Bokelskere.no

Mulig jeg var litt uklar. Jeg mente altså ikke at kvinner ikke liker samme litteratur som menn. Det har fremkommet i tråden her at mange kvinner faktisk foretrekker langt tøffere og mer brutal krim enn det jeg gjør.

Min betraktning var derfor en digresjon og gjaldt troverdigheten til den typiske krimhelt ala "crime noire", altså den tause, litt alkoholiserte og asosiale detektiv som roter rundt i samfunnets underverden, nærmest som terapi for å slippe å konfronteres med sitt eget grums. Jeg ser denne karakteren lettere for meg som en mann enn en kvinne. Selv om jeg sikkert igjen kan beskyldes for båstenkning.

Mitt inntrykk av den klassiske detektiv-kvinnen er at hun er klartenkt, smart, tøff, men har også et ganske ryddig privatliv, og dersom hun har problemer privat, så har hun noen hun snakker med det om. Hun behøver ikke å bruke sin detektivgjerning som terapi. Jeg har vanskelig for å se for meg den tause, mutte kvinnen som dukker opp fra kloakken med skurken i håndjern.

Ett unntak (og det er solid!) er Larssons skildring av Lisbeth Salander i Millennium-trilogien. Men hun blir likevel mer skildret som et offer enn en som rydder opp. Hun er mer hevngjerrig enn drevet av edle prinsipper om rettferdighet. For igjen er det en mannlig mesterdetektiv Blomquist som rydder opp og sørger for orden i kaoset.

Hvis du nyter ensomhetsfølelsen hos Indridason så vet du litt om hva jeg er ute etter. Og jeg vet at jeg er i overkant kategorisk når jeg ber om mannlige forfattere og mannlige detektiver, et maskulint miljø med tungsinn og mørke bakgater. Vel, men det er nå engang meg. Og nå har jeg fått masse tips. Tusen takk!

En liten digresjon: Jeg har en følelse av at kvinner ikke har så lett for å fokusere på vanskelige oppgaver (som for eksempel å redde verden fra ondskap) hvis de selv er tynget av personlige problemer, mens menn muligens har denne evnen. Jeg ser lettere for meg en mann enn en kvinne som nærmest på trass rydder opp i samfunnets kloakk mens han tier om grumset inne i seg.

Igjen kategoriserer jeg, men dere kloke kvinner her inne: Er jeg helt på jordet?

Hvorfor sette slike krav til seg selv? Med en tvangstanke om å lese 200 sider om dagen er det en stor fare for at du går lei og ender opp med å hate bøker.

Jeg har lest i 40 år. Sannsynligvis i overkant av 1,000 bøker har det blitt, eller et sted mellom 3 og 400,000 sider. I snitt omtrent 20, kanskje 25 sider om dagen. I lange perioder har jeg ikke lest noe som helst. Mye har jeg gått glipp av, men en god del har jeg fått med meg.

Litteratur er en gave. Og hver eneste setning på hver eneste side i hver eneste bok er formulert av noen som ønsket å fortelle deg noe. Derfor synes jeg vi skal ha såpass respekt for forfatterne at vi tar den tiden som trengs til å nyte denne unike gaven.

Det utgis over 5,000 bøker på norsk hvert år. 50,000 titler bare siden år 2001. Vi må bare innse at vi ikke rekker over alt sammen. Vi lever et antall år på jorda og får anledningen til å nyte en liten bit av det andre har skapt, enten det er musikk, billedkunst eller litteratur. Mitt råd til deg: Ta vare på hver enkelt lille opplevelse i stedet for å forsøke å gape over alt på en gang.

Vet ikke om han er nevnt, men Michael Connelly er en av mine favoritter. Foreløpig har han skrevet 17 bøker med hovedpersonen Harry Bosch, en karakter som har inspirert både Nesbø og Horst. Hvis du liker Kellerman og de norske jeg nevnte, er Connelly et must. I tillegg til de 17 bøkene om Harry Bosch, har han skrevet en rekke bøker der andre personer i Bosch-bøkene blir hovedpersoner, blant annet Blood Work, som i 2002 ble filmatisert med Clint Eastwood i hovedrollen. Totalt er det over 20 bøker å kose seg med. De fleste er oversatt til norsk.

Takk, Brit, for hyggelig "brev" og for at du gikk meg litt nærmere i sømmene. Nå er nok ikke boklista mi fullstendig oppdatert, men likevel. Du har sikkert rett. Og jeg er nok en sta gubbe som har tatt beslutninger på vaklende grunnlag. Mo Hayder er notert. Og jeg skal love å gi deg tilbakemelding. God helg til deg også!

Føler behov for å utdype litt. Det er ikke det brutale som fenger. Det er den ensomme manns kamp mot de mørke kreftene i samfunnet, samtidig som han sliter med tungsinn (Indridason), bekymringer og hypokondri (Horst), melankoli og uklar opprinnelse (Connelly), alkoholisme (Nesbø) eller andre mørke krefter i ham selv. Det er i dette kraftfeltet mellom privat og samfunnsmessig mørke at den kriminallitteraturen som jeg liker, fødes. Men det må likevel være lyspunkt. Handlingskraft, tålmodighet og intelligens må føre til at rettferdigheten likevel ruler. Da er jeg med! Skjønner?

Ja, Mære høres spennende ut. Flere har anbefalt ham. Takk, takk. :)

Jepp. Tar selvkritikk. Men sånn er det nå en gang. Gamle gubber er vonde å vende.

God krim bør absolutt være spennende. Utover dette vil du finne like mange meninger som det finnes bokelskere. Ingen fasit her, er jeg redd. Likevel lar jeg meg friste til å føye til at det bør være godt skrevet, dvs. med rytme i språket, uten for mange floskler, med uvante metaforer, gode personskildringer og et godt utviklet plot. Slik kravene er til god litteratur generelt. Jeg synes ikke vi skal stille andre krav til språket i krim enn til språket i annen litteratur.

Jeg har ikke lest noe av Val McDermid. Det jeg har lest om henne tidligere har ikke fristet meg til å ta fatt på bøkene hennes. Det er som sagt noe med meg og kvinne-krim ... :) Dessuten: Blir ikke dette mye vold for voldens skyld? Selv om jeg liker scenarier fra livets skyggeside, er jeg ikke begeistret for eksplisitt vold og tortur. Nesbøs seneste eskapader ble i overkant. Og Harlan Coben har også lett for å male voldsscener utover sidene. Hvis du tar utgangspunkt i Michael Connelly og Jørn Lier Horst så er du ganske tett opptil den typen krim jeg foretrekker. Vil du si at McDermid passer inn i det bildet?

De fleste seriøse og dyktige forfattere kan leses på ulike nivå. Jeg mener at Kjærstads seneste romaner kan leses som gode fortellinger uten nødvendig dybdeforståelse, men at det finnes flere lag som gjør lesingen enda mer interessant for dem som liker slike dybdedykk. Men som gode fortellinger mener jeg likevel bøkene holder mål og tilbyr lett tilgjengelig leserglede. Vi er alle ulike og oppfatter språk, tema, rytme og stil ulikt. Noen finner gjenklang i Kjærstad, andre i Alvteige. Noen hos begge og andre hos ingen av dem. :)

Leser og lærer ... :)

For meg er King representant for en litt annen genre. Han skriver spenningsbøker, men mer over mot det mystiske. Jeg vil kanskje kalle de bøkene jeg har lest av ham (Carrie, Christine, The Shining, The Green Mile) mer "fantasy fiction" eller horror/thriller enn krim. Men han er absolutt en av vår tids beste fortellere innen sin genre. Dessuten har han skrevet en utmerket bok om skrivekunst, On writing, for dem som ikke visste det. :)

Takker og bukker! :)

Takk igjen for gode tips! Hva er det med svenske par og krim?

Kjærstad har 1001 Natt som et av sine store fortellertekniske forbilder. Denne eventyrsamlingen er som mange vet en rekke fortellinger flettet inn i hverandre. Noen liker denne fortellerstilen, andre liker den ikke. Uansett. Det holdt fortelleren i 1001 Natt i live. Av og til har jeg inntrykk av at det er dette som også gir livskraft til Kjærstads forfatterskap, som gjør ham større enn mange andre norske samtidsforfattere. Jeg fascineres av at han skaper tankeflukt og bruker assosiasjoner bevisst for å lede meg inn på nye tanker, slik hodet vårt ofte fungerer. Tenk bare på alle de tankespinn som foregår rett før vi sovner. Om vi bare kunne gripe tak i dem!

Begrepet område blir i romanen brukt på mange måter. For meg blir det et sted i livet der vi ønsker å være, eller kanskje heller et sted vi befinner oss, der vi føler oss hjemme. Eller det vi ubevisst lengter etter, dersom vi er i et "område" der vi er utilpass. Det kan være i et forhold, i et yrke, i en livssituasjon som er langt unna det vi egentlig ønsker. Det kan være noe så trivielt som det Finn Kalvik på 70-tallet kalte "å finne seg sjæl". Hovedpersonen i boka finner tilbake til naturen, finner fred med seg selv, finner kjærligheten. Er det ikke dette vi alle søker? Er dette vårt "område"? Eller er det storbylivet, berømmelsen, kulturen, statusen? Eller kanskje vårt "område" er selve flukten (tankeflukten?). Hvorfor leser vi bøker?

"Område" kan også være der vi som nasjon (vi "normenn") befinner oss kulturelt, der det norske samfunnet eller den norske litteraturen er akkurat nå. Eller enda mer universelt: Hvor vi alle egentlig er, altså det vi av og til aner bakenfor virkeligheten, det Kjærstad ofte søker etter i sine bøker og forsøker å gi oss et glimt av: Det egentlige i tilværelsen. Eller for å si det med bokas kjerneuttrykk: Det er mer. For det er alltid mer, ikke sant?

Bøker skal ikke være et Marathon som det gjelder å komme gjennom så raskt som mulig. Husk å ta deg tid til å nyte hver side, hver setning, hvert ord. :)

Vi tenker jo veldig forskjellig, da. Det er nok hovedgrunnen til at alle har ulik smak når det gjelder forfattere og bøker. Jeg kjenner meg godt igjen i tankegodset til Roy Jacobsen, Jan Kjærstad, Per Petterson og Tore Renberg, uansett hvor ulike disse forfatterne er. For meg åpner de nye rom, særlig Kjærstad, og bøkene deres inneholder en god porsjon menneskekjærlighet.

Oppdaget faktisk en ulest bok av Deon Meyer i bokhylla. Yess. Da er neste flytur reddet!

Lite bevandret i australsk krim, dessverre. Forfatteren er notert.