bortanfor stunda
Bortanfor stunda,
bortanfor trettinga
bortanfor pininga
bortanfor harmen
er det ikkje deg
eg ser?
Og aldrig var du finare
mot meg,
og vakrare.
~ Tarjei Vesaas
avstand
Ingen vits i å bli
luften du puster inn
eller vannet du drikker-
Dine hemmeligheter
ligger ikke
langs de veiene
luften og vannet
tar gjennom deg.-
Du vender håndflatene
og øynene innover,
slukker lyset i ansiktet,
trekker ned hårgardinen,
låser det usynlige rommet rundt deg forsvarlig igjen,
slår et tau av utilnærmelighet rundt det hele,
smiler mildt,-
og
er
ikke
til stede.
~ Annie Riis
de elskende og kjærligheten
Vi står smilende i solens indre,
to elskende som brenner ned i dødens tid.
Snart ringes tidløsheten inn og vi blir synlige
i evighetens dikt: To insekter
forstenet i en dråpe solgult rav.
~ Harald Sverdrup
Så lägger jag mig tätt inntil dig
i lä för de höga rösterna,
fogar mig in i dig här i mörkret
som blir allt kortare medan vi vilar,
du i din vila, jag i min.
Så lägger jag för en stund i från mig
min vila, mina irrande drömmar
för det verkliga nära dig,
för det ordlöst nära
~ Bo Carpelan
ond hverdagssirkel
(Vesla, Påsan, far og mor 1977)
Vi kjente hverandre ikke så veldig godt,
men vi fikk barn,
derfor måtte vi ha leilighet.
Fordi vi fikk leilighet
fikk vi likegodt et barn til,
-så var det overstått-
Fordi leiligheten var dyr,
måtte mor ut å jobbe,
og barna på daghjem.
Fordi barna måtte på daghjem,
måtte vi ha bil
for å hente og bringe dem.
Fordi mor måtte jobbe
ble det aldri tid
til stopping og lapping
så alle måtte ha nytt.
Ble ikke tid
til annet enn ferdigmat,
alt ble så dyrt-
Fasit: Leilighet, bil,
nye klær, ferdigmat
fire grå mennesker
som ikke kjenner hverandre.
~ Karin Bang
bladrik grein
Eit nytt hjarte - er det så rart?
Det får vi da rett som det er!
Det får vi kvar gang vi møter
ein som vi rett får kjær.
Da brest det fram i vår bringe
under hans varme ord
eit hjarte til, som er berre for han,
eg vil han alt godt på jord.
Slik veks vi med hjarte ved hjarte
som greina med blad kvar vår,
meir inderleg fast til livsens tre
for kvart eitt nytt som vi får.
Det svid til mergen når eitt av dei blir
i utide rykt frå sin kvist.
Eg veit ikkje kva for eitt av mine
eg nødigst ville ha mist, -
å jo, dette leande, store som gløder
for deg, venn, må losne sist!
~ Halldis Moren Vesaas
Jeg gleder meg til å lese denne boka! Har til og med kjøpt meg den, og det er ikke ofte jeg kjøper romaner. Fikk du mange tips til nye bøker å lese når du leste boka? Jeg har hørt at man får utvidet leselista etter å ha lest den.
Når hausten kjem, sloknar sola,
både på himmelen
og inne i kakkerlakken.
Tomheita kjem smygande som
ein listig tjuv.
Den stel glede.
Den stel farge.
En flott sommerhelg er snart over, og har bydd på både godt hagearbeid og rolige timer på terrassen med Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk. Det ble et sterkt møte med en forfatter jeg ikke har lest siden jeg leste triolgien om Tora i ungdomstiden. Jeg må nok på biblioteket og låne dem igjen.
Til tross for fantastisk sommervær og deilige utflukter har det også blitt tid til lesning denne helgen. (Fotball blir det absolutt ingen ting av). Deilig med lange, lyse kvelder som gjør lesning mulig, utendørs, til kl 23. Har lenge gledet meg til å lese historien om "Karitas", har sett gode anmeldelser her på siden og har fått med meg at "bind 1" også er prisbelønt (Nordisk råds litteraturpris). Boken fasinerte meg fra første side, og både fredag og lørdag har det blitt lange og sene lesetimer. Har nettopp lastet ned bind 2 og gleder meg stort til følge Karitas liv videre. Jeg har virkelig latt meg fasinere og drive med i lesningen om denne tøffe og sterke islandske kvinnen. Forfatter: Kristin Marja Baldursdottir. Anbefales.
Eg vil syne deg hagen min
Eg vil syne deg hagen min.
Alle dei frosne blomane, alle dei visne strå,
alle dei turre tre, skal du ikkje få sjå.
Ikkje det urudde, men det velstelte.
Alt det vakre syne fram.
Ikkje dei mange kaldnetter som frøyste blomar,
skal du veta um. Men høgsumaren med det som
blømer og står i sin fulle brage.
Skulle eg likevel syne deg alt?
Å, eg veit det! Ingen ting kan eg løyne for deg,
du har longe sett det. Alt det låge, alt det smålege,
alt det urudde. Ingen har sett meg djupare inn i
augo.
Det turre, det visne, det ljote skal du hjelpe
meg å reinske burt.
Før eg møtte deg, var alt her inne urudt lende,
livlause øydemarker, der inkje godt kunne gro.
Der du går, sprett blomar fram i faret.
Ser du at steinen blømer!
Før er ikkje til lenger.
No blømer her ein hage.
Her sit eg innmed bekken og skriv ord til deg.
Det er liv i dei, men det er ikkje dei som er livet.
Berre ord kan ikkje seia det til deg.
Eg må sjølv vera ordet.
Ikkje berre vera i det.
Var du ein sjø
Kunne eg vera
jordi du går på,
få kjenne dine fotsteg.
Bera di lette tyngd.
Kunne eg vera
himmelen over deg
og inni din hug!
Eller vinden
som får kysse deg på kinnet,
blåse innpå blanke augo,
leika med ditt hår.
Vera den blomen
du plukkar
og angande bløme
for deg- for deg.
Den mogne frukt
millom dine lippor.
Kor sælt å kjenne seg knust
millom dine tenner.
Vera ein smak på di tunge
og leske deg med si hjartesaft,
stille din torste.
Kunne eg vera båra
som kjæler din lekam
eller det varme svadberget
du legg deg på
etter lauget.
Ja- eller soli
som brunar di hud.
Å, um du var ein sjø,
at eg i sæle,
kunne gå under
og drukne i deg!
[...]
Kva vil eg med alt eg seier
og alle dei ord eg skriv,
um dei ikkje har ande og hjarteslag
som i deg kan skapa liv.
Du gav meg augo dine
Over det vinterfrøyste,
det nakne og aude,
vende soli sitt strålande
auga mot jordi.
Livet stod upp av daude.
Alt vende seg lengtande
upp imot ljoset
og livna.
Strå spira.
Blomar blømde.
Lauv spratt.
Angane fløymde.
Du gav meg augo dine
og hugen vendest til deg.
Dette er den vakreste, vàreste og den mest sjelfulle boka jeg har lest på lenge. For en lyriker Jan-Magnus Bruheim var, og jeg er så takknemlig for å ha "oppdaget" hans forfatterskap.
Endelig fikk jeg lest boken om fosterjenta Victoria. Det har vært en leseopplevelse. Det gikk noen sider før jeg fikk skikkelig grep om historien, men etter det var det nesten umulig å legge boken fra seg. Det er engasjerende, gripende, lærerik, rystende og opplysende lesning. Boken anbefales på det varmeste. Det vises for øvrig til all tidligere omtale om boken her på siden.
Det oppleves krenkende at enkelte mener min legning definerer hvem jeg er, og ikke minst min verdi. Som om jeg plutselig skulle bli en annen dersom jeg valgte å være sammen med Per i stedet for Anja? Ville mitt forhold til Per gjøre meg normal?
En mors kjærlighet er ikke avhengig av biologi.
Hva om vi tenker selv i større grad? frigjør oss fra en del tillærte sannheter. Selvfølgelig sitter mange besteforeldre, foreldre, lærer og andre inne med erfaringer og kunnskap som absolutt bør føres videre i generasjoner. Men det er viktig å være klar over at de ikke har fasiten på alt bare fordi de har levd en stund.