Bokelskere.no

Har ikke lest alle, men 4 eller 5. Røsten er også min favoritt. For det første fordi det er noe interessant ved karakterene. Forfatteren greier å tegne et nyansert og godt bilde, ikke bare av de levende personene som vandrer inn og ut av hotellet, men også av den døde julenissen. Det er det ikke ofte man ser i moderne krim. Hotellet som krimscene sender tankene over mot Agatha Christie på sitt beste. Det er også flott at vår kjære helt i denne boka kommer til et slags veiskille, etter at han mer eller mindre har stått i stampe gjennom 3 eller 4 bøker, noe som illustreres ved at han faktisk flytter inn på et kaldt hotellrom midt i jula. En slags katarsis midt i mordgåten. Boka er full av motiver, noe som gjør den spennende. Dessuten gjør forfatteren igjen dette lille mesterstykke å lage en parallellhistorie med mishandlingen av den lille gutten, som tematisk forsterker hovedfortellingen. En absolutt gjennomført og bra krimroman.

Leste den på norsk og har en mistanke om at det var litt av problemet for meg. Glatt og greit skolestilnorsk samt for mange unødvendige forklaringer av amerikanske fenomener ødela for meg. Mer kuriøst; etter 50 sider begynte jeg å irritere meg over kjønnsforvirring i stemmen i hodet og måtte sjekke. Hadde aldri trodd jeg var i stand til å være sikker på at forfatter og oversetter har forskjellig kjønn.

Ikke lett å plassere denne nei. Men Niemi skriver knakende godt og utviser det samme engasjementet overfor sin landsdel som han gjorde i Populærmusikk fra Vittula. Vil for øvrig anbefale lydboka. Den understreker de nyansene i språket som etter hvert blir et motiv i seg selv. Og som faktisk kan være vanskelig å fange opp når man leser selv.

Da kan det sikkert være spennende å lese Roy Jacobsens utmerkede roman Grenser, som knytter sammen ulike menneskeskjebner som lever på imaginære og geografiske grenselinjer, og der mye av handlingen er hentet fra samme scene som Grossmans bok.

For øvrig synes jeg det er artig å enda en gang henge meg på bokelskeres mest oppsøkte og lengst levende diskusjonstråd og informere om at jeg for tiden befinner meg i Pajala i et helt annet grenseland, mellom gamle og nye fordommer, vold, moralisme og dobbeltmoral i Niemis utmerkede krimroman om mannen som døde som en laks.

Vil bare anbefale til alle som fascineres av denne boka å få med seg Ole Robert Sundes tekst om den i Vinduet nr 3 - 2010.

Jeg anbefaler å flytte den opp på prioriteringslista. Det som ingen av kommentarene her har fått godt nok fram, er at den er et fortellerteknisk mesterverk. Vekslingen i tid og perspektiv er utrolig dyktig gjort, og skaper nettopp et sug etter å lese videre, slik Karin Jensen nevner. Jeg er enig i at enkelte passasjer blir dryge og nesten kvalmende i all sin detaljrikdom på navn og elendighet. Men helheten som skapes er en slegge av en fortelling. Og grepet med ministerens datter gir boka en menneskelig nærhet som rører hjertet. GOD BOK!

Men etter T kommer da U. Lenge siden denne tråden var aktuell, men skal det være så skal det være - fullstendig!

Uganda: På 70-tallet (tror jeg) kom det en norsk oversettelse av en bok skrevet av den ugandiske biskopen Festo Kivengere. "I love Idi Amin" heter den på engelsk, og den handler om forfølgelse og terror, men først og fremst handler den om Guds kjærlighet, menneskers forsoning og tilgivelse. Anbefales!

Den private, selvreflekterende synsvinkelen preger tidens litteratur. I denne lille boka får denne vinkelen slippe til også i en fagbok. Jeg liker resultatet veldig godt. Nær, varm og ydmyk forteller han om sitt liv og sin forskning, om hvordan hans egen historie alltid vil være der og prege hans opplevelse av verden, også i hans forskningsarbeid.

Godt poeng. :)

Hyggelig at du fant fram denne gamle tråden. :)

Enig i at denne metaromanen ikke er Jacobsens beste. Det er imidlertid viktig å lese boka i lys av tidsånden på begynnelsen av 90-åra da "rettroende" 70- og 80-tallsforfattere la ned sine politiske sverd og begynte å skrive om hverdagslige og introverte ting. Slik sett kan hele boka sees på som en god satire over samtidens litteratur, ja over en hel generasjons oppgjør med seg selv og sine idealer.

Jeg synes også at forfatteren lykkes i å lage et troverdig spenn mellom den fiktive og den "virkelige" romanens verden. Boka var fornøyelig lesning, til tider på høyde med både Loe og Askildsen, men jeg er enig i at både Seierherrene, Grenser, Frost, Hoggerne og Vidunderbarn har større dybde og et rikere språk. Dessuten har jeg problemer med fortellinger der ikke alle alle parallellhistoriene knyttes opp til et hele. Her ble det rett og sett for mange løse tråder som til slutt bare ble hengende å slenge. Men gud som den mannen kan skrive!

Jeg overraskes stadig over Jacobsens mangfoldige forfatterskap. Hans evne til å skildre miljøer han umulig kan ha direkte kjennskap til vitner om usedvanlig grundig research. Og språket hans skuffer aldri. En av våre aller beste nålevende forfattere. Uten tvil.

Det blir vanskelig for meg å fortsette denne diskusjonen, da jeg ikke har det samme sammenlikningsgrunnlaget som deg, Ingalill. Jeg opplever bare generelt en sprikende kontrast mellom det å skildre sitt eget liv og det å bevisst bruke mysteriene i den fiktive fortelling som utgangspunkt for historien. Begge forfattere forsøker sikkert å finne fram til den egentlige meningen i tilværelsen (gjør vi ikke alle det?), men på to så fullstendig avvikende måter.

Å lese seg gjennom de viktigste bøkene i litteraturhistorien kan være et omfattende prosjekt. Det finnes neppe noen universell oppskrift som leder deg fram til et litterært bakgrunnsteppe uten hull.

Selv har jeg hatt stor glede av å lese de største av våre hjemlige forfattere: Hamsun, Falkberget, Ibsen, Kielland, Mykle, Duun, Vesaas. Og siden du liker Anna Karenina kan det være verdt å oppholde seg noen måneder i Russland sammen med Dostojevskij, Tolstoj og Turgenev. Av tyskerne bør kanskje Mann og Hesse besøkes, selv om de kan være tungt fordøyelige. Erich Maria Remarque er også et must. I Sverige finnes det minst like mange som bør leses som i Norge (Lagerløv, Lagerqvist, Strindberg, Enquist, Tunström ...) Og slik kan man bevege seg fra land til land ...

Ellers er nobelprisvinnerne og deres mest kjente bøker et godt utgangspunkt. Tenk på verdenslitteraturen som en åpen skattkiste. Det er bare å forsyne seg. Samtidig er det viktig å vite at man aldri vil nå bunnen av kista.

Jeg vil gjerne kommentere ditt siste avsnitt, Evert. Kjærstad og Knausgård stiller for meg svært langt fra hverandre både når det gjelder litterært uttrykk og innhold. Selvskriveri ligger ikke særlig godt for Kjærstad. Hans forfatterskap er mer fokusert rundt den oppdiktede fortelling, nærmest en dyrking av fiksjonen og strukturen i det narrative. Ofte lar han, nesten på en surrealistisk måte, ulike fortellinger flette seg inn hverandre (blant annet inspirert av 1001 natt).

Altså, der Knausgård er sannhetssøkende gjennom å skildre sitt eget liv, søker Kjærstad det egentlige i tilværelsen gjennom fiksjonen. Dessuten: Der Knausgård bruker sammenlikninger og et relativt ordrikt språk, bruker Kjærstad en enklere språkform, ofte med korte setninger, eller bruddstykker av setninger. Det kan være et godt stykke til neste punktum, men ofte brukes annen tegnsetting for å skape flyt i språket. Kjærstad søker etter språk som sprenger grenser. Han skaper egne ord og uttrykk og tester ut nye måter å bruke språket på, mens Knausgård har lagt seg tett opptil et mer tradisjonelt formspråk.

Jeg opplever Kjærstads og Knausgårds forfatterskap som to like ulike litterære univers som om man skulle sammenlikne Hamsun og Ibsen. Nå må det igjen sies at min referanseramme når det gjelder Kjærstads bøker er betydelig mer omfattende enn Knausgårds (der jeg altså kun har lest én bok fra perm til perm i tillegg til enkelte utdrag av andre bøker).

Kjærstad kunne aldri ha plassert seg selv, som menneske og forfatter, i sentrum av begivenhetene i sine fortellinger. Jeg opplever det faktisk slik at der Knausgård ser innover på sine egne opplevelser av det å elske, onanere, få barn osv., er Kjærstad gjennom sine bøker opptatt av å se utover. Der Knausgård lukker oss lesere inne i sin lille verden, er Kjærstad grensesprengende.

Noen saksopplysninger:

Iflg. hamselv er Knausgård ikke opptatt av pengene, men han har kjøpt seg et nytt hus.

Iflg. bladet "Elle" har han nå gitt sitt siste intervju og vil trekke seg fullstendig tilbake fra offentligheten.

Så det er ikke sikkert han er så glad for oppmerksomheten likevel.