Bokelskere.no

I sitt stille sinn tryglet han sin rene, kyske due om tilgivelse, enda han ikke godt kunne dadle seg selv heller.

Det jeg har skrevet i mitt liv, har aldri hatt noe med penger å gjøre. Jeg har alltid vært klar over at det skrevne ord kan øve innflytelse på menneskers tanker og handlinger i sterkere grad enn bomber, enn bajonetter, og at det ansvaret som stammer fra en slik bevissthet, ikke kan utøves i bytte for penger.

Å resirkulere lengselen
det som ens tilfeldighet blir foreviget i
sluttbrukererklæringen
lagringsmulighetene
trukket opp av jorda
mennesker reiser seg like gjerne som liljene på marken
Reiser mennesker seg like gjerne som liljene på marken?

Jeg tenkte: hvordan kunne menneskene i eldre tider unngå å innse hvor absurd deres litteratur og poesi var. Det skjønnlitterære ordets enorme, storslagne kraft ble sløst bort fullstendig fånyttes. Det er rett og slett latterlig: enhver skrev om det som falt ham inn. Noe som er like latterlig og absurd som at havet i en fjern fortid hamret toskete mot kysten døgnet rundt, slik at de cillioner kilogrammetere av kraft som bølgene inneholdt bare gikk med til å varme opp forelskede pars følelser. Vi har lært oss å utvinne elektrisitet av bølgenes forelskede hvisken, villdyret som i vanvidd sprøytet skum omkring seg har vi temmet og forvandlet til et husdyr: og på samme måte ble det en gang så ville poetiske element temmet og brakt til lydighet. Nå er poesien ikke lenger en nattergals freidige fløytetoner: poesien står nå i statens tjeneste, poesien tjener nå et formål.

Og merkelig nok er det slik for meg at en flytur ikke bare betyr å spise den oppvarmede ferdigmaten som flyselskapets krampaktige tekstforfatter kaller «en himmelsk fryd». Den utgjør en slags meditativ frikobling fra verden. En flyreise er et utvidet øyeblikk der telefonen ikke ringer og internett ikke fungerer. Grunnsetningen om at flytid er bortkastet tid frigjør meg fra angst og skyldfølelse, kler av meg alle ambisjoner og gir rom for en ny måte å leve på. En lykkelig, idiotisk tilværelse der man trives med å finne en mest mulig fornøyelig måte å bruke den på.

For Antolín var de kunstneriske mesterverkers største – og kanskje eneste – verdi at de ga støtet til et kritisk verk eller en bred kommentar. De store kunstnerne, dikterne, malerne, musikerne, historikerne og filosofene ble født for at lærde menn skulle skrive deres biografi og kritikere kommentere deres verk, og et hvilken som helst utsagn fra en stor forfatter, fikk først verdi ved at en forsker siterte det og oppga verket, utgaven og angjeldende side. Og alt dette snakket om det kollektive arbeidet, der alle tar del, skyldtes ikke annet enn misunnelse og impotens. Han tilhørte den art Homer-kommentatorer som ville ha kastet skalden på dør hvis han gjenoppstått og i levende live hadde kommet syngende inn på arbeidsrommet og forstyrret ham i arbeidet med å finne en mulig hapax i de døde tekster.

Du vet at jeg alltid har vært svak for romanen fordi den er som et kar du på én og samme tid kan fylle med virkelighet og fantasi, dialektikk og poesi, tanker og følelser. Du vet jeg er svak for den fordi denne blandingen av virkelighet og fantasi, dialektikk og poesi, tanker og følelser gjør at det her kan skapes en virkelighet som er mer virkelig enn den egentlige virkeligheten. En gjenoppfunnet, universalisert virkelighet der enhver kan identifisere seg og kjenne seg igjen. Den ser aldri bort fra Mennesket, romanen. Uansett hvilken historie den forteller, uansett hvilken tid og hvilket rom historien utspiller seg i, så forteller romanen om menneskene. Om de menneskelige vesener.

Ein kveld slo det meg, utan nokon som helst grunn, kor frykteleg det ville vere å ikkje kunne motstå ein impuls til å erklære for ei venninne at mor hennar var dum, eller at yndlingssøstera hennar berre kunne bli omtalt med ord som ubetydeleg og innskrenka. Å fortelje henne dette roleg, utan å ty til eit skuldtyngt tonefall eller gøyme meg bak ei usemje, på mest mogleg nøytralt vis, endeframt, medan vi drakk te og alle høyrde på, som om det var noko eg nett hadde lagt merke til … I neste augneblink heldt eg opp med å tenke på desse absurditetane og fall til slutt i søvn, men nokre dagar seinare, medan Susana og eg besøkte nokre venner vi var svært glade i, vart eg overrumpla av freistinga til å utbasunere at husets herre var åndssvak.

Faktum er at man oppdager aldri i tide hva som er viktig og hva som er uvesentlig. Så lenge den elskede knuger en med sine krav, sine bånd, føler man at man blir berøvet seg selv, og man synes at det er urettferdig å skulle gi avkall på et arbeid eller en reise eller et eventyr for hans skyld; åpent eller i hemmelighet bærer man på tusen nag, drømmer om frihet, fabler om et liv fritt for kjærlighetsbånd hvor man kan bevege seg lik en måke som flyr i gyllent støv. For en uhørt kval det er, de lenkene som den elskede binder en med og dermed hindrer en i å heve vingene. For en uendelig rikdom det er, det frie rom hvis dører den elskede lukker for en med de samme lenkene. Men når han ikke er der lenger og det rommet åpner seg ubegrenset foran en, slik at man kan fly i det gylne støvet alt man lyster, en måke ubundet av kjærlighet, da merker man en forferdelig tomhet. Og arbeidet eller reisen eller eventyret som man så ugjerne ofret for ham, viser seg nå for en i hele sin ørkesløshet. Man vet ikke lenger hva man skal gjøre med sin gjenvunne frihet, og likesom en herreløs hund, en sau uten hjord, streifer en omkring i det tomrommet mens man gråter over sitt tapte fengsel og gjerne ville gi sin sjel for å vende tilbake, gjenoppleve sin fengselsvokters krav.

John syntes det var bedre at vi gjorde en eller annen unntagelse for å vise at vi ikke var uten selvfornektelse. «La oss,» sa han, «unnvære en eller annen ting. Ikke luksusartikler som vi har lite igjen av, det ville det ikke være noe stort i. Nei, la oss heller vise vår selvbeherskelse på noe vi har i stor overflod. Se, det ville være et stort og lysende eksempel for verden. Las oss, sier jeg, avholde oss totalt fra vann.» (Han visste at det var rikelig av whisky tilbake.)

De ting som kommer i din vei, var rede for deg fra tidens begynnelse. Den enkelte hendelse er fra evighetens morgen flettet inn i din eksistens ved en vev av årsaker.

Å lese en roman innebærer å forstå verden gjennom en ikke-kartesiansk logikk. Med det mener jeg den vedvarende og urokkelige evnen til å tro på motstridende ideer samtidig.

Formiddagen ved stranden når kurkapellet fremførte sitt morgenprogram der oppe, dette å ligge og hvile seg ved foten av strandstolen, den myke og drømmende leken med den varme sanden som man ikke ble skitten av, den selvfølgelige og selvforglemmende streifingen med henførte øyne over den grønne og blå uendeligheten, hvor det stilt susende kom et friskt, vilt og herlig duftende vinddrag som strøk om ørene og fremkalte en behagelig svimmelhet, en slags mild bedøvelse som fikk en til å glemme enhver bevissthet om tid og rom og all begrensning overhodet ...

Selve Wolfberg Arch, hvor vi rastet en times tid midt på dagen, var praktfull. Man kunne forestille seg at dinosaurer vraltet gjennom den for tusener eller millioner år siden, uendelig mye større og sterkere enn oss, deres puslete etterfølgere. Men de var borte nå. Og en gang ville også vi være borte. Alle våre oppfinnelser og triumfer, våre drømmer og kriger, vår musikk og litteratur og malerier: borte, forsvunnet, ute av minnet. Borte, alle vi har elsket. På denne urgamle jorden ville bare disse ubevegelige steinene gjenstå som vitnesbyrd om hva som hadde vært eller kunne ha vært. Ikke engang som vitnesbyrd, for det ville ikke være noen eller noe igjen til å se dem, tolke dem, forstå noe som helst av dem.

Vestliggjøringen har gitt meg og millioner av Istanbul-boere gleden over å synes deres egen fortid er «eksotisk».