Bokelskere.no

For nettsøk om Nobelprisvinnerne anbefales den norske wiki-siden og Nobelkomiteens egen liste. Det fine med disse sidene er at man kan klikke seg inn på hver enkelt forfatter og få masse tilleggsinfo om dem, inkludert hvilke bøker de har utgitt på originalspråket og på norsk.

Gratulerer. * Misunnelig *

Forventer fyldig referat. :)

Jelinek var ukjent for meg, men jeg hadde faktisk hørt om Fru Müller, da jeg jobber en del i Romania. Jeg må imidlertid innrømme at jeg ikke hadde lest noe av henne før nylig. Det fristet dessverre ikke til gjentagelse. Not my cup of tea. :)

Lykke til med tråden! Jeg vil bare tilføye til din kommentar at Nobelkomiteen sannsynligvis er den fremste amassadør for å gjøre utenlandske forfattere kjent i Skandinavia. Vi er svært introverte i vår litterære andedam. De fleste boksamlinger har en overvekt av skandinaviske forfattere. Tatt i betraktning at vi representerer en brøkdel av befolkningen i Europa, for ikke å snakke om i forhold til resten av kloden, er det en liten wake-up-call hver gang Svenska Adademien annonserer at vinneren er et navn vi aldri har hørt om.

Artig og klokt innlegg om Nobelkomiteens arbeid. Jeg vil bare korrigere en mulig misforståelse i siste paragraf. Din fremstilling kan oppfattes slik at det ble skandale da hele Nobelkomiteen sto i sin fineste skrud i Svenska Akademiens festsal og ropte opp mannens navn, og han rett og sett ikke var der. Sartre takket imidlertid pent nei for prisen - i forkant av overrekkelsen - og beklaget at det å motta en pris av det muligens mest etablerte litterære forum i Europa ville være en hemsko for ham i hans videre arbeid. Sartre var pinlig opptatt av å bli oppfattet som fullstendig fristilt i forhold til det etablerte. Ikke underlig at dette skjedde midt i radikalismens og frigjøringens 10-år i Europa.

Jeg vil slå et slag for den spanske forfatteren Cela's debutroman Pascual Duartes familie, som jeg ser kun finnes i 4 boksamlinger på norsk (og 2 på spansk) her inne. Jeg leste boka da jeg studerte spansk på begynnelsen av 80-tallet og ble fascinert av den direkte og brutale realismen iblandet en eksistensialistisk lengsel etter å forstå årsakene til tilværelsens ubarmhjertighet. Boka fikk stor betydning for litteraturstrømningene i etterkrigstiden, så den har også en viss litteraturhistorisk betydning. Men først og fremst er den glitrende skrevet.

Fortelleren sitter i fengsel og skriver om sine feiltrinn. Romanen er en direkte inspirasjon til min egen bok Aldebaran. Og med sine snaut 150 sider er den absolutt overkommelig. Anbefales på det sterkeste!

Du har noen gode betraktninger, Rose-Marie. Hvorfor ikke starte selv den diskusjonstråden du etterlyser ... :)

Ja, absolutt. De henger på en måte sammen, men kan leses helt hver for seg. :)

Ikledd smoking og med et glass champagne i hånden, vil jeg gjøre et slag for Nobel-komiteens og først men ikke sist bemerke deres usedvanlig VANSKELIGE arbeide, rent foruten det faktum at de alle som deltagere betraktet er født i Sverige. I en atmosfære av et uendelig kor av forslag arbeider de: Er det ikke på tide at den og den skal få prisen snart? Utålmodige stemmer er dette fremført i all verdens presser! med politiske motiver ja, og andre mer finlitterære utgangspunkt ...

Selv må jeg med skam innrømme at jeg har lest over halvparten av Nobelprisvinnerne, og at jeg nok har en ensidig smak i følge enkelte innlegg her på Bokelskere. Men må jeg få gjøre oppmerksom på herr Harry Martinson og hans sci-fi dikt "Aniara (1956) - selv om Martinson måtte svelge Svenske Akademiets underlige beslutning '74 og la ham DELE prisen (med Eyvind Johnson)!!! La meg også få påpeke at en rekke av Nobelprisvinnerne har vært humorister; som John Steinbeck, Isaac Bashevis Singer og at selv om Heinrich Böll, som dristet seg til å skrive om den urkjedelige virkeligheten etter 2-dre verdenskrig i Tyskland (av alle steder), som han vel måtte vente at leserne kunne sovne av, så gjorde han dette på en humørspredd måte som i blant annet "Som en klovn ser det". Sci-fi folket skal vel heller ikke glemme den magiske realismen synes jeg med Marques ...

Nei, mens jeg tar av meg smokingen og feier bort gammel girlander og annet glitrende ubestemmelig materiale, kan jeg ikke annet enn å minne om at foreløpig er fortsatt prisvinneren Jean Paul Sartre den eneste som har lagd skandale i forbindelse med prisutdelingen, ved å ikke komme ...

Bokelskere er nok midt i blinken for deg Geir! Etter din maratonoppvisning i intens lesning kan du vise verden noen lister og sammenhenger som er imponerende! Morsomt. Og takk forresten; det drypper på klokkern.

Nobelprisvinneren Marques er det vanskelig å komme utenom. Han spiller også en viktig rolle politisk og kulturelt i det colombianske samfunnet. I tillegg til de obligatoriske Hundre års ensomhet og Kjærlighet i koleraens tid (som jeg ser er foreslått tidligere), kan jeg anbefale Beretningen om et varslet mord og Ingen skriver til obersten.

Andre jeg vil anbefale, er de peruvianske forfatterne Jose Maria Arguedas (blant annet hans glimrende bok De dype floder) og Carlos Castaneda (Reisen til Ixtlan), den kubanske Alejo Carpentier (Riket av denne verden), den chilenske José Donoso (for eksempel Den søndagen), den meksikanske Carlos Fuentes (prøv Hvor luften er klarest) og hvis du liker dikt, ta en titt på den peruvianske poeten Cesar Vallejo.

Følger deg når det gjelder Hanne Ørstavik. (Skrekk) Men Solstad er ikke med som fyrbøter i mitt Helvete. Danielle Steele har jeg aldri lest noe av, men det høres pinefullt ut. Søtter ellers herr Nagel nedenfor.

Jeg har stor interesse for Hamsuns diktning og synes dette er et godt initiativ. Imidlertid har jeg for tiden ikke mulighet til å være med i en slik boksirkel.

Dersom du legger ut dine tanker om de enkelte bøkene som kommentarer her inne (under hver enkelt bok), er jeg sikker på at du får mange synspunkter og at det vil skapes en god litteraturdebatt, som alle bokelskere kan delta i. Det er allerede i gang flere diskusjoner om Hamsuns diktning generelt og om enkeltverkene hans.

Lykke til med de 27 bindene. Det er en stor oppgave du har påtatt deg. :)

Den store Gatsby finnes i FF-serien til Gyldendal i pocket, for tida på salg hos Tanum til 85 kroner tror jeg det var. Den lå i bunkevis på disken. :)

Ditt innlegg er et godt eksempel på hvordan "hva man liker" er styrt av hvilke bøker man leser og hvordan man selv oppfatter en fortelling. Dette er svært subjektivt og jeg kan forstå et utsagn som jeg har ikke sansen for bøker som er skrevet i jeg-form. (Du kan også kalle det en førstepersonsfortelling, hvis du vil.) Andre vil si motsatt, at en jeg-fortelling bringer leseren nærmere fortellerstemmen og skaper en bedre intimitet i leseropplevelsen.

Uansett er valg av første eller tredje persons fortellingsform (noen velger til og med andre person (du-fortelling) eller første person flertall (vi-fortelling - for eksempel Vi, de druknede av Carsten Jensen), helt og holdent forfatterens privilegium. Valget kan være styrt av mange ting. En jeg-person kan som regel ikke være allvitende. (Det finnes unntak. For eksempel er jeg-personen en allvitende personifisering av Døden i romanen Boktyven.) Likevel altså: Om man vil ha en allvitende fortellerstemme i en roman, vil som regel forfatteren velge tredje person, fordi han eller hun da kan flytte fortellerstemmen friere rundt i det litterære terrenget forfatteren tegner.

Selv har jeg stor glede av bøker der fortellerstemmen skifter. Dette gir god variasjon i språket og gir oss lesere en utfordring når det gjelder å endre vårt forhold til fortellingen. Orhan Pamuk er en mester i dette. Selv har jeg skrevet en roman der jeg bevisst skiller mellom ulike fortellerplan ved å veksle mellom tredje og førsteperson.

Når det gjelder hva du liker eller ikke liker, vil jeg anbefale deg å lese flere og (med fare for å tråkke midt uti den såkalte salaten) kanskje mer "seriøse" forfattere enn fru Meyer. Det at du føler at det å lese Twilight-serien er som å lese dagboken til en fjortis kan være fordi målgruppa til disse bøkene først og fremst er tenåringsjenter.

Det kan hende du bør ta en titt på Tom Kristensens krimromaner. Ellers har jo også Jo Nesbø korrupsjon i politietaten som gjennomgangstema i flere av sine bøker. Dette berøres også i Roy Jacobsens Marions slør. Det spennende med disse bøkene er at de henter miljø fra norsk samtid.

Jøssers, så god du er til å finne fram gamle ting. Det var moro. :)

Vel, som mange vet, er det riktige svaret 42. :)

Det var nå jeg gjerne skulle ha funnet tilbake til en tråd jeg startet for sånn omtrent 9 måneder siden. En diskusjon om samme tema. Her kom det fram mange interessante synspunkter det er vanskelig å rekonstruere.

Mitt poeng i diskusjonen den gangen var at det som i all annen kunst, finnes objektive vurderingskriterier for skjønnlitteratur. Disse kriteriene må leve i tett samkvem med synsingen som de fleste av oss driver med, meninger om bøker som bygger på hva den enkelte liker. Litteratur er et fag, men samtidig (i motsetning til kvantefysikk og medisin) også allemannseie.

Noen liker samtidskunst. Noen vil kun ha bilder av impresjonister på veggene sine. Andre liker filmplakater. Slik er det også med bøker. Det klassiske utsagnet er for eksmpel: Den boka likte jeg ikke fordi hovedpersonen var en ufordragelig fyr. Vel. Kanskje nettopp fordi forfatteren greier å skape avsky hos leseren, vil andre si at romanen er en genistrek (for å bruke en metafor fra billedkunsten).

Som sagt, mye av dette er smattet på før. Jeg skulle ønske jeg kunne finne tilbake til diskusjonen jeg var med å starte for lenge siden. Tror den het noe sånt som "Hva kjennetegner god litteratur".

Tilsuttes! Jeg har også hatt stor glede av "Svart bok" og hans Istanbul-bok ikke minst (hans memoarbok som kom ut 2006)! (ved siden av de romanene Fongen nevner) Koplet til en reise til denne bemerkelsesverdige byen, gir "Istanbul" med sine svart-hvitt bilder og Pamuks åpenhjertige beskrivelser en vil jeg si uunnværlig Istanbul-stemning. "Hüzün" heter den.

Noen foreslår kjønnet som en forklaring på at leseren liker Pamuk eller ikke; og det vil jeg ikke helt slå bort som direkte tøys (selv om det er fristende). Selvsagt tror jeg en interesse for kulturkonflikten øst/vest er en god oppvarming. Men Pamuk blir aldri noen Kundera som åpnet opp for en europeisk øst/vest forståelse - som et eksempel. Kundera hadde denne lødige formen (ved siden av en intellektuell analytisk stil som vel ligner Pamuks) som er umulig for en tyrker sannsynligvis (eller kanskje). Vil vi få en tyrker som like gjerne som Kundera skildrer kvinneliv, og forholdet mann/kvinne? Og om han gjerne ønsket det, er spørsmålet om han kan? Pamuk har uansett ikke denne agendaen i sitt forfatterskap, foreløpig.

For dette til tross så er Pamuk ennå svært ung (bare 58 år faktisk), og har kanskje mye som gjenstår? Jeg vil ihvertfall følge hans forfatterskap med stor interesse, og ikke minst hygge meg med en gjenlesing eller to! Dessuten så er jo kjønnsproblematikken i en øst-vest akse enda ganske utilnærmelig, noe den slettes ikke var over den gamle "jernteppet" aksen ...