Bokelskere.no

:)

Jeg forsøker bare å formidle mitt umiddelbare inntrykk, hva ordene i diktet forteller meg. Jeg må først si at dette er første gang jeg leser diktet og absolutt ikke har noe fasitsvar. Når jeg sier at man kan tolke det som man vil, er det fordi jeg forsøker å sette mine umiddelbare inntrykk i en sammenheng. Jeg gikk tilbake til tittelen på diktet og forsøkte å tenke meg hvorfor dikteren kaller dette et oppslag i en OBOS-blokk. Da må jeg legge de umiddelbare følelsene litt til side og se på hva dikteren kan ha ment med dette. OBOS-blokken gir jo assosiasjoner til det å være innestenkt i noe som er dødt, ikke sant? Om dette er akkurat det dikteren har tenkt når han skrev diktet, aner jeg ikke. Men dette er min oppfatning av det. Jeg er glad for at mine ord kanskje fikk deg til å se diktet på en ny måte.

Jeg synes MiaMaria sier mye fornuftig nedenfor. Det er ikke alltid meningen at vi skal forstå. Ofte gir dikt en stemning som vil bli ødelagt om man tolker det ihjel. Det er heller ikke sikkert et dikt skal bety det samme for alle.

Likevel forstår jeg din frustrasjon, Brit. For vi vil jo gjerne forstå det som virker ubegripelig på oss. Og jeg deler din rastløshet i forhold til å gripe det underliggende, det forfatteren kanskje ønsker å fortelle oss.

For meg er dette et dikt om liv og død. I første to strofer skildrer Johannesen fem måter å dø på. Så opplever jeg et brudd. Et men. For det er et jeg der inne. Og det er noen eller noe som hoster. Jeg opplever også de to fine stripene med blod som strømmer ut av kontakten som en motsetning til døden. Blod i denne sammenhengen oppfatter jeg som liv og håp, ikke som død.

Først og fremst gir dette diktet meg en følelse av klaustrofobi. Du kan ikke komme ut. Og hvis man er omgitt av død, så kan det gi assosiasjoner til en skrekkfilm der man er omgitt av død uten å slippe ut. Der selv toalettet hoster.

Så kan man begynne å tolke, dersom man vil. Hvorfor OBOS-blokk? Fordi det oppfattes av mange som en bomaskin, som noe dødt, en betongmasse, noe klaustrofobisk, noe som er det motsatte av livskraft?

Et oppslag er i seg selv et tegn på liv. Det er skrevet av et menneske. Altså er det noen der inne i den døde betongmassen. Noen som kanskje roper om hjelp? Med klaustrofobien i magen får jeg assosiasjoner til jordskjelvofre som graves ut av steinmassene. Jeg tenker også på ensomhet. Men jeg drar den kanskje for langt.

Virkemidlene Johannesen bruker er først og fremst gjentagelser, som et mantra, eller en suggererende sang. Jeg, jeg, jeg. Det understreker at det er et menneske inne i OBOS-blokken, noen som føler seg isolert, kanskje.

Jeg stusset også over at dikteren skriver at jeg-personen dør i hvert trappetrinn, hvert kjøkken osv. Det signaliserer at dette er noe som skjer overalt, at det ikke bare gjelder dette ene mennesket, men oss alle. At jeg-et blir menneskeheten kanskje?

Nei, den forfatteren er ukjent for meg. Takk for tips!

En interessant tråd Brit!

La oss si det sånn at jeg velger å tro på at skjønnlitteratur kan ha en funksjon utover det å underholde. Det er første forutsetning. Jeg er bibliotekar, jeg tror på skjønnlitteraturen, hvilket beskriver min leserholdning. Men forfatterens holdning spiller også inn: Hvis han sier at han ikke tror på skjønnlitteraturens funksjoner utover det å underholde; behøver vi å gi ham rett i det? Det er igjen en ting som påvirkes av min leserholdning. Forfatteren kan ha en viktig beskjed i boken sin, nettopp fordi han er som han er. Men hva om hans holdning også farger det han presterer så pass at skjønnlitteraturen ikke har noen annen funksjon enn underholdning? Selv med vår beste og ambisiøse leservilje? Det hender, og det hender alt oftere.

Henrik Ibsen. Som forfatter var han selvsagt overbevist om at hans litteratur ville og kunne ha noen funksjon utover det å underholde. Og holdningen hans betalte seg: Det kan faktisk tenkes at hans litteratur den dag i dag spiller en stor rolle når stykkene hans settes opp i resten av verden! For oss som bor i Norge vil han kanskje ikke spille en så stor rolle, tror vi, men hva om vi gikk inn i en terapeutisk analyse ala den de gjør på BI. Et lurt trekk av de på BI! (et godt eksempel Hilde!)

Hvem formidler om et stykke skjønnlitteratur kan (eller bør) leses inn i en faglig kontekst, og virkelig spiller en viktig funksjon? Ikke så mange. Det har sine tradisjoner i en nasjonal presentasjon; si meg noe om landets skjønnlitteratur og jeg skal si deg mye om folket som bor der. Hvor viktig skjønnlitteratur plutselig kan bli oppdager man veldig lett når et diktatur plutselig blir så fryktelig redd for sine forfattere, og helst vil ha dem bak lås og slå - eller med knekt skriverhånd. Det er min mening at nærlesning av skjønnlitteratur kan ha så mange arenaer som helst: Innen Helse- og omsorg, ikke minst. Skjønnlitterære tekster med ambisjoner, vel og merke.

Det var på ingen måte min mening å antyde at alle bør lese Knausgård, Mari. Dersom du søker i tidligere diskusjoner om Min kamp her inne vil du finne at jeg nettopp i "kampens" hete ikke ønsket å lese bøkene hans. Nettopp fordi "alle burde lese ham". Og da jeg spurte hvorfor jeg burde lese ham, syntes jeg ikke at jeg fikk noen tilfredstillende svar. Min setning over bør derfor oppfattes som ironi, og absolutt ikke bokstavelig slik den står.

Og selvsagt har vi ulik smak når det gjelder litteratur. Ellers ville vi ikke hatt noen diskusjoner her inne. :)

Hei gretemor! Tenkte først at jeg ikke skulle svare på kommentaren din, dessuten kom jo Ellen E. Maartol ilende til med et forsvar (takk for den Ellen!). Men det er noe med at jeg nå engang har tenkt at jeg skulle delta i bokelskernes meningsutvekslinger: dessuten er jeg engang medlem i Mental Helse. Jeg har også noen tanker om hvorfor det aktuelle skillet mellom selvbiografier/romaner som jeg ville lufte ...

Din reaksjon finner jeg merkelig gretemor. Kan det skyldes at du har gått vel langt i argumentasjonen din for å diskreditere "En dåre fri"? Vi vil ikke kunne reise noen som helst folkebevegelse her i bokelskere, annet enn når det kommer til stykket å forsvare "boken", som et generelt begrep. Men jeg forvarer altså som du skjønner årsaken til at Mental Helse vil benytte seg av "En dåre fri".

Litteratur kan virke veldig befriende for folk som har, eller har hatt en fase der de ville beskrive seg som syke. Om det er omgivelsene eller ens egen vurdering, som aksepterer sykdomsbetegnelsen.

Om du som leser ikke klarer å akseptere fortellerstilen til Grimsrud, er derimot din egen frie tolkning. Men du kommer aldri til å kunne skape presedens til å kunne si at Grimsrud må være en bløffmaker! Du kan rent personlig føle det sånn (av mange forskjellige årsaker), og jeg leser gjerne hva du har å si.

Men reaksjonen din ovenfor mitt innspill gir meg en følelse av at du gir din egen mening en alt for stor betydning. Det er riktignok en felle vi alle kan - og skal gå i. Men det betyr ikke at vi skal glemme at vi i iveren etter å fremføre våre leserstandpunkter, kan tråkke på andres rett til å fremføre meninger.

Drivende spenning. Virkelig en pageturner. Og innimellom glimter boka til med flotte skildringer.

Tross den munntørkende spenningen blir jeg likevel ikke helt med på bokas premisser. Karakterene blir for stereotypiske. Spenningstriksene litt ala Desmond Bagley. Mor-sønn-forholdet nesten litt kjosk-romantisk. Og selv om forfatteren forsøker å overbevise meg om at hovedpersonens mest naturlige reaksjon på arrogante menn fra legestanden er å banke dem opp, blir ikke dette helt troverdig for meg.

Men herregud, mannen kan skrive spenning helt inn til benmargen. Og som film ville dette sannsynligvis blitt en action-thriller av de helt store. Noen som vet om boka planlegges som manus for lerretet?

Og da var jeg nesten ferdig med Deon Meyers første bok på norsk, Død ved daggry. Drivende spenning. Virkelig en pageturner. Og innimellom glimter boka til med flotte skildringer.

Tross den munntørkende spenningen blir jeg likevel ikke helt med på bokas premisser. Karakterene blir for stereotypiske. Spenningstriksene litt ala Desmond Bagley. Mor-sønn-forholdet nesten litt kjosk-romantisk. Og selv om forfatteren forsøker å overbevise meg om at hovedpersonens mest naturlige reaksjon på arrogante menn fra legestanden er å banke dem opp, blir ikke dette helt troverdig for meg.

Men herregud, mannen kan skrive spenning helt inn til benmargen. Og som film ville dette sannsynligvis blitt en action-thriller av de helt store. Noen som vet om boka planlegges som manus for lerretet?

Ang. krim blir dette et godt stykke unna det jeg forsøker å skildre gjennom referansene ovenfor. Jeg oppfatter romanen mer som en action-thriller enn en krimbok.

Interessant diskusjon, dette. Jeg mener at det å lese hva andre tenker er noe helt annet enn å se på TV3. Jeg tror bestemt at det å lese andres tanker utvikler oss som mennesker. Ja, jeg er kategorisk i den forstand at jeg mener det har en sammenheng med vår empati. Men jeg ser ikke bort fra at det finnes en rekke unntak. Alstå: det kan sikkert finnes andre kilder til empati (gener, påvirkning av mennesker rundt oss, påvirkning gjennom andre medier etc), men jeg mener at min interesse for litteratur har vært med på å styrke min egen evne til å forstå andre mennesker.

Henger meg på deg, Kristian. Et lite mord i Lisboa fikk meg til å reise til Portugal og helt ut til Kap Roca. Flott bok!

Belinda Bauer du. Ukjent for meg. Takk for tips!

Å lese er viktig for å utvikle vår evne til å sette oss inn i hvordan andre mennesker tenker og føler, og hvorfor de handler som de gjør. Jeg tror lesing er grunnlaget for vår empati - en av de viktigste egenskapene vi har når det gjelder samhandling med andre. Jeg ønsker ikke å kategorisere, men jeg har opplevd at venner og kolleger som mangler evnen til å se verden fra andres ståsted, har liten erfaring med og/eller interesse for litteratur.

Deon Meyer leses for øyeblikket. Ikke helt inne i den enda, men han har fine beskrivelser. So far so good!

Mære er allerede notert som en forfatter jeg må se nærmere på. :)

Så enig, så enig. For øvrig var det nettopp mitt poeng at den "eneste" boka jeg virkelig likte av Fossum, var en bok utenfor krimgenren.

Selvsagt er det spennende å følge en forbrytersk hjerne, både i forhold til menneskelig forståelse og empati, men også for å få innsikt i hvordan menneskesinnet kan fungere og hva som evt. påvirker mennesker til å handle som de gjør. Dette sammen med realistiske skildringer av samfunnets skyggesider skaper som regel god krim.

Men altså, for at jeg skal kose meg med en krimbok, må etterforskeren være i sentrum. Av og til fokuserer psykologiske thrillere mer på forbryteren enn på den som er satt til å rydde opp. Det gjelder blant annet Fossum. Jeg klarer som regel å få godt grep om karakterskildringen av den som står bak ugjerningene, mens Sejer er og forblir litt i skyggen for meg. Jeg får ikke helt tak på ham. Dette gjelder både Den som elsker noe annet, men i enda større grad i Varsleren.

Takk for gode innspill, Norah. Selv kan jeg altså styre min begeistring for Fossum som krimforfatter. På den andre siden var De gales hus en flott leseropplevelse for meg. Jeg vet ikke hva det er med hennes krim, men jeg opplever de bøkene jeg har lest som i overkant forutsigbare og langdryge.

Psykologiske thrillere kan være utmerket lesning, men det er ingen ting som slår etterforskeren som systematisk arbeider seg ned i grumset og bruker sin teft og sitt intellekt for å løse gåten. For meg da. Dessuten liker jeg elementet av samfunnskritikk i krim. At det skal være tillatt å skrape litt i lakken på vårt velferdssamfunn samtidig som man serverer en god fortelling.

OK. Jeg er ikke den som er fordomsfull! :)

Takk for tips!

aHA!