Av og til forstår jeg ikke hvordan folk har kunnet finne på begrepet «morsomt», sannsynligvis har man bare funnet frem til det som motsetning til trist.
(...) det man kaller en grunn til å leve, er samtidig en utmerket grunn til å dø (...)
Å skape, det er å leve to ganger.
SOM EN LYDLØS KATASTROFE, avlest på armbåndsuret, ganske enkelt. Det er ikke nødvendig å rammes av noe spesielt; du faller fra hverandre, faller fra deg selv, faller inn i noe annet, faller fra. Musklene, reaksjonen og kjærlighetsevnen (sier psykologene) kan du trene opp imens, du kan løfte manualen med natt i den ene enden og dag i den andre, eller den tyngre, med sommer og vinter, løfte og løfte, inntil helseløshet, bære brudene over terskelen, omigjen og omigjen, som over et vadested, før du selv blir en terskel (eller et vadested), en tredemølle hvor en annen driver på og løper seg til vanhelse. Ja. Et bånd som går rundt og rundt. Og i en viss forstand er det alltid båndet som vinner.
Merkelig med gjensyn av et så gammelt innlegg. Fem år? Jeg var en ganske annen fyr. Men kanskje jeg ikke mener så veldig forskjellig nå som det jeg skrev her. Usympatiske mødre ja, de er også vidt omkring. Det første som slår meg her og nå er The Sopranos.
Redigert: Apropos dette. Sons and Lovers. Jeg skrev min master om denne romanen. Noe av det jeg satt av en del plass til var å tilbakevise resepsjonen syn på moren og faren i romanen. Faren blir ofte tolket usympatisk og moren som en slags engel, men det er jammen helt høl i hue'. Moren her er noe nær et monster. Heldigvis er romanen kompleks nok (god nok) til at de begge er skrevet som hele mennesker, altså ikke typer*, og å kalle den ene for monster er egentlig bare et oppildnet slump fra min side.
Nei, nei; eg anklagar.
Eg anklagar samansverjinga
mellom desse aude kontora
som ikkje kringkastar dødens smerte,
som viskar ut skogens lover,
og eg byr meg sjølv fram som føde for dei samanstua kyrne
når brøla deira fyller dalen
der Hudsonelva rusar seg på olje.
Krysser fingrene da for at jeg finner den på mammutsalg!
Jeg ser du har gjort researchen for meg! ;) men det jeg egentlig ville høre er om du har lest en av utgavene, eller gjerne flere av dem, slik at du kan sammenligne. Kanskje du tilogmed kan norrønt og vil sammenligne de nye norske oversettelsene opp mot originalen?
Jeg har lyst til å lese Egils saga, eller Egil Skallagrimssons saga. Mest lyst har jeg å lese den på god nynorsk. Hvilke utgaver finnes det og som er å anbefale, og for den saks skyld mulig å oppdrive?
Jajajajaja, dette er eksemplarisk, men egentlig også noe jeg kan; jeg var en gang veldig inne i fantasy og ville til og med skrive det. Jeg skrev mitt innlegg her først og fremst fordi jeg har lagt merke til lister på lister med "beste fantasy" hvor f.eks. Tolkien og den åren ikke engang har vært nevnt. Jeg tror det vokser opp en ganske annen generasjon. Robert Jordans Tidshjulet er iallfall historie.
Når var det fantasy gikk fra å være alver og drager og detaljerte kart, til å bli survival games og urban vampires? Jeg begynner å bli gammel. Makan.
Ikke sjenke tiltro til en tanke som ikke er født i det fri og under fri bevegelse - hvor ikke også musklene feirer en fest. Alle fordommer kommer fra innvollene. - Å sitte er - som jeg har sagt tidligere en gang - den egentlige synd mot den hellige ånd.
Jeg ville bare si det var en fin sak dette her, en fin, liten bok, og takk for anbefalingen; jeg tror det ville tatt en stund for meg å finne frem til den hvis du ikke hadde gjort meg oppmerksom. Ådlands måte å føre ordet på er uvanlig og frisk. Noen av diktene fanget meg, mens andre slo meg som litt fikse pga svært gjentakende motiver og ordbruk (f.eks. ordet truse og fargen rød). Men så liker ikke jeg f.eks. Tranströmer fordi det eneste han skriver om er fargen grønn, hah. Men i det store: noe nytt og fint, en klar stemme, selvsagt fra Bergen, jeg må nok flytte dit en gang og ta noen lange skåler. Keep 'em coming hvis du vil anbefale mer poesi.
Det er tydelig at denne pedagogikken betvinger talen: Talen er omringet på alle kanter, drevet ut av elevens kropp, som om det fantes en medfødt hemning mot det å tale, og det krevdes en hel teknikk, en hel opplæring for å trekke den ut av tausheten, og som om denne talen som endelig tillæres, endelig erobres, representerte en god "objektrelasjon" med verden, en sann beherskelse av verden, av de andre.
Om Jegets forflyktigelse og konsentrasjon. Deri ligger alt.
Nokon spør: - Sei meg, kvifor, liksom bølgene
mot ein og same kyst, bårar orda dine
inn og ut mot kroppen hennar?
Er berre ho den forma som du elskar?
Og eg svarar: hendene mine blir aldri mette
av henne, kyssa mine kviler ikkje,
kvifor skulle eg trekkja tilbake orda
som gjentar sporet av hennar elska nærleik,
som lukkar seg og vaktar
fåfengt som vatnet i garnet
overflaten og temperaturen
til den reinaste bølga i livet?
Å lese Stein til Stein var som å spille et slags lotto, hvor ballene er en hel rekke med substantiver som gjentar seg i hvert dikt, men skifter litt på rekkefølgen, en hul mumling mellom ordene vind, himmel, stein, stille, hav, fjord, fjell. Jeg klarte ikke å legge sjela mi i lesningen. Jeg fant det hele kanskje ufortjent tomt. Jeg kan se diktene fungere stående alene og drukket som en liten morgendram, lest altså med mellomrom, litt i ørska, det viktige: med tilstrekkelig med tid. Lest besettende, fort og jagende etter rytmer og et rikt språk, kom den til kort.
Edit: Jeg trekker dette tilbake som en kritikk, men ikke utsagnet; samlingens verdi er ikke som samling, men diktene enkeltvis og lest over lang tid. Styrken til diktene her er ikke språket, verken i språklig overraskelse, oppfinnsomhet, presisjon eller flyt, men det betyr likevel ikke det at diktene ikke har vekt, vekten ligger annensteds, - det måtte bare litt dveling til for at jeg skulle innse det.
OK, stryk parentesen, jeg skjønner at den teksten kan bli litt mye for en som ikke har lest boka på forhånd (etter at du har lest den, derimot).
Takk! Jeg vil låne den neste gang jeg er innom biblioteket (det blir vel imorgen). Jeg må imidlertid si at jeg likte din anbefaling, men den voldsomme panegyrikken i Vinduet gjorde meg litt ullen
Kan anbefale Grovt øye (2013) av Vemund Solheim Ådland -- en uforlignelig, underlig, klok poet med et utrolig finstemt og potent, og ikke minst lyrisk, språk. (Her mer utfyllende om både ham og boka: http://www.vinduet.no/Artikler/Under-et-haardere-oeye)