jeg ennå ikke klart å svelge. Kanskje jeg må få henne inn langsomt med skje, hmm. Gulliksen må jeg huske å sjekke ut. Han kan hende er akkurat det jeg er på utkikk etter: han er ikke under torven og har likevel noe anseelse, og han er passe fersk, hverken alt for sprelsk debutant eller alt for etablert.

Karin: Bjørneboe har jeg lest for lite av, og jeg er redd jeg skal være for sen ved å ikke ha lest ham i ungdommen. En fordom? Jeg er også redd for at han i diktene sine er litt for mye sånn Bjerke er på sitt dårligste, m.a.o. for formanende, for frampå fortellende, diktet som lærestykke, men jeg kan her også ta feil. Halldis Vesaas har lenge vært på leselisten min, men nå er hun rykket et steg opp. Fandango er litt sånn "tilbake på ungdomsskolen".

Ellen og Randi: Falkeid er åpenbart fraværende i bokhylla mi, men i enda større grad er Hans Børli det, for der er det kanskje en mann etter mitt eget saktmodige lynne. Derimot er begge disse to noe gammal og lite overraskende svar. Hvem kjenner vel ikke til dem? Men det kan være godt med en påminning.

Hallo, godtfolk! Sommeren står for døren, og jeg skal snart bestille en pulje bøker jeg tenkte å bryne meg på i solen. Jeg har lest svært mye engelsk lyrikk, men skulle med fordel ha lest mer norsk. Til de av dere som liker dikt og som sikkert ønsker å spre noe av denne kjærligheten, spør jeg derfor om dere har en norsk dikter å anbefale. Helst se hva av lyrikk jeg allerede har lest før dere kommer med en anbefaling (jeg har en egen bokhylle for lyrikk)! Jeg er veldig glad i Wildenvey, Olaf Bull, Bjerke, den skolen, men de er vel kanskje noe gammelmodige, ach! Det har jeg ingenting imot, men det er allikevel på tide å oppdage noe nytt, om enn denne veien "går over sukkenes bro".

Yarden er bra. Et annet eksempel på en forfatter (poet) fra samtidssverige er Jenny Wrangborg, som har skrevet Kallskänkan (2010) og Vad ska vi göra med varandra (2014). Anbefaler å høre henne lese: https://www.youtube.com/watch?v=2yG7UlOhj4A.

Menneskets lodd av André Malraux? Men den ser jeg du har i samlingen din. Ellers må jeg benytte anledningen å minne om at nesten alt av den godeste D.H. Lawrence jo har et arbeiderklassebakteppe.

Men det har da kommet noe godt ut av det! jeg kan nå svare på det du lurer på. Jeg kan iallefall skissere slik det er her i Trondheim. På basisnivå er man låst til de gitte emnene, og disse er delt opp etter perioder (antikken, renessansen, moderne tid), hvor da de to første periodene naturligvis er noe ubalansert hva gjelder kjønnene (!). På fordypningsnivå får man mer valg. Her kan vi velge emner vi har lyst til å ta, om enn begrenset til de seminarene som er tilgjengelig det og det semesteret. F.eks. har jeg tatt et seminar om brevromaner, og et annet om «den sentimentale roman» på 1700-tallet, og her bestod pensum av et flertall kvinnelige forfattere.

Litteraturvitenskap er et hyggelig fag. Mer enn å sitte med lupe og påstå ting om litteratur, å redusere den til teorier, er det jo en unnskyldning til å lese og gjøre det man er glad i. Stå på!