Bokelskere.no

[...]Vær forsiktig! På et kort øyeblikk kan alt det du er glad i bli tatt fra deg!

Ekte vennskap, sier hun, er når noen kan verdsette din lykke - til og med glede segover din lykke - når hun ikke er særlig lykkelig selv.

Alle sørges og leges i sin egen takt.

Det er bare det at jeg har lært at om du har to av noe, burde du dele med en annen.

Noen ganger må du bare ta en sjanse, særlig når det er noe som gjør deg lykkelig.

Vi reagerer alle forskjellige når vi opplever sjokk eller redsel, det sier i alle fall min terapeut, Margaret. Noen mennesker blir utagerende; andre vender seg innover - legger lokk på smerten og holder den dypt inni seg, lar den pustre og gjære[...]. Ethan lot sin side til å håndtere sorgen ved å rette den utover. Han kastet seg over arbeidet.

Hvis du er klok, er du mer sammensatt; følelser og menneskekunnskap er en del av det å være klok.

Egentlig bryr jeg meg slett ikke så mye om hva folk tror og prater om. Men jeg har likevel respekt for folksnakket. Slarv fra onde tunger har knekt mange opp igjennom årene, både her og i andre bygder.

Moderne kvinner setter ikke bånd på mannen sin, men lar han få ha sitt eget liv, slik som hun forventer å få ha sitt.

[...] å bo i en storby hadde både fordeler og ulemper, mente hun.

Men jeg vet såpass at man må forsette å leve sitt eget liv, selv om man er kjæreste med noen. Og en kjæreste, eller partner, kan ikke oppfylle alle behov eller ønsker hos en selv. Du må jo forsette å være selvstendig og ha egne interesser.

Før trodde jeg man bare trengte å elske hverandre, så hadde man det bra, at kjærligheten overvant alt. Nå tenker jeg at det bare er en del av det hele.

Jeg nærmer meg vannet, og det er som om sjøbrisen blåser gjennom meg, rensker ut alt grumset, og det begynner å leve der inne, som spirende havblomster. Skuldrene senker seg, hjertet finner sin naturlig rytme, pusten er fri. Jeg kan stå i det uendelige og se på bølgene som ruller inn over sanden.

Nå er tiden inne for å legge alt det vonde bak meg. Livet starter nå. Oppveksten min skal ikke lenger forfølge meg. Jeg vil ikke lenger være jenta som ble mishandlet. Hun som ble utsatt for overgrep. Jeg er ferdig med offerrollen.

Jeg forsto at jeg hadde vokst opp i et totalt grenseløst hjem. Det føltes uvirkelig og absurd. Fordi grensene mine ble så brutalt visket ut da jeg var barn, har det senere i livet vært praktisk talt umulig for meg å vite hvor grensene skal gå.

Alle ville vite mest mulig om saken. Men en ting er sikkert; uansett hvor mye informasjon pressen eller befolkningen har fått med seg, vil det for alltid bare være de impliserte i saken som virkelig kan forstå hva som foregikk - hva saken dreier seg om. Det som har kommet ut, er bare en brøkdel av et handlingsmønster som har eksistert så langt tilbake i tid som jeg vet om.

Det er klart at det er mye grunnleggende jeg aldri har lært som barn. Naturlige grenser - hvor går de hen?

Hele denne tiden var det eneste jeg ønsket meg i livet, trygghet og noen som var glad i meg. En familie. Det hadde jeg ikke. Alle de grenser og sperrer som ligger i menneskets natur fra fødselen av, var borte. De var tråkket over av voksne omsorgspersoner som jeg hadde stolt på.

Å skjære i min egen kropp var den eneste måten jeg kunne greie å få ut de vonde følelsene jeg bar på. Følelsen av å bli avvist av min egen familie, min egen mamma. En ubeskrivelig sterk følelse av makteløshet, fortvilelse, hat,, sinne og jeg vet ikke hva. Jeg hadde et enormt trykk inni meg som måtte ut på eller annen måte. Fordi familien min ga faen i meg, ga jeg også faen. Ingen brydde seg om meg, jeg var verdiløs. Jeg hatet meg selv, kroppen min, alt ved meg selv.