Bokelskere.no

Det er så utrolig mye bra man kan lese i lyset fra parafinlamper på hytta. Kanskje man skulle anskaffe Juritzens Påskekrim 2012 (17 noveller) og Påskequiz (800 spørsmål). Burde være høytlesnings-underholdning for hele familien.

Krim jeg ikke vil anbefale om man er på fjellet og er redd for snøskred og snøstorm, er Nesbøs Panserhjerte og Theorins Nattefokk. Da heller la latterbrølene komme med Knut Nærums Døde menn går på ski.

For meg er det noe britisk over påskekrim. Det skyldes sikkert NRKs TV-serier. Derfor vil jeg selv kose meg med Reginald Hill eller Minette Walters. Britisk krim på sitt beste, etter min mening.

En diskusjon om en enkelt bok hører vel strengt tatt hjemme i diskusjonstråden under boka. En diskusjon om de 4 ôlands-bøkene under ett er jeg gjerne med på, når jeg har lest alle 4. Foreløpig har jeg lest de 3 første. Den tredje, Blodleie, er ikke min favoritt. Litt blodfattig på en måte. Uff, den var flau.

Hele forfatterskapet eller snakker vi om en enkelt bok?

Jeg må innrømme at gårsdagens episode var vesentlig bedre enn de to foregående. Morsom og med en troverdig framstilling av den unge, virile Jonas. Likevel blir det noe stilistisk over serien, som om hvert kameraopptak er et tablå hentet fra Nasjonalteaterets hovedscene. Og selv om jeg underholdes, mener jeg fortsatt at TV-serien er en vulgarisering av det geniale nettverket av historier som flettes sammen i bøkene.

Du tolker Jon Fosse ut i fra hans status, og i et anti-elitistisk "likhetssamfunn" reagerer du på impuls tror jeg heller enn i gjennomtenkthet. Kulturkonsumenter er vi alle som en riktignok, og Conan Doyle kom med et advarselstegn: Min karakter er ikke det spor åndelig, like lite som forbryterne. At Fosse sier rett ut - noe som i gjennomtenkthet - burde være opplagt, avstedkommer store reaksjoner ala Jante: Tror han at han er noe? Kanskje opplagt det også når det kommer til stykket. Diskusjonen som du bejaer under her, pga temperament, gjør at jeg svarer deg. Et åndsprodukt trenger ingen merkelapp for konsumentenes del, men kulturNorge trenger en litteraturforvaltning som forstår at krim ikke har den verdimessige status den synes å ha i disse dager. Salgstall og underholdningsaspekt (pageturning) kan i lengden drepe fremtidig høyverdig litteratur. Jeg sier ikke at så vil skje; men i Norge har vi tross alt et politisk system som KAN gi forfattere som ikke hopper inn i underholdningssirkuset arbeidsforhold. Skal salgstall styre utgivelsespolitikken synes du Wolfcat?

Hva er "åndelig verdi" eller "Høyverdig"? Noe som er uten substans, mener du, og hvis du er ute etter substans, som betyr en gjenstand med en indre kjerne, da er du kanskje vel fysisk opptatt? En åndelig verdi er heldigvis et gammelt uttrykk, det er kanskje like gammelt som mennesket selv. Henrik Ibsen var opptatt av de åndelige verdier, jeg vil si at til tross for vår tids sekularisering er mennesket opptatt av de åndelige verdier. En noe bombastisk holdning du viser her Svein Olav. Ute på tur? Bakstreversk. Borgerlig. Hvor er din substans? At du er en stolt avkristnet moderne mann? Du mener at at alle kan benytte argumenter om åndelig verdi i en diskusjon. Saken er at alle gjør ikke det, og der du angriper som hardest, viser du oss noe: Den som benytter begrepene risikerer å blir harselert med, og sett på som gale, som er neste skritt. Hva er livet verdt uten åndelighet? spør nå jeg. Dog lever vi i samme verden ... At man blir kalt for kultursnobb, hører jo bare til.

Jeg skal ikke si deg imot, Rune, fordi du som alltid har en evne til å betrakte en problemstilling fra flere sider. Jeg vil bare si at jeg oppfatter meg selv som svært lite hårsår. Jeg bejaer en debatt om hva som kjennetegner god litteratur. Og jeg vil være den første til å være enig i at det finnes usannsynlig mye dårlig krim. På en måte er det helt greit. Representanter for krimsjangeren tåler det. Mitt eneste poeng (og her biter jeg meg selv i tungen, da jeg ikke kan begripe hvorfor jeg har brukt så mange ord på å si akkurat det) er at jeg misliker båstenking og kategorisering.

For øvrig viser jeg til min ordflom lenger ned i tråden, siden du ikke svarer meg direkte, men legger ditt argument under hovedinnlegget. :)

En "bokelskere" debatt som inneholder ordet "krim" har noe hårsårt og forsvarende ved seg; alltid må liksom Jan Fongen komme til for å forsvare de krimlesende; hør nå her; sier han så beroligende han kan; det kan være god litteratur å lese krim. Selv om denne gangen så bommer Jan Fongen der han går mot de såkalte "kulturpersonlighetene" i Norge som ødelegger. Fongen skriver i grepet "god litteratur" eller ei, men Fosses anliggende er jo slettes ikke "god" eller "dårlig", men noe annet - nemlig åndelighet.

Jan Fosse påpeker et problem i "det norske likhetssamfunnet", og la oss stoppe der: Hva innebærer "det norske likhetssamfunnet"? Det er mer enn et politisk mål, det kan også sees som en historisk beskrivelse av en vei vi (det norske folk) gikk fra det elitistiske Norge med embetstanden som den ledende klasse, gjennom 1814 og 1905 til et samfunn der DNA sto som en garantist for sosialdemokratiet. Alt dette kan favnes i "det norske likhetssamfunnet", der det til slutt blir så viktig at Folket leser, ergo er det ikke viktig lenger hva det leser. Og dermed trenger man heller ikke påminnelser som setter "krim" som Folket leser, med en merkelapp i hylla som "dårlig", som åndsnobber påpeker som en slags irriterende vane nærmest, og får Fongen til å reagere, på vegne av vanvittig mange andre ...

Fosse sier at han ikke er "mot" krim. Ikke "mot" pornografi. Ikke "mot" underholdning, men at han er ute etter en presisering, en distinksjon! Han utfordrer nettopp denne automatikken i forsvaret som Fongen (med fler) demonstrerer. Og lesere av krim har vel gjort de samme erfaringer som Helene Fæste: Hva husker jeg etter å lest en krim? (til og med en god krim) Atter andre her forsøkt å påpeke at Fosses etterlysning har vært litteraturens åndelige sider, noe Fongen har kvittert elegant med å vise til Dostojevskij som krimforfatter - der har du nemlig åndelighet - og som Tao påpeker krim satt inn den store tematikken "det ondes problem". Men det er jo synd å si at Dostojevskijs roman aldri har satt noen norm for hvordan krimmen har utviklet seg.

En annen klassiker sir Arthur Conan Doyle hatet faktisk sin egen oppfinnelse Sherlock Holmes, og ville ha vært en Jan Fosse supporter. Hans "En studie i rødt" gir vel det mest glimrende bevis på hvorfor han hatet Sherlock: Jeg husker jeg lo høyt da Sherlock forklarer dr Watson hvorfor han gir såvel den vitenskapelige opptatthet uti astronomien som religiøse grublerier en god dag, nettopp fordi han i krimløsningenes navn ikke kan være opptatt av denslags. Med "En studie i rødt" har dermed sir Arthur Conan Doyle gitt sin egen ambivalens et glimrende utgangspunkt, satt på spissen, et eksempel som viser krimmens åndsfattigdom, ja for ånd er i Sherlock Holmes verden fullstendig unyttig! Kanskje har vi også svaret her på hvorfor vi (folket) leser så mye krim?

Og på samme måte som nyere krim kritiseres for manglende samfunnskritikk, kan man hevde det samme om (nesten) alle andre sangre. Vi har Nygårdshaugs tordentale mot nyere norsk litteratur friskt i minne.

På samme måte som litteratur generelt i de siste tiår har utviklet seg til å bli mer introvert, har kriminallitteraturen gått samme vei. Mellommenneskelige relasjoner er viktigere enn samfunnsforståelse og politikk. Og det sjelelige mørke speiles i enkelte krimbøker til og med i naturen i beste Duun/Garborg-stil, Jeg tenker da særlig på Theorin og Indridason. Og det finnes unntak, som alltid. GW Perssons bøker går til frontalangrep mot styrende makters moral i Sverige i etterkrigstiden.

Krim følger trender ellers i litteraturen. Det finnes gode og dårlige krimbøker, som det finnes god og dårlig litteratur. Så lenge en bok forteller en god historie på et godt og fargerikt språk, velsignet fri for floskler og med en nerve og drivkraft bak språket som fenger og gir oss en god litterær opplevelse, så frydes litteraten i meg. Uansett hvilken sjanger det er.

Et betimelig og velfundert innlegg! Selvsagt skal vi tillate alle former for kulturdebatt. Og i en slik debatt bør ikke noe tema være utelatt. Om krim bør verdsettes på lik linje med annen skjønnlitteratur har også vært debattert en rekke ganger.

På 70-tallet arrangerte jeg selv en debatt der Kjartan Fløgstad og Jon Michelet diskuterte hvilken sjanger som lettest kunne sette lys på skjevheter i samfunnet, den fantastiske realismen eller kriminallitteraturen. Konklusjoner var vanskelig å trekke, men det var åpenbart at krim i denne debatten av mange ble sett på som hensiktsmessig som sosialrealistisk sjanger. Kriminallitteraturen har jo som utgangspunkt skyggesider ved samfunnet.

Jeg ser ingen stor verdi i en debatt der man kategoriserer og ekskluderer en hel sjanger fra det som kan kalles god litteratur. Vi trenger en kulturdebatt der mangfoldet ikke begrenses, men der det åpnes for nye synspunkter og der flere sjangere tas med i det gode selskap. Mer konstruktivt ville det etter min mening være om man diskuterte hva som kjennetegner høyverdig litteratur, på tvers av sjangerbegrepet.

Tusen takk, Toril, det var hyggelig sagt.

Jeg regner med at Nygårdshaug regner sine egne 10 kriminalromaner innenfor det han betegner som "noen veldig få, gode unntak". :)

Med jevne mellomrom uttaler såkalte kulturpersonligheter seg om kriminallitteraturen, dette stebarnet som til stadighet står utenfor og banker på den ugjennomtrengelige middelalderporten til vår nasjonale kulturborg.

Etter min mening faller disse uttalelsene på sin egen urimelighet. For hva er god litteratur? Jeg har skrevet om dette tidligere, men det skader ikke å gjenta det. God litteratur kjennetegnes etter min mening ved et intelligent utviklet plot, der handlinger og hendelser er godt motiverte og ved et godt utviklet språk, der det brukes uvante metaforer og gode formuleringer som får oss til å se ting på en ny måte.

Mange vil også påstå at et kriterium for god litteratur er at den berører oss, og at den handler om samfunnsmessig viktige ting. Andre vil si at troverdige skildringer av skikkelser og situasjoner er viktig, og at interaksjon mellom mennesker må være slik at vi kjenner oss igjen, lærer av dette og kanskje til og med blir bedre mennesker.

Atter andre vil si at god litteratur er litteratur som underholder oss.

Alle disse kriteriene er uavhengig av sjanger.

Hva med Dostojevskijs skildring av Raskolnikovs forbrytelse. Er dette krim? Det er i hvert fall høyverdig litteratur.

Fosses uttalelse tilfører ikke noe positivt til kulturdebatten i Norge. Tvert imot skaper han en unødvendig distanse mellom "litteraturfolket" og den jevne lesende nordmann.

Din siste senting setter det hele i riktig perspektiv, Vibeke. Så får vi se hvordan det hele utvikler seg.

Godt at det ikke bare er jeg som er skuffet. Jeg skal imidlertid berømme Øystein Røger for godt spill. Han utstråler den varmen og kjærligheten overfor sønnen som Kjærstad beskriver i bøkene. Kim Haugen er også god som kapitalist-karikatur. Selvsagt må jeg se videre. Det kan jo bil bedre etter hvert!

Du har nok helt rett i det med kjemi og gjensidig forståelse mellom leser og forfatter. Det er jo derfor vi opplever bøker svært forskjellig.

For meg stikker Kjærstad seg ut fra mengden på grunn av hans grensesprengende tanker og filosoferinger, hans evne til å ta meg med på ubegripelige eventyr, hans språk og hans ærgjerrighet når det gjelder å få et glimt av det egentlige i tilværelsen. Jeg liker også at han tenker stort på nordmenns vegne, at han skyr janteloven som pesten og at han skaper litterære scenarier som er spennende og uvante.

Men for all del: Dette betyr ikke at hans bøker nødvendigvis er noe for deg.

Vet ikke helt hvor du bør begynne, men kanskje med Rand. Eller med Jeg er brødrene Walker.

Kort tid etter den relativt vellykkede TV-satsingen basert på Harstads Buzz Aldrin-roman, er NRK ute igjen med TV-serie basert på nyere norsk litteratur. Denne gangen er det Wergeland-trilogien til Kjærstad som har fått tildelt 6 TV-timer.

Min første tanke er hvordan i all verden det er mulig å lage en forsvarlig produksjon basert på Kjærstads litterære univers i løpet av 6 TV-episoder. Og etter å ha sett 2 episoder lurer jeg på om NRK kanskje skulle latt være å gjøre dette prosjektet.

Vi står igjen med å skrape i overflaten av Kjærstads bøker og å beskrive en ganske ordinær oppvekst i etterkrigsnorge. Men er det noe som ikke er ordinært, så er det Jonas Wergeland og trilogien som skildrer hans liv.

Kjærstad skriver om å tenke stort. Han skriver om å gjøre store ting. Han skriver med tydelig formål å tilnærme seg tilværelsen på en ny måte. Det er ikke mye storslagent ved TV-serien om Jonas Wergeland. I hvert fall ikke etter 2 episoder.

Hva synes dere?

Kan uheldigvis ikke som deg drysse ut selopplevde historier om San Michele, men tusen takk for din beretning: Herlig!!! Mitt anliggende er derimot mer ala en bibliotekar som vil anbefale boken "En osalig ande : Berättelsen om Axel Munthe" av Bengt Jangfeldt. I farten har jeg ikke undersøkt om den er på bokelskeres lister. (jeg har forresten så mange jeg ikke får registrert, og jeg er heller ikke noe flink med å registrere dem selv, så jeg benytter ikke anledningen til å klage min nød hehe). Selve personen Munthes livshistorie fikk ihvertfall meg til å lese boken - til tross for 672 sider - og i mitt eksemplar med knøttliten skrift - livlig illustrert dog!

Alt er mulig når man tenker stort, holgei. :)

Med å si at Rikka Gan er en glemt bok mener jeg at den har kommet i skyggen av mange samtidsforfatteres bøker. Det står lite om Jølsen i litteraturhistorien. Det er få skoler som setter opp hennes bøker på pensum. Selv hadde jeg ikke hørt om forfatteren før jeg var godt voksen, selv om jeg studerte litteratur i min ungdom. :)