Jeg kan prøve å sjekke det ut, men kan ikke love at det kommer noe fornuftig ut av det.

Tja, hvorfor diskutere noe som helst? Hvorfor bry seg (empati, anyone)? Klart vi kan la alt seile sin egen sjø, i hvert fall hvis du har kalde nok nerver til å risikere å drukne i det et boklesende publikum stort sett ellers vil kalle for en strøm av søppel. Du vet, såkalt virkelighets-tv(hva er det som er så virkelig?), en pornografisk interesse for kjendiseri og jag etter oppmerksomhet, en lei tendens til å la seg forføre av løgner og alt det andre en skrikende massemedial offentlighet karakteriseres av. Folk som tar stupide valg som forbrukere, stupide valg når de skal la seg underholde og når de skal velge sine ledere. Ingen av oss forblir upåvirket av dette og er dermed ikke hevet over det. Litteratur konstituerer et møte og en dialog. Det er en samtale, enten vi vil det eller ikke, noe du også innrømmer. Jeg er ikke beredt på å tilslutte meg den verdiløsheten og holdningsløsheten som jeg syns ligger i å erklære alt for like bra eller like dårlig. Det handler tross alt om liv og død, fiksjon eller ei. Ingen skal fortelle meg at det er likegyldig hvordan jeg eller andre reagerer når dramaet tilspisser seg.

Hva angår det jeg vet. Jeg burde vært mer presis. Jeg tror det er svært lite vi vet, overhodet, spesielt om andre mennesker, desto bedre grunn til å stille spørsmål ved det lille jeg antar at jeg vet.

Jeg utelukker ikke at det går an å skrive godt, grundig og dyptpløyende om en helt som gjør uselviske og forutsigbare valg, men selv Jesus i Bibelen innehar moralsk kompleksitet. Innebærer ikke det å være en helt å overvinne en del av seg selv, noe av sitt konfliktfylte indre? La oss ta eksempelet med helten som skal redde en annens liv, men som risikerer sitt eget i prosessen. Hvis vi så forestiller oss en forfatter som levende skildrer heltens redsel underveis, men som likefullt ender opp med å gjøre det riktige valget, dernest forestiller vi oss en annen forfatter hvor helten også tar det riktige valget, men denne gang skjer det nærmest av automatikk, det blir knapt nok skildret. For meg er det innlysende hva som er den beste litteraturen. Superhelten er et annet eksempel, jo mer ufeilbarlig, usårlig og uovervinnelig, jo mer uinteressant. Litteraturens egentlige helter er den gode forfatteren og den gode leseren som gjennomlever hver tenkelige følelse og lidenskap under lesningen.
Hva er forresten empati? Wikipedia definerer det som: "Empati (fra gammelgresk, empatheia) er evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv. Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget" (min uth). Også jeg oppsøker og setter pris på det gjenkjennelige, i litteraturen såvel som i livet. Det fullstendige fremmede ville forblitt nettopp det, fullstendig fremmed. Likeså ville det ikke vært noen egentlig innlevelse uten det fremmede og ukjente. Bare å være i likskapen har mer til felles med sammensvergelsen. Begge deler trengs, gjenkjenneligheten og det ukjente/fremmede for at empatien skal være tilstede.

For all del, det går an å lese På Sporet av den Tapte Tid uten noe som helst utbytte og det går an å lese en dårlig skolestil eller en slett roman og få noen gode idéer, men i begge tilfeller er det på tross av stoffet. I første tilfellet er det leserens feil, sannsynligvis! -gitt at ikke Marcel Proust er hinsides overvurdert, i så fall er det leserens byrde å begrunne hvorfor han suger utover å fastslå at han suger, og at han suger fordi han suger, fordi han suger - i det andre tilfellet er det leserens og universets uransakelige veier sin fortjeneste.

Jeg er ellers enig i at utvikling er positivt, at historier i seg selv stimulerer fantasien og at alle må begynne et sted. Faktisk ser jeg på litteratur som en vesentlig del av selvutviklingsprosjektet, noe jeg mistenker at mange høyt respekterte forfattere ikke alltid gjør.

Jeg snakker ikke om "stor litteratur" som i at "dette er opplest, vedtatt og hugget i stein som viktig og bra, og hvis du ikke leser dette er du en udannet analfabet". Den type tilstivnet elitisme og kvalmt snobberi tiltaler meg ikke. Poenget er at litteratur må diskuteres og da er kvalitetsbegrepet uunnværlig. Ord og tegn betyr noe. Romaner, dikt, noveller und zu weiter, uttrykker noe. En forfatter har en intensjon for å skape et verk, akkurat som en kunstner, regissør og til og med en komponist har det. En leser har også en intensjon med å lese en bok. Det som er interessant er hvor disse intensjonene møtes og hvor fruktbart det er.

Why am I here? I am here because you are here ... and let me quote to you young officers this phrase: " No two minds ever come together without, thereby, creating a third, invisible, intangible force which may be likened to a third mind". Who is the third that walks beside you?
William S. Burroughs

Dette er et subjektivt område, men det er ikke et meningsløst område som det ville vært hvis all litteratur til syvende og sist var likeverdig. Hvis den litteraturen som fortalte deg det du allerede vet var like god som den litteraturen som genuint får deg til å lure på hva det egentlig er som foregår, så ville vi egentlig ikke trengt litteratur i det hele tatt, det sier seg selv, siden de likevel ikke er til å skille fra hverandre. Det ville vært en fallitterklæring overfor litteraturen som sådan.

Hvis det virkelig stemmer at skjønnlitteratur har den virkningen som det hevdes i artikkelen taler vel det nettopp for en større kvalitetsbevissthet? Hvis den gjør oss til bedre mennesker forutsetter vel det bedre bøker? Det er vanskelig å se for seg at en konvensjonell, forutsigbar fortelling full av selvfølgeligheter, billig moralisering, klisjéer og flate karakterer innfrir forventningene om å bli smartere og mer empatisk. Den nødvendige perspektivforskyvningen som trengs oppstår vel bare i møte med det ukjente og fremmede, men presentert på en så utførlig og dyptgripende måte at det blir noe vi lærer oss å kjenne bedre, eller omvendt at det velkjente presenteres for oss i gjennomgripende, ukjente og nye former på en vel så utførlig måte?

Når det er sagt kan det diskuteres hvor oppbyggelig mye av den kanoniserte litteraturen, hvis vi skal ta den på alvor, er, med tanke på hvor mye av den befatter seg med håpløshet. Min personlige mening er at det er helt avgjørende å konfrontere livets vanskelige sider i litteraturen, men enkelte gjør det muligens til et uheldig endepunkt ...

Denne angrer jeg å ha kasta bort tid på, ikke særlig mye til historie, avskyr det påtatt illiterate i språket som et virkemiddel i fremstillinga av historien og syns Bessy bare var ei jente som lot kjeften stå altfor mye åpen. Hva er interessant med denne fortellinga? Har hørt det meste før og dessuten fortalt bedre. Ikke noe sjakktrekk akkurat, å gi ut ei bok full av feilstavinger med overlegg... Syns det hele har manglet en rød tråd, ei bunnlinje, men eneste jeg har klart å trekke ut av det hele handler om å karre seg ett hakk opp på rangstigen for Bessy, derav toer istedet for én på terningen. Forfatteren avsluttet, er det jeg belønner. Endelig ferdig med herket.

Rett og slett lavmål, omtrent midt i boka og føler jeg må avslutte for å se om forfatteren klarer det hun hadde tenkt. Jeg kjeder meg og går lei av den "bablete" stemmen til Bessy. Liker ikke den og ikke jenta, kan liksom ikke se at hun har noe å fortelle, hvor er det forb... innholdet? Hva er tråden i det hele?

Dette med det påtatt uskolerte i språket er et dårlig grep jeg ikke syns er troverdig i det hele tatt. Hvis det skal illudere irsk dialekt blir det for dumt og lurer på hva forfatter og oversetter har tenkt på... Det er faktisk BARE irriterende! Gleder meg til jeg blir ferdig!

Brennmanet

Fra det grønnsvarte dypet
som solskinnet fisker i med snører av langt lys
klatrer manetenes vannkupler:
Levende stjernekonstellasjoner
i en våt og ukjent fabelverden,
pulsarer fra krabbetåker i havet,
lydløse vingeslag, søvn
på gyngende meier.
Og uten ord. Uten sorg. Bare
stoff i bevegelse, kometer
med et slep av livsfarlig havfruehår.

Forfatter: Kolbein Falkeid
Utgitt: Fra samlingen «De andre», Cappelen 1984.

Tiden er gratis,
Du kan ikke eie den,
men du kan benytte den.
Du kan ikke holde den,
men du kan bruke den.
Når du har mistet den,
kan du aldri få den tilbake...

ukjent

Hånden

Tjuesyv bein,
trettifem muskler,
omtrent to tusen nerveceller
i hver av våre fem fingertupper.
Det holder i lange baner
til å skrive Mein Kampf
eller Ole Brumm.

Forfatter: Wislawa Szymborska
Utgitt: Fra samlingen «Livet er den eneste måten», dikt 2002 – 2012. Gjendiktet av Christian Kjelstrup. Tiden Norsk forlag 2013.

Er du ung jente som forelsker deg i en eldre mann, er du et offer, men jeg klarer ikke se forskjellen på disse to tilstandene, på å være et offer og være forelsket, mener jeg. Begge deler er å bli fratatt friheten, å høre til andre enn seg selv. Jeg visste det allikevel. Jeg ba om kandiserte løgner, løgner om hvor du var og hvem du var med, jeg har kanskje gitt dem selv også, den naiviteten virket imidlertid ikke truende, en type naivitet med sterkt feste i bevisstheten, en slags Schrödingers tilstand, halvt levende, halvt død, det var slik jeg så på oss da, med rot i en virkelig uvirkelighet - hva lider man av når man er lykkelig ulykkelig?

Slik beskriver en av romanens to hovedpersoner, den unge jenta, forholdet hun er i. Tretten år gammel treffer hun en trettien år gammel mann som hun blir sammen med. I romanen følger vi dem gjennom en periode på fem år, til sommeren hun fyller atten og moren hennes baker bløtkake fra bunnen av og vennene hennes steller i stand fest, vennene som ikke forstår henne, hvorfor er hun sammen med han? Og av og til forstår ikke han heller, er det ingen unge gutter på hennes egen alder hun kan være sammen med, han spør henne, men hun svarer indignert, hva skal hun med dem; for det er ham hun vil ha.

Eller vil hun egentlig det? Forholdet er vanskelig, de må lenge holde det skjult, senere bare skjult for noen, men fortsatt er det ikke fritt, folk stiller spørsmål og de stiller spørsmål selv; om sin egen rolle og om den andre. Naturligvis, alderforskjellen mellom dem og at hun er så ung gjør at det faller seg slik, men jeg vil påpeke: Er det ikke slik som dette i mange forhold generelt? Man er sammen med noen, man elsker dem, vil være sammen med dem, men likevel er det vanskelig; man krangler, stiller seg selv spørsmålet om det er riktig eller ikke; man forelsker seg og skyver vekk alt det som er negativt med den andre og forholdet, vil ikke innrømme den andres feil, skyver bort deler av seg selv fordi alt annet blir sekundært, underlagt den andre, når man er forelsket. Man er nettopp lykkelig ulykkelig.

Det er du som følger meg hjem om nettene, det er du som bor i sengetøyet mitt, det er du som sitter i vinduskarmen, det er du som varmer meg, det er du som gjør meg kald, det er du som regner over meg, det er du som beskytter meg fra det samme regnet [...]

Å være forelsket er som å være avhengig av et narkotisk stoff, de vil begge ha den andre, må, men vet at det ikke er særlig lurt; for dem fordi hun er så ung, han så gammel, og i romanen følger vi forholdet deres fra begges synsvinkler, hvor reflekterte de er. De er ikke blinde, unnskylder seg ikke, er sarkastiske, av og til nesten ondsinnede, men likevel klarer de ikke å holde seg fra hverandre. Flere ganger virker det som om de gjør forsøk på å avslutte det hele; begge to prøver på det, men de kommer alltid tilbake til hverandre. Det er som om de leker katt-og-mus når han endelig kommer hjem til Bergen fra et arbeidsopphold i Roma og de har savnet hverandre, for så at hun plutselig bestemmer seg for å dra til besteforeldrenes gård på Østlandet, som om det egentlig ikke skjer plutselig, men er noe noe hun har kalkulert, helt fra han dro. Som om de spiller et spill med hverandre. De tøyer grensene, den makten de har over hverandre, og også dét er vel noe allment i kjærlighetsforhold, her bare forsterket i det ulovlige i aldersforskjellen deres. Lund Fjæren klarer rett og slett å si noe allment om kjærligheten ved å fortelle en historie om ett spesielt par.

Samtidig er det sårt. Hovedpersonene kan gjøre seg harde utenpå, men sårbarheten er likevel der. De vet ikke alt selv, men jeg ser det. Ting som de ikke sier direkte (romanen er skrevet i jeg-form), klarer Lund Fjæren likevel å få fram. Det er veldig mye mellom linjene. For jeg som leser, på den måten. I romanen: for alle menneskene utenom de to:

De vet ikke hva jeg har gjort, de vet ikke hva jeg lever av, hva jeg lever i, hva eller kanskje hvem jeg lever med, det forblir mellom linjene skrevet på postkortet fra denne byen, denne byen som er min, ingen livshistorie skal skrives her, ingen barn skal vekkes i denne byen. Her skal vi leve i hjertebank, mellom hvert syvende fjell som bringer lyden videre (som et postkort).

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

Å lese Egenmäktigt förfarande er nesten som å lese et klassisk gresk drama, du vet hva som kommer til å skje og alt skjer rett fram, uten staffasje. Helt enkelt: Boka handler om filosofen Ester Nilsson som blir kär i kunstneren Hugo Rask. Det er en ulykkelig forelskelse, og svært irrasjonell, som forelskelser jo som oftest er. I tillegg blir Ester Nilsson backet opp av et "väninnekör". I greske tragedier står koret på kanten av scenen og blander seg ikke inn i fortellingen, men kommenterer det som skjer. Det gjør også venninnekoret i Egenmäktigt förfarande, som Ester lytter til. Venninnene hennes er ikke individer, kun et kor av stemmer som synger/sier det samme. Håpet hennes stiger, og håpet hennes falmer, etter hva de sier: Väninnekören var flitigt i arbete. Den tolkade, tröstade, lindrade, förmanade och pekade ut nya färdriktningar. Hon måste bli fri, sa den och hon sa efter: Jag måste bli fri från den här idioten.

Det er en strippet og, vil jeg si, simpel bok. Den handler rett og slett om en forelskelse, mer om dèt enn om kjærlighet, som undertittelen "-en roman om kärlek" vil ha den til å være om. Simpel fordi så mye av det som beskrives er selvfølgeligheter. Jeg kjenner meg igjen i mye, men mye er så selvsagt at det å beskrive det får det til å fremstå som banalt, som unødvendig å skrive om. Det er som om de tingene man opplever som forelsket og som betyr så mye når man er midt oppi det, mister sin viktighet i de ordene Lena Andersson bruker til å beskrive dem. Det er beskrivende, men feil. Det er som alle de gangene jeg opplever noe som er veldig stort for meg, noe som gir voldsomme følelser, og så, akkurat i det jeg starter å fortelle om det, mister det sin glans. Det jeg sier er korrekt, men hvordan jeg opplevde det var så sterkt, mye større enn det jeg klarer å utsi med dagligdagse ord. For å ta et enkelt eksempel: Jeg kan fortelle om hvordan det var å hoppe i strikk, men jeg forteller jo ikke virkelig hvordan det er å hoppe i strikk.

Rettere sagt: Boka er som et tørt referat av en forelskelse. Det blir ofte slik når en bok spesifikt skal handle om det, eller spesifikt om kjærligheten. Jeg kan komme på flere eksempler, f.eks. Alain de Bottons Essays in Love. Også den beskriver et forholds begynnelse til dets slutt, og det som hender etterpå, når det overfladisk sett er over. Også den er tørr og utelukker resten av livet, som er og rommer så mye mer enn bare èn relasjon. Jeg synes det er kunstig å beskrive èn relasjon, uten å ta med andre relasjoner, andre ting som er viktig for et menneske. Ja, vi leser og hører stadigvekk at kjærligheten er det største av alt, men én person er sjeldent noens alt. Vi hører strofer som 'kan ikke leve uten deg' og 'takk for alt', men come on, det er bare tull. Folk flest lever ikke med bare én relasjon. Folk flest er ikke Romeo og Julie; hvis den andre dør, fortsetter vi å leve. Fordi vi har flere relasjoner. Folk flest, uansett hvor forelska de blir, bygger ikke livet sitt rundt én annen. Derfor synes jeg ofte at romaner som handler utelukkende om et par, hvor nesten alle andre mennesker og relasjoner stenges ute, virker kunstige, hermetiske.

I tillegg gjør det ikke saken noe bedre at hovedpersonen Ester er filosof og skribent, med en evne til å tenke klart til tross, til å stille forholdet i et filosofisk lys og analysere det utifra det. Hun har apparatet til å beskrive relasjoner og livet bedre enn mange andre. Også det blir for mye, for hvor er det allmenngyldige i dette? Det som er så kjent glipper i det det forsøkes beskrevet. Lena Andersson har mislyktes i å svare på oppgaven som hun selv har gitt sin protagonist: [...] uppdraget hon gett sig själv att dechiffrera verkligheten og hitta språkets mest sannfärdiga åskådliggörande av den. En dag skulle hon förstå hur allt hängde ihop. Tills vidare kom den i bitar og fragmenter.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence.

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here.

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Opprinnelig skrevet på http://kathleen-bean.blogspot.com