Bokelskere.no

P.O. Enquist var en av vår tids største forfattere, og her kan man høre ham i en timeslang samtale om "Et annet liv", - anbefales!
https://soundcloud.com/user-67512258-134314539/p-o-enquist-og-aslak-sira?fbclid=IwAR0wRClGIuROC1ryQNMyCO_8YjNgoO-7EJwO60PsOAuwYhdqYmERTwPLVmY

Ååå, - dette var et kinderegg av en bok! For det første er det jo en kriminalroman, for det andre er det en mesterlig skildring av et forblåst øysamfunn i Canada og av landskap og liv på Ytre Hebridene og for det tredje, er det en fascinerende reise i tid som viser båndene mellom fortid og nåtid og betydningen av slektshistorie, - deilig! Hvis jeg ville, var det nok noe jeg kunne pirket på, men det vil jeg ikke, - kinderegget var fullkomment!

Denne fortellingen fra 1877 er lang nok til å fylle en liten bok. Den har undertittelen «Fra en bygdelæge til en ven» og er skrevet som et slags langt brev hvor jeg-personen forteller sin historie. Denne stilen gjør fortellingen mer lettlest enn Elsters senere og større bøker (Tora Trondal og Farlige folk), og den inneholder noen av de vakreste skildringer av opplevd kjærlighet jeg har lest. I alle Elsters bøker er betydningen av å være sann og ekte svært viktig. I de senere bøkene gjelder dette særlig overfor egne holdninger og overbevisninger, mens her er det mer psykologisk, - det handler om å være tro mot sin egen personlighet. Her går skillet mellom de tilstedeværende og handlekraftige og de lengtende og drømmende. Det er interessant å se hvordan kvinneskikkelsene til Elster har en tendens til å være sterke og sanne, mens mennene er mer betraktende og intellektuelle, - så også her. Men det bølger frem og tilbake ettersom historien vokser frem.

Elster var fra Førde, et sted han elsket, og boken inneholder mange fine skildringer fra Vestlandet. Til ære for vestlendingene legger jeg inn dette sitatet hvor hovedpersonen på slutten av boken sitter i en flat og grankledd østlandsbygd og skriver:
Jeg længes stundom, saa det suger i Brystet, saa mit Blod bliver feberhedt efter disse vestlige Egnes fugtige Luft og den dejlige sommerlige Duft af vaade Træer og vaadt Græs. Jeg længes efter vilde skummende Elve, efter fint friskgrønt Græs, efter sorte Furuskove, efter de smaa hvide Huse med Haver og de graa Stuer inde i Dalene. Jeg længes efter høje Fjelde med Sne paa Toppen, efter Lugten af Sø, efter Lyden af lange, svagt aandende Sommerbølger og efter Synet af vuggende Skuder, efter store Pakboder med Tønder, efter Tale om Sild og Sejlads. Jeg længes efter et trangt Himmelfelt og glødende Solfaldsfarver, ja, jeg tror endog jeg længes efter Hytternes Røglugt, de smaa Kirker og den gammeldags Salmesang.

Litteratur, kultur og natur skaper en ekstra himmel over tilværelsen, - noe som kan være ekstra viktig i tider som disse.

Og, i tillegg, som Birger Emanuelsen skriver i Aftenposten i dag: "På sitt forunderlige vis bygger bøker moralsk og mental beredskap. Ikke fordi bøkene forteller om hvordan vi skal være gode mennesker. Men fordi litteraturen så ofte interesserer seg for det uventede, det som skjer for første gang. Slik blir bøkene nødvendige for å prøve å forstå en fremtid som ikke lar seg forutsi gjennom å studere gjentagelser og lovmessighet."

Denne boken kom ut i 1881 og er en av de første norske romanene innenfor realismen. Mens Tora Trondal utspant seg i et embetsmiljø på landet, er handlingen i denne – som i så mange samtidige romaner og skuespill – lagt til en småby. Der er det et bredere sosialt miljø og flere grupper som settes opp mot hverandre, og nytt er det at her presenteres vi også for et klasseskille i marxistisk forstand, med arbeidere som gjør opprør. Hovedpersonen og hans far har alltid stått i opposisjon til de ledende kretser i byen – borgerskap og presteskap – og omtales av disse som farlige folk. Men det er jo disse to som utkjemper sine personlige kamper for å leve et ærlig og riktig liv, - til dels riktignok i erkjennelsens lys i etterkant. Elster kan være infam i sin skildring av de forskjellige miljøene, særlig får kristenfolket gjennomgå, men som i Tora Trondal er ikke personene fremstilt helt svart-hvitt og de kristne verdiene verdsettes høyt. Midt oppe i de sosiale og politiske konstellasjonene utspiller det seg jo naturligvis en vakker kjærlighetshistorie som imidlertid ender som et skjebnedrama som får tankene til å gå til Jane Eyre.

Også i denne boken er det opprinnelige språket beholdt, men her har man skiftet ut aa med å og gitt substantivene små forbokstaver, noe som gjør den atskillig enklere å lese. Jeg tror også at han her bruker en del kortere setninger, noe som også hjelper på lesbarheten.

På slutten av boken skildres et dødsleie og en begravelse, og det er sterkt å tenke på at forfatteren selv døde før boken ble utgitt, bare 40 år gammel. Alle norske litteraturhistorikere er enige om at det dødsfallet var et stort tap for norsk diktning, og ifølge Francis Bull var Kristian Elster sitt slektsledds største dikterbegavelse i Norge.

Artig å se den GGP-listen, selv om det faktisk var mange av dem jeg ikke hadde lest, - men som jeg kjente igjen på forsidebildet, fordi disse var gjengitt på baksiden av de andre bøkene. "Barna på Lilleøya" så jo skikkelig spennende ut, - hvorfor har jeg ikke lest den, og heller ikke Trulte-bøkene av Aimée Sommerfelt som ellers var en favorittforfatter. "Miriam" var en av yndlingsbøkene mine, sammen med "Morten og Monika", - også var det en som handlet fra årene før 1814, men som jeg ikke husker tittelen på. Ellers var Annik Saxegaard også en av favorittforfatterne, - samt Eugenie Winther, - her dukker de opp i hodet mens jeg skriver!

Dimsie på pensjonaskole er den første, og så kom Dimsie går videre, og begge de har jeg. Jeg er usikker på den videre rekkefølgen, de har så like navn, men alle kom ut i grovt sett første halvdel av 50-tallet her i Norge, - opprinnelig tror jeg de ble skrevet på 20-tallet. Jeg er født i -49 og er altså egentlig for ung til disse bøkene, men jeg hadde en eldre søster og en kusine som hadde dem og som jeg lånte av.

Artig liste du hadde laget, - jeg kjenner de fleste, men ikke alle. Jeg har også bevart en del av barndommens bøker, særlig Anne-Cath. Vestly-bøkene, jeg fikk en hver jul, så jeg får rent julefølelse av å se dem. Den første var Ole Aleksander fili-bom-bom-bom, - som jeg var like gammel som, fem år var vi vel begge da de startet. Så ga jeg meg etter at mormor og de åtte ungene hadde bodd i huset i skogen en stund.

I tider som disse har jeg snust litt i bokhyllene mine og kommet over gamle favoritter, - blant annet Dimsiebøkene. Er det flere her inne som har et forhold til dem? For meg ble det et lykkelig møte med min barndoms venninner: Dimsie og kusinen Daphne, Rosamund, Erica, Jean, Mabs og alle de andre pikene på Jane Willardskolen. Jeg vet fremdeles akkurat hvordan det så ut der, bildene skapt i mitt hode den gang, dukker opp igjen nå, - som hvordan det så ut da prefekten Daphne satt og snakket med frøken Yorke foran peisen. Dimsie var skotsk, og jeg tror kanskje det var mitt første møte med Skottland, noe som kanskje var med på å gi meg en egen følelse av tilknytning til det landet. Jeg leste disse bøkene så mange ganger at jeg nesten tror jeg har gått på en engelsk pensjonatskole.

Jeg har de to første bøkene i GGP-serien, og bevilget meg i går to til via nettet, - jeg har jo ikke alle selv, selv om jeg har lest dem. Men jeg har et problem med å få lagt dem inn her. Det rare var at da jeg søkte på Dimsie blant bøkene her inne, dukket det bare opp noen tidlige utgaver på engelsk, og det er jo ikke dem jeg har lest. Da jeg googlet, dukket imidlertid to av de norske utgavene opp blant bøkene her, - man kan bli svimmel av mindre! Men ingen av disse var den første, «Dimsie på pensjonatskole», som er den jeg nå leser innimellom, i små kosestunder. Og så må jeg bare bekjenne at jeg ikke finner ut hvordan jeg skal legge den til, jeg har gjort denslags tidligere, men klarer ikke å finne ut av det nå.

Boken ble skrevet for nesten 150 år siden, så man må vel være av de litt spesielt interesserte for å ha noen glede av den. Men som et i overkant historisk interessert menneske, har jeg det, - jeg synes det er interessant med samtidige skildringer av mennesker og liv i «gamle dager».

Historien utspiller seg på en prestegård hvor vi har standardpersoner som prest og amtmann, fullmektig og skriver, enke og husjomfru samt hjemmeværende døtre og – ikke minst – den nye kapellanen! Det er da også han som på en måte er uromomentet i denne forsamlingen, - han er av bondeætt! Han har en sterk personlighet, er idealistisk og ærlig, mens hans motkandidat, fullmektigen, er en vaklevoren og utdatert opportunist. Men det som gjør boken interessant, er at Elster går bak disse firkantede personskildringene og viser at de ikke er fullt så svart-hvite og lar dem endre seg underveis. Tora Trondal er prestedatteren som kjemper med seg selv for å finne ut av sine følelser, og det gjør til de grader kapellanen også, - det bølger frem og tilbake og kan bli i overkant mye, - og i bakgrunnen roter fullmektigen og Toras venninne det til for dem.

Som tidsbilde er boken interessant, ikke bare sosialt, men også moralsk, - betydningen av å være et sant og ærlig menneske er et hovedtema. Den opprinnelige språkdrakten er beholdt og kan nok falle tung for mange, - det er egentlig utrolig hvor mye språket har forandret seg på disse årene. Men her er mange gode formuleringer og naturskildringer, - til tider vel blomstrende -, og personskildringene er grundige og ypperlige, tildels infame og morsomme å lese!

Som det står bakpå, bør "Mellom høye trær" leses sammenhengende, som en fortelling.

Jeg fant jo frem boken og har nå satt meg til å lese, og så kan jeg ikke la være å legge ut ett dikt til, det aller første i samlingen, - det traff meg rett i magen da jeg leste det første gang!

Om å våkne opp
mellom høye trær
dypt inne i livet.
Om å stå alene
blant fremmede stammer
nederst i skogen
der nød
lærer naken edderkoppkvinne å spinne.

Takk til Annie Riis som var med på å lære meg å spinne!

Jeg har "Mellom høye trær" (Gyldendal 1979), og jeg kunne lagt ut hvert eneste av diktene der! Men i anledning morgendagen velger jeg dette:

Jentesjelene ligger i myra
og vugger de evig ufødte små.
Når kvelden rekker dem furuskyggen
løftes de varsomt
og danser de fredløses triste ringdans
på myrull og siv
mens kappesvøpene folder seg ut
og langsomt glir over
i mørket som kommer. -
Og ingen spør
hvor svikerne deres trer
hvilken dans
med hvem.

Jeg har, og jeg skal sannelig finne henne frem igjen! Hun skrev artige og fine dikt! Jeg så også dødsannonsen, det tynnes i rekkene i en generasjon. :-(

Som det fremgår av det jeg skriver nedenfor, som egentlig er en omtale av "Koke bjørn" av Mikael Niemi, synes jeg at den har mange fellestrekk med "Gutten". Derfor tenkte jeg at dette kunne være en måte å gjøre "Gutten"-tilhengere oppmerksomme på "Koke bjørn", - som jeg altså også synes er en utrolig bra bok!

Denne boken med det rare navnet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge! For dem som har lest «Gutten»-trilogien av Jón Kalman Stefánsson, kan jeg si at den minner litt om den. Også her er vi i nordområdene, denne gangen i Nord-Sverige, men heldigvis hovedsakelig om sommeren, - personlig syntes jeg nok det til tider ble litt for mye snøstorm i Stefánssons bøker fra Island. Og også her er handlingen lagt til 1800-tallet, med en hovedperson som er en ung gutt alene i verden. Begge hovedpersonene er fattige, tenksomme gutter som har oppdaget magien i skrevne ord og bøker. I begge bøkene er det nære skildringer av naturen, men her har vi gleden av at handlingen er lagt til sommerhalvåret, hvor vi for eksempel kommer ekstra nær gress og blomster gjennom prosten Læstadius' nitide studier av disse, - noe som faktisk også gjøres i detektivøyemed. For dette er også en kriminalroman,- i begynnelsen i et rolig tempo, men med stigende spenning mot slutten! Men det var ikke kriminalhistorien som fikk meg til å nyte å lese denne boken, - det var språket med de sanselige og nære skildringene, Jussis tanker og opplevelse av verden, samt miljøskildringene. Dette er en «Favorittbok»!

Denne boken med det rare navnet er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge! For dem som har lest «Gutten»-trilogien av Jón Kalman Stefánsson, kan jeg si at den minner litt om den. Også her er vi i nordområdene, denne gangen i Nord-Sverige, men heldigvis hovedsakelig om sommeren, - personlig syntes jeg nok det til tider ble litt for mye snøstorm i Stefánssons bøker fra Island. Og også her er handlingen lagt til 1800-tallet, med en hovedperson som er en ung gutt alene i verden. Begge hovedpersonene er fattige, tenksomme gutter som har oppdaget magien i skrevne ord og bøker. I begge bøkene er det nære skildringer av naturen, men her har vi gleden av at handlingen er lagt til sommerhalvåret, hvor vi for eksempel kommer ekstra nær gress og blomster gjennom prosten Læstadius' nitide studier av disse, - noe som faktisk også gjøres i detektivøyemed. For dette er også en kriminalroman,- i begynnelsen i et rolig tempo, men med stigende spenning mot slutten! Men det var ikke kriminalhistorien som fikk meg til å nyte å lese denne boken, - det var språket med de sanselige og tette skildringene, Jussis tanker og opplevelse av verden, samt miljøskildringene. Dette er en «Favorittbok»!