Bokelskere.no

Takk skal du ha, - den var interessant! :-)

Jeg er glad du skriver "den flotte adapsjonen med Redford og Farrow", for jeg satt nesten kaffen i vrangstrupen da jeg leste Aftenposten forleden, hvor den ble omtalt som helt mislykket! Men jeg må innrømme at jeg ikke har lest boken og derfor egentlig ikke kan uttale meg, - men jeg har alltid syntes det var en veldig bra film! Nå skjønner jeg jo i hvert fall at jeg må lese boken! Heller det enn å se den nye filmatiseringen, - i første omgang.

Jeg har vært der og sett bildene hennes flere ganger og er utrolig fascinert av dem (og jeg visste jo at det var hun som hadde laget omslagsbildet;)). Selv om rommene er tomme, så er de fulle av - eller et omriss om - alt som har/kan ha skjedd i dem, med et streif av vemod, fordi det nå er borte. Samtidig er de jo helt, helt stille, uten en lyd, og det er så deilig, - det åpner stille og fredelige rom i hodet mitt. Og til slutt, og ikke minst, bildene hennes er jo så vakre, med rene linjer og lys og skyggevirkninger.

Ja, femmeren til tross, - jeg synes ikke du går glipp av så mye, - du har nok tolket meg rett. Det er noe med troverdigheten, for meg var det en del som virket konstruert, - men det er jo mange som ikke synes det ... Jeg vaklet veldig med hensyn til terningkast, det var noe med at en så seriøs og høyt priset bok må jeg jo synes er god;) Og jeg syntes jo det, - også;)
Men jeg er enig i at tittelen er utrolig fascinerende, og omslagsbildet også ...

Jeg skrev dette som Bokomtale, men legger det inn her også, på den lengste og sist brukte diskusjonstråden, - Omtalene forsvinner jo så fort;)

Dette var vanskelig, - jeg har ennå ikke bestemt meg for terningkast, hvis jeg gir noe. Jeg merker jo at det er en god bok som tar opp viktige problemstillinger, - jeg sier det i flertall, for det var jo så mange av dem: å leve med fortielser av fortiden, opplevelsen av at ektefellen forsvinner inn i sin egen verden, fortrengt skyldfølelse (over mangel på skyldfølelse?) ++

Hovedpersonens og ektefellens historier er skildret på en ukronologisk og flyktig - men tankevekkende - måte, samtidig som de er fulle av detaljerte skildringer, og igjen, jeg merker at det er godt gjort, men jeg vet ikke om jeg liker det, det kan bli litt konstruert og irriterende.
Og det samme vil jeg si om selve den historiebærende fortielsen rundt Simons fortid - hans historie var av det beste og mest interessante i boken - , - men at fortielsen av denne fortsatt var så viktig etter at barna var godt voksne i vår tid, - det er da ikke troverdig?
Og jeg-personen selv var jo et deprimerende eksempel på hvor galt det kan gå her i livet, - hennes surrete samvittighets- og historieløse overflatiskhet (huff, nå blir jeg moraliserende!)! Men en bok kan jo være god selvom man ikke liker hovedpersonen, - og hun var godt laget!
Skildringen av utviklingen av vennskapet med hushjelpen opplevde jeg som altfor detaljert og uttværet, selvom det kanskje var nødvendig for å forklare hvorfor skuffelsen ble desto større.

Men boken var jo også full av interessante tanker og observasjoner, og den var lettlest og fengende på sin måte, - hmm, jeg tror jeg lander et sted mellom terningkast fire og fem, og siden jeg må velge, blir det fem, - for den ga meg mye å tenke på!

Dette var vanskelig, - jeg har ennå ikke bestemt meg for terningkast, hvis jeg gir noe. Jeg merker jo at det er en god bok som tar opp viktige problemstillinger, - jeg sier det i flertall, for det var jo så mange av dem: å leve med fortielser av fortiden, opplevelsen av at ektefellen forsvinner inn i sin egen verden, fortrengt skyldfølelse (over mangel på skyldfølelse?) ++

Hovedpersonens og ektefellens historier er skildret på en ukronologisk og flyktig - men tankevekkende - måte, samtidig som de er fulle av detaljerte skildringer, og igjen, jeg merker at det er godt gjort, men jeg vet ikke om jeg liker det, det kan bli litt konstruert og irriterende.
Og det samme vil jeg si om selve den historiebærende fortielsen rundt Simons fortid - hans historie var av det beste og mest interessante i boken - , - men at fortielsen av denne fortsatt var så viktig etter at barna var godt voksne i vår tid, - det er da ikke troverdig?
Og jeg-personen selv var jo et deprimerende eksempel på hvor galt det kan gå her i livet, - hennes surrete samvittighets- og historieløse overflatiskhet (huff, nå blir jeg moraliserende!)! Men en bok kan jo være god selvom man ikke liker hovedpersonen, - og hun var godt laget!
Skildringen av utviklingen av vennskapet med hushjelpen opplevde jeg som altfor detaljert og uttværet, selvom det kanskje var nødvendig for å forklare hvorfor skuffelsen ble desto større.

Men boken var jo også full av interessante tanker og observasjoner, og den var lettlest og fengende på sin måte, - hmm, jeg tror jeg lander et sted mellom terningkast fire og fem, og siden jeg må velge, blir det fem, - for den ga meg mye å tenke på!

Det er mange tråder om filmatisering av bøker, men jeg valgte nå å bruke denne. Jeg har nemlig akkurat hatt den strålende opplevelsen å oppdage at en film jeg synes er kjempebra, faktisk er enda bedre som bok! Hvem skulle trodd det, - ironi, ironi;)
Jeg har sett filmatiseringen av Persuasion (Overtalelse) av Jane Austen (1995-utgaven med Amanda Root og Ciàran Hinds) veldig mange ganger, men lesingen av boken var likevel en enda større opplevelse! Jane Austen er en stor forfatterinne, og i denne boken kommer man virkelig under huden på personene, - særlig hovedpersonen, Anne Elliot. Ved lesing fanger man lettere opp små detaljer som fyker forbi i filmen, og i tillegg kan man nyte alle forfatterinnens språklige finesser.
Det er vanskelig å si hvordan det hadde gått om jeg hadde lest boken først, og så sett filmen, men jeg synes denne filmversjonen er så bra at det var helt greit å ha bildene fra den i hodet da jeg leste boken. Den senere filmversjonen derimot, kræsjet jo helt med mine forestillinger, - særlig av kaptein Wentworth;)

Jeg har i det siste hatt stor glede av å lese denne! Jeg har sett filmen Persuasion (1995-utgaven med Amanda Root og Ciàran Hinds, - ingen over, ingen ved siden;)) så mange ganger at jeg nesten kan den utenat, og da jeg nylig var i England og kom over boken, kjøpte jeg den fordi jeg tenkte det kunne være artig å se hvordan filmen forholdt seg til boken. Og det var faktisk en nytelse å lese boken til tross for at jeg kjente både personer og hendelsesforløp. Jeg har lest den på engelsk og det har gått litt sakte, men nettopp det har vært med på å gjøre nytelsen enda større. "Filmen" har spilt seg ut for mitt indre blikk i sakte kino gjennom Austens finurlige språk som skildrer disse personene, deres samhandling og følelser på en så fremragende måte! For en innsikt og for et språk, - hun var virkelig en stor forfatterinne! I tillegg kommer gleden ved å faktisk lese en samtidig skildring av liv og personer for 200 år siden Den gir full støtte til Sigrid Undsets formulering om at menneskehjertene ikke forandrer seg, selv om seder og skikker gjør det, - og det har de heldigvis gjort;)

Jeg liker nok det litt svevende også, hadde stooor sans for "Nedstørtad engel", men ikke for Blanche og Marie, da syntes jeg det ble for mye og litt "maniert" ... I selvbiografien var alt helt riktig, for meg. Første gang jeg leste "Kaptein Nemos bibliotek" syntes jeg den var fin, men nokså mystisk og uforståelig, men den ble utrolig fin ved annen gangs lesing etter å ha fått en innføring i den virkelige historien bak, gjennom selvbiografien.

Ja, jeg skjønner hva du mener. "Nedstörtad engel" må da være den mest svevende og "Legionærene" den mest konkrete, - eller? Men jeg oppfatter det likevel ikke som to bastante kategorier, det er glidende overganger, for alle bøkene rommer begge elementene; selv de mer konkrete bøkene kan ofte ha noe svevende, undrende ved seg.

Gabi Gleichmann har en lengre artikkel om P.O. Enquist i Aftenposten i dag, og det er stor lesning for en som er fan av begge! Jeg er derfor nødt til å dele denne setningen som sier så mye, viktig og riktig på en så fin måte:
"Minnet hans sveiper som en radarstråle gjennom barndomstidens västerbottenske iståke for å skape fiksjon av hans egenopplevde historie."!

Nå har jeg - omsider - fullført denne boken, som også jeg synes var veldig god. Så god at jeg først - etter akkurat å ha lest den gripende slutten - ga den terningkast seks. Etter en liten memorering av mine tanker underveis har jeg imidlertid gått ned til terningkast fem, for jeg hadde jo noen innsigelser også.

Først og fremst var den for lang. Særlig skildringene av de "ekle" personene Enno og Barkhausen ble for langdryge, selvom det også var fascinerende å følge deres, særlig Ennos, tilnærming til livet, - en type det virket som om forfatteren hadde god kjennskap til.
Ellers synes jeg nok også de fleste andre personene, også de "gode" (som det var få av), var skildret deprimerende gledesløse og likeledes deres liv, også før krigen, - huttetu.
Jeg fikk en litt grøssende følelse av hele mentaliteten og ble minnet om den utrolig gode filmen "Det hvite båndet", om barns oppvekst i en tysk (østerriksk?) landsby rundt 1. verdenskrig. Innledningsvis fikk jeg også noen assosiasjoner til "Forbrytelse og straff", - gammel dame som blir ranet og et korrupt embetsverk. Begge disse assosiasjonene viser jo hvor god boken er, men for meg var den til tider likevel for "traurig".

Til gjengjeld fikk den meg til (nesten) å fatte hvor uhyre forferdelig det var å leve i et totalitært samfunn uten lov og rett, med frykt for å bli angitt - til og med grunnløst - av naboer eller andre, og fengslet og banket opp - atpåtil drept - av dem med makt og medlemsskap i partiet. Og hvor vanskelig det var under sånne forhold å være et anstendig menneske!

Et veldig fint Thranströmer-dikt, som dels handler om å være turist og dels den store reisen innover og utover:

Romanska bågar

Inne i den väldiga romanska kyrkan trängdes turisterne i halvmörkret
Valv gapande bakom valv och ingen överblick.
Några ljuslågor fladdrade.
En ängel utan ansikte omfamnade mig
och viskade genom hela kroppen:
"Skäms inte för att du är människa, var stolt!
Inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt.
Du blir aldrig färdig, och det är som det skall."
Jag var blind av tårar
och föstes ut på den solsjudande piazzan
tilsammans med Mr och mrs Jones, herr Tanaka og Signora Sabatini
och inne i dem alla öppnade sig valv bakom valv oändligt.

Bra krim for ei som ikkje er verdas ivrigaste krimlesar.

Sjølve mordmysteriet er bra, med ein passe mørk bakgrunn som går heilt tilbake til hungersnauda i Ukraina på 30-talet. Kven mordaren er var ikkje den største overraskinga, sjølv om det også rundt mordaren var det ein del overraskingar. Det er skildringa av sovjetsamfunnet som verkeleg gjer boka verd å lese. Den gjev eit fascinerande innsyn i eit samfunn totalt gjennomsyra av kontroll, svik og mangel på tillit. Dette er virkelig paranoia sett i system. Staten har ingen tillit til sine borgarar, og enkeltpersonane har med god grunn veldig liten tillit til kvarandre. Det blir veldig intens når etterforskinga skjer i ei slik atmosfære, og at det er ei etterforsking som eigentleg aldri får lov til å finne stad.

Meir på bloggen.

Ja, en kinofilm som også kan kjøpes på dvd. Jeg så den da den gikk, og for meg er den den eneste riktige;) Fra 1995, med Amanda Root som Anne Elliot og altså Ciaran Hind som kaptein Wenthworth, - veldig bra! :-)

Helt enig! :-) For ikke å snakke om kaptein Wenthworth i Persuasion, som for meg ikke kan være noen annen enn Ciaran Hinds fra filmen i 1995, - personen vi så bilde av her var helt gal! ;-))

Jeg har sett mange av dvd'ene med jevne mellomrom, men har jo ikke alle versjonene;) Og sitatene ble vanskelige, - da måtte jeg gjette på hvem jeg trodde kunne ha sagt det, - og bommet en del. Men jeg synes den var artig;)

Jeg kom over en Jane Austen-quiz på nettet, - ganske morsom, men også krevende - jeg fikk 13 riktige av 20 spørsmål:
http://quiz.start.no/135007

Jeg skjønner deg godt! :-)

Er du sikker på at det var dragene og ikke dagene som kjempet langsomt mot vest? ;-)