Bokelskere.no

Likevel føltes det som livet hennes var mest preget av vonde og vanskelige hendelser. Kanskje mest fordi hun slet psykisk, og da ble selv små, vonde ting vanskelig å takle.Det sperret for de gode tingene, og hvis de først kom, så var det vanskelig å sette stor pris på dem.

Skal vi oppnå likestilling, må det forandres på holdninger for å bevare likeverdet mellom kjønnene. Vi må ikke bli så opptatt av at kvinner skal få gjøre som menn at idealet blir det som historisk har vært et maskulint livsløp.

(nesten usynleg)

og likevel
finst kjærleiken
overalt; i små nisjer
og avkrokar i landskapet
klar til å strøyme ut

ofte stukken ned eller overkøyrd
dreg den seg tilbake inn
i sprekkane i muren og ventar
kjærleikens vesle reptil, alltid
klar til å skifte farge

(påminning)

du kan eksistere som treet
du kan finnast som mauren
du kan krype ut, lågt nede under bær-riset
du kan lese teikna på undersida av lauvet
som rotnar i vårsola

du kan veltast over ende av graset som veks
du kan reise deg att
du kan vermast grøn av sola og slå røter
du kan stå stilt til du har funne vegen å gå

bak gro-bladet møter eg deg
eller meg

Han roste matlagingen min og gjorde små ting i huset. Ting som sa: Jeg ser deg. Jeg tenker på hva som kan glede deg.Jeg var utsultet på denne formen for oppmerksomhet,og jeg sugde den til meg som et rundstykke suger til seg saus.

Hjemme igjwn, hjemme igjen, niggergutt,nigger. Svarting, sotrør, apekatt. Dro ut for å slåss for landet mitt og kom tilbake og oppdaga at det ikke hadde forandra seg i det hele tatt. Svarte folk sitter forsatt bakerst i bussen og kommer inn gjennom bakdøra, de plukker forsatt bomull for hvite folk og ber hvite folk om unnskyldning. Det spiller ingen rolle at vi fulgte oppfordringa deres og kjempa i krigen deres, for dem er vi forsatt niggere. Og de svarte soldatene som døde, var bare døde niggere.

Men Gud gir oss aldri ei oppgave uten å gi oss muligheten til å utføre den.

Samme kveld, etter at vi hadde spist, gikk jeg ut og la meg i det våte gresset og stirret opp mot himmelen. Det var skumring - den umulige nyansen av blålilla som bare varer noen få minutter før den slår over i vanlige mørke. Jeg lengtet etter å stupe opp i det blå og fortape meg i det. Jeg husker at jeg tenkte at det ikke fantes nor vondt der oppe. Ikke noe søle eller vond lukteller dødelig, brunt vann. Ikke noe som var stygt eller hatefullt. Bare blått og grått og ti tusen avskygninger innimellom, alle like vakre.

[...] man kan bli holdt fast av noe man ikke ønsker å tilhøre, noe man gjerne vil frigjøre seg fra, om det så skulle bety at man må hugge seg løs med en øks.

Henry lyttet alvorlig og oppmerksomt til alt jeg valgte å dele med ham, og nikket fra tid til annen for å gi uttrykk for sin anerkjennelse. Snart grep jeg meg i å vente på disse nikkene og skrive meg bak øret når de ble tildelt og når de ble holdt tilbake, og det var ikke til å unngå at jeg presenterte ham for den versjonen av meg selv som mest sannsynlig ville lokke dem fram.

Deg vil jeg aldri glemme

Deg vil jeg aldri glemme, sa jeg
men hvis jeg likevel skulle glemme deg
så ville jeg fornemme deg, sa jeg, slik
jeg fornemmer en drøm på den andre siden
av søvnen, ja, slik jeg aner en forlatt by
som et lysskjær over himmelen i det fjerne

Men slik skulle jeg glemme deg: Som et tog
jeg hører i det fjerne og i det same har glemt
Som et liv jeg har forlatt i et liv før dette
I en by ingen noensinne har bodd i. Og der en
telefon står og ringer i et tomt og mørklagt hus