Bokelskere.no

Jeg blir så glad når jeg finner en diktsamling som fanger meg inn slik som denne. Stemningen er sorgvakker, og diktene er musikalske og rytmiske med mange gjentakelser. Dikt-jeget har mistet en bror. Vi får være med inn i barndommens somre med nydelige bilder fra naturen. Så går tiden, og vi får glimt fra livet de har levd, og refleksjon om tiden som går. Helheten blir til en gripende og rørende historie. Om sorg, om livet, om minner, holde fast og gi slipp.

Nick og Amy har vært gift i 5 år når Amy sporløst forsvinner. Politiet mistenker Nick, men han påstår han er uskyldig.

Amy og Nick forteller hvert sitt kapittel, og viser to svært ulike sider av saken gjennom denne intense psykologiske thrilleren. Hvem skal vi egentlig tro på? Det perfekte paret er kanskje ikke så perfekt som de fremstår utad? Gradvis viser de mindre sympatiske sider av seg selv, og vi blir enda mer forvirret.

En pageturner med friskt muntlig språk, skarp humor og overraskende vendinger.

Påstanden i tittelen setter virkelig tonen for denne diktsamlingen. Her møter vi en sint, deprimert ung kvinne. Vi følger henne fra barndom til ungdom. Det er banning, det er bastante påstander, depressiv og aggressiv stemning, men det er likevel humoristisk. Det er korte dikt med overraskende vendinger og sammenstillinger. Noen av diktene har en ironisk og sarkastisk tone, og flere av dem er så morsomme at man må le.

Det siste diktet har en lettere stemning, kanskje det går bedre med dikt-jeget? Da går hun glad og nypult hjemover, og observerer at månen ligner guds avklipte tånegl.

Dette er dikt for unge kvinner som også har følt seg utenfor, kjent på meningsløsheten, og samtidig vil banne og rette fingeren til alt som er drit.

I ein leiligheit, i ein by møter me Kjersti, som altså ikkje er forfattaren Kjersti. Det handlar om det å sjå og bli sett. Både av seg sjølv, og av omverda. Det er eit tydeleg sakn etter ein person, kanskje ein tidlegare kjærast.

Boka kjennest som ein heilheitleg historie, sjølv om kvart dikt står godt åleine. Det er korte utforskande dikt med snert. Det er sårbart og nært. Med ord som HDTV, 3D-briller, pikslar, webcamera, formatering, kyborg og overvaking kan me få kjensla av framandgjering. Stemninga er litt trist, men det er så originalt, friskt, ungt og sjarmerande at det er lett å bli fascinert av denne diktsamlinga.

Diktjeget har mistet samboeren i selvmord. Hvordan lever man videre etter noe sånt?

Dette er sterke, triste dikt. Forfatteren setter ord på stemninger, tanker og opplevelser det er vanskelig for vanlige dødelige å beskrive. Og hun gjør det ved hjelp av sitater av- og henvisninger til andre forfattere, musikere og kjente personer. Dette er med på å utvide leseropplevelsen.

Mange av oss har kjent på tap, savn, håpløshet og andre vanskelige følelser, og det kan kjennes godt når noen makter å fange dette i presise formuleringer. Man kan også lese dette som en slags fortelling, en kvinne som strever etter samboerens selvmord. Fanget i minner, vanskelige motstridende følelser og livet som må gå videre. Hvis man makter å være i denne stemningen og gå inn i det vanskelige kan man få en mektig leseropplevelse. Men det er ikke for sarte sjeler.

Hvordan henger ensomhet og politikk sammen? Det kan du lese om i denne dagsaktuelle, overbevisende og urovekkende boken av Noreena Hertz.

Hun kommer inn på årsaker og konsekvenser av ensomhet, både på individ -og samfunnsnivå. Arbeidsforhold, byplanlegging, mobilbruk, roboter er noen av temaene som blir drøftet. Her belyses utfordringene, samtidig som vi får eksempler på positiv utvikling, og forslag til tiltak for å skape fellesskapsfølelse og solidaritet. Slik blir det heldigvis litt oppløftende lesing også.

Dette er en påminnelse om viktigheten av å være der for hverandre, dyrke frem vennlighet og omtanke, senke tempoet og praktisere felleskap på en inkluderende måte. En viktig bok for alle.