Kvinnen frykter ikke alderen. Hun frykter bare mennenes mening om gamle kvinner.
~ Jeanne Moreau
Døden er den største greia som finnes, det er derfor de har spart den til slutt.
~ ukjent
Hver alder har sine fordeler, man oppdager det bare for sent.
~ ukjent
For lediggang er som kjent roten til alt ondt.
I bygda hjemme var det vanlig å legge nesen i andres liv og levnet, fordømme og baksnakke . Ingen skulle trå utenfor regelverket. Oda hadde alltid gjort opprør mot det, slik som moren hennes også hadde gjort en gang. Men man gjorde ikke slikt ustraffet i den lille bygda. Man fulgte reglene, eller så ble man stående alene.
[...] men mulighetene er altid der, vi må bare gripe dem!
Alle kan gjøre en feil. Ja, men ikkje alle feil er like uopprettelege. Men det er av feilene man lærer.
Denne boka har jeg gitt opp ene og alene fordi forfatteren blander inn seg selv i historien hele tiden. Fryktelig irriterende!!!. Historien om Ellinor likte jeg og det er synd at den historien ble så forstyrret:(
Denne må jeg få tak i.....
Når jeg ikke kan finne Therese der ute, kan jeg heldigvis finne henne inni meg selv. Det er ofte en trøst. Jeg hadde ikke vært her i dag hvis jeg ikke hadde tilgang til henne i hjertet og hodet mitt.
Men en ting har jeg lært de siste 25 årene. Uansett hvor dypt jeg faller, så kommer jeg meg alltid opp igjen.
Therese -jenta mi er der ute, død eller levende, og noen vet hva som har skjedd. Noen har tatt henne med makt. Hvorfor skal vi ikke løfte hver eneste stein? Hvorfor kan ikke norske myndigheter, politiet, hjelpe meg å finne? Hvorfor gir de opp?
Therese saken sier de på nyhetene hele tiden. Før smakte det ordet fremmed i munnen. Therese saken? Therese er ikke en sak, hun er en skjønn jente. Hun er barnet mitt! For meg kan hun aldri bli en politisak, en bunke papir eller et ord som blir sagt på tv.
Takk for godt svar. Jovisst, det er riktig og selvfølgelig viktig å ta med når fortellingen skal tolkes. Her står det jo svart på hvitt. Når jeg la fra meg boken var forfatterens egen innledning faktisk blitt skjøvet i bakgrunnen. Satt bare igjen med en vemmelig følelse. Selv om Kino tok til fornuft og kvittet seg med perlen, ble det allikevel ikke noen lykkelig slutt, altfor mye var blitt forandret og ødelagt. En sterk fortelling. Min bok er for øvrig oversatt av Johan Borgen.
Jeg kan ha det vondt selv om jeg sterk. Det kan alle. Det vondeste i mitt liv er selvfølgelig Therese. Det er utrolig nok tjuefem år siden. Jeg er her fremdeles. Venter på svar. venter på Therese. Og mens jeg venter, kjemper jeg en daglig kamp med psykiske lidelser.
Et eller annet sted der ute var det noen som visste det jeg mest av alt lurte på. Vissheten om at noen visste, var grusom. En pine. Og det er det fortsatt.
Det føles så lenge siden det forferdelige hendte. Det opprivende. Det fortvilende. Det som forandret alt i meg: fortida og framtida mi. Likevel er Therese tilstede, i meg, i dag. Jeg tenker på henne hver dag. Hun er jo hos meg, i hjertet mitt. Det er viktigere enn å ha en grav å gå til.
Therese - saken, som forsvinningssaken er blitt kjent som, er etter norsk lov foreldet etter tjuefem år. Denne tjuefemårsregelen er absurd. Fra mitt ståsted er ikke saken foreldet. Jeg lever med fortvilelsen hver dag. Therese roper og skriker inni meg, og jeg roper og skriker etter henne. Sånn har det vært siden hun forsvant og sånn vil det være til jeg finner henne igjen, eller til jeg ikke mer.
Det er tjuefem år siden jeg mistet jenta mi. Jeg har savnet henne hver eneste dag siden noen tok henne fra meg. Ingen vet hva som skjedde med Therese, ingen kan si noe om hun lever eller om hun er død. Uvissheten har drevet meg til vanvidd. Jeg har levd i håpet, jeg har gitt opp, for deretter å klamre meg til nytt et håp.
Har lest boken, den var forholdsvis raskt unnagjort - både fordi boken er tynn og fordi det er fasinerende lesning. Men jeg vet ikke om jeg synes det er stor litteratur. Da jeg ikke har deltatt i felleslesning tidligere er jeg usikker på hvordan jeg skal forholde meg til samlesningen. Tolkningen av boken er vel ganske klar, også moralen. Når jeg leste boken tenkte jeg: Kan misunnelsen være så sterk, kan virkelig et helt samfunn påvirkes så negativt av en annen manns lykke og avle så mye ondskap, kan en god mann virkelig bli en brutal morder og endre personlighet p.g.a et lykketreff som kan gjøre han rik? Kjente at jeg nesten ble litt sliten av all elendigheten, fikk lyst til å lese ekstra fort for å slippe alle detaljer om ondskapen. Det fantes ingen nyanser, det virket som om misunnelsen og ondskapen var total. Bortsett fra broren var alle de andre fiender og potensielle tyver, mordere og uærlige sjeler. Selv om fattigdom er roten til mye vondt, selv om kanskje de fleste mennesker kan utvikle lignende tendenser under gitte forhold og omstendigheter, selv om alt dreier seg om overlevelse og mulighet for å tilfredsstille basale behov, må det da finnes noe medfølelse og nestekjærlighet selv i de mest primitive samfunn?
Beskriver Steinbech her et uvanlig primitivt samfunn hvor nestekjærlighet er ikke eksisterende? Er jeg på villspor eller er ovennevnte relevante refleksjoner i denne felleslesningen? Jeg vil gjerne lære. Har aldri deltatt i lesesirkel eller felleslesning tidligere, er derfor usikker.
Ser fram til reaksjoner.