Bokelskere.no

Karl (Kavring) og Jonatan?

Ja, det er det! Men jeg er glad jeg fikk oppleve det uten å skulle analysere det! ;)

Ja, og jeg tror jeg også må ha syntes det da jeg leste den. Det er nå i ettertid jeg bare har husket denne nedbrytingen av rollen, og syntes det var vemmelig. Kanskje jeg får se om jeg kan få tid til å lese den om igjen?

Og jeg hadde ikke lest resten av diskusjonen da jeg svarte deg lenger oppe;)

Jeg har stor forståelse for at man kan ha behov for å forenkle verden samtidig som man ser det umulige i det. Men det å stemple en gruppe i skriftlig offentlighet er noe helt annet. Man kan nok si slikt i en opphetet diskusjon, men det fungerer helt annerledes "på trykk".

Jeg synes nå det er forskjell på selvironi og ironi på andres vegne, - og den siste ser jeg ikke alltid humoren i:)

Jeg er enig i at Barnepiken var veldig bra, og den fikk meg til å tenke på "Drep ikke en sangfugl", - en utrolig bra sørstatsroman. Skeeter i "Barnepiken" minnet meg litt om jentungen som var jeg-personen i den, - også hun en hvit pike som ikke var helt A4 og begynte å tenke selv.

Denne boken leste jeg for ca. 40 år siden, og jeg husker at jeg da syntes den var fin og fascinerende - og morsom (hovedpersonen som ligger og gjemmer seg i en eplehage for å fange/skremme folk som gikk på slang var kostelig lesning!). I voksen ettertid har jeg imidlertid følt en viss vemmelse ved tanken på boken, - denne unge mannen som gikk inn for å bryte ned kvinnen han var forelsket i, fordi han mente hun bare spilte en rolle og ikke var "seg selv". Jeg er usikker på om jeg har husket det riktig, men hvis jeg gjør det, synes jeg jo nå at dette var en motbydelig oppførsel: han skulle vise henne hvor dum hun var, og så skulle masken falle! Husker jeg riktig?

Interessant spørsmål som jeg ikke har tenkt på på en stund! Jeg er ikke for å bruke fornavn til hvem som helst, men jeg tror nok at jeg da foretrekker å bruke hele navnet, og særlig til kvinner(!), - bare etternavn er litt for "tøft" for meg;)

Må jo bare fortelle at jeg hadde Helga Stene som norsklærer på gymnaset, - en ganske bisk dame som insisterte på .... Oj, nå har jeg glemt det, - om det var at vi skulle være dis eller at hun bare brukte etternavn på oss, eller begge deler, det husker jeg ikke! Men dette er lenge siden;)

Er forøvrig helt enig i at det er viktig at kvinnenes krigsinnsats og krigsopplevelser trekkes frem og nevnes i denne sammenheng!

Flott du sier det! Jeg har stadig prøvd å slå et slag(!) for den her inne;)

Jeg tror jeg oppfatter det slik at det som foregår i selvopplevd tid ikke er historisk, selv om det ikke er i nåtid. Man må ha diktet opp en uopplevd tid for at den skal være historisk. Eller?

Historisk tid regnes vel vanligvis fra den tid man fikk skriftlige kilder, det vil i Norge grovt sett si rundt år 1000. For å vite noe om forhistorisk tid, må man ty til arkeologiske funn.
Når det gjelder bøkene til Anne Karin Elstad, så er "Folket på Innhaug" en typisk historisk roman, - den foregikk i en tid lenge før forfatteren selv levdve og skrev den. "Senere Lena" er jeg mer usikker på, for den handlet vel omtrent i nåtid for forfatteren, selv om ungdommen i dag kan synes den er så gammel at den er historisk!

Takk skal du ha! Kjekt å vite, og jeg kommer nok fortsatt til å styre unna;)

Jeg er enig i at MiaMaria skilte fint og veldig riktig mellom de forskjellige gruppene. Men jeg lurte ikke på i hvilken av gruppene hennes Harlequinbøkene hørte hjemme (som jeg tror du må ha trodd jeg spurte om), men hva som er karakteristisk for dem, og kanskje titler og forfattere, jeg har nemlig aldri hørt om dem! Jeg trodde Harlequin var en fyr som sprang rundt i rutete drakt og var elskeren til en eller annen i et 1700-talls skuespill:)

Hva er Harlequin-bøkene?

Nilsen er nevnt med "Ikke la dem kle deg forsvarsløs naken", så jeg nevner den igjen for at den yngre garde skal kunne få med seg hvordan det var i abortnemdenes tid;)

Jeg husker ikke hva de skrev om mottakelsen av Kåre P.-bøkene, men selve biografien gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg! Hvordan hun forlot sin første Anker-mann for fetteren, - og hvordan hun i møtet med ham hadde sett "det veldigste"! En sterk kjærlighetshistorie også, i tillegg til dikterbiografi:)

Veldig bra du blander deg:-) Men det er da drøssevis av kvinner som leser Knausgård? Og det er da VELDIG nyttig og viktig at vi "titter" inn i hverandres liv og virkeligheter! Konstaterte forresten her forleden at en mann skrev pent om bøkene til Bjørg Vik, - det varmet mitt hjerte!

Jeg fortsetter likevel her, fordi du kommer inn på arkivet, og her er en lenke til hva de vet om denne ekspedisjonen der.

Ellers må jeg nok innrømme at jeg ble litt skuffet over boken. Jeg syntes den var veldig bra i begynnelsen og på slutten, men at den ble for stillestående i midtpartiet. Ellers tenkte nok jeg også (som AlexanderSupertramp skriver) at den minnet om "The Road", - og jeg fikk tidvis litt kafkaske fornemmelser. Men den var jo utrolig godt skrevet, de detaljerte skildringene fikk meg nesten til å oppleve at jeg levde på den tiden, - og det var jo ikke så trivelig;)
Men det var særlig én ting jeg stusset over: jeg ville trodd at kristendommen hadde vært mer tilstede, særlig i form av bønn, når en far var så bekymret for sin datter! Jeg tror nok kristendommen den gang hadde en sterkere stilling hos folk enn det som ble skildret her.
Etter først å ha vært sikker på at dette var terningkast fem, så endte altså jeg på fire.