Skriv hva pokker du vil du. Jeg lar meg faktisk ikke påvirke av hverken deg eller noen av de du siterer (klipper/limer). Ekstremisme finnes ikke bare hos muslimene. Det er farlig å kaste stein når man selv sitter i glasshus.
___________Jeg har satt strek for denne diskusjonen!
Jeg kommer naturligvis til å skrive anmeldelse av den, usikker på når for jeg ligger etter med andre anmeldelser, men jeg gjør så godt jeg kan;)
Du har rett. Historien er sterk og selvopplevd av forfatteren. Og om det er en forfatter eller forteller vi har med å gjøre angående denne boka er et godt spørsmål:) Men vi har vel å gjøre med begge deler:)
Jeg kunne ha lest den på fransk hvis jeg hadde kunnet det, men det kan jeg ikke:) Jeg tok fransk på ungdomsskolen og interesserte meg ikke annet enn å få godkjent i akkurat det faget;) Tror det var det og matte jeg interesserte meg minst i:)
Hei og beklager for sent svar. Jeg har ikke skrevet anmeldelse av den ennå, men det blir etter hvert. Men det jeg kan si er at jeg likte historien fordi den er sterk. Det er bare det at det var noe med fortellermåten som skurret og som jeg ikke falt for helt. Om det er oversetteren sin feil eller ikke, vet jeg ikke. Jeg likte historien, men ble ikke helt fan av fortellermåten. Så jeg ga den terningkast tre. Vet at mange elsker boka, men jeg ble bare ikke helt bergtatt:/
På tirsdag ble jeg ferdig med Farvel til Eddy Bellegueule av Edouard Louis. Og jeg har begynt på Silber (drømmenes første bok) av Kerstin Gier og jeg skal fortsette å lese i In the dark av Richard Laymon. Hvis jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Red Rain av R.L. Stine. R.L. Stine er forfatteren bak bokserien Grøsserne (Goosebumps) som jeg var fan av da jeg var yngre og har alle de bøkene fremdeles. Den bokserien har blitt til både tv - serie og film.
Ellers har det vært mye snø i det siste, og håper den forsvinner snart og det er ikke mer sjakkturnering å se på tv enn så lenge:( Så det blir en kjedelig helg i vente:)
Ja, så var det helg igjen. Denne gangen kan jeg virkelig si endelig helg! Det har vært litt mye styr på jobben denne uken, så nå skal det bli godt med et par dager fri. Jeg hadde egentlig planlagt å lese videre i Paganinikontrakten av Lars Kepler denne helgen. Men det ble litt endring i planene når jeg fikk tilsendt et manus for testlesing. Så i helgen skal jeg lese om et mordmysterium i Hønefossområdet, satser på å sende tilbakemelding til forlaget i løpet av helgen.
Jeg skal forsøke meg på et enkelt svar selv om det ikke er så lett.
Med kristendom mener jeg det reelle budskapet som vi har etter Jesus, og for meg blir det i første omgang Bergpreknen, den barmhjertige samaritan, kvinnen ved brønnen, den bortkomne sønnen mf. Her er det snakk om menneskeverd og omsorg for den enkelte - en glad og kjærlig religion.
Dessverre er det mange som har benyttet denne troen til å underkaste seg andre mennesker, berike sine egne interesser og tvinge annerledes tenkende under sin paraply. Opp gjennom historiens gang finner vi ofte kirken her, langt borte fra den virkelige kristendommen.
Mange ser seg blind på hva kirken har gjort opp gjennom historien og ut fra dette avviser kristendommen som det vi finner i det jeg skrev øverst.
Forøverig viser jeg til boka Jeg ser hans spor som det opprinnelige sitatet er hentet fra.
Det fører feil å se på evangeliene med moderne øyne. I dem florerer mirakler, drømmer og påstander som sannhetsbevis...
...
Evangeliene er ikke objektive fortellinger. De ble skrevet for å samle stoff om Jesus siden vitner døde, tidsavstanden til ham begynte å bli stor og tradisjonene usikre. Evangeliene ble laget for å vise at Jesus er Messias og guddommelig, og de skal styrke og undervise dem som har svak tro eller som kritiseres for vranglære - kanskje nettopp individer i ferd med å forlate synagogen eller som var kastet ut av den.
Noen har ønsket at jeg skriver oppfølgere med spoilere, men det tør jeg ikke. Selv om man markerer spoilere kan man risikere å få kjeft likevel. Dessuten foretrekker jeg å skrive bokanmeldelser om oppfølgere på helt vanlig måte som i andre bokanmeldelser, uten å røpe noe.
I 2013 møtte vi for første gang Hirka, som riktig nok som befinner seg i en helt annen tid, nemlig i norrøn tid. Hirka er i tidlig tenårene, og hun har ikke hale. I alle bøkene er hun i forskjellige verdener som jeg helst ikke vil skrive nærmere om fordi det avslører for mye for de som ikke har lest de tidligere bøkene i trilogien. Men det jeg kan si om Evna, som er den siste boka er at Hirka prøver å tilpasse seg i en verden hun ikke føler seg helt hjemme i. Så hun får testet tilpasningsevnene sine grundig denne gang. Samtidig har ikke Hirka noe valg enn å overleve den sitiuasjonen hun er i.
Endelig en forandring på standardformelen i fantasysjangeren
Dette er altså slutten på Ravneringene trilogien, og til tross for at jeg synes at den første boka, Odinsbarn er best, så er hele trilogien verdt å få med seg. Jeg bruker som regel ikke å like bøker som andre liker og omvendt. Så jeg automatisk forventet ikke at jeg ville like denne trilogien, men jeg likte den mye bedre enn forventet. Grunnene er at dette er en original fantasyserie med forfriskende nye elementer. Et lite avbrekk fra standardfantasy som man har fått de siste årene, og jeg sier ikke nei til forandringer når det gjelder litteratur. Man blir jo lei av den samme formelen, men her får man noe nytt. Det er ikke bare instalove (gutten og jenta i en bok blir hodestups forelsket i hverandre med en gang), og at de har overnaturlige evner. Ravneringene byr på mer enn det som er standardoppskriften i fantasybøker som har vært i det siste. Standardoppskrifter blir man jo etter hvert lei av.
Ikke like betatt som mange andre
Mange har blitt betatt av denne trilogien, men for meg er nok den første den beste. Bok to; Råta var grei som oppfølger og holdt på interessen til å lese tredje og siste bok; Evna. Det var ikke bokas tykkelse som trakk ned leseopplevelsen for jeg er vant til tykke bøker, men syntes bare ikke den hadde den samme gnisten som jeg vet at Siri Pettersen kan skape med språket. Men en trilogi er aldri helt jevn. Ofte har jeg opplevd at første bok har vært best, og at bok nummer to ofte har vært bare et bindeledd til bok tre og ikke noe mer enn det, og at den tredje og siste boka ikke alltid har levd opp til forventningene. Så det er ikke med Ravneringene det for første gang skjer. Jeg har aldri lest en trilogi eller en serie hvor alle bøkene har vært like bra og like jevnt.
Evna er en tykk bok med en langsom start som gjør oss kjent med omgivelsene Hirka befinner seg i og denne gang befinner hun seg i en kald verden på mange måter, både når det gjelder de hun har rundt seg og været. I tredje og siste bok står Hirka overfor en av de vanskeligste utfordringene hun noen gang har hatt. Nemlig å finne ut hvem og hvor hun tilhører; er det de blinde eller ætlingene? Hun står nå foran et vanskelig valg. Gjennom hele trilogien blir vi vitne til Hirkas store forandringer.
Det er egentlig ikke så mye mer å se om Evna i fare for å avsløre for mye. Det vil jeg helst unngå. Evna var ingen avslutningsbok som tok meg med storm, men det er vemodig å avslutte denne trilogien, men alt tar jo slutt en eller annen gang. Selv om avslutningen ikke ble så voldsom og hjemsøkende som jeg hadde håpet på, så var Evna en verdifull siste bok i en original fantasytrilogi. Første bok, Odinsbarn er selvfølgelig best, men hele trilogien er verdt å få med seg og dette er en type trilogi som passer både for ungdom og voksne.
Enig. Det må finnes et kjæledyr der.
OK Norah.
Hermed ser jeg meg ferdig med denne diskusjonen. Det ender alltid opp med hvordan ting tolkes, sånt som er skrevet..
Jeg har bladd i den, på lik linje som jeg har bladd i bibelen.
ler litt for meg selv her Jeg har ikke oppdaget selv at jeg har stavet Pegida feil.
Og var det virkelig derfor Norah aldri hadde hørt om dem? Jaja, hun om det. Jeg har googlet begge deler, med og uten R. Og kommet fram til samme resultat.
Leser man Koranen så finner man straks ut av hvor fredelig islam er som religion. Men i alle tider har religionsbudskapet avlet krig.
Google Pergida da vel, så skjønner du hva jeg mener.
Jeg er faktisk også Humanetiker og der lærer man seg å verdsette alle religioner. Og ikke bare ta til seg det man er oppvokst med.
Akkurat der beundrer jeg amerikanerne. De har ikke religionsundervisning på offentlige skoler, da det er så mange forskjellige trosretninger som er representert der.
Israels-folket hadde slik respekt for Guds hellige navn at de nødig ville uttale det. Dette er fremmed for oss- men tilbake står for alle tider et krav på respekt og alvor innfor det store livsspørsmål vi knytter til Guds navn. En respekt som utelukker ikke bare hån og raljering, men også slike misbruk som religiøst hykleri og tomme sermonier.
Men er det noe nytt på gang? Vi opplever i dag en ny interesse for det åndelige, for pilegrimsreiser og religiøse riter i det flerkulturelle samfunn.
Etter at mye av Vestens kultur de siste 300- 400 år har forsøkt å venne folk av med å tro at religion kan være sann, er det kanskje ikke rart at mange kvitter seg med sine forestillinger om Gud og at trosopplæringen i skolen er sløyfet. Men på den måten kutter man også over sine røtter og kaster vrak på den kristne kulturarven som har preget samfunnet med budskap om menneskeverdet, budet om nestekjærlighet og forvalteransvaret. En arv som kommer til uttrykk i våre høytider, gudstjenestefeiring, sakramentene og i et mangfold av diktning, kunst og musikk. Kulturarven er også et møtested for tro og tanke.