Bokelskere.no

Litt britisk krim virket forlokkende, men relativt raskt begynte jeg å kjede meg over alt for mange intetsigende dialoger og et platt språk. Og så trodde jeg jo at jeg hadde løsningen! Men det hadde jeg jo slett ikke, det skjønte jeg da min mistenkte ble myrdet! Fra da av glemte jeg alt om språk og denslags, spenningen steg og avslørte etterhvert en intrikat og fiks historie! Men boken hadde vært tjent med at den var blitt kuttet kraftig, både i dialogene og historien om hovedpersonens far. Jeg endte likevel på en femmer på grunn av selve kriminalhistorien, og at boken ga meg en tur til England.

Stor takk til Lillevi som gjorde meg oppmerksom på denne boken! Det er en fryd å sitte her i fjellheimen og lese alle sitatene med beskrivelser av blomstene som vokste i Kristin Lavransdatters verden. Boken er også lærerik, med all sin kunnskap har Undset brukt middelalderens navn på blomstene, så nå vet jeg at når hun skrev om maigull, var det mjødurt hun skildret, og at linnea ble kalt nårislegress, - den kunne jo ikke kalles linnea på den tiden! Det er nettopp Sigrid Undsets nære og omyggelige skildringer av blomster og landskap som er med på å gjøre forfatterskapet hennes så stort!
I tillegg er denne boken en kortversjon av hele trilogien, skrevet av Tordis Ørjasæter i et sobert Undset-aktig språk, og det var veldig fint å på denne måten få en snartur inn i historien om hele livet til Kristin Lavransdatter.

Og etter nå å ha sett eksemplene på Henriksens og Egebergs oversettelser, foretrekker jeg definitivt Egebergs! En hel tidsånd og stemning forsvinner med Hernriksens forenkling!

Som en liten kuriositet kan jeg nevne at mitt eksemplar av Anna Karénin er en dansk oversettelse fra originalspråket, utført av W. Gerstenberg rundt 1900. Mitt eksemplar er tredje utgave, utgitt i 1901 på Lehmann & Stages forlag i København, - og der er det i hvert fall ingen forenkling av navnene! Jeg husker jeg slet da jeg leste den for ca. femti år siden, og jeg har absolutt ingen forutsetninger for å uttale meg om oversettelsen!

Det har vært en opplevelse å lese denne boken, - dette er stor og mangefasettert litteratur med godt språk! Allerede innledningskapitlet fanger oss med en poetisk-filosofisk skildring av livet til den vakre døgnfluen i det bunnløse tjernet, - et bilde og et sted som skal bli sentrale i boken. Og sentralt står også den nøyaktige kunnskapen som forfatteren viser om naturen generelt og om hvordan man kan leve og overleve der, - det er veldig imponerende! Her går tankene til Lars Mytting som også øser av lignende kunnskap om praktiske gjøremål i sine bøker.

Dette er én side ved denne boken, - historien om de to brødrene som skal lære å overleve i skogen på egenhånd sommeren 1914. En annen side er historien om hovedpersonen og fortelleren, Filip, - en ungdom på midten av 1980-tallet. Han er barnebarnet som får høre historien om livet i Nordmarka, og vi blir også kjent med ham som selvstendig person, - en person som har svært mange likhetstrekk med bokens forfatter. Han er jo utdannet og praktiserende billedkunstner, og vi får her blant annet en interessant innføring i hvordan tegneren i ham ser verden! Filip følger farfaren inn i døden, og den hverdagslige skildringen hans av denne tiden er gripende. Og over dette hvelver det store familiedramaet seg, - hvorfor snakker ikke de to brødrene sammen lenger, de to som hadde et rørende tett forhold i skogen og som siden har bodd ved siden av hverandre!? Terningkast seks og favorittbok!

Jeg leser også Fyrstene av Finntjern nå, og den er jo så fin! Og så har jeg Mordene på Fleat House liggende på vent, - jeg leser bare én bok av gangen.

Jeg har tidligere lest Britt Karin Larsens mange bøker fra Finnskogen med stor glede, og da jeg nylig var deltaker på en tur dit, fant jeg ut at det var på tide å lese hennes forgjengers, Åsta Holths, verk fra samme område. Og jeg ble definitivt ikke skuffet!
Åsta Holths tre bøker følger en skogfinsk slekt fra siste halvdel av 1600-tallet, og det viser seg at det er hennes egen slekt hun skriver om. Hun har derfor hatt stor kunnskap om kulturen og levesettet blant skogfinnene, og hun formidler dette på en detaljert og interessant, men også poetisk, måte. Uten at det blir tørt, følger vi arbeid og arbeidsoppgaver på gården gjennom årstidene, samtidig som vi følger slekters gang gjennom de forskjellige personene og deres liv. For en gangs skyld stiller jeg ikke spørsmål ved hva som er diktning og hva som virkelig skjedde, - det er klart hun har måttet dikte disse personenes tanker, men de fremstår som hele og troverdige. I etterordet blir det påpekt at det er funnet opplysninger om det første slektsleddet som ikke stemmer med Holths historie, men det sjenerte ikke meg, - det er tross alt en roman-trilogi, ikke en slektshistorie.
Forholdet til «baggene», dvs. nordmennene, og kampen for en egen kirke er ellers et sentralt tema i bøkene, og det er for øvrig tydelig at hun har flettet inn historier hun har hørt fortalt i røykstua i mørke kvelder.

Åsta Holth testamenterte hjemmet sitt, Leiråker, til Norsk Skogfinsk Museum på Svullrya, og det er bevart slik det sto da hun døde i 1999. Det var veldig interessant å besøke det og vite at det var der hun satt og skrev disse bøkene som jeg da var langt inne i!

Ja, tusen takk, - jeg så det😊

Da var du heldig, - jeg mener jeg søkte der med negativt resultat. Får prøve igjen! Nyt den!

Takk for pene ord, - og det var jo veldig hyggelig å høre at du likte boken og lot deg inspirere til mer Undset-lesing. Selv har jeg hatt lyst til å lese Olav Audunsson omigjen, men jeg vet ikke om jeg kommer i gang, jeg har så mange bøker på vent og leser så sakte. Jeg prøvde å få tak i "Blomstergleder", men den var dessverre ikke å oppdrive. Det hadde vært så fint å ha den her på hytta i en sidedal til Gudbrandsdalen😊

Det var bra, - god sommer til deg også!

Det var hyggelig å høre! 😊

Å, så fin den høres ut! Takk for tipset, - aktuell både for meg selv og som gave! 😊

Ha, ha - det finnes biblioteker, vet du, - men noen bøker er det jo godt å ha i hyllen 😉

Det er litt komplisert å finne ut hvilke bøker du har lest, og mine anbefalinger er nok blant de litt eldre bøkene, - jeg er ikke så flink til å følge med i tiden, men det ser ut som om vi har nokså lik smak. Har du lest Britt Karin Larsens bøker fra Finnskogen (Folket på Finnskogen, m.fl., jeg orker ikke lage lenke😉), - de er etter min mening fantastiske! Vil du utenlands, kan jeg jo sterkt anbefale Kaptein Corellis mandolin, - eller A.S. Byatts Besettelse, - men begge disse er jo fra slutten av forrige århundre. Oj, - og så kom jeg på Marge Piercy's Fare, fare krigsmann, - alle sammen medrivende fortellinger!

Dette er virkelig en gave til Sigrid Undsets tilhengere! Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen har redigert denne samlingen av sitater fra hennes romaner, essays og brev, - og de har hatt en stor skattekiste å øse av! Sitatene er ordnet tematisk, og layouten er sirlig og vakker, også med fotografier.

Det er utrolig lett å la seg forføre av Undsets språk og formuleringsevne, og sitatene viser hennes klokskap og livsvisdom. Så selv om hennes uttalelser av og til butter litt mot egne synspunkter, så sluker jeg dem rått! Jeg har holdt på med boken en god stund, kost meg med et kapittel i ny og ne, - en sann fryd som var god for sjelen!

Tittelen henspeiler på at hun i sitt forfatterskap valgte å ta i bruk «de blanke ordene, dydenes navne, de som er blitt halvveis latterlige ord – det er de ord menneskene trenger at lære – styrken, visdommen, rettferdigheten, sannheten, måteholdet, tapperheten – og mange andre blanke ord.»

Jeg har akkurat fulgt en interessant videosamtale med forfatteren av boken på Nasjonalbiblioteket, så hvis noen skulle ha interesse av å få en veldig kortversjon av boken, tror jeg man skal kunne finne denne på hjemmesidene deres, - jeg så den via facebook.

En liten morsomhet jeg er nødt til å nevne i denne sammenheng! Trygve Gulbrandsen og jeg har felles forfedre og - mødre! Min tipp-tipp-tippoldemor var søster av en av hans formødre! Men dette var ikke blant dem på Finnskogen 😉

Nei, dessverre, men vi skal innom flere steder på en to-dagers tur med Seniorklubben. Livet på Finnskogen er jo fascinerende og ble enda mer interessant etter at jeg oppdaget at jeg faktisk har forfedre derfra.

Ha, ha, - morsomt å bli minnet om at jeg faktisk har skrevet noe om denne! Og ståa er den samme, - jeg har fremdeles ikke lest den! Jeg skal innrømme at jeg ble minnet om den nå på grunn av felleslesingen, men jeg tror nok jeg lar den bli liggende langt nede i "Skal lese"-bunken. Og nå er jeg faktisk akkurat i gang med en annen historisk romanserie som jeg har større tiltro til at jeg vil like: Finnskog-trilogien av Åsta Holth, - påskyndet av at jeg skal en tur til Finnskogen i sommer. Jeg har også lest bøkene til Britt Karin Larsen derfra med veldig stor glede!