Bokelskere.no

Til min store skuffelse kom ikke det nye albumet av SIXX:A.M. i posten i dag til tross for at jeg forhåndssbestilte det, så jeg må vente til mandag på grunn av postbudet:( Jaja, shit happens.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Ingen vei tilbake av Tove Alsterdal. Siden forrige lørdag har jeg lest: Bøddel (Mathias Fliegenring 1685 - 1729) av Torgrim Sørnes som jeg skal fortsette med. Og natt til onsdag begynte jeg på Skrekkens hus av Hugh Zachary. Hvis jeg blir ferdig med Bøddel eller Skrekkens hus skal jeg begynne på Arkitektens læregutt av Elif Shafak.

Ellers har det vært en drittuke så langt. Det har ennå ikke gått opp for meg at Prince er død. Tre av mine fem rockehelter er død: Michael Jackson, David Bowie og Prince og de som fortsatt lever er Nikki Sixx og Marilyn Manson. Jeg holder pusten og krysser for at de ikke kommer til å dø med det første for vi har mistet for mange allerede. 2016 har vært et bedritent år fordi jeg mistet to av mine rockehelter samme året. Snakk om å være brutal:/

Horror med et lekent plott

Ville du ha tatt en utfordring uten å vite hva den går utpå? ...

Kjedelig hverdag blir snudd på hodet
Jane Kerry lever et helt vanlig liv, på grensen til det kjedelige. Hun jobber som bibliotekar og dagene går sin vante gang. Det er helt til hun finner et brev på skranken og i konvolutten finner hun femti dollar og en lapp med et ledetråd. Det fører henne til en bok og inne i boka finnes det en ny ledetråd (denne gang med større utfordring og større beløp). Notatene med ledetrådene hun finner er signert av MOG (Master of Games). Jane befinner seg i et dilemma: Skal hun fortsette å løse gåtene som fører henne til nye ledetråder og som tar henne videre ut av biblioteket, og etter hvert setter henne i et større mysterium og større fare, eller skal hun stagge denne nysgjerrigheten? Og hvem er denne MOG?

Richard Laymon skrev mange horrorbøker før han døde av et massivt hjerteinnfarkt på Valentinesdagen i 2001. Bøkene hans er en b -versjon av Stephen King. Stephen Kings bøker er av kvalitet, mens Laymons bøker er mer for underholdningens skyld og har en dose svart humor som kan minne noe om skrekkomedie. Bøkene til Laymon kan ofte fort bli banale og noe crazy, så dette er bøker som er ment for underholdning uten form for realisme. Det gjør jo ikke noe å lese slike bøker heller. Lese noen banale bøker der man ikke riktig vet hva man får. Det er bare sunt.

Nysgjerrighet vs fornuft
Har lest en del bøker av Laymon og Blood Games er nok den mest morbide jeg har lest av ham så langt. In the dark blir nesten "normal" i forhold til den. In the Dark er en spesiell katt og mus lek konsept, bare at hovedrollen Jane, har ikke peiling på hva eller hvem som er ute etter henne. Hun vet ikke helt hva denne leken går ut på. Jane er selv en nysgjerrig person som ikke er redd for en utfordring, men hun synes dette opplegget er vel rart, selv for henne. Som leser blir man også satt litt på prøve. Man blir ikke helt klok på hva det er som foregår, men likevel må man lese videre fordi man føler Janes nysgjerrighet og vantro.

Mens man leser føler man seg splittet fordi en del av leseren vil at Jane skal ta denne utfordringen mens en annen del vil at hun skal styre unna og late som om hun ikke har sett konvoluttene. Skal nysgjerrigheten eller fornuften vinne? Hva ville man ha gjort selv hvis man var i samme situasjon? Kjenner jeg meg selv rett ville jeg nok ha tatt utfordringen fordi jeg er ikke redd for utfordringer, og litt spenning skader da vel ikke? Men så er det jo en liten forskjell på horrorbøker og virkelighetem også, da.

In the dark er en mystisk horrorbok med thrilleraktige scener. Hele tiden prøver man å gjette seg frem til hva som vil skje, og man vet ikke hva som kommer rundt hjørnet. Med Laymon så vet man aldri. Handlingen er levende og har et fint tempo. In the dark byr på en spennende gjettelek og til tross for at denne boka har sine svakheter så holdes nysgjerrigheten oppe fra første til siste side.

Fra min bokblogg: ibokhylla.blogspot.no

Mørkere enn Grøsserne

Alle barn er snille og eksemplariske, eller? ...

Populær barne- og ungdomsforfatter lenge før J.K. Rowling kom på banen
R.L. Stine er mest kjent som forfatteren bak bokseriesuksessen Goosebumps (Grøsserne) som det også ble en TV-serie av og i fjor ble bokserien gjort om til film. Selv var og er jeg en stor fan av ham. Jeg leste alle Grøsserne bøkene som var på over 60 bøker og noen av Fear Street bøkene, men sistnevnte ble ikke lenger utgitt i Norge av ukjent grunn - til min store skuffelse. Jeg var til og med medlem i Grøsserklubben. Det var hans bøker jeg leste mest av før jeg gikk over til Stephen King, Dean Koontz, Richard Laymon, og mørkere sjangere etter hvert. R.L. Stine var også mestselgende barne- og ungdomsbokforfatter før J.K. Rowling ga ut Harry Potter bøkene. Dagens ungdom vet nesten ikke hvem R.L. Stine er. Det er "bare" Harry Potter hele veien for de fleste, noe som er synd. R.L. Stine skriver som kjent for barn og ungdom, men Red Rain er for voksne. Det er ikke hans første bok for voksne. Han ga ut en i 1995 som heter Superstitious (som jeg ikke har lest ennå) så Red Rain er den andre boka han har skrevet for voksent publikum. Det virker som om denne forfatteren aldri lider av skrivesperre, og produserer bøker i bøtter og spann. Det er nok mange som misunner ham den kreativiteten og fortgangen for R.L. Stine har gitt ut hundrevis av bøker.

Red Rain handler om et kraftig uvær, en heftig orkan som treffer South Carolina Island. Lea blir fanget i det. Hun har en reiseblogg så det er en tilfeldighet at hun havner midt opp i denne katastrofen. Under denne voldsomme katastrofen møter hun på Daniel og Samuel, tvillinger på tolv år. Som den omsorgsfulle personen Lea er, tar hun de med seg hjem til Long Island. Lea er gift med Mark (og de har to barn fra før). Mark er barnepsykolog, og han er blitt en kjent person etter at han skrev en bok som lett blir oppfattet av andre som kontroversiell av andre. Han har skrevet en slags "hjelpebok" for foreldre som har provosert mange. Disse guttene; Daniel og Samuel som Lea fant under stormen, er noen flotte gutter, eller bor det noe ondskapsfullt i dem? ...

Robert Lawrence Stine utfordrer den mørkere delen av seg selv
Bøkene fra Grøsserne var kjent for å være underholdende og cheesy, noe jeg ikke hadde noe i mot. Jeg var fan av konseptet og jeg ble avhengig av serien. Serien trengte man ikke å lese i kronologisk rekkefølge. Grunnen til at jeg likte dem så mye var de ekle omslagene, sarkasmen mellom karakterene, og at avslutningene i bøkene var noe fiffige. Man gledet seg alltid til neste bok. Red Rain minner noe om Grøsserne, men dog i en voksnere tone med mer atmosfære. Den hadde noe mer levende over seg. Boka inneholder noe spenning, mystikk og overnaturlige elementer; ingredienser R.L. Stine behersker godt og som han er kjent for å bruke i bøkene hans uten at det føles gjentagende. Denne gangen går han litt lengre med en del grafiske uttrykk, voldelige handlinger og innholdet kan oppfattes som noe groteskt, men det gjør ikke noe. I hvert fall for oss som er vant til groteskt lesestoff fra før.

Red Rain er ingen nyskapende horrorbok, men god nok til å la deg underholde og glemme virkeligheten for en stund. Av og til trenger man ikke mer. Red Rain er mørk, noe deprimerende og kanskje en smule sjokkerende for de som ikke er vant til å lese noe fra denne sjangeren, men for oss som har erfaring fra denne sjangeren finner ikke noe nytt og det hele blir en "grei" underholdning der og da. Småspennende og mørk bok, men ikke noe minnerikt.

Dette var en fin liten bok som ga dyp innsikt i Grundtvigs liv og diktning. Jeg lærte utrolig mye om den danske salmedikteren og fant ut at han bør huskes for mer enn noen jule- og påskesalmer. Han hadde et langt liv og opplevde både motgang og medgang, og kanskje like godt kjent for sine pedagogiske ideer. At Grundtvig var en stor norgesvenn ante jeg vel, og det kom klart fram i boka, men ikke alle var like begeistret for hans teologi.
Boka hadde hovedfokus på hans salmer og flere meget kjente salmer ble analysert, som Deilig er den himmel blå og Påskemorgen slukker sorgen. Grundtvig sto for en glad kristendomsform i motsetning til pietistene. Hans privatliv kom også fram, og det er godt å lese at han er som en av oss med både feil og mangler og gode sider.
Boka var lettlest og krevde ingen forkunnskaper. Enkelte ganger synes jeg den ble litt for overfladisk og jeg ønsket meg en dypere betraktning. Boka fikk mine øyne opp for Grundtvig, det er en mengde bøker om han, så nå er det bare å finne fram bøker og lese mere. Vi trenger Grundtvig teologi i dag.
Jeg vurderte lenge å gi boka terningskast seks, men synes den er for enkel og mangelfull til det, men en femmer fortjener den.

Åh, nå kom alle leseminner flyvende. Så koselig å tenke tilbake på de timene jeg brukte til lesing, liggende i senga min litt oppned med beina oppetter veggen. En serie som helt klart var/er blandt mine favoritter er Pelle og Proffen-serien av Ingvar Ambjørnsen. I tillegg likte jeg Frøken Detektiv og Tsatsiki-serien av Moni Nilsson-Brännström. Jeg leste mye enkeltbøker også og elsket det meste jeg leste. Mormor hadde mange veldig gamle barnebøker som jeg stadig leste opp igjen. I tillegg var jeg medlem av TL-klubben, og likte igrunn de bøkene også :)
Og så klart må jeg nevne Harry Potter også :D

Min mest sjelsettende leseopplevelse som barn var nok Maria Gripes Tordivelen flyr i skumringen. Husker den var så spennende at jeg omtrent lå stiv av skrekk da mamma kom inn for å få meg til å slå av lyset! Jeg leste selvsagt videre etter at hun hadde gått igjen... Før det hadde jeg jo slukt alt av Nancy Drew, Bobseybarna og bøker som ble gitt ut gjennom diverse bokklubber. Men Maria Gripe.. Det er nesten som om jeg fremdeles kan kjenne at hårene i nakken reise seg bare jeg tenker på denne boka.

Typisk fantasy for ungdom

Er det best å ha drømmene sine for seg selv?

Rastløs oppvekst
Olivia Silbers mor er foreleser og har to doktorgrader i litteratur. Foreldrene hennes er skilte så hun og hennes søster har hatt et rastløst liv så langt. De flytter til London fordi moren deres har fått jobb ved Oxford University og hun har også funnet seg en ny mann (Ernest). Til døtrenes store sjokk skal de tre flytte inn til ham. Som kjent går ikke stesøsken godt overens med en gang, og slikt kan også skje med andre søsken også. Rivalisering og uenigheter. Det er helt normalt. Da de flytter inn i huset får Olivia mange rare og skremmende drømmer som er vanskelig å forklare og skjønne seg på. Hun ser også noen personer fra sitt eget liv komme inn i drømmene. Prøver drømmene å fortelle henne noe og hvorfor/hvordan vet andre drømmene hun delvis opplever?

Silber blir sammenlignet som en blanding av Harry Potter og Gossip Girl, og det ga meg bange følelser med en gang for jeg er hverken fan av Harry Potter eller Gossip Girl. Det skader jo ikke å gi Silber en sjanse likevel. Dette er en fantasifull bok for ungdom som tar mange rare vendinger. Forfatter Kerstin Gier er kjent for Rubinrødtrilogien og dette er første bok i en helt ny trilogi. Første bok i hennes nye trilogi (Silbertrilogien), byr på en dose surrealisme, forelskelse, spenning og rariteter. Det er ingen tvil om at denne forfatteren har en god del fantasi. Dette er på mange måter en enkel førstebok å komme seg gjennom. Boka er kort og den består ikke av altfor mange detaljer, så denne passer ypperlig for ungdom, spesielt de som er nybegynnere når det gjelder lesing av fantasy, så er dette en bok som er fin å begynne på hvis man vil utforske denne sjangeren. For oss voksne blir nok denne førsteboka i denne trilogien litt vel enkel, noe typisk og karakterene har lett for å bli overfladiske og stereotypiske. Ungdom greier nok å se bort fra dette.

Instalove er instaoppbrukt
Noe som også er en nedtur og en del oppbrukt i fantasysjangeren er instalove, altså folk som øyeblikkelig blir forelsket i hverandre. Det er for typisk og oppbrukt i denne sjangeren. Det kan jo selvfølgelig skje med noen, men likevel oppleves det som utroverdig og på en måte irriterende siden det er et overbrukt element i slike bøker. Det blir trøttende å lese om det. Det er ikke sånn at det tar over boka fullstendig, men jeg mener sjangeren som helhet. I Silber er instalov heldigvis bare en liten brøkdel og skygger ikke over andre handlinger i boka. Det er mye annet som skjer slik at det ikke blir et hovedtema.

Det er egentlig ikke så mye å si om Silber (drømmenes først bok) siden det er en relativ kort bok, og enkelt skrevet, så det er ikke så mye å fordype. Dette kommer til å bli en noe morsom og spennende bok for yngre lesere og nybegynnere innen fantasysjangeren, bare ikke forvent all verdens, men for voksne blir den dessverre for forutsigbar og den fører ikke mye nytt, spesielt når man har lest mye fantasy fra før ...

Jeg hørte ferdig Lørdagsrådet for en stund siden. Lørdagsrådet og Radioteatret er vel det jeg hører mest på radio.

Jeg leser Alltid Alice av Lisa Genova og Ingen vei tilbake av Tove Alsterdal. Kommer til å bli ferdig med Alltid Alice senere i dag og da skal jeg begynne på Bøddel (Mathias Fliegenring 1685 - 1729) av Torgrim Sørnes. Jeg leser mye stort sett hver dag, men i dag skal jeg lese ekstra mye siden det er hviledag i Norway Chess, og verdens bokdag.

Alle gleder seg til lysere og lengre dager virker det som bortsett fra meg for jeg synes dagene er eviglange nok som de er:)

God helg.

Sannhetens opprør

Da forfatteren fylte 20 år forandret han navnet sitt fra Eddy Bellegueule til Edouard Louis.

Vanskelig oppvekst
Han hadde vel sine grunner til å forandre navnet sitt for oppveksten hans var alt annet enn enkel. Hans selvbiografi blir fortalt som en roman, hvor han beskriver hvor annerledes han var i forhold til de andre han vokste opp med. Han ble oppfattet som mer feminin enn andre og ble derfor sett på som "det svakeste ledd". På skolen ble han kraftig mobbet og hjemme skjemtes foreldrene over ham. De beskriver han som en annen når de snakker om ham med andre. De vil ikke innrømme for hverandre eller seg selv at sønnen deres er annerledes. Foreldrene hans er begge i jobb, men de tjener ikke all verdens og må ofte berge seg med det de har. Likevel holder Eddy hodet høyt hevet til tross for all motgang, fordi han vil ike at andre skal se ham "svak". En dag gjør han et opprør mot foreldrene og drar på flukt.

Dette er en bok som har vekket mye oppsikt, spesielt i hjemlandet hans Frankrike siden oppveksten hans har vært ekstremt vanskelig på mange måter, og måten han beskriver fattigdommen på. Han er en fyr med mye guts også med tanke på at han har skrevet bok om sine opplevelser. Samtidig lar han være å tenke på hva andre mener om det. Til tross for at han er en modig fyr som virker svært uredd, og dette er en sterk bok var det noe med fortellermåten som ikke rørte helt, fordi selvbiografien ble opplevd ofte underveis mer som oppramsende enn fortellende. Fortelleren grep ikke nok tak og utfordret ikke like mye som forventet. Man klarer ikke helt å føle det som står der. Det er ikke noe i følelsesregisteret som beveger på seg mens man leser. Noe som er synd med tanke på alvoret i innholdet.

Å stå opp for seg selv
Dog er det noe befriende å lese om noen som står opp for seg selv, gjør det som føles rett uten å tenke på hva andre måtte mene om det. Å vite hvem man er og hva man vil er ofte ikke enkelt og da er det bra at de som vet hvem de er og vet hva de vil med livet, gjør noe med det og viser hvem de er. Mange er jo en smule redd for å bli dømt av andre av en eller annen grunn, men av og til må man bare slutte å bry seg om det, og Farvel til Eddy Bellegueule er et godt eksempel på det. Man trenger selvfølgelig ikke å gå så langt som å bytte navn, men det er sunt å gi blaffen i hva andre tenker om seg selv og være seg selv uansett.

Det er ikke lett å skrive om en slik bok med tanke på alt det foratteren har opplevd, og det forfatteren er god på er beskrivelsene av hvor nedlatende folk rundt ham var og hva han følte da han var svært ung. Det er både realistisk og lett å forestille seg. Men utover boka mister innholdet det preget, å beholde tyngden og holde leseren fast. For den delen ble fortalt fortellende og ikke oppramsende, som resten av boka føltes. Vanskelig å forklare dette, men den første delen om de yngre årene ble fortalt med dybde, mens resten føltes oppramsende og ikke like personlig til tross for at det er det. Det er bare det at den dybden fra tidligere i innholdet manglet. Den forsvinner underveis. Denne boka får meg til å tenke på filmen Billy Elliot siden han og Eddy er noe like. Jeg har sett filmen og den var på en måte mer opprørende og hadde mer råskap i seg. Den krøp mer under huden, det var det jeg savnet i Farvel til Eddy Bellegueule. Billy Elliot og Eddy er både like og ulike, men de er begge ikke redd for å gjøre et opprør og vise verden hva de står for.

Farvel til Eddy Bellegueule er er en ærlig liten bok på bare 173 sider, men det er mye som skjer på de få sidene, altså. Selv om boka ikke traff meg helt i hjerterota, i forhold til mange andre,er dette likevel en god bok. Det hadde heller ikke skadet om den hadde vært enda mer provoserende. Det er tålelig fordi boka er for tynn til å bli ordentlig provosert og ekstra godt kjent med både Eddy og familietilværelsen. Man vil jo bare vite mer om Eddy og alt etter å ha lest boka.

Inne i den mørke stua ble hun stående og vente.

Leser Brudekisten av Unni Lindell.