Bokelskere.no

Alene med en himmel

Aldri er vi dette vi erkjenner
men vi veier all erkjennelse
med tyngden av vårt liv; Hva veier

du mot døden og en svarløs himmel
mørket som langsomt blir
skåret inn i oss av stjernene

plutselig er du - ikke en gjest
hos deg selv, men tilstede
i ditt liv; alene med en himmel

Stjernene; kanskje splinter av
et speil som gud knuste
med sitt ansikts lys, så du kan se

din veldige ensomhet i mørket
at du selv må finne ham
I tomheten. eller med ditt liv

Da vi nådde frem og skulle på land, slo bølgene inn over kaia. Fenderne - digre traktordekk - hilste oss velkommen. De og sto i stram giv akt, rett til værs. En stakkars jævel som Bjarte hadde fått til å ta imot oss, sto dyvåt sammen med en busssjåfør. De fikk manøvrert landgangen mellom to av dekkene, så vi med stor besluttsomhet - en etter en - på et mirakuløst sett fikk hoppet i land. Jeg var visst den eneste som snublet og gikk på snørra. For en 85 årsdag. I den siste skålen den kvelden inviterte jeg alle tilbake til samme sted på min 90 årsdagen min - det skal ikke stå på meg.

Hun fikk utløp for mye av det hun gikk og bar på til daglig i det hun skapte ved veven – gamle synder, bekymringer og sinne. Men også gode minner, glade stunder,smil og latter.

Det er i grunnen utruleg at nokon kan få seg til å tru dem er ber enn anna folk. At det er dem som besitt sanninga om alt.

Du har styrka di, sa hun lavt. - Bruk styrka di. Den er oppbrukt, svarte Mali sakte. Nei, den er der, svarte Tordhild. Det er den som har gjort at du lever. Urstyrke forsvinn ikkje, Mali.

Han har forstått at livet ikkje er berre er svart eller kvitt. Att all kan trå feil.

Gjerningsmannen skal ikke klare å gjøre disse menneskene om til en grøt i folks bevisshet, gi dem alle kun en stemme til sammen. Det viktigste vi kan gjøre, er å se hver og en av disse individene, hver og en av de 77 drepte.

Sammen var vi et team på Utvika Camping den kvelden. Det var mange armer, mange til å trøste og mange som rensket campingvognene sine for teppe, dyner og varme klær. Etter hvert ble vi også mange som kunne kjøre ungdommene til Sundvollen Hotel og Ringerike sykehus. Alt dette uten at noen var trent til det, eller kjente hverandre på forhånd. Det bare skjedde. Vi tok forskjellige roller ut fra hva vi hadde å bidra med. Og da var faktisk ingen rolle for liten. Ta barnepasserne for eksempel. Uten dem hadde det vært færre båter på fjorden i den første fasen, og da ville ikke så mange overlevd.

Sissel Kyrkjebø synger <<Til ungdommen>>, en sang som symboliserer hvor sterke disse ungdommene er til tross for det grusomme de har vært med på. Susanne Sundfør framfører <<Mitt lille land>>. Det er nydelige sanger som på hver sin måte forteller noe sterkt midt i alt det triste.

Det er jammen rart at en så grusom hendelse kan føre noe godt med seg. Godt at vi mennesker kan knytte nye vennskapsbånd på tross av slike absurde hendelser. Hadde det ikke vært for 22 juli og det som skjedde, så ville vi aldri truffet disse fantastiske menneskene.

For 14 år siden var det vi som ga ham livet, på Fredag kveld var det du som ga ham livet på nytt.

Samtidig tror jeg vi mennesker er i stand til å ta fram urkrefter i oss når vi havner i absurde situasjoner. Krefter vi ikke aner at vi har, men som er der når krisen rammer. For livet må gå videre. Uansett hvor vondt og vanskelig det er.

Så spør Kripos betjenten: Det var kanskje dumdristig av oss,da, å kjøre ut i båtene for å plukke opp ungdommene? Og du ville kanskje ikke gjort det samme fordi du ville ha visst hvor farlig det var?. Kripos betjenten ser på Bjørn, og rister på hodet før han svarer: I sivil ville jeg helt klart ha gjort akkurat det samme som dere. Men i jobb, i tjeneste som politimann, måtte jeg ha forholdt meg til ordre. Jeg er jo ikke nyttig for en redningsoperasjon dersom jeg selv blir skutt og drept.

Jeg observerer samholdet og omsorgen, og merker at tårene presser på. Jeg vet ikke om de kjenner hverandre fra før, men det er åpenbart sterkt bånd som knyttes