Bokelskere.no

Nå har jeg lest denne om igjen, som en forberedelse til å lese årets bok, "Rigels øyne", - i utgangspunktet for å friske på hukommelsen når det gjaldt hendelser og personer. Men du verden, for en opplevelse det har vært! Jeg syntes boken var veldig bra ved første gangs lesning og ga den en sekser, men jeg tror annen gangs lesning ga meg enda mer, så nå må det bli 6+!

Så nå har jeg funnet ut at jeg må lese meg bakover i Barrøy-universet og lese "De usynlige" om igjen før jeg går fortsettelsen i møte!

På Orknøyene snublet jeg over denne novellesamlingen uten å vite hva jeg gikk til, utover at jeg ble fascinert av både tittelen og coveret på boken. Tittelen satte meg i den rette stemningen fra den gang man samlet seg ved peisen og fortalte historier, og omslaget viser to av de elementene ved Orknøyene som fascinerte meg mest: vitnesbyrd fra steinalderen og den store himmelen med de skiftende skyene drivende inn fra Atlanterhavet.

Orknøyenes store forfatter, George Mackay Brown (1921-96), skrev både dikt, romaner og noveller, - alle (tror jeg) med utgangspunkt i Orknøyene som han vendte tilbake til etter studier i Edinburgh. Han var innstilt til Booker-prisen og i The Guardian blir han beskrevet som «A precise, poetic and dazzling writer».

Som tittelen indikerer er «Winter Tales» mer en samling av fortellinger enn noveller, - og det er noe ved dem som får meg til å tenke på Karen Blixen. Browns fortellinger har et sterkt preg av tidløshet, han skildrer folk og hendelser på Orknøyene som ikke endret seg så mye gjennom århundrene, - det var ikke alltid så enkelt å vite i hvilket århundre historien utspant seg. Samtidig var han opptatt av tiden ved å følge en historie gjennom et helt år, hvordan tilværelsen hadde en rytme som fulgte årstidene og den rollen været spilte. Jeg ble veldig fascinert av denne doble følelsen av tidløshet og tidens gang som var så presist beskrevet at jeg følte jeg var på Orknøyene gjennom alle tider.

Dessuten var «gjensynet» med Orknøyene morsomt for meg som nå har vært på noen av de stedene han skriver om, og det var jo litt ekstra morsomt å merke bruken av norrøne ord (Yule for jul) og navn som Anders og Sigurd :-)

Denne boken får en sekser av meg og status som «Favorittbok», - og jeg skal nok skaffe meg flere av bøkene til George Mackay Brown!

Dette er en bok helt etter mitt hjerte, - en kildenær skildring av levd liv i «gamle dager»! Den opererer på flere nivåer: vi har nåtidsskildringen av forfatterinnens jakt på spor etter Elisabeth Sverdrup i arkiver og bøker, - noe som også fører oss land og strand rundt - , så har vi historien om E.S.'s liv på 17-1800-tallet slik den trer frem av disse kildene og sett i sammenheng med den tidens idéhistoriske strømninger, og så har vi fremstillingen av hennes indirekte betydning for den politiske utviklingen i Norge på 1800-tallet gjennom hennes sterke innflytelse på nevøen, Johan Sverdrup, fremtredende norsk politiker og etterhvert statsminister.

Som bokens tittel formidler, var Elisabeth Sverdrup sterkt preget av tankene bak den franske revolusjon. Hun var utsatt for en svært hard barneoppdragelse, og om bakgrunnen for hennes frihetstrang skriver hun selv: «Det despotiske, det tyraniske Aag, hvorunder jeg henlevede mine Barndoms- og tidligste Ungdomsaar, indgav mig det dybe Had til allehaande Despotisme og Undertrykkelse, som har fulgt mig mit hele Liv igjennem, og vist følger mig til Graven. Hvor ofte ønskede jeg ikke, at kunde afkaste Aaget.» Et lignende utgangspunkt var det nok mange som hadde og ble kuet av på den tiden, men Elisabeth, som var utrustet med en stor kunnskapstørst, kastet seg over bøkenes verden hvor hun leste seg opp på tidens frihetstanker. Hun forble ugift og levde et liv som var vanlig for datidens ugifte kvinner, som «tante» i nære familiers husholdninger. Men Elisabeth gikk ikke bare tilhånde i husholdningen, hun var lærer for barn i flere generasjoner. Sin viktigste rolle spilte hun i en av brødrenes husholdning, han var enkemann med mange barn, hvorav ett av dem var den fremtidige statsministeren, Johan. Hun videreformidlet sine kunnskaper og sin frihetstrang til disse barna og trente dem opp i diskusjonsteknikk, - en egenskap nevøen fikk stor nytte av senere. «Fædrelandet skylder henne en ganske særegen tak» ble det skrevet noen år etter Elisabeths død i 1865.

Det har vært en spennende ferd å få være med på denne jakten etter «revolusjonens datter» og komme tett inn på et av disse «glemte» livene til 1800-tallets ugifte kvinner.

Mja, - jeg er ikke helt enig i at hun dikter, men ellers er jo handlingen korrekt gjengitt, så nå behøver du jo ikke lese boken (ha, ha, - og der fikk jeg gitt uttrykk for min ergrelse over blogger og anmeldelser som gjengir handlingen i bøker!).

Diesen er flink til å tyne det hun kan ut av kildene og er helt åpen på at det er få spor, men hun legger ikke til noe særlig. Boken handler jo vel så mye om jakten på de sporene som finnes og om de tanker som fantes i samtiden og som hovedpersonen har kjent, om hennes innvirkning på den fremtidige statsministeren og om hennes fysiske omgivelser, - Diesen følger i hennes fotefar for å se omtrent det hun så. Dette er noe av grunnen til at jeg liker boken så godt, den er kildenær og forfatterinnen vet hva hun gjør, - hun dikter svært lite, men gjetter en del. Samtidig gir boken et veldig godt tidsbilde av perioden ca. 1780-1850, kontrastert med små skildringer fra nåtiden.

Kjærligheten behøves vel i det ekteskapelige liv for å dekke over de mange skrøpligheter som henger ved enhver av oss og som uten den ville stikke for sterkt i øynene.
Hanna Winsnes (1789-1872) under pseudonymet Hugo Schwartz.

Jeg leser for tiden "Revolusjonens datter. Jakten på Elisabeth Sverdrups historie" av Hilde Diesen, - en veldig fin bok som blant annet fører oss tett på inn på kvinnenes liv på 1800-tallet. Den fikk meg til å tenke på boken "Norske mødre" av Ulla Meyer, utgitt i 1945, som sto i hyllen under radioen i mitt barndomshjem; så når jeg satt der og hørte Ønskekonserten mandag kveld, bladde jeg ofte i den. Den inneholder bilder og beskrivelser av mødrene til kjente norske menn(!), én side for hver, i alt 147. Den gang var det utrolig fascinerende å se på alle disse rare ansiktene, avbildet i datidens moter og gjengitt i forskjellige teknikker, - jeg leste ikke så mye i den. Når jeg nå finner den frem (jeg arvet den), stiger historien frem for meg på en helt annen måte. Jeg vet hvem de var mødre til, og jeg leser de korte skildringene av deres egenskaper og liv som utvider min kunnskap om 1800-tallet, - skjønt vel vitende at ca. 99% av disse kvinnene har en bakgrunn i de øvre samfunnslag.

Unnskyld at jeg blander meg inn her, men jeg ser jo at dere leser Barbara som foregår på Færøyene på 1700-tallet, og for dem som liker gode historier fra øyene i vest i gamledager, har jeg en anbefaling å komme med. Jeg har akkurat vært på Orknøyene, og der kjøpte jeg en bok av deres store forfatter, Georg Mackay Brown, "Winter Tales", - en virkelig perle av en novellesamling som kan anbefales på det varmeste. Og det er ikke bare jeg som synes han er god, han får strålende omtale her. Han er vel ikke så kjent i Norge, derfor tillater jeg meg å komme med dette lille tipset.

For en del år siden kjøpte jeg en liten plakat med akkurat det sitatet. Jeg fikk kjøpt den på nettet gjennom museumsbutikken ved Walden Pond, - og jeg tok til og med lenge vare på papirposen den lå i, med tegning av hytta til Thoreau utenpå :-)

Og hvis boken stanger så kan du jo se filmen med Anniken von der Lippe, - veldig bra! Har gitt meg en evig drøm om å dra til Færøyene. Og jeg leste boken etter å ha sett filmen (1997/98) og det gikk bra ;-), - men jeg husker ikke hvem som var oversetter ...

Og jeg er også veldig Lagerlöf-fan! Kommer aldri helt over Gösta Berling som var den aller første jeg leste og siden har lest flere ganger, men kan også anbefale Jerusalem (som August Bille laget en fantastisk filmversjon av!) og den tragiskrørende Keiseren av Portugalien.

Aha, - det forklarer en del! Takk skal du ha!

Jeg har ikke lest noe av henne før, men det skal jeg sannelig gjøre noe med! Jeg har tilgang til De urolige, som jo fikk veldig god mottagelse, så jeg regner med å lese den om ikke så lenge. Men det var jo et nyttig tips å ikke vente seg like mye av hennes første bøker :-)

Dette var en vakker og hjerteskjærende bok! Denne skildringen av tilsynelatende uskyldige barndomssomre mot en bakgrunn av voksnes rot og barns usikkerhet og ondskap, - rett og slett! Perspektivet veksler ujevnt mellom de tre halvsøstrene, også over tid, og det er min eneste innvending: jeg synes midtpartiet med veldig detaljerte skildringer av deres liv i dag blir for langt og tilsynelatende uten sammenheng med hovedfortellingen. Til gjengjeld er det noen utrolig vakre naturskildringer, særlig av storm og vinter og feriestedet utenfor sommersesongen. Og så må man jo nevne skildringen av faren, denne kvinneforførende, brølende og egosentriske personen som sikkert har en del likhetstrekk med Bergman.

Tilføyelse en time etterpå: Jeg er glad jeg skrev «tilsynelatende uten sammenheng», for jeg ser jo nå klart at det er en sammenheng mellom hendelsene den gang og hva de gjør i dag: stiller seg på parti med et mobbeoffer og tar seg av en enslig kvinne med en tynn 14-årig gutt! Jeg er bare litt sein av meg ;-) Og dermed hevet jeg terningkastet fra fem til seks!

Jeg var jo klar over at boken forsåvidt bygget på autentiske fluktruter, men synes det var så aldeles unødvendig å putte inn en ordentlig jernbane i den, - historikeren i meg protesterer! Det usikre, kaotiske og springende ved en flukt ville vel ha kommet frem med en realistisk reisemåte også, - og akkurat den følelsen var forøvrig med å løfte boken og gjøre den deprimerende aktuell. Den siterte dansken "købte fiktionen", - jeg gjorde det dessverre ikke. Jeg er ikke glad i blanding av fiksjon og fakta, ihvertfall ikke når det er et så alvorlig tema, og de tilsynelatende autentiske etterlysningene gjorde det ikke noe bedre når de kom sammen med en falsk jernbane. Men dette er altså min opplevelse av boken, - som jeg fikk akutt behov for å skrive ned og fortelle om ;-)

Robert Seethaler har blitt en av mine favorittforfattere basert på de to bøkene jeg har lest av han! Herregud for en evne til å bruke få ord på å lage en mektig historie om mennesker! Det er en unik gave hos enkelte at man kan fortelle om mennesker som tilsynelatende er helt vanlige, men allikevel så sjeldne og unike. I denne boken er vi en del av to tobakkshandleres liv like før 2.verdenskrig bryter ut i Østerrike. Vi tar del i forelskelser, nabokrangler, morskjærlighet og hverdagsliv. Gjennom drømmer og samtaler blir vi kjent med personene, som bare sniker seg inn i hjertet til leseren.