Si ikke at to timers liv uten videre er mer verd enn to siders skrift, skriften er fattigere, men klarere.
Det var solskinn på min sommerø i morges henved fire,
og det suste høit og hellig i en konglesvanger gran.
Og en røst fra selve himlen jog mig atter til min lire,
og min lyre lød så skjønt, som var den åndet på av Pan.
The growth of the power of Athens, and the alarm which this inspired in Sparta, made war inevitable.
Av denne grunnen er jeg svært glad i å lese tospråklige samlinger, noe jeg har gjort bl.a. med Goethe, Rilke og Eluard, så kan man følge med f.eks. på endringer i syntaksen. Grove omskrivinger i syntaks er noe jeg virkelig hater, jeg forstår det ikke; man sier det blir bedre norsk, men jeg ser ofte at det heller blir dårlig poesi. Takk for å oppklare at det er slik her i odene, for da skal jeg lese dem med litt mer mistenksomhet og en gang i tiden skaffe meg en spansk versjon.
Og jeg er uenig med dere begge. Eller er vi egentlig uenige? Dette er en av de friskeste samlingene jeg har lest på lang tid, og jeg sammenligner odene her gjerne varmt opp mot mye av den selverklært banale norske samtidspoesien hvor ingenting får lov til å ha verken noe betydning eller engang adjektiver. Jeg synes mye av disse odenes styrke er at "det pompøse" her holdes akkurat der det skal, så å si, jeg mener, lovtalene er akkurat på sin plass og springer ut av noe virkelig. Poetiseringen av hverdagen mener jeg han her får til; kanskje er det enda bedre i spansk drakt, men det kan jeg ikke si noe om. Jeg tror imidlertid dere har rett i å påpeke det at de mer prosaiske diktene er de beste, men da handler det ikke om et prosaisk språk, men et prosaisk startpunkt, f.eks. den glimrende oden til løken. Kanskje grunnen til at disse er så gode er nettopp det at selve den poetiske bedriften kommer tydeligere til syne, alkymien så å si, å vise alle ting - selv det små og hverdagslige - sin betydning. Om en elsket sine hender er det mer selvsagt. Jeg liker også odene til kjærligheten, ensomheten og ordboken, for ikke å nevne det innledende "Det usynlige mennesket".
Det forekommer meg at de som bor her kanskje trives. Bare mistanken om det gjør meg stiv av skrekk.
Jeg ser døden
overalt.
Den sitter
i øynene.
Blikket er råttent. Klart.
Upolitisk.
Mai. Ansiktet, en nisje. Der står skuffen med det i deg som ennå gløder og varmer. Når det er stille, virker tyngdeloven større. Ingen frukt nå, bare blomster. Jeg tenker på et gult eple i regnet, det er spist. Dyrene er spist og kommer igjen. Vi blir ødelagt og kommer igjen.
Desember, ettermiddag. Det snør, lett, som om det var natt og vi sov, og snøen snødde uten oss, eller vi ikke fantes, og det fortsatte å snø for ingen, for det hvite i et øye før fødselen eller etter døden.
Hvis jeg får blod på tann etter den første, så vil det være vanskelig å utelukke. Men jeg er begrenset til oversettelser.
En liste for meg selv, men jeg tar likevel imot innspill, særlig nyere poesi.
There are few people whom I truly love, and still fewer of whom I think well.
Artig å høre, Rolf! hvordan du kom til boka. Jeg ser for meg at denne du nevner hører til serien med nokså små, blåfargede bøker med svart- og gullstripet rygg. Disse har jeg et par av selv, arvet av en gammeltante. Min egen vei inn i "det seriøse" som "voksen" var en trio, nemlig Faust, Sult og ikke minst Don Quijote. Quijote er det morsomste jeg har lest, jeg vet ikke hva som kommer nært, Rabelais er en kandidat.
Jeg hadde ikke ord for å beskrive det jeg nå følte, og derfor gjorde jeg det eneste jeg i denne situasjonen fant det forsvarlig å gjøre. Jeg reiste meg opp og BRØLTE.
In fine, I have written my work, not as an essay which is to win the applause of the moment, but as a possession for all time.
Brevromanen er jo en egen sjanger. Jeg har av alle ting faktisk tatt to fordypningsemner om brevroman på universitetet, det ene om den «sentimentale roman», romaner fra 1700-tallet med «sentimental» med i tittelen, mange av dem brevromaner, og det andre om brevromanen som form. Det er ikke mange titler jeg vil anbefale fra det første emnet, men fra det andre var det mye saftig, om enn ikke av det nyeste slaget. Jeg har også noen andre jeg ønsker å nevne.
Dette er hva jeg slår om meg i farten. Gode bøker alle sammen, skal jeg si!
But as the power of Hellas grew, and the acquisition of wealth became more an objective, the revenues of the states increasing, tyrannies were established almost everywhere.
Ett semester og én sommerferie er nå gått siden jeg la frem listen min, og jeg ser at den opprinnelige planen ikke er blitt fulgt helt etter i sømmen. Det meste av samsvaret kommer av at jeg tok et emne i antikkens historie, hvor mange av ønskene faktisk var på pensum (er det ikke herlig med studier hvor man får lese bøtter med bøker?). Det jeg har lest begynner fra Bartleby på side tre i "har lest" her på siden. Jeg vet ikke om utvalget er bedre enn det tidligere (det er fortsatt mange gamle menn), men selv er jeg sæl over mengden poesi.
Thucydides, an Athenian, wrote the history of the war between the Peloponnesians and the Athenians, beginning at the moment that it broke out, and believing that it would be a great war, and more worthy of relation than any that had proceeded it.
I was the shadow of the waxwing slain
by the false azure in the windowpane