Som å bli glad i en annen. Hvor mange møter vi ikke. Og så plutselig er det noe med en som er helt åpent, som bare er. Det er bare med akkurat denne ene. Og går vi ikke dit, så får vi det ikke, det som lyser og lokker, jeg vet ikke om det er et løfte, men det er jo et veldig håp. Og sånn var det, med akkurat bare M. ....
Er det å miste igjen, som skremmer, eller er det selve det åpne. At å ha kjærlighetsstedet i seg åpent, at det kjennes så utsatt, så farlig, når det er åpent rett inn? Fordi det er det som er deg. Det stedet. Det er det aller mest verdifulle du har. Og hvis det ikke blir tatt vare på. Hvis noen knuser. ..... Denne følelsen av at da er det DEG de knuser. Den du er. ... At da er det bedre å ikke ha. Ikke å få. Ikke å åpne, noen gang.
Men å gå et helt liv, uten?
Boken er rett og slett notater fra byggingen av og avslutningen på oppholdene 30 år senere, en liten hytte på øya Klovharun, lengst ute i den finske skjærgården. Her bor forfatteren Tone Jansson og kunstneren Tuulikki Pietilä hver sommer. Og hver vinter tar vinterstormene med seg det meste, bortsett fra selve hytta.
Vakkert skrevet, jeg følte i alle fall at jeg kunne kjenne det barske været, selv om jeg satt i min varme stue med tekopp og tent juletre mens jeg leste.
Stein Kippersund som svar til Stein Kippersund :
10:50, 30. desember 2024* Diskusjon: Stein Kippersund om Det jeg så flukten, familien og livet som krigsreporter av Yama Wolasmal av Yama Wolasmal
Btw: Jan Ø. Helgesen med en svært god anmeldelse av Wolasmals bok her, i Nettavisen.
FOR ENKELT OM MIDTØSTEN
Det oppleves som jeg blir bedre (?) kjent med Yama Wolasmal gjennom denne boka. Men jeg opplever ikke å få noen bedre forståelse av Midtøsten, Gazakrigen, Libanon og regionen forøvrig. Glimtene er til dels sterke og tankevekkende, men blir veldig små biter i det store bildet. Overflatiske og hektiske fra dag til dag-rapporter gir for meg et preg av å være scenografi og bakgrunn for hans liv. Hadde dette vært malerkunst, ville det kanskje kunne kalles “impresjonistisk”?
Wolasmal forenkler veldig og husker svært til fordel for palestinerne og glemmer jødene, med hensyn til 1948. Forhistorien hopper han elegant over. Han nevner ikke alle jødene som er blitt fordrevet fra arabiske land og fortsatt er det. Nevner ingenting om de forutgående pogromene og muslimske lederes kontakt med Hitler på 30-tallet. Iran holdes utenfor. Syria er naturlig nok ikke med, boka slutter før Assads fall.
Kildelista er kort, og ikke spesielt utdypende etter min mening. Ingen bøker, såvidt jeg kan se, men bare nettsteder og nettsider. Mange referanser til egne innslag. Måten dette er gjort på, i en bok, blir litt urovekkende. Ikke minst mht paradenumrene Wolasmal gjør ut av jobben med verifisering og faktasjekking, i intervjuene med ulike personer i boka. Det virker som primærkilder og kildevurderinger er noe han forbeholder seg og den journalistiske “eliten” - vår tids “guder”. Vi vanlige publikum forventes nærmest automatisk å skulle ha tillit til dem, og i alle fall til ham! Eller anses vi rett og slett for dumme til å forstå et bredere og dypere bilde, gjennom egen vurdering av kilder? For jeg håper da virkelig at boka bygger på mer utfyllende åpne kilder enn det kildelista speiler?
Journalisten Wolasmal er energisk, engasjert og spennende, men har sikkert mer på lager. Mer interessant enn det han til nå har gjort for forståelsen av Midtøsten, er likevel det han forhåpentligvis klarer å lese seg opp på og levere i framtida. Som “nyhetsperformer” er han pr nå tydelig, prisbelønnet (!) og selvsikker. Han er god på å ta imot inntrykk og formidle dem. Men ønsker han å bidra til økt forståelse og større perspektiver, i alle fall for meg, må det betydelig mer til enn denne boka. Det er ikke nok å innimellom treffe en emosjonell nerve hos meg som publikum. I Midtøsten er det, forståelig nok, mange som har hjertet varmt. Det er likevel, desverre, for langt mellom de som i tillegg klarer å holde hodet kaldt.
Karen Patricia siterer Arlington Park av Rachel Cusk (side 135)
10:09, 30. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Oh, it was terrifying, this journey of life, this turbulent passage through days and nights, never stopping, never knowing what it meant, only that you must cling, cling and never let go!
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 235)
16:57, 29. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Sannheten var at jeg kjente avsmak for hele mannen i den verste depresjonsperioden. Når han midt på blanke formiddagen lå på sofaen i den grå joggebuksa si og sleika salt fra pistasjnøttene av fingertuppene, ønska jeg at han skulle forsvinne.
Ingen kan lage dårligere stemning rundt middagsbordet enn Carl Frode Tiller, og denne gang skal det i tillegg diskuteres politikk. Det kan ikke gå bra.
Hovedperson og arbeiderpartimann Trond angripes fra alle fronter, av sin FRP-bror og sin NKP-far, av samfunnets strenge diskursregler og ikke minst sin egen klassereise.
Spesielt er beskrivelsene av klasseforakt spesielt gode og gjenkjennelige. Hva skjer når Trond, nå akademiker, møter gamle kamerater fra barndommen?
Personlig er jeg litt glad for at Tiller trekker det tilbake fra de to siste bøkene, hvor hovedkarakterene da har vert i ekstrem krise. Det og Tillers skrivestil har gjort det til en voldsom prøvelse å komme seg gjennom bøkene.
Min subjektive mening er at Tiller, rent objektivt sett er Norges beste forfatter. Og når han nå skriver bøker det er mulig å lese er det bare å håpe at Arbeiderhjerte får mange oppfølgere.
Jeg eksluderer 5 av 6 klasseforædere for fraksjonsvirksomhet for denne boka.
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 185)
11:09, 29. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Jeg tenkte på Arvid i ambulansen med en eller annen pasient baki bilen, susende nedover dalen, og jeg forestilte meg hvordan Elin, daglig leder, låste seg inne på kontoret sitt i barnehagen mens småungene jodla rett utenfor veggene, at hun reiv av seg hettegenseren og skøyv unna pc og lamineringsmaskin og rigga seg til oppå skrivebordet og knipsa seg selv med trutmunn og tunge øyelokk, i bare bh-en og enda verre, og hun var sikkert halvnaken mens hun bladde gjennom bildene og sendte av gårde de beste.
Readninggirl30 som svar til marithc :
08:51, 29. desember 2024 Diskusjon: Lesehelgen 27- 31 desember 2024
Gøy med flere bøker undervis. Hørtes ut sm et fint mål. Håper du får en god søndag, ha et godt nyttår og lykke til med målet!
Readninggirl30 som svar til Kirsten Lund :
08:51, 29. desember 2024 Diskusjon: Lesehelgen 27- 31 desember 2024
Ja i går var ganske dårlig vær flere plasser. Hørtes ut sm du fikk med deg mange gode bøker. Håper du har en fin søndag og godt nyttår!
Readninggirl30 som svar til Laila :
08:50, 29. desember 2024 Diskusjon: Lesehelgen 27- 31 desember 2024
Så spennende med islandsk krim. Det hørtes interresant ut. Håper du får en god helg og godot nyttår!
No Explosions
To enjoy
fireworks
you would have
to have lived
a different kind
of life
Naomi Shihab Nye
The Tiny Journalist
Poems
marithc som svar til Readninggirl30 :
21:34, 28. desember 2024 Diskusjon: Lesehelgen 27- 31 desember 2024
Målet for 2024 var 24 bøker. Kan framleis klare det, leser alltid mange bøker parallelt. Noko til kvart bruk rett og slett. Ellers har eg starta (om igjen) på «underworld» av Don Delillo. Den skal opp i «umulig lesesirkel» på Sølvberget i Stavanger, så nytta høvet til å slenge meg med. Det blir ikkje heile denne helga, men har godt håp om å lese heile.
Målet for 2025 blir heilt enkelt 25 bøker. Så ser eg kvar leselysten (og lesesirkelen) fører meg.
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 58)
11:14, 28. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Jeg sa at det av og til handler om evnen til å ta seg sammen. Eksempelets makt, sa jeg, for daglig fikk jeg nye bevis på hvor uheldig det var for ungene å bo med en depresjon. De kjente etter i følelsene sine hele tida, og Eivor, hun kunne til og med bestride fakta med følelser: Da jeg fortalte at det er lenger fra Oslo til Tromsø enn til Paris, sa hun: Jeg føler ikke det er riktig.
PerSpelemann siterer Underverden av Don DeLillo (side 133)
09:52, 28. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Merkelig som moren alltid trenger seg inn av døren med skuldrene, nedlesset i handleposer og pakker og håndvesken som hun har hengende i en lang hank over hodet og skrått over kroppen, sleper kanskje en veske med seg etter hankene, eller skubber den ut av gangen med en hinkebevegelse og lager seks slags støy selv når hun ikke bærer på noen ting, har med seg gatene inn, tunnelbanene, bussene og gatene, all støyen og alt maset med å dra inn til byen og ut hit igjen, sånn er moren, og faren som pleier å dukke opp uanmeldt, stå der og skule, trykt opp mot veggen som om han er kommet rekende inn feil dør og må finne ut av alle enkeltheter i denne feiltagelsen.
Tor Arne Dahl siterer Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen (side 43)
22:00, 27. desember 2024 Ingen har det som favoritt.
Jeg hadde opplagt et behov for å skryte av Svein, på grunn av historikken hans. Da han var sjukemeldt, snakka han etter hvert med gud og hvermann om depresjonen sin, men det var angst som var favoritten. Det hjalp å prate, mente han, det var viktig å gi angsten et ansikt, og selv om jeg flere ganger sa til han at angsten neppe trengte flere ansikter, fikk jeg ikke forhindra at han bretta seg ut over to sider i lokalavisa, og den hobbyen som jeg maste om at han burde skaffe seg, det var det som ble hobbyen hans, å snakke om angsten.
Laila som svar til Readninggirl30 :
20:59, 27. desember 2024 Diskusjon: Lesehelgen 27- 31 desember 2024
Ja, dette er den siste lesehelgen i 2024. Snart er det 2025.
Akkurat nå leser jeg den islandske krimmen Mørket, av Ragnar Jónasson. Boken er kåret til en av de 100 beste krimbøkene siden 1945 av The Sunday Times. Hvordan jeg kom til å legge den til i leselista mi for drøyt et år siden, det husker jeg ikke. Jeg har lest ca 1/3 nå, og liker den godt så langt.
Jeg har lest flere krim av Trude Teige, men ikke Mormor danset i regnet.
Kommer tilbake med en oppsummering av leseåret 2024 litt senere :)
Ønsker alle bokelskere en fin romjulshelg, og et godt nytt år!
Landet som ødelegger sine unge
En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.
Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»
I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.
Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.
Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?
Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.
Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.
Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»
Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.
Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.
En sterk anbefaling fra meg.
Sist sett
