Bokelskere.no

Tyskertøs, også kalt tyskerjente, er nok kjente begrep for de fleste. I Ingen anger blir man kjent med fem finske tyskertøser, som på uventet vis blir dumpet på veien, og står fritt til å gå hvor som helst. Gjør sjåføren det av medlidenhet og en sjanse for dem til å overleve? Andre verdenskrig nærmer seg slutten, og er hjemme ofte det beste?

I begynnelsen var de en større gjeng. Men når de kommer til et telt, velger noen av dem å bli værende der av ulike grunner, mens fem kvinner Katri, Irene, Siiri, Veera, og Aili velger å vandre videre, uvitende hvor lang veien hjemover kommer til å bli, og uvitende OM hvor lang tid det vil ta. Med sine kofferter legger de i vei til tross for matmangel, søvnmangel, helseutofrdringer, frost, og vanskelig naturterreng, bestemmer de seg for å gå uansett hvor lang tid det vil ta. For de har ikke så mange andre valg. Ikke alle veier er trygge på grunn av miner. De er alle skallet for de har blitt markerte mot sin vilje. Derfor gjemmer de hodene sine i skaut, i håp om å minske hat på veien. De møter ikke altfor mange under vandringen, men de de møter på, blir de møtt av både medlidenhet og avsky.

Vanskelige veivalg
Det er ikke bare den lange vandringen som tærer på kropp og sjel, og ukjent terreng som utfordrer kvinnene. Noen gruer seg til å komme hjem, spesielt Irene. Hun vet ikke hva som venter henne og hun vet ikke om hun vil tilbake til det A4 livet hun levde før. Da alt var stillestående og forutsigbart. Ikke vet hun om hun vil diskutere det hun har gjort de siste årene, heller. Hun er ikke en gang sikker på hvorfor hun har lagt ut på denne reisen med de kvinnene hun går sammen med, dag ut og dag inn.

Vil alle fem overleve denne tøffe, utfordrende og umenneskelige lange ferden hjem, eller blir antallet mindre?

Kinnunen skriver godt, spesielt om sulten de føler og kulda som setter seg inn i kroppen. Han er også god på å male frem terreng og naturbeskrivelser med få ord. Det føltes nesten som man vandrer sammen med dem, og ikke makter å tenke på hvor langt det er igjen å gå. Han har et enkelt språk, og det gjorde også romanen mer ekte og levende.

Spennende og mystiske karakterer
Eneste problemet var at jeg ikke likte alle karakterene, ikke bare på grunn av det de hadde gjort, men også på grunn av diverse personlighetstrekk. Man vil like dem, men samtidig ikke. Følte meg litt splittet angående den saken, og det tror jeg kanskje er meningen med boka, også? I romaner skal man føle litt splittelse og ubehag om det man leser. Mener dog ikke at de fortjente offentlig ydmykelse for det de gjorde. Det forandrer ikke på noe.

En viktig og medrivende roman av Kinnunen om skam, utholdenhet og redsel for uviss fremtid.

Fra min blogg: I Bokhylla

De siste årene har jeg lest en del barnebøker, for synes det er morsomt å se hvordan barnebøker var da jeg selv var liten, og hvordan de er i dag. Samtidig er det intressant å følge med på hva som blir utgitt for tiden, i all målgrupper.

Det er ikke ofte jeg leser ut bøker på en eller to dager. Det er bare når jeg kommer over barnebøker og ungdomsromaner som er på rundt 120 - 150 sider, eller mindre. Så noen ganger er det både underholdende og befriende å komme over slike bøker. Spesielt når man føler i perioder at lesingen stagger litt.

Frittstående serie for barn
Hvor er kosebamsen? er en utgave som tilhører serien Mysteriene i Kråkeslottet Barnehage, men man trenger ikke å lese hele serien, eller lese bøkene i riktig rekkefølge. For regner med at nye episoder skjer i hver bok. Selv har jeg ikke lest noen av de andre bøkene fra serien, men ville lese denne fordi den så noe Halloweenaktig ut og så ut som fin høstlesing.

Leon og Live skal denne gang på overnattingfest i barnehagen sammen med de andre de kjenner fra barnehagen. Noe som blir kjekt og annerledes. Alle sammen har hvert sitt kosedyr som de liker best, men Mario blir fortvilet da han ikke finner hans egen. Hvor har det blitt av? Med stor innsats, bidrar alle til letingen, og han må fortvilet legge seg med en annens kosedyr. Da en skygge ankommer barnehagen, og tar tak i døra, kan det være snakk om et spøkelse som de nevnte for litt siden?

Enkel tekst med lekende illustrasjoner
Boka er svært kort bok med lite tekst og masse illustrasjoner. Teksten er skrevet av Lars Mæhle og illustrasjonene er laget av Odd Henning Skyllingstad. Man rekker ikke å bli godt nok kjent med karakterene og ta del i deres personlighet, hvis man ikke har lest de tidligere bøkene i serien. Siden handlingen er svært kort og det er lagt stor vekt på selve mysteriet, men man får et godt inntrykk av karakterene som er samarbeidsvillige og som prøver å støtte hverandre, til tross for deres unge alder. Overnatting var også noe spennende i den alderen, da ting blir litt ukjent om natta. Omgivelsene har jo lett for å bli litt annerledes når det er natt og mørkt. Noe som beskrives godt i boka.

Rask og effektiv lesing for oss voksne, trivelig også, Likte også at illustrasjonene ikke var på bare helsider, men også spredt rundt omkring på sidene. Det minner meg litt på de gammeldags barnebøkene. Lett løsning på mysteriet, men det er lov når det gjelder barnehagekrim, og også en bok som er fin å bruke som høytlesning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er i Georgia det skjer. Et helt team blir sendt dit etter at benrester blir funnet av fjellgåere. Det viser seg at benrestene tilhørte Lilah Abenito, som skal ha forsvunnet for femten år siden.

Lisa Gardner slår sammen FBI - agent Kimberly Quincy, kriminaletterforsker D.D. Warren, og sivile Flora Dane sammen i en og samme bok. Med seg på laget har de også med Keith Edgar som er dataanalytiker og true crime fan. Han og Flora er i starten av et forhold og Flora er en overlever. For åtte år siden ble hun kidnappet av Jacob Ness. Jacob Ness er ikke lenger i live, men de undersøker nå om han som seriekidnapper jobbet alene, eller hadde medhjelpere. Da de leter etter flere benrester i samme område hvor fjellgåerne hadde funnet benrestene, kommer de over flere gjemte grav, og groteske funn.

Mange hemmeligheter i et lite sted
Det er også andre ting som skurrer i småbyen de oppholder seg i mens de jobber med saken, og det er at ordføreren og hans kone ikke har helt rent mel i posen. De driver Mountan Laurel B&B sammen, og en av tjenestepikene har et stygt arr i ansiktet, er stum og er for ung til å jobbe som tjenestepike. De sier at at det er niesen deres som de tar seg av. Men noen i teamet blir nysgjerrig på denne jenta, og skjønner at fasaden ikke stemmer helt med det de sier, og prøver å kommunisere med jenta gjennom nikking, tegninger og svar med fingre. En finger for ja og to for nei. Gjennom kommunikasjon bak ordførerens og hans kones rygg, får de i teamet et annet syn på B&b huset. Det skjules mange hemmeligheter. Hvem er denne jenta egentlig og hvorfor har hun ikke navn?

Hvorfor virker det som om hele småbyener på vakt? Hvem er det som har taket på dem? Er det en eller flere? Bør etterforskerne føle seg trygge?

Urealistiske sammenligninger?
Gardner sammenlignes ofte med forfattere som Harlan Coben og Karin Slaughter, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun skriver ikke dårlig, men synes ofte bøkene til Coben og Slaughter har mer trøkk og dybde i karakterene. Det er mer liv i det hele, mens i Gardners karakterer, i hvert fall i denne boka, blir de noe stive og livløse.

Likte å lese om den stumme jenta og tankene hennes. Hun gjorde historien mer interessant og det var spennende å lese om denne "demonen" hun beskriver gjennom tegningene sine. Skjønner ikke helt hvorfor Flora Dane er med etterforskerne, siden hun er en overlever. Vet hun er der som en slags informant, men ofte føles hun noe overflatisk og mer til overs. Synes ikke hun tilføyer så mye som de andre, og det lille hun gjør består av som regel tilfeldigheter.

Kan fint leses som frittstående
Liker godt krim og thrillere som tar for seg gamle saker som kommer inn i søkelys igjen, som denne. Såkalte cold case saker. I fiksjonens verden, altså. Enkelte scener og handlinger er mørke, men stort sett er store deler av boka veldig tam og forutsigbar. Man skjønner sammenheng i diverse ting tidlig, og man skjønner helheten lenge før etterforsknngsteamet gjør det. Noe som er litt synd, siden denne boka er beregnet på å være en storslagen sammenslåing av Gardners mest kjente karakterer fra forskjellige serier hun har skrevet. Selv om dette er bok elleve i D.D. Warren serien, behøver man ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge uten å falle av lasset, men det er jo opp til hver enkelt hvor nøye man er. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye, så lenge man får en liten tråd i bakgrunnshistorien.

Boka hadde mange gode utgangspunkt og spennende tema, men det var noe med språket som gjorde at jeg ikke helt klarte å ta det helt alvorlig, til tross for tema. Liker også godt når det er ofte skifting av perspektiv. Synes bare at deler av språket var noe barnslig og det ble noe pludring mellom noen av karakterene som var typisk amerikansk og noe malplassert i det hele. Det er også kleint å lese om en sexscene som varer på over to sider ... Det er ikke det jeg er ute etter i en krim.

Ikke en dårlig bok, og Når du ser meg hadde noen lovende partier, men det virket som om Gardner rotet seg bort noen ganger og kom med noen nødløsninger, som gjorde at handlingen føltes noe stakkato og uengasjerende. Det ble litt som å se en avhgengighetsskapende film som ikke holder helt mål, men så må man få med seg det hele, likevel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Stephen Graham Jones har vært et kjent navn for min del de siste fire årene, men som vanlig er jeg alltid skeptisk til nye fortellerstemmer. Er han virkelig horrorsjangerens nye stjerne?

Både ja og nei. Synes ikke han er en noen stjerne, ennå. Det er for tidlig å si, men synes abolutt at han bidrar med noe nytt i sjangeren, og er noe forfriskende. Han både skriver litt annereldes og bruker noen elementer man vanligvis ikke knytter til horror genrerelt. Han leker seg litt med sjangeren og jeg sier ikke nei til det.

En vrien og seig start
Det er ikke den letteste boka å lese. Det gjelder både begynnelsen som kan være noe rotete og det tar noe tid å venne seg til fortellerstemmen, og det er et hardt tema å lese om, spesielt for oss som er dyrevenner. Det dreier seg en god del om jakting. I hvert fall den lørdagen historien stadig vender tilbake til, og som setter sine spor hos dem, spesielt for Lewis. For ti år siden, lørdagen før Thanksgiving, dro de på Wapitijakt (hjortedyr som beskrives som Elk i boka), og det var deres siste jaktdag for sesongen sammen som en vennegjeng. Men noe skjer den dagen, som setter sine spor som preger dem ti år senere. En Elkflokk på ni blir angrepet av disse, og den ene nekter å dø. Selv om hun blir angrepet og skadet, reiser hun seg opp igjen og nekter å dø med det første. Men etter en seig kamp, dør hun, og Lewis finner senere ut at hun var drektig, til tross for at hun virket så ung. Ti år senere, når han er hjemme for å fikse noe, innbiller han seg ting.

Han bor i et hus med kona Peta og hunden Harley. Han merker at hunden har oppført seg merkelig, og lurer på om det har noe med den lørdagen å gjøre for ti år siden. Merker de andre også hallusinasjoner, eller er han den eneste i vennegjengen som opplever ting? Skjer det groteske rundt ham bare i hodet, eller eller skjer det i virkeligheten? Synes at Stephen Graham Jones er veldig god på å markere denne hårfine grensen.

Dette er ingen typisk horror, men heller eksperimentell horror som leker seg både med karakterene, omgivelsene og leseren. Heller ikke forvent altfor seriøs horror. The Only Good Indians er mer som en mørk musikkvideo der ting ofte flimrer i bakgrunnen, og man vet ikke hva som er virkelighet og hva som er et puss. Det gjør handlingen mer interessant. Liker også at horrorsjangeren kan være både seriøst og av og til bare for underholdning. Spørsmålet er også interessant. Er det minnet etter dyret som mistet livet i en kamp som er kommet tilbake i en eller annen form for å hjemsøke dem, eller er det ekte skyldfølelse og hevn som er grunnen til at rare ting skjer med Lewis ti år senere?

Konseptet er bedre enn førsteinntrykket
Selv om konseptet kan virke latterlig, er det ikke det. Fortellerstemmen består av en realistisk og voksen tone, og boka er aktuell med tanke på at han beskriver hvordan de fleste Blackfeet Native Americans muligens har det i dag, gjennom hovedkarakterene. Det er fremdeles noen skiller som gjør at de føler seg utstøtt i samfunnet, noe Stephen Graham Jones gir noen få eksempler på. Han skriver det med en viss selvironi. Stephen Graham Jones har nemlig samme bakgrunn som hovedkarakterene og er selv Blackfeet Native American.

The Only Good Indians er et friskt pust i horrorsjangeren. Gi den gjerne litt tid, og den løfter seg opp etter en seig start. Ikke forvent noe uhyggelig eller nifs horror, men en god historie som leker seg med virkelighet og hallusinasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er ikke så veldig glad i spørreprogrammer. Det eneste spørreprogrammet jeg har sett på de siste årene, er Pointless som Richard Osman er kjent fra. Ikke som programleder, men som dommer, og der bruker han en fin sarkasme som jeg liker. Han er også kjent for britiske tv-seere fra flere Tv-programmer. Han var årets mest solgte debutantroman noensinne i Storbritannia i fjor, og det hjelper kanskje å være litt kjent fra før av? Det er ikke ment som et kritisk spørsmål. Det er bare et helt vanlig spørsmål. Selv har jeg sansen for ham for han virker jovial og jeg liker sarkasmen hans. Derfor jeg ville lese bøkene hanss for å se hvordan de var.

Produktiv og populær forfatter
Tidligere i år leste jeg Torsdagsmordklubben og trengte ikke å vente lenge på oppfølgeren Mannen som døde to ganger. Er nok ikke like begeistret som det mange andre er, men jeg liker dem. Grunnen til at jeg ikke er heftig og begeistret, er nok fordi jeg ikke leser så mye kosekrim til vanlig. Boka er beskrevet som roman av forlaget, og synes den passer både innenfor romanformatet og kosekrimformatet. Selv foretrekker jeg mer hardbarket krim fremfor kosekrim, men har heller ikke noe i mot å lese noen rolige bøker av og til. Det trenger ikke å skje noe hele tiden.

Syntes at Mannen som døde to ganger hadde mer handling enn Torsdagsmordklubben. Mannen som døde to ganger kan leses som enkeltstående, men vær obs på at det er med noen få avsløringer om forrige bok. Men hva er det som egentlig som skjer i oppfølgeren?

På nye eventyr
Vår faste gjeng som diskuterer uløste mordsaker hver torsdag, får det litt mer travelt i oppfølgeren, og det kan bli noe blodigere også enn de er vante til. Deres kjære venn, Ibrahim blir brutalt overfalt av en tenåring, bare på grunn av en mobiltelefon. Tenåringen viser seg å være en kjenning. Ibrahim havner noen dager på sykehus og forståelig nok blir nervøs for å forlate leiligheten sin når han kommer tilbake. Elizabeth møter et spøkelse fra fortiden, og han er i alvorlig knipe. Før hun vet ordet av det, forsvinner han ut av livet hennes igjen, og etterlater seg kryptiske ledetråder, som kan føre til de stjålne diamantenesom han har fått skylden for å ha tatt. Hvis de finner diamantene, betyr det at han er død...

Liker godt at denne gjengen består av mange særheter på en god måte, både hver for seg og når de er sammen. Man blir kjent med dem gjennom deres daglige bekymringer og spennende oppturer. De utfordrer hverandre og seg selv, stiller opp når det trengs, slik ekte venner gjør. Man får nesten lyst til å bli en del av gjengen, selv om aldersforskjellen er stor. Likte også at de fikk litt mørkere saker denne gang, for å ufordre kosekrimmen et hakk. Kosekrimmen er antageligvis ikke et ord, men skjønner sikkert hva jeg mener?

Til tross for at humoren ikke er helt på plass som den Osman jeg kjenner til, er dette en leseverdig, god og underholdende bokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er min andre bok av Herr Spring i år, og definitivt ikke den siste.

En spennende forfatter
Leste The Ghost Hunters av ham ganske tidlig i år, og det ga raskt mersmak. Liker at han bruker hus og inspirasjon fra virkeligheten. Vet ikke om han gjor det med alle bøkene, men tror de fleste bøkene hans er inspirert av virkeligheten. I hvert fall et snev av det.

Spring var ukjent for meg før jeg leste The Ghost Hunters, så det er kjekt å finne forfattere som ikke er så synlig, og som man vil lese mer av. Det er ikke ofte det skjer.

I The Ghost Hunters skrev han om et hus som jeg ikke hadde hørt om og det var Borley Rectory. I The Burning House skrev han om Boleskine House, som jeg heller ikke hadde hørt om. Har en svakhet for hus som skal være hjemsøkt eller som har en mørk bakgrunnshistorie. Synes bare det er fascinerende.

Fengslende tilfeldighet
Boleskine House ligger ved kanten av Loch Ness, og er mer mest kjent for sine to kjendiseiere. Den ene var Aleister Crowley som var okkultist og gitaristen i Led Zeppelin, Jimmy Page. Huset er mest kjent for brannene. Den ene brannen skjedde i 2015 og årsaken ble aldri oppklart. The Burning House ble utgitt i 2018, og året etter i 2019, ble Bokeskine House skadet i en ny brann. Liker slike små tilfeldigheter.

Dette er en bok som er beskrevet som horror, men syntes den hellet mer mot psykologisk thriller med mange horror elementer. Den er om en kvinne som har byttet identitet og startet et nytt liv, og flyktet langt unna sin eksmann, Karl, etter at han har vært brutal mot henne lenge nok. Men hun har en stygg følelse av at han fremdeles leter etter henne, for han er ikke typen som gir opp. I sitt nye liv heter hun Clara Jones, som jobber som eiendomsmegler sammen med Gale. I mange år har firmaet slitt med å få solgt Boleskine House.

Skummel type dukker opp i Abersky
Clara legger sin egen dumdristige plan om å sette fyr på bare en liten del av huset, i håp om å få prisen ned. I håp om endelig få solgt det. I dumskapen når hun tror hun er alene, ser hun ikke at hun blir betraktet av en som heter Oswald Cattenach, og han er ny i Abersky. Mens han observerer henne, legger han sine egne planer for henne ...

Abersky er et sted som eksisterer, men Spring nevnte i etterordet at han skrev sin egen versjon av stedet. Jeg er sikkert en særing som alltid leser etterord og takketaler, men har lært at det av og til dukker opp små ting som fascinerer der også.

Boka er en smule stor på 456 sider, men den kjentes ikke stor og tung, for Spring har en medrivende fortellerstemme, og han er god på å beskrive steder og årstid. Det er nesten som å være med i handlingen, og han er også flink til å legge til stemning.

Det jeg ikke interesserte meg for så mye var en karakter som het Inghean og hun er en voksen datter av Gale, kollegaen til Clara. Inghean er som nevnt voksen, men hun har noen utfordringer som gjør at hun ofte trenger tilsyn, og hun har også evnen til å tegne ting som skjer frem i tid. Hun irriterte meg ikke som person, men å tegne det som skjer i fremtiden, synes jeg er et kjedelig egenskap. Syntes handlingen og boka var bedre og sto fint på egne ben, uten den evnen.

Bortsett fra det, og en travel slutt med en del overdramatiseringer, var The Burning House en medrivende, engasjerende og mørk leseopplevelse. De fleste karakterene og relasjonene var interessante å lese om, og jeg har fremdeles sansen for Springs fortellerstemme. Liker også at han tar seg god tid til å la leseren få bli kjent med de fleste karakterne, i stedet for at det skjer noe hele tiden. Usikker på hvilken bok jeg skal lese av Spring neste gang. Det blir spennende å se.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bare for at jeg skal slippe å få skylden for skrivefeil, så heter den andre forfatteren Pekkanen, ikke Pekkanan. Jeg har mine skriveleifer jeg også, men vil ikke ta skylden for skriveleifer som ikke er mine. Ville bare understreke det før jeg setter i gang med anmeldelsen.

Stor bok, men lite handling
Noen bøker kan være en tålmodighetstest. Ikke på grunn av antall sidetall, men seigt språk.Det hadde denne boka i hvert fall. Mange sider og lite handling, og svært handligstløst til man har lest omtrent 250 sider, før det begynner å skje noe. Grunnen er mange overforklaringer og mye gjentakelser, både tenkt og fortalt fra forskjellig perspektiv. Det blir for mye gjentakelser i stedet for fremdrift. Det er godt gjort at to forfattere som skriver sammen, har så lite driv i språket ...

Mener ikke at alle psykologiske thrillere burde være actionfylte med høy tempo. Det er ikke bestandig realistsisk det heller. Men det hadde vært fint med en mellomting. Tidligere harjeg lest The Wife Between Us av Hendricks og Pekkanen. Den norske tittelen er Kvinnen i midten. Den likte jeg ikke det hele tatt, men jeg liker å gi forfattere ny sjanse, så lenge et konsept er interessant. Jeg likte Jente, anonym, bare et lite hakk bedre.

Interessant og lovende konsept
Jente, anonym er en leken og lystisg bok om undersøkelse. Jessica Farris har ikke mye å rutte med. Hun jobber som sminkør gjennom BeautyBuzz, og tar på seg oppdrag til å sminke kundene hjemme hos dem. Hun tjener ikke all verdens, og i storbyen New York er det hardt. Likevel nekter hun økonomiske bidrag fra sin far, som hennes venninner bruker å få av sine fedre. Men Jessica vil helst klare seg selv. Hun eier en liten leilighet med hunden Leo. Gjennom en kunde får hun tilfeldigvis vite, om en dr. Shields som gjør undersøkelser om etikk og moral. De som blir med får også litt lønn for det. Med en liten løgn, tvinger Jessica seg på undersøkelsen. Hun får ikke møte Dr. Shields med det første, så i begynnelsen vet hun ikke om det er mann eller kvinne. Hun møter opp på NYU hvor undersøkelsene skjer, og hun må svare på forskjellige spørsmål på PC. Hun tror at undersøkelsen varer i bare noen få dager, men det blir flere dager enn beregnet med det første, og undersøkelsene blir mer intense. Til slutt foregår ikke undersøkelsene på en PC, men Jessica og Dr. Shields møtes. Gjennom Dr. Shields får hun oppdrag i stedet for spørsmål som hun er nødt til å gjennomføre. Hun får henvisninger til forskjellige steder å møte opp og diverse folk hun skal snakke med, uten at Jessica får vite helt konkret hvorfor.

Men det Dr. Shields ikke vet, er at Jessica også gjør sine undersøkelser om Dr. Shields. Hvem er ute etter hvem, og hvem er egentlig besatt av hvem?

Ingen spennende thriller
Virket som en fengende og lett thriller som man trenger en gang i blant, men i stedet ble dette veldig seigt og langdrygt. Brukte elleve dager på å bli ferdig med den. Det gjør meg ikke noe å bruke lang tid på bøker. Noen ganger bruker jeg flere dager og måneder før jeg blir ferdig med en bok. Det spørs hvilken bok det er, men det er noe traurig å bruke lang tid på en bok man helst vil bli ferdig med.

Jeg likte å lese om Dr. Shields som var den eneste som skilte seg litt ut i det hele, mens de andre karakterene, også Jessica, ble noe platte i lengden. Handlingen blir fortalt og tenkt fra forskjellig perspektiv, noe som ikke bidro til annet enn overforklaringer og unødvendige gjentakelser, i stedet for fremdrift og mystikk. Det var som å stå på stedet hvil i store partier av handlingen.

Fikk ikke så mye tak i Jessica, for hun opplevdes mer som et spøkelse enn en hovedkarakter. Hun blir på en måte en skygge av seg selv. Det er vel meningen, men neppe gjennom hele handlingen. Derfor gjorde det ekstra uengasjerende å lese Jente, anonym, da mange var personlighetsløse og historien veldig monoton. Hvis man ikke bryr seg spesielt om de fleste av karakterene eller det som skjer i boka, er det da veldig traurig å lese.

Jeg er ikke negativ for å henge ut bøker, men synes det er viktig å skrive om bøkene man liker og de man ikke liker, for å skape kontrast, for kontrast er noe jeg har sansen for. Det er heller ikke menneskelig å like alt.

Hadde nok likt boka mye bedre hvis mystikken holdt seg oppe like sterkt som i begynnelsen, og hvis historien var skrevet av noen andre som mestrer skarpt språk bedre. Jente, anonym for min del ble altfor åpenbart, flatt og hadde altfor lite utvikling. Håper jeg velger en bedre thrillerbok neste gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Clare Mackintosh er ikke en forfatter jeg gleder meg aller mest til å lese bøker av, men noen ganger gir hun ut bøker som frister. Gissel hadde et cover og en baksidetekst som jeg bare måtte få med meg i leseåret 2021. Liker thrillere som har transport i fokus, men kommer dessverre sjeldent over slike bøker, så det var på tide.

En spesiell og viktig jobb
Mina, som egentlig heter Amina, opplever mye turbulens, både på bakken og senere i lufta. Grunnen er at hun og Adam er for tiden separert for han har gjort noen dumheter i det siste. Det nærmer seg jul og uka før jul, pleier de å ha fri fra jobben og tilbringe tid til sammen, men Mina får oppleve noe historisk gjennom jobben,World Airlines. Hun er en av de utvalgte flyvertinnene, kabinpersonale, eller hva man foretrekker å kalle dem, til å være med på den første direkteturen fra London til Sydney. Flyet rommer 353 passasjerer og denne turen har blitt planlagt i mange år. Det må jo gå knirkefritt?

Alle vet jo hva som skjedde med Titanic, som også var en jomfrutur, og ofte forbinder man jomfruturer med katastrofe. Ofte når det gjelder lange distanser tenker man det verste. Har selv ikke flyskrekk for er avslappet til det meste, men skjønner godt hvorfor noen kan ha det, og hvordan det muligens oppleves. Den planlagte turen i boka fra London til Sydney, skal ta tjue timer, hvis alt går etter planen, og det er sjeldent at ting går etter planen. Det er lett å tenke på tekniske problemer, men noen problemer kan også være menneskapte, som i Gissel av Clare Mackintosh.

Hva er man villig til å redde?
I tillegg til ekteskapsproblemene, har Mina og Adam adoptivdatteren, Sophia. Hun kan være krevende siden hun har tilknytningsproblemer. Noe man ikke blir kvitt over natten, men de er glade i henne og gjør alt de kan for at hun skal stole på dem, være trygg. Mina får dårlig samvittighet for å reise bort like før jul, men lover å komme tilbake. Det hun ikke vet er at denne turen blir ikke bare historisk, men også truende. Da hun rydder oppdager hun en konvolutt med navnet hennes på og inni konvolutten, finner hun instruksjoner hun er nødt til å gjøre så anonymt som mulig, hvis ikke, finner hun diverse hint i flyet om hennes kjære Sophia, at noe vil skje med henne. Er Clare villig til å sette andres liv i fare for å redde sine nærmeste?

Liker filosofien i boka og spørsmålet forfatteren stiller. Hvem vil man redde? De nærmeste, eller en gjeng med fremmede? Går jobben foran alt? Er det en kaprer eller flere, og hva er eventuelt deres hjertesak?

Denne thrilleren skifter perspektiv, både gjennom Adam, Mina og noen av passasjererne. Boka minner meg litt om Kjære Edward av Ann Napolitano. Der også blir man kjent med noen av passasjerene gjennom deres perspektiv, men det er også eneste likheten mellom Gissel og Kjære Edward. Hadde vært stas om passasjerernes perspektiv fikk større plass, for de fleste av dem var fascinerende å lese om. De røper blant annet hvorfor de drar hele veien til Australia, og hva de eventuelt flykter fra. Syntes det ga boka mer suspense.

Ikke alltid man liker hovedkarakter best
Mina har en stor rolle, men likte bedre å lese om Adam. Adam er i politiet, og han er i trøbbel både på hjemmebane og på jobb, han også. Han er ingen rollemodell og er kanskje ikke verdens tålmodigste mann, syntes han hadde mer lag en Mina, og var derfor mer interessant å lese om. Det er ikke besteandig hovedkarakteren er den man foretrekker å lese om.

Synes at Gissel hadde mange gode elementer og aspekter, men det blir litt vel for mange dødpunkter til en gisselthriller å være. Hadde ikke sagt nei til mer spenst og uhygge. Noen av vendingene historien tar blir litt for typiske retninger man har sett på film før, og det blir litt vel mye amerikansk tankegang. Om de på flyet som tenker på de hjemme, og som venter det verste. Det tok for mye plass og ble overforklart. Man skjønner jo at det er utenkelig det passasjererne og de ansatte går gjennom.

Boka var god, helt til man fikk vite hvorfor flyet er kapret og deres mål, samt slutten. Boka og det kapreren eller eventuelt flere av dem, står for er noe dumt, fordi det er ikke det man forbinder terrorister med uansett hvor aktuelt hjertesaken deres er. Det blir ikke helt troverdig, og slutten på boka, ble en smule barnslig. Barnslig er kanskje ikke det rette ordet, men det nærmeste ordet jeg kan komme på.

Det som ødela aller mest var at det var for lett å gjette seg frem til hvem passasjer 1G var, og slutten som var både svært urealistisk og som føltes noe malplassert i det hele. Til tross for sine svakheter, var Gissel underholdende å lese og passer godt som kosethriller, fremfor hardbarket thriller. Det er sikkert ikke noe som heter kosethriller, men dere skjønner sikkert hva jeg mener?

Fra min blogg: I Bokhylla

House of Leaves. Bare tittelen gir meg skrivevegring. Ikke fordi det er en dårlig bok. Jeg likte den veldig godt, men det er bare ikke den enkleste boka å skrive om.

Leken og spesiell layout
De som har lest boka, skjønner nok godt hvorfor. Dette er ikke en bok hvor man sitter i fred og ro med, og leser som andre bøker, med en handling hvor man leser helt passivt. Dette er en ganske bred bok hvor man må vri og vende på hele tiden mens man leser, for selve formatet og formuleringen er veldig kreativt. Det er imponerende at det er skrevet og den kreative layouten i det hele, er laget av en debutant. Jeg leste et sted at Danielewski brukte ti år på å skrive boka. Noe jeg skjønner godt, for for min del tok det meg nesten ti år å lese den. Nei da. Skal ikke overdrive, men det tok meg ti måneder å lese den ut. For det første var det en bok jeg ville bruke tid på og som var en bok jeg ville lese når jeg ville i, ikke nødvendigvis hver dag, og jeg leste den sammen med en annen bokblogger. Vet godt det er noen som har lest ut denne på to dager, og det er helt sikkert mulig, men det er for meg en gåte, og får de med seg alt, samt undertonene når man leser ut en slik bok på bare to dager? Jeg bare spør ...

Dette er en kreativ bok fordi teksten er ikke helt vanlig. Den er ikke som i vanlige bøker. På den ene siden kan teksten være skrevet som en spalte. En annen side kan teksten være skrevet som en sirkel. Det kan være en linje på en side som er skrevet på skrå. Plutselig dukker det opp en matteformel også. Det brukes også forskjellig font når perspektivene skiftes. Så slik er det da man leser boka. Det er ikke en bok man slapper av med som andre bøker. Boka er stor og bred og gir deg nesten store armmuskler fordi du må vri og vende på boka hele tiden. Det gjør ikke lesingen så monoton.

Vanskelig å sette seg inn i med det første
House of Leaves tar noe tid å komme seg inn i med det første på grunn av formatet, også fordi den består av flere aspekter. Den er "lett" å forstå for den som leser og har lest den, men å forklare plottet for noen som ikke har lest boka, eller ikke hørt om den, er det en stor utfordring.

Kort fortalt om House of Leaves er den om Navidson familien som består av fire familiemedlemmer, to voksne, en sønn og datter, som flytter i et hus i Ash Tree Line i Virginia. Huset skal tidligere ha hatt over tretti eiere på kort tid, og man må lure på hvorfor. Huset er ikke hvilket som helst hus. Det kan virke normalt utenfra, men på innsiden er den større enn på utsiden, og huset har en tendens til å forandre seg på egen hånd. Det kan dukke opp en dør til en ny gang. Trapper kan dukke opp som fører til ingen steder. Det er som om huset lever sitt eget liv.

Mye å passe på
Det er på en måte hovedhandlingen i boka. Underveis må man lese notater og fotnoter, for å få med seg det hele, for dette er en bok som består av lag på lag. I noen av fotnotene, kan handlingen plutselig fortsette der, så man må være sikker på at man får med seg alt. Jeg er ikke helt fan av fotnoter fordi det minner meg for mye på studietiden. Det er greit å lese fotnoter, men det var noe annet å skrive oppgaver og føye på fotnoter og kilder selv, så derfor er jeg ikke helt fan av bøker med fotnoter, og det var derfor jeg ikke leste boka da den først kom ut. Selv om boka var fristende da også.

Boka har blitt til en kultklassiker på grunn av sine særheter og sin originale layout formidlinger. Den er også elsket og hatet. Noen liker den ikke fordi den kan oppleves som litt for "kunstnerisk", men det var derfor jeg likte den så godt. House of Leaves har et eget uttrykk.

En handling i en handling, eller flere?
Det var også interesant å lese om Johnny Truant, som er tatovør i Los Angeles. Han lever litt på skyggesiden fordi han er avhengig av dop og han er alltid på jakt etter damer. En dag romsterer han i en leilighet hvor en nabo nettopp er død, og han finner et manuskript som han tar med seg. Det er en slags analyse om en dokumentar som heter The Navidson Record. Men er denne dokumentaren virkelig? Eksisterer den i det hele tatt? Dokumentaren er om familien Navidson som nevnt ovenfor, flytter inn i huset, som har en tendens til å forandre på seg som det vil innenfra. Det er nettopp derfor denne boka er kompleks å forklare fordi den består av flere fortellerstemmer. Det er ikke det enkelste formatet å komme seg gjennom som andre bøker. Har alle disse lagene i boka noe sammenheng i det hele tatt, eller forblir det løse tråder?

Men når man har kommet seg gjennom de tunge partiene, og handling begynner å ta seg opp, er det lett å bli hekta. Det er også interessant at ordet House skrives med blå farge og at den første og eneste setningen i begynnelsen lyder: This is not for you. Da må man jo selvfølgelig lese den.

En noe lang og vag, og kanksje rotete anmeldelse dette, men det er den mest komplekse boka jeg har lest i år, og den er, som mange sier, vanskelig å forklare for andre. Det er en bok som bør oppleves i stedet for å lese om den. Den er helt klart original, leken og har fortjent kultklassiker statusen den har fått. Hadde ikke hatt noe i mot å bo i et slikt hus selv. Det hadde gjort hverdagen mer interessant.

Fra min blogg: I Bokhylla

Noen ganger kommer man over psykologiske thrillere som frister mer enn andre. Sånn var det med Minneskogen. Jeg hadde ingen forventninger, for det lønner seg som regel ikke, men ville vente med å lese denne når det ble mørketid. Handlingen virket båe tung og dyster, noe den er, og hadde ikke vært det samme hvis man leser den når det er sommer. Kontrasten ville ha blitt for stor. Var Minneskogen verdt utsettelsen, og bør den leses av foreldre?

Ja og nei. Ja, den var helt klart verdt utsettelsen, og den bør kanskje ikke leses av foreldre. Les på eget ansvar sier jeg bare. For foreldres verste mareritt, er noe av det som skjer i boka, nemlig kidnapping. Og når et barn er borte, frykter jo man det verste.

Stakkars jente
Elissa er bare tretten år gammel, men snartenkt og oppegående. Hun er glad i sjakk og det er hennes store lidenskap. Hun og moren drar av gårde tidlig på morgenen, for å komme frem i tide til en sjakkturnering som Elissa skal være med på. Hun har med Apekatt, som er hennes lykkebringer. Det har blitt en greie at de i hennes målgruppe har med noe som skal bringe dem hell og lykke i slike arrangementer. På hotellet da hun skal tilbake til bilen en tur, legger Elissa merke til en creepy hvit varebil. Hun får dårlige vibber av den på grunn av et klistremerke med en hodeskalle som røyker. På klistremerket står det også, KUL'N. Før hun vet ordet av det, skjer det aller verste. Lena, Elissas mor opplever det store marerittet, ingen datter kommer tilbake til hotellet.

Elissa blir fastbundet i en slags hule under jorda i skogen, Minneskogen. Over hulen er det et gammelt hus som virker falleferdig. Av og til får hun besøk. Hun får besøk av Elijah, som er et år yngre enn henne. Det er noe rart med ham, men hun vet ikke hva det er og hun føler at han ikke er helt til å stole på. Den andre hun får besøk av er udyret. Udyret kommer med mat bare av og til, og han filmer henne. Han filmer henne og tvinger henne til å lese opp noe hun ikke mener. Senere blir det lagt ut på YouTube.

Hvem er disse folka som vil henne vondt, og hvorfor ble akkurat hun offer? Hvordan skal hun flykte fra marrerittet, og vil hun noen gang bli funnet?

Mairéad som har ansvaret for det hele, sliter med formen, men hun skal finne Elissa til enhver pris. Hun kan ikke svikte Elissas mor, eller seg selv. Men tiden er kostbar, og saken er mørkere og mer kompleks enn de først aner.

Lloyd er debutant og boka ble utgitt for første gang i fjor. Selv hadde jeg ikke hørt om den. Er ganske oppdatert innen horror og thriller sjangeren, men likevel er det noen bøker som smetter unna. Da den dukket opp tidligere i år, ville jeg spare den til mørketiden og til kaldere årstid. Å lese slike bøker på lange sommerdager, blir for stor kontrast. Sier jeg som leser mørke bøker året rundt ... Men noen bøker passer best til mørke og kalde årstider.

Snedig tankegang
Innrømmer at Lloyd har en original fortellerstemme, men litt slitsomt med Elissas sjakktankegang. Når hun er i hulen, forestiller hun hulen sin som et sjakkbrett. Hun ofte maner frem et sjakkbrett og ser skuffen på Y8. Dobøtta er på B3. Han går til C7. Det er ikke sikkert disse beskrivelsene er ordrett fra boka, men gir bare et eksempel på hvordan hun tenker. Personlig liker jeg å se sjakkturneringer, men det er noe annet å lese sjakkspråk. Det blir noe masete over det. Tror neppe at trettenåringer, uansett hvor smarte de er og hvor glade de er i sjakk, ser for seg omgivelsene sine som et sjakkbrett. Syntes ikke det ble helt troverdig.

Likte å lese om båndet til Elissa og Elijah. Hun tror han er et brikke i det hele og samtidig ikke. Han er også noe skeptisk på henne, men likevel besøker han henne. Dette båndet skapte mer mystikk enn i vanlig kidnappingsbøker man har lest før.

Kaotisk og overdreven slutt
Minneskogen inneholder en sterk og kaotisk slutt, men liker ikke twist etter twist metoden. Når en forfatter bruker flere twister istedet for en hovedtwist. Man får lyst til å slenge twistposen i veggen. Nei da, en dårlig spåk. Synes at forfattere som bruker mange twister i en bok, prøver for hardt og boka blir da anstrengt og på grensen til tåpelig i stedet for troverdig og måpende. Sånn sett ble jeg bittelitt skuffet.

Likevel er ikke boka dårlig. Det er en fascinerende thriller på mange måter. Det var bare noen partier (mener ikke å snakke sjakk, jeg også), som ikke var helt troverdige og noen vendinger som jeg ikke gikk helt med på. Så har lyst til å lese noe av Lloyd igjen, hvis han kommer med flere bøker.

En ting er sikkert. Kommer aldri til å se på trær på samme måte igjen etter å ha lest Minneskogen. Det skulle ha het psykotisk thriller istedet for psykologisk thriller. Bare et forslag ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Tangen har utgitt bøker før, og tidligere i år utga han første bok i en ny krimserie.

Spørsmålet er bare: Trenger man flere krimserier, når det produserer både norske og oversatte krimserier i fleng? Svaret er ja. Selv om krim kan til tider være veldig likt på mange måter, er det en eller annen gang noen som skiller seg ut med fortellerstemme, og visse elementer. Av og til føler seg foret opp av krim. Samtidig er det ofte en sjanger man vender tilbake til. Sånn er det i hvert fall med meg.

Krim er ikke bare vås
Derfor er det kjekt med nye stemmer i krimserier som kan friske opp krimverdenen. Vargtimen er på ingen måte original, men det skal jo mye til i vår moderne tid, dog den er svært akutell og tar opp et alvorlig tema. Dette er en bok som hadde vært interessant å diskutere om, eller bruke i en skoleoppgave, siden den tar for seg sårbare tenåringer. Krim er ikke bare vås som kanskje mange tror.

Selve boka er om politioverbetjent Gabriel Fjell som får mange utfordringer fremover, både på jobb og privat. Han er en mann i trettiårene, og muligens litt ung for jobben? Han er også i et forhold som er temmelig ferskt. Han og Makena går godt overens. De bor ikke sammen ennå. Makena bor for seg selv, mens Gabriel bor sammen med faren. Faren hans bor i underetasjen, og Gabriel har mye ansvar for ham siden faren sliter med alvorlig angst. Deres familie bærer på en tung fortid. Gabriels søster begikk selvmord for mange år siden, men det tærer fremdeles på foreldrene hans og ham selv. Det er en smerte og et savn som aldri forsvinner. Det blir ikke lettere for Gabriel da han kommer over en spesiell og sårbar sak.

Dyster og krevende sak
En kvinne som skal ha gått en avides tur i mørket og kommer over et lik. Det virker som jenta som blir funnet, har tatt sitt eget liv. Men da flere ungdommer i nærområdet dør, blir Gabriel Fjell satt på saken. Men er han i stand til det, da han har opplevd selvmord i familien selv? Det er litt morsomt at Gabriels mor kaller indre demoner for gamle husnisser, da han er hjemme hos henne. Hun viser at hun er en smule bekymret for ham angående saken han jobber med. Foreldre skal jo som kjent beykmre seg for sine barn, selv når de er voksne.

Etter hvert som etterforskningen pågår, finner de ut at ungdommene driver med et nettspill som heter Blue Whale Challenge. Gjennom noen små utfordringer de får underveis, skal de psyke seg opp til det siste steget, som er selvmord. Er nettspillet på en nettside eller gjennom en app, og hvem er det som gir ungdommene disse tullete utfrodringene, og hvor langt er de sårbare ungdommene villige til å gå? Noe alvorlig skjer og Kripos blir innlandet, men er det for sent? Hvor mange ungdommer er nødt til å bli skadet, eller eventuelt miste livet, før de nøster opp saken?

Temmelig dystert med en slik challenge, kan man si. Men det er skrevet på en troverdig måte. Man undrer seg på hva slags mennesker som melder seg på en slik challenge og hva som kan ha gått så galt, at de er villige til å såre seg selv og sine nærmeste.

Flere spennende aspekter i boka
Samtidig følger man en annen handling, litt lenger tilbake i tid. Den er om en familie som består av mor, far, datter og to sønner. Faren i familien føler seg utenfor i sin egen familie siden mor og datter er så sammensveiset. Grunnen er at det er bare han som ser at deres egen datter er svært manipulerende og fryser ham ut med vilje, men han føler seg helt alene i det hele.

Har disse to handlingene noe til felles, noe med hverandre å gjøre?

Personlig likte jeg best å lese om faren som blir utfryst og på en måte hånet av sin egen datter, bedre enn nåtid delen. Syntes den handlingen hadde mer atmosfære og var noe småuhyggelig. Så hadde ikke hatt noe i mot at den delen fikk en større plass.

Vargtimen er en svært dyster krimbok, både når det gjelder tema og handling, men overraskende nok har den også sine morsomheter. Tangen kommer med en del humor i alt det svarte. Det gir en fin balanse i det hele.

Gabriel Fjell er som nevnt i trettiårene, hvis jeg ikke er helt på bærtur. Tilgi meg hvis jeg husker feil. Men det var på en måte morsomt å lese om ham, for det føltes ikke som om jeg leste om noen fra min egen målgruppe. Det føltes mer ut som jeg leste noen som var minst tjue år eldre. Om det er er på grunn av jobben som sliter på ham, eller tanken på søsteren hans, eller ansvaret for sin egen far, vites ikke. Men han føltes langt eldre.

Nok jatting fra meg. Det jeg prøver å si er at, til tross for at boka har sine svakheter som i fleste krimbøker, har den en engasjerende og akutelt tema. Likte også godt at black metal miljø ble nevnt i boka, noe jeg er svært interessert i. Det gjorde Vargtimen hakket mer fengslende.

Fremdeles usikker på hvor godt jeg liker Gabriel Fjell, men leser mer enn gjerne neste bok for å finne det ut.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det har vært noen gode ungdomsromaner i det siste, og Bakgårdshund av Buen Halvorsen er en av dem. Hva skjer når en prank går helt galt?

Foreløpig en noe ukjent bok. Selv har jeg ikke lagt spesielt merke til den. Jeg kom tilfeldigvis over den da jeg var på jakt etter nye ungdomsbøker å lese, og denne virket både aktuell og fascinerende. Det var den også.

Ung gutt med mye ansvar
Den er om Balal som har mye ansvar for lillesøsteren, Alina. Han er den som sjekker at hun har med seg alt, og de slår følge sammen til skolen, til tross for at hun har en tendens til å stikke av. Moren hans er stort sett hjemme og beveger seg sjeldent utenfor døra. Deres far jobber for Selskapet. En journalist plager dem for hun vil snakke med Balals far om noe som har hendt, men det gjelder en episode han helst ikke vil snakke om. Det gjør ham bare rasende.

Balal og kompisene hans har en YouTube kanal som de driver sammen. På den kanalen finner de på morsomme stunts,challenges, pranks, eller hva man vil kalle det. De elsker å lure fremmede med forskjellige påfunn. De drømmer om å bli YouTube stjerner og få masse subs (følgere på godt norsk). Det er en youtuber de ser opp til og guttegjengen drømmer om å bli like populær som ham. Men spørsmålet er: Hvor langt er de villige til å gå? Hvor viktig er egentlig subs og anerkjennelse på Internett?

Uskyldige pranks?
Pranks er jo kjent for at ting ikke alltid går helt som planlagt. En fredagskveld planlegger de å gjemme smellskudd under en benk på T-banen. Smellene blir langt verre enn planlagt og de får ikke helt den reaksjonen de hadde ventet. Folk blir livredde og guttene prøver å gjemme seg i folkemengden for ikke å bli oppdaget. Vil noen avsløre dem gjennom YouTube kanalen deres, og vil folk se på dette stuntet som terror?

I ettertid må Balal leve i frykt for å bli avslørt da hendelsen blir etterforsket. Han og familien kom til Norge for ikke så lenge siden, og han håper han ikke har gjort alt verre. Hjemme er heller ikke alt like lett da faren hans ofte er sur og får raserianfall. Han jobber for Selskapet noe han ikke liker. Men det var de som ga dem muligheten til å komme til Norge, for Balals far gjorde en helteinnsats på jobb. Og gjennom Selskapet får familien Tv, mobil, leilighet og alt de trenger, men Balals far ønsker å være mer selvstendig og klare seg selv med familien. Klarer han å løsrive seg fra Selskape, eller har de for stor makt?

Samtidig er det en hund som er fastbundet i bakgården deres. Det er ikkke deres hund, men naboens. Den er alltid fastbundet og båndet er svært kort, som gir lite mulighet til bevegelighet. Er ikke det dyreplageri, så vet ikke jeg. Men tror det er slik Balal og hans familie føler det av og til. Selv om de har kommet til et nytt land med større frihet, så har de kanskje ikke den friheten de så for seg?

Bakgårdshund er en ungdomsroman, men den kan fint leses av voksne, også, for det har et svært modent språk i forhold til mange andre ungdomsromaner jeg har lest, og det var veldig interessant å lese om Balal, alt ansvaret han bærer på og om resten av familien hans. Syntes det var mer fascinerende å lese om han og familien hans enn om kameratene hans. Syntes de manglet noe dybde, men så er det begrenset med tanke på at dette er en svært kort roman som nesten kan sammenlignes som en novelle.

En god bok om fordommer, usikkerhet i vennegjengen, og det å prøve og gjøre det rette, selv om man av og til gjør dumme ting. Anbefales selv om man ikke er i målgruppen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Han er kanskje en vanlig mann. En vanlig mann med en noe uvanlig jobb ...

Er ikke helt fan av bøker som bruker navn som tittel. Aner ikke hvorfor, men slike bøker frister som regel ikke. Så det hjalp at den var skrevet av Stephen King, for bøkene hans må jeg lese uansett.

Skal, skal ikke?
Billy Summers er ingen gammel mann. Han er i sin beste alder, bare 44 år og han vurderer å gi seg som leiemorder. Men han vurderer et siste oppdrag. Oppdraget får han av en gammel kjenning som han har jobbet med tidligere. Denne gang hevder denne Nick at det ikke er han selv som står bak oppdraget som før, men fungerer som et mellomledd i det hele. Nick har også sine menn som Billy kommuniserer med når det er oppdrag. Denne gang har Nick leid et gult hus til ham i Midwood. Mens han venter på oppdraget, får han beskjed om å leve et helt vanlig liv. Et kontor i Gerard Tower er blitt leid til ham som han skal bruke som skrivested. Han skal leke forfatter, være grei med naboene og være på kontoret hver mandag til fredag. Han skal snakke og være hyggelig med lokalbefolkningen, gli inn i miljøet, og få dem til å se på ham som en helt vanlig mann. Det som overrasker Billy mest er hvor lett det er, og mens han faktisk skriver litt på måfå for å drepe litt tid, finner han en slags glede i det.

Men Billy føler seg ikke helt vel med opplegget. Det er noe som skurrer, noe han bør innse før det er for sent, eller er det instinktet som bare kødder med ham? Er det noe Billy er god på gjennom jobben, er det å være Houdini. Han er en mester til å forsvinne, og han begynner av en eller annen grunn å legge sine egne planer. Kommer han til å gjennomføre oppdraget eller stikke av?

Denne mannen Billy kunne ha vært en god skuespiller. Han har en enkel vane for å leve seg inn i ting, og det er lett å bli fascinert av ham. Han er ingen dårlig person til tross for jobben han har. Han knerter heller ikke hvem som helst. Han knerter bare "bad guys". Han må ha en grunn til å kvitte seg med dem, før han tar på seg et eventuelt oppdrag.

En bok i en bok
Mens han venter på når oppdraget skal gjennomføres og han skriver for å få tiden til å gå, blir man kjent med ham gjennom teksten han skriver. Han skriver om sin fortid som er temmelig mørk og man får en større forståelse hvorfor han har det yrkeslivet han har.

På Twitter de siste åra, er det lett å skjønne at Trump er Kings verste fiende. I sine siste bøker har det vært litt Trump hat for å si det mildt, men nå som den perioden er forbi, håper jeg at det blir mindre av det i bøkene hans. Skjønner at politikk engasjerer King og de fleste, men det kan fort bli noe gjentakende også. Heldigvis var det ikke mye politikk i denne boka, og håper det blir enda mindre om det i hans fremtidige bøker, for det kan bli noe masete, selv om man skjønner hensikten.

Sjarmerende tidsfordriv for noen av karakterene
Det er også morsomt at King holder fast på 80-tallet med brettspill. Vet godt at folk som har noen å spille med, fremdeles bruker brettspill. Det er fremdeles en greie. Noe jeg gjerne støtter. Billy blir kjent med nabobarna i Midwood som er heftig og begeistret for Monopol, og han blir invitert med på noen runder siden han er såpass godt likt i nabolaget. Men skjønner Kings tankegang. Det er hyggeligere og mer sosialt å spille brettspill sammen enn å game sammen som er mer moderne. Gaming er noe man når som helst, også kan gjøre alene.

Fascinerende å lese om Billy, både på jobb og privat, og det er forståelig hvorfor han er så godt likt. Det virker ikke som han anstrenger seg i det hele tatt uansett hvem han mingler med i diverse nabolag. Som vanlig har også King med noen stikk til hans tidligere bøker, og digger det når han gjør det. Det er ikke første gang.

Det eneste som trekker ned litt, er at boka kan føles som en tålmodighetstest før ting skjer, men det er verdt det, for når boka først tar en vending, tar deg seg veldig opp og man er virkelig med.

En annen ting som trekker boka noe ned, er dumb self uttrykket. Hver gang Billy snakker med og møter Nick og hans menn, skriver King inn uttrykket dumb self for Billy gjør seg dummere enn det han er, både i væremåte og ansiktsuttrykk, bare for å være et hestehode foran. Det er greit at King forklarer det en gang, men unødvendig å forklare det flere ganger underveis i handlingen. Man skjønner greia.

Det King skal ha skryt for, er at han klarer å holde mystikken oppe. Ikke bare når det gjelder oppdraget om han kommer til å gjøre det heller ikke, men også diverse karakterer som dukker opp i hans liv helt tilfeldig, og mange andre aspekter i boka.Til tross for sine tungtrødde partier her og der, er man fremdeles interessert i å lese litt til og enda litt til, for å se hvilke retninger alt sammen tar, og hva som vil skje med gode Billy.

Småspennende bok fra King som fint oppleves som en slags svart komedie. Ikke hans beste og kunne trengt mer flyt, og selv om jeg likte Later som ble utgitt i mars i år, et hakk bedre, var dette en god krim.

Krysser fingrene for at han snart kommer med en ny horror bok, for det er en stund siden han har gitt ut bøker fra den sjangeren han er aller mest kjent for.

Fra min blogg: I Bokhylla

Oktober forbindes nok ikke med romaner, men siden det blir mørk lesestoff ellers, gjør det ikke noe å presse inn noen romaner, for å balansere ulike sjangre.

Kolibri var heller ikke et dumt valg med tanke på at det var en bok jeg visste svært lite om. Selv om Samaratin tilhører en sjanger jeg ikke leser mest av, har jeg alltid hatt lyst til å se hva hun skriver. Se hvordan bøkene hennes er. Synes også det er viktig å utforske ukjente terreng, også sjangre som man kanskje ikke tror faller i smak, for man vet aldri.

En bok full av kontraster
Samartins nyeste roman er ikke spesielt trivelig lesestoff siden boka handler om selvmordsforsøk. Men det er dog et viktig tema. Man blir kjent med Pete og Al som er både venner og kollegaer. De jobber i kystvakten, og en morgen får de en drastisk opplevelse. En kvinne skal ha hoppet fra brua. Det har skjedd før. Det er sjeldent noen overlever. Når de finner vedkommende, er det som regel for sent, eller de har blitt tatt av strømmen. Men denne gang er det litt annerledes. Pete stuper etter denne kvinnen da han har en følelse av at hun fremdeles er i live, noe som stemmer. Hun fraktes til sykehus kort tid etter. Han vet ikke hvem hun er eller hva hun heter, men likevel føler han en merkelig dragning mot henne. Han prøver å finne unnskyldninger til å få oppdateringer om henne, til tross for at han ikke er i familie, og som kanskje ikke er profesjonelt. Al liker ikke det Pete gjør, men klarer Pete å holde seg unna denne kvinnen som har så stor påvirkning på ham?

Romanen kan kanskje ut i fra baksidetekst og forklaring ovenfor, virke noe ensporet, men det er den dog ikke. Det handler ikke bare om Pete og denne kvinnen han blir fengslet av, men det handler også om hans oppvekst, om hennes noe dramatiske og hysteriske familie, og en del mysterier når det gjelder følelser, forviklinger og familiehemmeligheter. Det er lett å bli dratt inn i det.

Spennende å lese om Petes mystiske fortid og nåtid
Deler av romanen kan oppleves som en såpeserie, men det gjorde boka mer avhengighetsskapende og en smule sjarmerende, til tross for dystert tema. At fleste retninger var vel åpenbare, gjorde ikke noe da det var interessant å lese om både fortid og nåtid. Hadde ikke hatt noe i mot om Petes fortid fikk enda mer plass. I den moderne tiden av boka blir han beskrevet som en slags heltens mann, ikke bare på grunn av at han praktisk talt er det gjennom jobben sin, men han blir beskrevet som feilfri og hypnotiserende. En som alle liker. Men i fortiden får man se litt mer menneskelige sider av ham, og da var det lettere å like ham.

Savnet mer overraskelser i Kolibri, og en noe mer gåtefull tone, men skal ikke klage. Jeg var med fra start til slutt, selv om det ikke er min type sjanger. Et godt førsteinntrykk av Samartins forfatterskap.

NB:

Oppdaget et lite navnebytte på side 219 i dette avsnittet:

    *Nancy måtte videre akkurat idet Sandras lege kom inn.
Dr. Jonas så ut til å være omtrent 20 år, noe som bare
gjorde Sandra enda mer opprørt. "Nå hører du på meg,
unge mann. Sandra er ung og frisk. Hun har aldri vært
syk så mye som en dag. Hvis noen kan overleve noe sånt
som dette, er det henne."*

Det er nok Marilyn, Sandras mor som skal være opprørt, ikke Sandra. Men skriveleifer skjer uansett hvor godt man ser gjennom, så det er ingen krise. Det er fort gjort, men ville bare påpeke det.

Fra min blogg: I Bokhylla

En tid for å leve. Jan Kjærstad.
For en leseopplevelse. (selv om det var ei lydbok).
Kjærstad er en nestor i faget, og er en av våre aller beste samtidsforfattere. I denne boka tar han Norge på kornet ved å følge 12 forskjellige personer på sin vei til Nasjonalteateret for å oppleve en oppsetning av Hedda Gabler. Noen av stemmene skal opptre, andre ikke. De fleste ikke. Boka er utrolig stilig komponert, ved at vi følger disse forskjellige til et felles sted for en felles opplevelse, men uten at flere her ikke har så mye annet til felles, eller andre berøringspunkter. Deres historier blir på en måte egne noveller, med frempek til teateret og med tilbakeblikk i forskjellige liv, med et skråblikk på vår nasjon - på godt og vondt.
Helt fantastisk. Denne boka vil stå seg lenge. Det er mulig, jeg vet ikke for jeg er ingen Ibsen-fan og har heller ikke sett noen Hedda Gabler forestilling, men kanskje dere som har det får enda mer ut av denne enn hva jeg gjorde. Velger å tro at det ikke spiller noen rolle, for Hedda har blitt tolket i så mange roller.
Løp og kjøp.

Feelgood bøker er nok ikke det jeg leser aller mest av. Grunnen er at de ofte føles cheesy, noe fleste sjangre er. Denne er også det, men Ansiktsløft har sin sjarm.

Samfunnspress og ønsketenkninger
Boka handler ikke om plastisk kirurgi, selv om det kan virke sånn, men mest om fasadesnakk og barnemas. Det å opprettholde en fasade er ikke alltid like lett for alle. Boka er ikke oppdelt i kapitler, men oppdelt i forskjellige perspektiv. Vi blir blant annet kjent med Sami. Hans største ønske er å bli far, men hans forhold til kvinner, har ikke vært lett. De forholdene han har vært i, har vært korte og man sklir fra hverandre. Markus, en god kompis, har tre barn, og har ansvaret for dem selv. Barnas mor bor ikke med dem på grunn av depresjon. Vi blir også kjent med Samis søster, hans mor og en livsstilblogger, velværeblogger, influenser, eller hva man foretrekker å kalle dem, om hennes hverdag gjennom blogginnlegg.

Så dette er en liten bok på bare 393 sider, men som består av stort persongalleri. Selv foretrekker jeg stor persongalleri, men i Ansiktsløft, var ikke alle like engasjerende å lese om. Foretrakk å lese om Sami og Markus, for jeg likte humoren og tankegangen deres, bedre. De andre har sine øyeblikk også, men syntes ikke de bidro til handlingen på samme måte. Trivdes bedre med boka de gangene jeg leste om Sami og Markus.

Noen morsomme deler
Likte spesielt godt å lese om Sami og MC-gjengen. Han er redd de kommer til å drepe ham etter et uhell, og han søker ly hos Markus, i håp om at han aldri blir funnet. I mellomtiden lyver han hvorfor han er hos dem i noen dager. Det er også småmorsomt å lese om Samis forhold til kvinner som alltid klusser seg til på en eller annen måte. Det var også spennende å lese om kontrasten mellom Sami og Markus. Gode venner hvor den ene drømmer om å få barn, men synes det hele virker umulig, mens den andre har tre barn og får aldri et øyeblikk av ro.

Med tanke på at boka består av mange karakterer, kan det kanskje virke som om handlingen ikke har noen begynnelse eller noe slutt, men det har det, og det er en rød tråd i alt dette rotet som underveis, ikke bare for Sami, men alle andre også. Så boka føles ikke så spredt som den kan gi inntrykk av.

En fin roman om kaos, luftslottdrømmer, foreldreansvar og vennskap. Ansiktsløft tar seg også for noen tunge temaer som mental helse, og det at man kanskje ikke alltid føler seg bra nok til tross for at man gjør sitt beste.

Ansiktsløft minnet meg litt om Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting. Ansiktsløft er riktig nok ingen julebok, men følte at Skretting og Nousiainen hadde samme toneleie.

Ingen dårlig bok, men det var kanskje ikke helt min type humor.

Fra min blogg: I Bokhylla

The Homecoming er en noe ukjent bok, skrevet av en mindre kjent forfatter. Noe som er synd for dette er en bok som fortjener mer oppmerksomhet, for dette er nesten perfekt Halloweenlesing.

Lekende plot
Baksideteksten kan virke noe typisk og et konsept man har lest minst hundre ganger før. Det er det også, men heldigvis har Pyper en forfriskende fortellerstemme, og litt ny vinkling på ting som fungerer. Det gjorde boka mer fascinerende enn det den utgir seg for å være.

Uansett, er denne snertne lille boka om tre søsken med noen store aldersforskjeller, som har møtt opp på et ukjent sted med sin mor. De er der for å møte farens og ektemannens advokat, siden han nylig døde. De får vite at hytta de møter opp på, det store inngjerdete området, er hans sted. Et sted de andre ikke hadde kjennskap til. Sammen har de møtt opp for å høre advokaten lese opp farens testament. Testamentet er noe original, kan man si. Den avdøde krever at de skal være på hytta i tretti dager. En hel måned uten PC, mobil, Internett. De har bare hverandres selskap og enkle ting i hytta å underholde seg med. De får ikke kommunisere med omverdenen. De som nekter eller trekker seg før tretti dager er gått, får ikke noe. Gjennom en avtale i testamentet, er det gjort klart at mat og nødvendigheter fraktes til gjerdet som de henter selv, så lenge de ikke går utenfor. Etter at advokaten går, blir psyken deres virkelig satt på prøve. Ikke bare på grunn av fraværende teknologi og komminikasjon med omverdenen, men hva de oppdager er sammen med dem innenfor gjerdet. Hva er det deres avdøde familiemedlem prøver å si med alt dette?

Kreativt eller irriterende testeament?
Morsom måte å skrive et testament på ... Gi folk en utfordring istedet for å dele ut. Selve konseptet i boka høres kanskje oppbrukt ut. På en måte er det det, men på en eller annen måte klarer Pyper å kaste inn forskjellige elementer og komme med nye vinklinger, som holder på interessen hele veien. Det meste er jo forutsigbart uansett sjanger, likevel klarer han å holde mystikken og interessen opp fra start til slutt.

Spesielt spennende var det at hverken barna eller moren kjente den avdøde så godt til tross for at de bodde sammen. Han var ofte borte på grunn av jobb og de visste lite hva han egentlig hva han drev med, og hva slags type han egentlig var. Karakterene som blir igjen på hytta er også fascinerende. En mor som nesten virker like fraværende som faren. Den eldste er kirurg og arbeidsnarkoman, den andre er en narkoman, som påstår at hun har sluttet, og den minste er fjorten år og en kreftoverlever. Den største gåten er at moren deres var gift med en mann i 42 år, og vet nesten ikke mer om ham, enn det barna hennes gjør. Det er godt gjort.

En god, underholdende og kryptisk bok for både nye og "erfarne" horror lesere.

Fra min blogg: I Bokhylla

Min første bok av Teige, men kanskje ikke den siste ... Tror heller ikke at dette er hennes beste?

Blant mye horror og mørk lesestoff ellers, vil man også av og til lese noen realistiske romaner. Valget falt på Morfar pustet med havet siden jeg ikke har lest altfor mange romaner basert på andre verdenskrig, dessverre. Har også vært nsygjerrig på å utforske Trude Teiges forfatterskap.

Morfar pustet med havet er om to brødre fra Grimstad, Sverre og Konrad. De mister foreldrene sine i svært ung alder, og Sverre lover å passe på Konrad, siden han er storebror. Han har lovet sin mor å beskytte ham. Som sin far, blir de sjøfolk og ingen steder er trygt. Andre verdenskrig er i gang og det er bare spørsmål om tid før man selv blir omringet og tvunget til nye, og truende hverdag. Det skjer med brødrene Sverre og Konrad da de og deres mannskap blir angrepet av en japansk ubåt. Brødrenes vei skilles, og fokuset blir videre satt på Konrad og en annen mann som fraktes i en livbåt som til slutt havner i Java. Der møter Konrad en norsk sykepleier som heter Sigrid. Konrad er i dårlig forfatning. Vil hun få ham på bena igjen, og blir deres veier også splittet av japansk nasjon som stadig nærmer seg med sitt strenge regime?

Forutsigbar fortellerstemme
Spennende utgangspunkt, men hadde nok likt boka bedre hvis den var skrevet av noen andre. Teige skriver ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener, men det blir litt ofte pompøst og forutsigbart over det hele. Det er lite overraskelser og man kommer ikke helt inn i dybden av karakterene. Det var et savn. Men interessant og brutalt om hvor strenge og groteske det japanske regime kunne være. Ofte leser man om tyske konsentrasjonsleire når man leser romaner som er basert på andre verdenskrig. Det var interessant å bli bedre kjent med hvordan det var i en annen verdensdel.

Spesielt interessant var det å lese om hverdagslige livet før andre verdenskrig rammer hovedkarakterene for alvor. Hvordan de frykter det verste, og bare venter på å bli fraktet av sted mot sin vilje. Det var også fengslende å lese om hvordan fangene støtter hverandre til tross for matmangel, søvnmangel, og dårlig helse generelt. Alt de blir tvunget til å gjøre og likevel holde ut med håpet om at livet begynner etterpå.

Ikke alle relasjoner er like troverdige
Det jeg dog ikke ble særlig overbevist om er en relasjon hvor det oppstår instalove. Mennesker som får følelser for hverandre nesten med en gang de møtes. Det er ikke troverdig i bøker for voksne eller ungdomsbøker. Det kan skje, men det blir ofte malplassert i bøker og ødelegger noe av spenningen som allerede var der. Jeg var heller ikke spesielt fan av Sigrid som fremstilles som en slags superkvinne som vet råd til enhver tid, ingen svakheter eller noe særlig menneskelig ved henne. Kanskje litt hardt å si, men savnet å se mer menneskelige sider av henne.

En brutal og kunnskapsrik roman om andre verenskrig, men det blir nokså gjentakende og litt for mye om forelskelse.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ofte vet man ikke hva man skal skrive. Det gjelder også denne boka. Kan begynne med å skrive at det var hard lesing.

En grotesk og spesiell dyresak
Grunnen er at store deler av krimsaken er om dyreplageri, og det er hardt å lese om for oss dyrevenner. Deler av seksten hester blir funnet på et jorde. Hodene er delvis begravd slik at det ene øye er vendt opp mot sola. Bonden som bor i nærheten, sier at det ikke er hans hester, så kriminaletterforsker Alec Nichols får en storjobb med å oppsøke eierne deres. Med seg på laget får han veterinærpatolog Cooper Allen, men de har kun få dager på å få fremgang i saken. Hvem eller hva har drept hestene på en så brutal måte? Er det satanister som står bak, et fenomen, eller et sjeldent virus? Er det trygt for Nichols og Allen å granske åstedet uten at det skjer dem noe?

Underveis i denne dystre og triste saken, kommer de over flere dyretragedier og saken tar en mørkere vending. Nichols er enkemann og bor alene med tenåringssønnen, Simon. I småbyen Ilmarsh er det meste nedlagt og fremstår mer og mer som en spøkelsesby. Kommer han til å gå overens med Cooper Allens, og vil saken ende opp som et uløst mysterium, såkalt cold case?

Smårotete, men fascinerende fortellerstemme
Det tok noe tid å komme seg inn i handlingen siden Buchanan har på en måte sin egen skrivestil. I begynnelsen er handlingen noe her og der, hopping i tid og perspektiv, og kapitlene kan virke noe opphakkete. Men så fort man venner seg til fortellerstemmen, blir man mer engasjert i handlingen, også. Temaet er noe hardt siden boka inneholder som nevnt en del om dyreplageri, og saken tar en del ondskapsfulle vendinger.

Samtidig er boka fascinerende å lese og klarer å holde på mysteriet. Hvorfor Seksten hester har fått en del lave vurderinger, skjønner jeg ikke. Men det er ikke første gang jeg har likt en bok andre ikke like så godt, og omvendt. Det slår ikke feil. Syntes det var interessant å lese om både stedet og de få folka som er igjen. På mange måter virket det som et øde, stille og et nitrist sted. Syntes følelsen av isolasjon og britisk natur hjalp å løfte krimsaken, og gjøre den enda mer uhyggelig.

Gi denne boka tid og tålmodighet. Det er vel verdt det. Jeg er spent på hva mer Buchanan kommer med, for dette blir ikke min siste bok av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

En merkelig lukt henger i luften. En lukt som minner om lakris og sukkerspinn. Hva er det som skjer?

Et omreisende carnival, aner ikke hva jeg skal oversette det til norsk. Det er ikke ren tivoli og heller ikke ren karneval, men en slags blanding. Guttene Jim og Will bor ved siden av hverandre og begge er tretten år gamle. Den ene ble født ett miutt før midnatt og den andre ett minutt over midnatt den 31. oktober, som er kjent for å være Halloween.

Merkelig invitasjon
En dag da det blåser kraftig opp, blir guttene møtt av et ark som kommer flyvende mot dem. Den annonserer at denne omreisende attraksjonen, kommer den 24.oktober. Begge synes at det er noe rart, fordi det bruker ikke å være slike festligheter så sent på året. Likevel blir de noe nysgjerrig. Klokka tre på natten hører de toget i det fjerne. Jim får lyst til å snike seg ut til å se at de setter hele attraksjonen opp og Will kommer løpende etter. Men attraksjonen ser ikke ut som de kanskje hadde forventet seg. Det er veldig mørkt og svart, noe uhyggelig over det hele. Faren til en av guttene, som er en eldre mann og som ble far i godt voksen alder, merker også dette toget som er på vei til Green Town, og han aner det verste. Er det noen grunn til det?

Slike attraksjoner er jo til for å ha det gøy for en stund og oppleve nye ting, ikke for å skremme, er det vel?

For oss som setter pris på uhyggelig stemning fremfor billig redsel
Something Wicked This Way Comes ble utgitt i 1962. En del år før Stephen King ga ut sin første bok. Selv om boka fyller seksti neste år, holder den seg veldig godt. Språket er enkelt, men ikke barnslig, og selv om hovedpersonene er to gutter på tretten år, føles det ikke ut som en ungdomsbok. Det er det heller ikke. Det er heller en slags oppvekstroman blandet med horror og en smule fantasy. De første 70 sidene er nok veldig rolige der ikke all verdens skjer. Man blir godt kjent med guttene og stedet deres, atmosfæren i det hele. Men man kjeder seg ikke. Resten av boka er det nesten som om lesingen gikk av seg selv, for man måtte hele tiden vite om man har rett eller ikke i det som skjedde videre.

Likte også godt hvordan Bradbury tok seg tid til å bygge opp handling, beskrive karakterene, attraksjonene og alt. Det gjorde det lett å forestille seg det hele, og det var nesten som å være der. Boka hadde en slags krypende uhygge som jeg har savnet i mange moderne horrorbøker. Ikke slik at man blir skremt eller noe, men man forventer det verste av en eller annen grunn og føler det karaktererne føler.

Selv om dette er bok nummer to i Green Town serien, men kan fint leses som enkeltstående. De fleste leser den uten å ha lest den første boka først, siden Something Wicked This Way Comes er mest kjent.

En nesten perfekt bok å lese nå som Halloween nærmer seg, og sene høstkvelder. Boka ble filmatisert i 1983, og er produsert av Walt Disney Productions.

Fra min blogg: I Bokhylla