Bokelskere.no

Stumt klaver

Tonane teier. Alt er tomt.
Kvar er dei hender som før fylte
mit rom med tonar?
No står klaveret
i kråi, stumt.

Å, alle tonar
som kunne løysast!

Alt ikring
er myrker og tomleik.
Augo er såre av vaking, og ser
ser berre natti.

Lyder-
og høyrer
stilla som spelar
sitt stumme klavér.

Moder Jord

Teiande, med eit tolmod
som berre ei mor kan eige,
nækjer du bringa
og let oss få syge
livsens saft.
Medna vi krev deg
for meire og meire
i ei hækne som aldri tek ende,
tappar vi or deg
og øyder di kraft.

Livgjevande straumar
renn og fløder
i dine ådrar.
Mange er vi, dine born,
som du mettar og føder.

Mange er vi som sårar.
Tappar deg meir
enn vi treng.

Gråduge er våre munnar.
Hjartelaust syg vi deg, mor.
Um vi enn anar
at dine brunnar
ikkje er bornlause.

Umsynslaust, hardt,
syg vi deg
Moder Jord.

Rømling

I

Trygg gjekk eg heime
på eigi jord.
Vondt er rotlaus å vera
og heimlaus for den
som var bufast.

Rømling og rotriven er eg.
Ingen stad
mine røter kan gro.
Under føtene flyt det alt,
finn ikkje feste
her som eg siglar
fredlaust på havet
ut i mot ukjent
utan ro.

II

Der ser eg landet
stige or havet.
Velberga hit er eg komen,
frelst ifrå fallgard og flu.

Her har mine høgsetestolpar
drive i land.
Her er det.
Her vil eg vera.
Her vil eg finne
grunn under føtene,
mold for røtene.

Her vil eg feste bu.

Etter oss

Kven vil syngje
um susande skogar
etter oss?

Kven um kyrkjestille dalar
og kyrre fjell.
Um åkrar som
bøygjer seg i blåsten
tunge av grøde.

Um utamde fossar
og elvar i flaum.
Um perlande friskt
uppkomevatn,
stjernesildre ved åbreidd
og glitrande fuglekvitter,
og um den klåre
og reine luft.

Kven vil syngje
etter oss,
um eit hjarta
så fylt av samhug
med alt som lever,
at det vil sprengjast
av sorg
-eller glede.

Kven kan vel måle
djupn og høgd
i mannasinn?
Kven måler tanken,
glede,sorg og lukke?
Den rikaste er han
som vel er nøgd
jamvel om han har lite.

Aldri ser våre augo betre, enn når dei granskar andres lyte.

I tettskogen kan ikkje storfuglen få luft under vengene så han kan flyge upp.
Slik og med tanken, i tette skogar av ord.

Fatig og arm er den som ikkje arbeidet gjer rik.
Ikkje rik på pengar og gods, det er ein fiktiv rikdom, men rik på arbeidsglede, rik på livsinnhald. Den usynlege, men den einaste rikdomen som ikkje skifter med konjunkturane.

...var kjærlighet og lidelse også et kjent fenomen for intelligenser på et langt høyere plan enn vår?

Alt må ha si tid. Tid til å røte seg og gro, spire, vekse og bløme. Ein kan ikkje dra i ei spire for å få ho til å vekse fortare

Livstrådene deres ville for alltid være vevet sammen, uansett hvor slitte eller falmede de var. Slik var det med søsken.

Da vet du kanskje litt både om hat og kjærlighet. Mia åpnet munnen for å si noe, men så lukket hun den igjen. Jez hadde rett. Noen ganger var linjen mellom de to ytterpunktene så hårfin at det var vanskelig å vite hvilken side man befant seg på.

Et forhold handlet om tillit og ærlighet. Men kanskje handlet det også om tilgivelse og fortåelse?

Halvsøstre, tenkte hun. Kunne man være bare halvsøstre når man hadde levd et helt liv sammen?

Alle har noen få hovedpunkter i livshistorien sin - små øyeblikk som kan ryste grunnvollene i ditt liv. En liten, tilsynelatende uskyld handling kan noen ganger endre en skjebne fullstendig.

Noen ganger kan andre folks meninger til slutt bli dine egne.

Enkelte ganger var det lettere å skrive det man tenkte og følte, enn å si det høyt.