Bokelskere.no

Sitter her og under meg. Kikker litt på bøkene mine og tenker på hva jeg har sett under leting etter bøker. Stilartene gjennom tidene har vært nokså samkjørte hht forlagene.

Og jeg ser at det kan bli litt vanskelig å se hva som er sitater eller ikke. Min feil! Skrev nemlig teksten opprinnelig på bloggen min, og da jeg kopierte den over hit glemte jeg at kursiv ble borte.

Det jeg mente var bare at det er forskjell på å være tjue år nå og tjue år for tjue år siden. Å være tjue år for tjue år siden innebar ikke at man satt bøyd over iPhonen og sosiale medier hele tiden, f.eks.

Hehe, jeg forsto det måtte være noe, du er vanligvis så årvåken... På Goodreads leser jeg at serien får overraskende bra kritikker, med det mener jeg den kanskje noe yngre skare som ikke forventer å finne såpass til historier blant gamle bøker, blir positivt overrasket. Referansen som sitter et sted langt inne sier de er underholdende, og jeg har lenge syns bøkene er usedvanlig tiltalende, gamle, loslitte med ujevne sideblad og vakre, håndmalte forsider. Moren min har hatt to av dem liggende på et hjørne av en bokhylle på et nedprioritert rom, så da jeg spurte "Var det ikke fler?" ba hun meg lete i kjelleren, hun mente de skulle være tre, men jeg mener fire, fordi de sto framme i en hylle engang i min barndom.

Så neste steg blir å endevende pappeskebiblioteket etter seriestarten... Da går jeg i gang. Gwen Bristow var gjort på noen timer i sola på terrassen, så bare jeg kommer i gang...?

Hmm, slår meg at det må være noe av et standarduttrykk fra meg: "...bare jeg kommer i gang..." Hvorfor bruker man omtrent halve livet på å lete etter ting som føles viktig akkurat der og da, tru?

Akkurat nå ønsker jeg veldig å finne nøkkelboka, for de har brått og akutt havnet øverst på "ønsker å lese blant de gamle bøkene"-lista.

Følger du lenken min, finner du nøyaktig samme artikkel... Den sjette boka er ufullstendig og publisert to år etter hans død. Jeg skal ikke kjøpe noen fler, den siste (første) boka finnes hjemme hos min mor... Slukt av det hemmelige pappeskebiblioteket...!

Disse bøkene er forholdsvis tykke, så de har sikkert hatt et par grunner til å lage 12 av dem... De som utkom i 1936 (som disse jeg har lånt av morsan) inkluderer ikke den femte boka, av den naturlige grunn at den ikke var utgitt ennå, men det gjør kanskje 12-bindsserien (og kanskje også den sjette)?

Neste prosjekt blant eldre bøker er Herries-bøkene av Hugh Walpole. Eksemplarene jeg har tilgjengelig er tre "paperbacks" som er snaut 80 år gamle! Slike sider man kuttet fra hverandre selv... Én eneste bokelsker følger den ene, mens det er litt mer å finne ut på engelske nettsider. De tre jeg har er Judith, Walter og Judith og Vanessa. Imidlertid ser det ut til at det finnes seks bøker i serien, de engelske titlene er
- Rogue Herries 1930
- Judith Paris 1931 (den første jeg har)
- The Fortress 1932 (den andre jeg har)
- Vanessa 1933 (den tredje jeg har)
- "The Bright Pavilions" 1940
- Katherine Christian 1943

Jeg mener bestemt det skal være en til ett eller annet sted i min mors dype gjemmer...

Ettersom disse ikke har ISBN tenker jeg at det kan være noen som har lest dem evt sett dem på noe bibliotek en gang i tida, er det noen som vet mer? Er de alle utgitt på norsk? Katherine Christian ble utgitt posthumt. Alternativet er selvfølgelig å handle engelske reproduksjoner...

Denne mannen var heller produktiv, mange ganger ble det utgitt to nye titler i året. Han har altså skrevet 36 romaner, 5 novellesamlinger, 3 skuespill og 3 memoirer. Har noen lest noe annet av ham?

Forsåvidt enig. Stikkprøven kan være hvor som helst. Er bøkene gode nok for (gjen)lesing, begynner man naturligvis på begynnelsen!! Indridason, der begynte jeg med nr 2, og tok fortløpende derfra, nr 1 fikk jeg ikke tak i før lenge etterpå... Går helt fint. Har ikke holdt meg helt oppdatert med han, for jeg har prøvd å samle dem innbundne, men de koster jo flesk, jo! Noen ganger finner jeg en jeg mangler på salg, eller jeg kjøper brukt.

Sant nok, å få etterforskeren litt og litt innpå seg etterhvert som historiene utspiller seg er jo litt av poenget med dagens seriekrimkonsept, syns jeg. Joona Linna virket sympatisk og har vel litt til felles med Erlendur i Indridasons bøker ved å virke jordnær og en anelse gammeldags... Min kjære mor mener jeg må gi Ruth Rendell en ny sjanse også, for eneste bok jeg har lest av henne var En fryd for øyet, en høyst ubehagelig bok der man "var med" inni forbryterens hode. Ikke noe så subtilt som når man "er med" de syke forbryterne til Val McDermid, men han var en ekkel, ful personlighet... Usj! Litt samme følelsen fikk jeg med henne fra videoopptakene mens hun var hos behandling hos hypnotisøren ti år før denne historien, samt at det gikk utrolig sakte fremover (eller var det bare jeg som tenkte slik, fordi jeg vanligvis leser raskere enn en oppleser på lydbok??). Du har kanskje rett i at det oppleves annerledes i papirform, for jada, det var ting jeg satte pris på der også... Takk for svar!

Ferdig med Nye slekter av Gwen Bristow, og har oppdaget at den er en del av en trilogi. Handlingen slutter i 1919. Den gikk fint å lese som frittstående fortelling, men på tross av enkelheten (og tidsepoken) liker jeg fortellerstilen hennes, så jeg får vel lete opp de andre etterhvert. Har alt lest flere av Bristow, ettersom det var noen i samlingen etter oldemor.

Men akkurat nå føler jeg for å ta fatt på en fengende "slukebok" fra nyere tider!

ok... kanskje jeg skal gi Kepler en ny sjanse... Prøvde Hypnotisøren som lydbok, men meg og lydbøker... hehe. Var vel halvveis da jeg glemte å høre etter på samme sporet tre ganger på rad, så jeg ga den opp. Bra jeg kjørte, ellers hadde jeg sovnet! Hvilken syns du er best, så langt?

;)

Vet ikke om du har lest Hans Jæger av samme forfatter. Anbefales. Får dypere forståelse av 1800-tallet sosialt, politisk mm

Blir med på håndsopprekninga der, men jeg tror faktisk det forsvinner av seg selv. For eksempel: Satt og kjørte og hørte Lene Marlins Unforgivable Sinner. Ok, den var med som filmmusikk, kom jeg på, hvilket år var nå det? 1997, mente tankene mine. Hva het filmen? Schpaaa, svarte bakhuet. Hmmm... Det var også et uttrykk som var "grisekult" en gang i tida, og borte ble det, gitt!! "Det var jo bare såååå schpaaa, ass!!" Jaja, det var den døgnflua.

Interessant...

Forøvrig er jeg fan av Finn-Erik Vinjes spalter (jada, vet han har pensjonert seg sånn stort sett) og syns det er interessant hvordan han, som er såpass gammeldags og korrekt, uten videre godtar at ungdom spesielt leker med språk og uttrykk slik at de blir mote en stund, noen få blir hengende ved og etter en stund blir de til og med tatt opp av Språkrådet som godkjenner uttrykket for ordlista... Mens resten ganske enkelt går i glemmeboka.

Hvor "det gledes" kommer fra har andre bedre tanker om enn meg, for min kunnskap om dette spesifikke uttrykket fikk jeg faktisk her i denne tråden... Men der ligger altså min fremtidsspådom. La oss legge merke til at ut fra undersøkelsene deres ser det ikke ut til at noen seriøse skrivere av noe slag har tatt det i bruk.

Takk, gretemor, jeg orker nesten aldri google noen ting, hvis jeg lurer på noe, går jeg rett på wikipedia, fins det ikke der, gidder jeg sjelden bruke tid på det... :P

Haha, der velger jeg å fylle inn at den sosiolekt du har vokst opp med, den bør du holde på om du fortsatt har den når du har blitt ung voksen... Og alltid siden... Sier du Os-lo istedet for Oschlo skal man da jøssenavn bare gjøre det! Det var ikke ofte min oldemor brukte regla, så jeg kan ikke påstå jeg husker fortsettelsen din, men at setningen var en del av ei regle, ja det stemmer! Nei, det handlet ikke om å være fisefin, men dannelsen var en annen da oldemor var ung, så det å se uflidd ut (= lat og udugelig i Groruddalen) var bortimot en utilgivelighet... Det var vel heller snakk om at "de fine" var et slags ideal. Eller burde ha vært det...! Mye kan sies om tidligere tider, men det beskrives nok bedre av de som har opplevd den enn drodle-gjenfortellingene mine... Vil tro oldemor kanskje sparket litt mye bak til de som forsøkte å være fine uten å klare det, når jeg tenker tilbake.

Den som leser mye lærer å uttrykke seg bedre og tar i bruke språket vårt. For språket vårt er levende så lenge vi bruker det. :)

Ingenting er mer dyrbar enn lasten bilen bringer. :)