Men jeg innrømmer, at det skjærer meg - jeg holdt på å si: i hjertet; men jeg tror ikke lenger jeg fører den varen. Men det skjærer meg et eller annet sted, hvor der tidligere satt en følelse.
Men han var ensom. Når det gjaldt, var man alltid ensom. Vennskap, kjærlighet - bare svindel.
En dag i oktober av Sigurd Hoel
Nå er jeg ved elven Ki-Chi-Saga i Minnesota Territory. Året er 1851, og sammen med Karl-Oskar og Kristina m/fam sliter jeg meg gjennom vinteren i en liten nybyggerhytte. (Bok nr. 4 i Mobergs serie om utvandrerne og innvandrerne)
hva med skapsprengere, den boka som er historier fra folk som kommer ut av skapet?
Mennesket er det eneste dyret som rødmer, ler, har religion, fører krig, og kysser med leppene. Så du kan jo si at jo mer man kysser med leppene, desto mer menneskelig er man.
I've been reading Whitman, know what he says, "Cheer up slaves, and horrify foreign despots", he means that's the attitude for the Bard, the Zen Lunacy bards of old desert paths, see the whole thing is a world full of rucksack wanderers, Dharma Bums refusing to subscribe to the general demand that they consume production and therefore have to work for the privilege of consuming, all that crap that they didn't really want anyway such as refrigerators, TV sets, cars, at least new fancy cars, certain hair oils and deodorants and general junk you finally always see a week later in the garbage anyway, all of them imprisoned in a system of work, produce, consume, work, produce, consume, I see a vision of a great rucksack revolution thousands or even millions of young Americans wandering around with rucksacks, going up mountains to pray, making children laugh and old men glad, making young girls happy and old girls happier, all of 'em Zen Lunatics who go about writing poems that happen to appear in their heads for no reason and also by being kind and also by strange unexpected acts keep giving visions of eternal freedom to everybody and to all living creatures
Kvinnenes siste hemmelighet er at på bunnen er de menn, de også. De er bare kledd ut som kvinner, men kommer du dypt nok ned i dem, så har de like meget vilje som vi har, og viljen er en mann.
Jeg synes det er godt tegn for litteraturen, at den blir stjålet.
Prinsipielt er jeg glad i langhårede. Jeg liker dem. Av mange grunner. For det første bryter det monotonien i de mange tusener av uniformt kortklippede mannfolkhoder, og allerede det er meget.
23-salen bør være obligatorisk for alle som jobber innenfor helse og omsorg, spesielt psykisk helse.
Jeg likte ikke denne boka spesielt godt. Språket er fylt til randen av klissete og klisjéfylte metaforer og svulstige sammenlikninger. Jevnt over synes jeg språket minner om Paolo Coelhos opplagte og klissete "dekorerte" språk. Denne sterke reaksjonen kommer muligens litt av at jeg akkurat har lest veldig mye Kjell Askildsen og andre minimalister, men dette blir altfor overtydelig og overlater ingenting til leseren.
Klisjé slutt, enkel handling.
Å leve mer enn førti år er uanstendig, gement, umoralsk! Hvem lever lenger enn førti år? - svar ærlig og oppriktig! Jeg skal si dere hvem det er: treskaller og skurker er det.
Det eneste han virkelig ville, var å reise rett hjem til henne på kjøkkenet, legge hodet i fanget hennes og fortelle alt sammen. Men det fikk han ikke lov til. Han måtte være alene med det som hadde skjedd. Alene, det var det som var å være voksen. For første gang innså han at han var voksen, og tanken var uutholdelig.
Jeg er så enig!
Ja, jeg elsker dette landet - men stiger det ikke frem litt vel furet og værbitt? Jeg så mot nord og tenkte: Nordmenn i Norge: lus i pelsen på en kjempe. Et folk av søndagsmoralister og fredagsfylliker. Et folk av kverulanter og bygdetullinger, av skrythalser og syvsovere. Et folk som blingser mot evigheten og skulker livet. Et folk som har grepet efter stjernene, og som knapt nok duger til å plukke tyttebær.
En ganske almindelig flue av middels størrelse vil jeg tørre å påstå er den morsomste novellen jeg har lest. Jeg gråt av latter. Fantastisk.
Fra En ganske almindelig flue av middels størrelse:
Hvorledes kan du ta dig slike turer! sa jeg. Da så hun ut som om hun gottet sig og sa bæ til mig fordi hun hadde tat denne tur. Jeg hadde aldrig set en flue gotte sig således før, hun smittet mig, jeg sa bæ jeg også og lo hjærtelig. Haha, har du set et slikt troll til en flue! sa jeg. Kom hit, så skal jeg dikke dig litt under haken, din skjælm du er!
Jeg ble også svært fascinert av forholdet mellom mor og sønn, men jeg vil nesten si det er mora fortjener kritikk. Stakkars Arvid, han ønsker jo å være der for mora, men ho bare avviser han om og om igjen!
Det fascinerer meg litt at flere tenker på Arvid som den som ødela forholdet mellom han og mora. Nå er jeg vel og merke fortsatt en ung gutt, på alder med Arvid da han sluttet på skolen. Alder og livserfaringer har nok en god del å si for hvem man føler sympati for i slike situasjoner...