Bokelskere.no

Ikke lett å plassere denne nei. Men Niemi skriver knakende godt og utviser det samme engasjementet overfor sin landsdel som han gjorde i Populærmusikk fra Vittula. Vil for øvrig anbefale lydboka. Den understreker de nyansene i språket som etter hvert blir et motiv i seg selv. Og som faktisk kan være vanskelig å fange opp når man leser selv.

Da kan det sikkert være spennende å lese Roy Jacobsens utmerkede roman Grenser, som knytter sammen ulike menneskeskjebner som lever på imaginære og geografiske grenselinjer, og der mye av handlingen er hentet fra samme scene som Grossmans bok.

For øvrig synes jeg det er artig å enda en gang henge meg på bokelskeres mest oppsøkte og lengst levende diskusjonstråd og informere om at jeg for tiden befinner meg i Pajala i et helt annet grenseland, mellom gamle og nye fordommer, vold, moralisme og dobbeltmoral i Niemis utmerkede krimroman om mannen som døde som en laks.

Vil bare anbefale til alle som fascineres av denne boka å få med seg Ole Robert Sundes tekst om den i Vinduet nr 3 - 2010.

Jeg anbefaler å flytte den opp på prioriteringslista. Det som ingen av kommentarene her har fått godt nok fram, er at den er et fortellerteknisk mesterverk. Vekslingen i tid og perspektiv er utrolig dyktig gjort, og skaper nettopp et sug etter å lese videre, slik Karin Jensen nevner. Jeg er enig i at enkelte passasjer blir dryge og nesten kvalmende i all sin detaljrikdom på navn og elendighet. Men helheten som skapes er en slegge av en fortelling. Og grepet med ministerens datter gir boka en menneskelig nærhet som rører hjertet. GOD BOK!

Men etter T kommer da U. Lenge siden denne tråden var aktuell, men skal det være så skal det være - fullstendig!

Uganda: På 70-tallet (tror jeg) kom det en norsk oversettelse av en bok skrevet av den ugandiske biskopen Festo Kivengere. "I love Idi Amin" heter den på engelsk, og den handler om forfølgelse og terror, men først og fremst handler den om Guds kjærlighet, menneskers forsoning og tilgivelse. Anbefales!

Den private, selvreflekterende synsvinkelen preger tidens litteratur. I denne lille boka får denne vinkelen slippe til også i en fagbok. Jeg liker resultatet veldig godt. Nær, varm og ydmyk forteller han om sitt liv og sin forskning, om hvordan hans egen historie alltid vil være der og prege hans opplevelse av verden, også i hans forskningsarbeid.

Godt poeng. :)

Hyggelig at du fant fram denne gamle tråden. :)

Enig i at denne metaromanen ikke er Jacobsens beste. Det er imidlertid viktig å lese boka i lys av tidsånden på begynnelsen av 90-åra da "rettroende" 70- og 80-tallsforfattere la ned sine politiske sverd og begynte å skrive om hverdagslige og introverte ting. Slik sett kan hele boka sees på som en god satire over samtidens litteratur, ja over en hel generasjons oppgjør med seg selv og sine idealer.

Jeg synes også at forfatteren lykkes i å lage et troverdig spenn mellom den fiktive og den "virkelige" romanens verden. Boka var fornøyelig lesning, til tider på høyde med både Loe og Askildsen, men jeg er enig i at både Seierherrene, Grenser, Frost, Hoggerne og Vidunderbarn har større dybde og et rikere språk. Dessuten har jeg problemer med fortellinger der ikke alle alle parallellhistoriene knyttes opp til et hele. Her ble det rett og sett for mange løse tråder som til slutt bare ble hengende å slenge. Men gud som den mannen kan skrive!

Jeg overraskes stadig over Jacobsens mangfoldige forfatterskap. Hans evne til å skildre miljøer han umulig kan ha direkte kjennskap til vitner om usedvanlig grundig research. Og språket hans skuffer aldri. En av våre aller beste nålevende forfattere. Uten tvil.

Det blir vanskelig for meg å fortsette denne diskusjonen, da jeg ikke har det samme sammenlikningsgrunnlaget som deg, Ingalill. Jeg opplever bare generelt en sprikende kontrast mellom det å skildre sitt eget liv og det å bevisst bruke mysteriene i den fiktive fortelling som utgangspunkt for historien. Begge forfattere forsøker sikkert å finne fram til den egentlige meningen i tilværelsen (gjør vi ikke alle det?), men på to så fullstendig avvikende måter.

Å lese seg gjennom de viktigste bøkene i litteraturhistorien kan være et omfattende prosjekt. Det finnes neppe noen universell oppskrift som leder deg fram til et litterært bakgrunnsteppe uten hull.

Selv har jeg hatt stor glede av å lese de største av våre hjemlige forfattere: Hamsun, Falkberget, Ibsen, Kielland, Mykle, Duun, Vesaas. Og siden du liker Anna Karenina kan det være verdt å oppholde seg noen måneder i Russland sammen med Dostojevskij, Tolstoj og Turgenev. Av tyskerne bør kanskje Mann og Hesse besøkes, selv om de kan være tungt fordøyelige. Erich Maria Remarque er også et must. I Sverige finnes det minst like mange som bør leses som i Norge (Lagerløv, Lagerqvist, Strindberg, Enquist, Tunström ...) Og slik kan man bevege seg fra land til land ...

Ellers er nobelprisvinnerne og deres mest kjente bøker et godt utgangspunkt. Tenk på verdenslitteraturen som en åpen skattkiste. Det er bare å forsyne seg. Samtidig er det viktig å vite at man aldri vil nå bunnen av kista.

Jeg vil gjerne kommentere ditt siste avsnitt, Evert. Kjærstad og Knausgård stiller for meg svært langt fra hverandre både når det gjelder litterært uttrykk og innhold. Selvskriveri ligger ikke særlig godt for Kjærstad. Hans forfatterskap er mer fokusert rundt den oppdiktede fortelling, nærmest en dyrking av fiksjonen og strukturen i det narrative. Ofte lar han, nesten på en surrealistisk måte, ulike fortellinger flette seg inn hverandre (blant annet inspirert av 1001 natt).

Altså, der Knausgård er sannhetssøkende gjennom å skildre sitt eget liv, søker Kjærstad det egentlige i tilværelsen gjennom fiksjonen. Dessuten: Der Knausgård bruker sammenlikninger og et relativt ordrikt språk, bruker Kjærstad en enklere språkform, ofte med korte setninger, eller bruddstykker av setninger. Det kan være et godt stykke til neste punktum, men ofte brukes annen tegnsetting for å skape flyt i språket. Kjærstad søker etter språk som sprenger grenser. Han skaper egne ord og uttrykk og tester ut nye måter å bruke språket på, mens Knausgård har lagt seg tett opptil et mer tradisjonelt formspråk.

Jeg opplever Kjærstads og Knausgårds forfatterskap som to like ulike litterære univers som om man skulle sammenlikne Hamsun og Ibsen. Nå må det igjen sies at min referanseramme når det gjelder Kjærstads bøker er betydelig mer omfattende enn Knausgårds (der jeg altså kun har lest én bok fra perm til perm i tillegg til enkelte utdrag av andre bøker).

Kjærstad kunne aldri ha plassert seg selv, som menneske og forfatter, i sentrum av begivenhetene i sine fortellinger. Jeg opplever det faktisk slik at der Knausgård ser innover på sine egne opplevelser av det å elske, onanere, få barn osv., er Kjærstad gjennom sine bøker opptatt av å se utover. Der Knausgård lukker oss lesere inne i sin lille verden, er Kjærstad grensesprengende.

Noen saksopplysninger:

Iflg. hamselv er Knausgård ikke opptatt av pengene, men han har kjøpt seg et nytt hus.

Iflg. bladet "Elle" har han nå gitt sitt siste intervju og vil trekke seg fullstendig tilbake fra offentligheten.

Så det er ikke sikkert han er så glad for oppmerksomheten likevel.

Det er jo ofte slik at man plukker en bok ut av hylla og blar litt fram og tilbake, leser litt her og der, og gjør seg sine betraktninger. Noen ganger frister det å fortsette lesingen. Andre ganger setter man boka tilbake og tar tak i en annen i stedet. Uansett sitter man som leser igjen med et inntrykk basert på de bruddstykkene man har lest.

Dette er mitt forhold til Knausgård. Jeg har lest hele avsnitt av Min Kamp, bok 1 og 2, noen kapitler her og der og deler av hans tidligere bøker (hele Ute av verden). Jeg har også fulgt med i debatten rundt 6-binds-verket og gjort meg opp noen meninger basert på det folk jeg respekterer har sagt om bøkene.

Gir det meg rett til å si hva jeg mener, dersom jeg samtidig tar alle mulige forbehold og flagger tydelig at jeg ikke kan uttale meg med skråsikkerhet? Jeg synes det. (Og ta dette som en vennlig korreksjon, Evert Fossum: Jeg har aldri uttalt meg "uten blygsel og villig vekk", men tatt de nødvendige forbehold om at det jeg sier kan være det reneste vås, nettopp fordi mitt kildegrunnlag har vært mangelfullt.)

Et relevant spørsmål i denne sammenhengen blir også hvorvidt det er mulig å uttale seg om Min Kamp uten å ha lest alle 6 bøkene eller i hvert fall 3 av dem. Eller kanskje 4?. Hvem vet?

Det har nemlig lett for å bli slik at man i muntert lag diskuterer litteratur. Og dersom en eller annen kommer med skråsikre meninger om Min Kamp basert på bok 1, så kan kanskje personen ved siden av fnyse og si at han ikke har rett til å uttale seg før han har lest bok 2 og 3, for det har han nemlig gjort ("hikk").

Selv ønsker jeg å bruke min tid på bøker jeg har lyst til å lese, ikke på bøker folk sier at jeg bør lese fordi "alle" gjør det. Samtidig ønsker jeg å delta i den allerede magre litteraturdebatt i dette landet, som fokuserer mer på forfatteres liv og utseende enn på deres bøker. Så når det debatteres litteratur, har jeg lett for å bli engasjert. Uansett.

Gjør dette standpunktet at jeg ikke kan delta i Knausgård-debatten? Kanskje. Jeg burde sannsynligvis holdt kjeft fra første stund. Men da hadde vi jo ikke hatt noen debatt, eller hva? :)

(For øvrig lurer jeg på hva du mener om å sjekke ut min tese. Jeg kan ikke se at jeg har kommet med noen tese.)

Jeg gleder meg også til fortsettelsen. Boka er definitivt underholdende. Når jeg skal sette terningen kjenner jeg likevel at det er mye å utsette på boka. Jeg sitter med en følelse av at personene er konstruert for å passe i en formel. De lever ikke HELT. Jeg sitter og tenker for ofte at : ja, kanskje er noen sånn. Og alt for sjelden tenker jeg : ja, sånn er vi, sånn er jeg, sånn er livet. På pluss-siden tenker jeg imidlertid ofte: ja, slik var det på den tiden. Forrige boka jeg leste var "Jeg er Charlotte Simmonds" av Tom Wolfe. Den ga meg mye av samme følelsen, artig å lese, men konstruert og sjablonaktig.(Forunderlig forresten,at ingen av bøkene til Tom Wolfe har fått en eneste kommentar her hos bokelskerne.) Men for all del. All ære til Henrik H Langeland for det store bildet han tar på seg å skildre. Er jo et godt svar til kritikken om at norske forfattere bare skriver om de små tingene. Og Langeland er kanskje slett ikke lei seg for å minne leserne om Tom Wolfe.