Bokelskere.no

Jeg har nærmere detaljer på bloggen der jeg gir terningkast på omslag, skrivemåte, terningkast på tittel osv osv, så det er mange faktorer som spiller inn. Jeg synes ikke det bare var deler som var kjedelig, men syntes boka var veldig forutsigbar og det var ikke helt min type bok. Kanskje ikke godt nok grunnlag, men det var slik jeg følte det der og da. Boka hadde god historie osv, men syntes det ble for forutsigbar og man skjønner hva som skjer før det skjer. Det er en god bok, men ikke min type bok fordi den er forutsigbar og bydde ikke på mye motstand som jeg liker. Så skulle vel ha vært hardere i kritikken som jeg ellers bruker å være når jeg gir enere, toere og treere for de gir jeg mange av og er ikke redd for å gi kritikk. Jeg ville vel heller være nøytral denne gang. Det er ikke godt å si. Vet ikke om dette oppklarer noe og takk for interessant spørsmål. Skal ta det med meg videre for det er det man lærer av. Jeg bruker å være veldig streng ellers når jeg gir enere, toere og treere, så er ikke redd for å være hard i kritikken, så jeg var visst for mild i denne anmeldelsen. :) God påske. :)

Interessant og komplisert kamp om et indre kaos ...

Mikael Persbrandt er en kjent svensk skuespiller som har bidratt i både dans, teater, Tv - serier og film. For meg er og blir han Gunvald Larsson fra Tv-serien Beck for det er den rollen jeg forbinder ham best med, og syntes ikke at serien ble den samme etter at han sluttet. Husker ham også godt i filmene Dag og natt (2004), Øyenstikker (2001) og i den mindre kjente, men spesielle filmen; Dødelig drift (1999). Husker ham også i Tv - serien Uskyldig dømt (2008 - 2009).

Urolig oppvekst
Som liten vokste han opp med en del flytting og foreldrene hans skilte lag da han var liten gutt. Siden da har faren hans vært høyst fraværende. De har hatt litt kontakt nå og da, men ikke et typisk far og sønn forhold. Han ble oppdratt av moren som han har et nært forhold til. I selvbiografien hans beskriver han barneårene, ungdomsårene, karrieren, og hvordan ting utvikler seg med årene generelt. Helt fra han var liten har han vært redd for å føle seg utenfor og han har i mange år slitt med angst som han beskriver som et godstog som til stadig gjør ham rastløs, i hvert fall tidligere. Han har i mange år hatt ansgt for å ikke høre til noe sted. Tidlig ble han interessert i teater hvor han begynte å føle seg noenlunde hjemme, i hvert fall et sted. Siden da har han hatt mange roller i det ene og det andre.

I hans selvbiografi blir vi meget godt kjent med Persbrandt både på godt og vondt, ikke bare gjennom karrieren, men også på private plan. Gjennom karrieren hans får vi et godt innblikk i hvordan han i en periode var svært ettertraktet, ble jaget av pressen overalt som spredde både sannheter og usannheter om hva han gjorde på fritiden og hvem han hang sammen med. Alle ville ha en bit av ham koste hva det koste ville. Han forteller også om sine forhold, både vennskap og kjærlighetsforhold, blant annet forholdet til Maria Bonnevie som varte i sju år, og hvordan han til stadighet skuffet både henne og andre kvinner han var i forhold med, fordi han var en mann drevet av sjalusi, narokita og alkoholisme. Han slet også til tider med depresjon. Han forteller også åpenhjertlig om hans kriminelle handlinger fra ung alder.

Turbulente kjærlighetsforhold og indre konflikter
Persbrandts innrømmelser kommer på rekke rad og det er ikke måte på hva alt han har gjort, men istedet for å komme med bortforklaringer og skyve alt under teppet, legger han det frem at slik var det da og slik er det nå. Han kommer ikke med visvas og en rekke unnskyldninger, eller påstår at han er uskyldig i det ene og det andre. Han innrømmer sine feil som en mann og forklarer hvordan han alltid har prøvd å stramme seg opp, det går fint i perioder før han plutselig havner på kjøret igjen. Jeg er fullstendig klar over at man ikke skal le av narkotikamisbruk, alkoholisme eller utroskap, men han beskriver det på en levende og komisk måte at det var tett før jeg lo opptil flere ganger, men klarte heldigvis å holde meg. Jeg er ikke en person som ler, hverken av komedier eller vitser. Men denne selvbiografien kan til tider være tragikomisk, muligens ufrivillig morsom. Men som sagt, måten ting er skrevet på av og til er komisk og man kan glemme alvoret i det. Mye er fortalt med ironi og sarkasme. Persbrandt er kjent for å være sarkastisk, litt som rollen som Gunvald, og da kan det bli hysterisk morsomt. Spesielt komisk var scenen da Persbrandt snakket med Skavlan gjennom brevluka fordi han vil snakke med Maria Bonnevie og ville ha henne tilbake. Det er jo ikke komisk med en person som er langt nede, men igjen, det er beskrevet på en morsom og åpenhjertig måte, og de to har møtt hverandre i talkshowet til Skavlan flere år etterpå. Lurer på hva de tenkte om hverandre da etter den episoden.

Han forteller også om hvordan han møtte sitt livs store kjærlighet i voksen alder, Sanna Lundell, som er datter av Ulf Lundell, og hvordan han har prøvd å roe ned med alt som familiemann. Han forteller hvordan han har feilet og hvordan han hele tiden prøver å skjerpe seg. Han har et ønske om å være en bedre far enn det hans egen far var, og Mikael Persbrandt prøver og hevder han har blitt flinkere til å finne roen i hverdage i voksen alder.

Jeg har ikke lest en så underholdende biografi siden Unmasled (The True Life Story of the World's Most Prolific Cinematic Killer) av Michael Aloisi og Kane Hodder. Kane Hodder og Mikael Persbrandt skriver begge med stor dose humor og ærlighet i hver sin biografi, man får omtrent den samme stemningen. Sånn jeg husker det byr på mye sarkasme, selvironi, selvgransking, og det er en bok som ikke legger skjul på noe. Man blir kjent med flere sider av Persbrandt, både privat og gjennom yrkeslivet. Man følger også med utviklingen fra å være en slags badass som ofte ble sett ned på av andre, men som med tid og gjennom flere feiltagelser, klarer å jobbe seg oppover, sakte, men sikkert, klarer på et vis å gjenopprette respekt. Dette er en bok om å ikke la seg overvinne av indre demoner, ha ren arbeidskraft og vilje, bare man brenner for noe. Han har vært gjennom mye og ga aldri opp, selv om det ofte føltes slik. Det er en bragd i seg selv. Dette er en god, varm og morsom selvbiografi om feiler, mangler og viljestyrke. Det eneste som man blir litt sliten av er at man tenker at problemer og feilsporing vil ingen ende ta, for av og til er det svært mange av dem, og kan være litt repeterende. Jeg er også litt lei av at når folk blir far/forelder så forandrer alt seg og man får perspektiv på ting. Det blir litt for typisk og amerikansk. De som er barnløse skjønner også hvor stort det er å bli forelder selv om man ikke opplever det, og trenger ikke å få det inn med teskje, men for all del, en herlig selvbiografi er det likevel. Persbrandt er et bevis på at uansett hvor mange feil han har gjort oppgjennom årene, gikk det bra for ham til slutt. Det er om å holde ut og stå i det, selv om det føles ut som om bunnen er nådd. Dette er på mange måter en sterk og tankevekkende selvbiografi, og ikke minst, underholdende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ikke mye sjokkerende eller utfordrende med dagens thrillere ...

Vanessa er fra seg av sorg og vantro. Det er en god stund siden de skilte lag etter syv års ekteskap, men likevel klarer hun ikke å tro at Richard er ute av livet hennes, og at hun ikke lenger er en del av livet hans. Han overtok det meste, mens hun bor hjemme hos en tante i New York som hun har et svært nært forhold til. Hun er som en reservemor for henne. Både hun og tanten er barnløse, og de tar vare på hverandre så godt de kan, både på godt og vondt. Men det er vanskelig å bare "glemme" noen man har elsket og tilbragt hver dag sammen med, og så er det hele plutselig over. På jobb gjennom en bekjent får hun vite at Richard er forlovet på nytt og det knuser hennes verden på ny. Hvordan kan han gå videre når hun ikke kan? Han kan da bare ikke gifte seg med en annen kvinne sånn uten videre? Den negative tankespiralen, savnet og skuffelsene gjør til at hun drikker vin ofte utover dagen (noe som har blitt til en vane for kvinner i psykologiske thrillere for tiden), så det er ikke noe nytt heller. Ideer surrer rundt i hodet hennes. Hun blir nysgjerrig på den nye kvinnen til Richard. Hun vil finne ut hva slags type hun er, og eventuelt få henne til å la være å gifte seg med ham, men vil det funke, i så fall hvordan?

Dagens thrillere er for like
Dette er også en bok jeg har sett litt overalt i det siste, både på YouTube og Goodreads. Bøker som kun får ros venter jeg med å lese senere, men blir enda mer nysgjerrig på bøker som får delte meninger, så derfor ville jeg lese denne fordi den er både elsket og "hatet". For meg var det konseptet som pirret nysgjerrigheten, men håpet at det ikke ville bli enda en thriller lik andre thrillere i det siste, men det var det dessverre, på en måte. Det er ikke mange thrillere som skiller seg ut. Den eneste som har skilt seg ut som jeg har lest i det siste er Single White Female av John Lutz, men den ble utgitt i begynnelsen av 90 - tallet. Da ble thrillere skrevet på en original og annerledes måte, mens nå følger thrillerforfattere en formel og bare skifter navn på karakterer. Det føles i alle fall slik noen ganger. Jeg liker thrillersjangeren ennå, og jeg ser ikke ned på sjangeren. Det er bare det at det er på tide at noen bryter ut av dagens mønster og skrive på en litt annerledes måte. For det er vel lett å se hva slags formel som funker og da er det lett for andre forfattere å ta etter når man ser hva som selger og ikke, noe som er synd. Jeg skulle ønske forfattere var flinkere til å finne sin egen stemme og gjøre det på sin egen måte for det trenger vi nå mer enn noe annet. Så jeg har ikke gitt opp håpet for thrillersjangeren ennå, Jeg bare savner mer utfordringer når jeg leser, og å bli overrasket. Det er lenge siden sist.

Denne boka er også en type bok der man tror man vet hva som foregår, men så har boka twister og vendinger som forandrer alt. Da disse "twistene" kom, hadde jeg skjønt det lenge før det skjedde for jeg er vel en tørrpinne som leser mellom linjene og som følger magefølelsen, instinktet eller hvaman kan kalle det og det ødelegger alt for meg. Sånn er det med bøker og filmer. Jeg savner å bli overrasket og sjokkert, men istedet gjennomskuer jeg det før avslørningene skjer. Det er surt. Men vil også udnerstreke at det er ikke twister og sjokk som betyr mest for meg fra thrillersjangeren. For meg betyr en god historie så mye mer og det kan være en thriller for seg selv og det var denne. Denne boka bydde på gode og troverdige karakterer, og hadde en god og realistisk historie som er godt skrevet, men følte at forfatterne spedde på med den ene twisten etter den andre bare for å krydre historien litt, og det syntes jeg var så unødvendig da historien er god nok i seg selv. Men anstrengelsen og higet etter å sjokkere ble for mye og ble til irritasjonsmomenter, for syntes at karakterene og historiene klarte seg fint uten disse "twistene" som ikke var noen twister for min del, for leser man ting nøye og følger magefølelsen, skjønner man greia. Men det hadde ikke gjort noe om forfatterne lot være å spe på med twister for det jeg prøver å si er at historien var god nok og fascinerende i seg selv, men følte at twistene og higet etter å overraske ble for dumt og unødvendig, egentlig. Boka hadde vært så mye bedre uten. Det er bare det jeg vil ha frem til.

Lite selvstendighet, men det er en mening med det i denne boka ...
Til tross for at sjokk og overraskelser uteble for min del, var det noen av karakterene som fascinerte meg og som ga meg lyst til å lese videre. Man blir godt kjent med karakterene, og noen er mer mystiske og som man vil vite mer om. Denne Richard var mest interessant å lese om, og samtidig slitsom fordi man føler man blir kjent med ham og samtidig ikke. Det mest irriterende med ham er at han i nesten hver setning sier baby, sweetheart, honey. Det er sikkert søtt det, men i hver setning? Det må være slitsomt og for pludrete i lengden? Men det er en hake med det og et poeng, og det skjønner man når man leser boka. Kan ikke utdype hvorfor og mer om det uten å avsløre noe, og det er det siste jeg vil ...

Jeg blir også ofte fortvilet, nesten sint over kvinnelige karakterer i dagens thrillere. De stemples som hjelpesløse og sårbare, og må de være en kveld alene, enten ute eller hjemme, må de sende meldinger eller snakke med mennene deres i telefonen for å få selskap fordi de ikke takler å være alene? Jeg blir fornærmet og opprådd over hvor lite selvstendige og egenrådige kvinnelige karakterer i dagens thrillere blir fremstilt. De tyr til flaska bare de får noen nedturer, og ting ordner seg så fort bare en mann holder rundt dem. Litt tullete å ringe og sende sms med I love you bare når en skal bort i noen kvelder. Jeg bare spør ... og det er jo lov å spørre. Er det ingen som tør og klarer å være alene lenger? Tåpelig! MEN, i denne boka er det tilgevelig for i motsetning til andre thrillere jeg har lest i det siste, så hører det med i settingen og det ligger en mening med det. Det skjønner man også mer av når man leser boka ...Huff, det er så slitsomt når man ikke kan gå i dybden uten å avsløre noe. Det er utfordrende ...

Jeg likte skrivestilen til kvinnene og jeg er spent på hvem skrev hva, for jeg merket ikke at det var skrevet av to forfattere. Skrivestilen har en fin flyt, og klarer på en merkelig måte å holde på nysgjerrigheten selv om jeg forstår, og har forstått handlingen og vendingene i boka før alt gradvis avsløres.

Dette er en lettlest thriller som ville ha klart seg mye bedre uten twister og noen karakterer er mer spennende å lese om enn andre. Likte også atmosfæren godt, men hadde ikke gjort noe om det var litt mørkere. Avsløringene er dessverre for lette og åpenlyse hvis man er nøye med å lese mellom linjene. Noen av karakterene holdt spenningen oppe for man ville bli kjent med dem og det var det som holdt spenningen oppe for min del, men syntes boka ble ødelagt av for mange forutsigbare twister som dukker opp underveis. Historien og budskapet er bra nok i seg selv, og boka ville kanskje derfor ha blitt tatt mer seriøs uten disse "overraskende vendingene". Det er ikke alle thrillere som er nødvendig med twister. Disse twistene har mer eller mindre blitt til en "greie", virker det som.

Etter å ha lest The Wife Between Us er jeg lettet over å være singel og barnløs, og at jeg aldri stoler på noen ..bare nevner det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fin måte å lære bort lesing og navn på farger.

En vampyrfamilie på tre er i ferd med å pusse opp på innsiden av slottet ved å sprite opp veggene med litt farger. Men problemet er at det er så mange farger å velge mellom at det er vanskelig for dem å bli enige om og bestemme seg for hvilke farge som skal havne på veggene. Det er ikke alltid like lett å velge med tanke på at det er så mange fine farger å velge mellom, og alle i familien må jo bli fornøyde med fargen som skal dekorere veggene. Hva er deres farge og stil? Er det rødt, oransje, gul, grønn, turkis, blått, lilla, rosabrun, hvitt, grått, eller svart, eller skal de gå for mange forskjellige farger? Vil de tre familiemedlemmene bli enige om valget, eller kommer de til å ha det som de alltid har hatt det?

Kreativ og annerledes læremåte
Hver ny dobbelside er dedikert til en ny farge. I rammer er det en liten tekst med rim og store bokstaver slik at det passer lett som høytlesning for barn. Sammen med foreldrene kan også barn være med å peke ut objekter som noen av figurene som dukker opp i illustrasjoner, ber deg om å finne. Finn tomater, finn et glass melk, finn tekanna og lignende leteoppgaver. På denne måten lærer barn både navn på farger som eventuelt skal males på vamyrenes vegger og navn på objekter som ligger strødd omkring på gulvet, i trappa, i en vinduskarm, i et bilde, hvor som helst ... så her gjelder det også å være litt observant. Jeg liker spesielt godt Tv - skjermen i rommet som skifter bildet på hver side hvor det dukker opp kjente filmer og ikoner. Det er litt morsomt, spesielt for oss voksne som kjenner til filmene og ikonene som dukker opp i skjermen.

Illustrasjonene i boka er spennende og jeg liker stilen, kanskje noe småskummelt for de små? Dette er en kreativ og oppfinnsom måte å lære navn på farger, og gjør det eventuelt lettere å huske hva ting generelt heter. Det lille ekstra er at man blir spurt underveis om å finne bestemte objekter som ligger strødd omkring inne i slottet. Selv er jeg nok altfor gammel for denne type bøker, men likevel syntes jeg det var underholdende. Ikke akkurat lære navn på fargene, noe jeg selvfølgelig har lært meg for mange år siden, men likte å lete etter bestemte objekter, og jeg liker også illustrasjonene veldig godt, kombinasjonen av søtt og kanskje noe småskummelt for andre. Dette er en annerledes bok å lære på, og som også kan engasjere mer enn en vanlig skolebok som eventuelt blir brukt på barneskoler. Multikunstneren Mona Fossdal er både grafisk designer og illustratør, og jeg liker stilen hennes veldig godt, både figurene, bakgrunnene. Det er både stemningsfullt og stilig, og man får lyst til å gå inn i boka og utforske mer av slottet fordi nysgjerrigheten vekkes til live.

Hyggelig lesestund
Det er ikke så mye mer å si om boka da den er såpass tynn. Men dette er en fin bok for småbarnsfamilier som vil gjøre noe hyggelig sammen, og samtidig lære bort barna noe i koselig samvær. Man lærer rim, navn på farger og finne ulike objekter som noen figurer spør etter. Det er et søtt, kreativt og annerledes lærebok. Forfatteeren gjør det også lettere å huske navnet på fargen ved å farge veggene den fargen det gjelder i teksten, slik at barna får det både gjennom tekst og visuelt. Det er et effektivt hukommelsestriks, vil jeg tro. Dette er en fin måte å lære noe på en gøy og annerledes måte. Det gjør det lettere å huske for de minste enn når man lærer av en vanlig tekstbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne helgen leser jeg Godt nok for de svina av Anita Krohn Traaseth. Anita er lederen bak bloggen Tinteguri. I denne boken skriver hun personlig og humoristisk om veien til lederjobben, om å våge å være synlig, både i møterommet og det offentlige rom, som de sårbare og feilbarlige menneskene vi er. Den handler om å ta utfordringer og å omfavne arbeidslivet og alle gleder, utfordringer og muligheter til personlig vekst det gir.

Det er bedre å bo alene, eller?

Single White Female er kanskje en underlig tittel for en bok, men i følge forfatteren er Single White Female blitt til et utrykk som han beskriver på denne måten i forfatterens notat baki boka, og slik beskriver han uttrykket: When a woman is imitated too closely, or her clothes are secretly borrowed, or her boyfriend is stolen by a friend, she's been Single White Femaled.

Spennende konsept
Allie blir oppringt av en ukjent kvinne midt på natta. Den ukjente kvinnen vil snakke med kjæresten hennes som sover søtt ved siden av henne. Etter mye om og men får hun vite at det er en kvinne som Sam har vært utro med og det får Allie til å se rødt. Hun kaster ham selvfølgelig ut midt på natta. Det er dyrt å bo i en leilighet på Manhattan, New York, derfor velger Allie å sette inn en annonse et sted og søke etter noen som hun kan dele leiligheten med slik at det blir billigere. En kvinne som heter Hedra blir den utvalgte. Hun er smånervøs og sjenert, og er den rake motsetningen av Allie. Allie svært selvsikker, vet godt at hun er pen, har flott stil og hun vet at mange misunner henne. Hun er kanskje på grensen til å være narscissistisk, ikke bare på grunn av selvtilliten, men hun har også for vane å tenke svært nedlatende om andre, i hvert fall de fleste. Men hun og Hedra gåt godt overens og tror at det å bo sammen med hverandre vil gå fint. Allie og Hedra bor sammen selv om de er som natt og dag. De er deres rake motsetninger. Allie den vakre og selvsikre, mens Hendra er naturlig og noe småblyg. Til tross for fin, nytt samboerskap og fint å ha en person å dele husleia med, blir ikke Allie kvitt Sam som stadig oppsøker henne og som vil ha henne tilbake. Hun er skeptisk og i tvil om hun klarer å motstå ham. Atpåtil blir hun plaget av mystiske og slibrige telefonoppringninger uten å vite hvem oppringeren er. Allie føler seg ikke lenger trygg i sin egen leilighet, spesielt når hun legger merke til at Hedra blir mer og mer lik Allie, både i væremåte og stil ... Bør hnn være bekymret?

En kjent tittel
Dette er en kjent thriller for oss som har lest og sett mye av denne sjangeren. Boka ble utgitt i 1990 og to år senere ble den filmatisert med Bridget Fonda, Steven Weber og Jennifer Jason Leigh som er de mest kjente på rollelista. Et filmselskap ble tidlig interessert i konseptet mens John Lutz skrev boka. Jeg så filmatiseringen flere ganger da den ble ofte sendt på Tv før i tiden, for syntes at filmen på den tiden var både creepy og fengslende. Da jeg så den som ung visste jeg ikke at den var basert på en bok. Som regel foretrekker jeg å lese boka først og se filmen senere, så denne gangen ble det litt omvendt, men følte ikke at det ødela noe, for boka var veldig spennende i seg selv. Filmatiseringen er litt annerledes enn boka, noe som ofte skjer i filmatiseringer, og noen scener jeg husker godt, ble gjort om litt annerledes. I 2011 kom nyversjonen som heter The Roommate og den skal jeg selvfølgelig ikke se. Jeg har sett noen remakes, og bare noen få er gode, men foretrekker alltid originalfilmene. Jeg skjønner heller ikke helt vitsen med nyversjoner. Tåler ikke folk gamle filmer lenger? Jeg synes ikke at nyversjoner er "ekte" filmer, men det er min mening.

Jeg likte atmosfæren i boka veldig godt. Mørk, dystert og mye mystikk, og jeg hadde heller ikke noe i mot at den var litt "dirty" uten å overdrive. Jeg hadde også sansen for John Lutz fortellerstemme. Den er lett og ledig. Han overdriver ikke, får atmosfæren og mystikken til å vare, noe som er sjeldent, kapitlene er korte og effektive, og man får stadig lyst til å lese mer fordi persongalleriet er spennende i seg selv. Jeg ville ha lest ut boka fortere hvis jeg ikke hadde andre bøker å lese i ved siden av. Leser bøker veldig fort, men det er lenge siden sist jeg leste så kjapt. Skulle se noe på Tv, men glemte både tid og sted, noe som også er sjeldent, så jeg ble skikkelig dratt inn i den siste halvdelen da ting virkelig begynte å ta seg opp. Det ble rett og slett maratonlesing!

Single White Female er en innholdsrik, pussig, vågal og småvulgær psykologisk thriller som man nesten blir besatt av. Begynnelsen er litt treg og det gjorde ikke noe. Jeg forlanger ikke action og at noe skal skje hele tiden, heller, men følte denne gang at det tok litt tid før noe begynte å skje. Men som belønning for den ventetiden, blir man godt kjent med persongalleriet på godt og vondt. Det er sjeldent i dagens thrillere da forfattere virker å være mer opptatt av twisten på slutten istedet for å gi karakterer dybde, som i denne thrilleren som ble skrevet i begynnelsen av 90 - tallet. Dette var artig, spennende og crazy lesing, og den ga meg mersmak på John Lutz forfatterskap. Jeg har bestilt og venter på denne boka av ham; Darker Than Night, og jeg gleder meg til å lese mer av ham. En morsom tanke er at jeg bor alene i en leilighet, og til tider kan det være ekstremt kjedelig, men det er i det minste trygt. Jeg slipper å bekymre meg og være redd for å bo med noen jeg knapt kjenner.

PS: På baksideteksten står det at leiligheten Allie deler den med noen som heter Hendra, men det er og skal være Hedra.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke alle bøker man går overens med og det gjorde jeg ikke med denne, men jeg ga den et rettferdig forsøk siden jeg aldri gir opp bøker.

Noen bøker er mer kompliserte eller komplekse enn andre. Denne er en av dem og det av mange grunner. Roy Bast er en noe stusslig type. Han vet selv han er overvektig og synes selv han burde ha gjort noe med det, men han er opplsukt av andre ting istedet. Han er også opptatt av å holde livet sitt i gang på en eller annen måte. Samtidig er han satt på en ny sak. Unge, vakre og populære Ada Dahl er forsvunnet. Kommer de til å finne henne og hvis de finner henne, er det da for sent?

Ikke alltid like lett å gå overens med bøkene man leser
Hver gang jeg begynner å lese en ny bok prøver jeg alltid å ikke ha noen forventninger i det hele tatt og noen ganger blir jeg veldig skeptisk, og prøver også å skyve det til side. Men med denne boka var den skeptiske leseren allerede på plass, og likevel liker jeg å gi bøker en sjanse, for man vet jo aldri. Med denne slet jeg veldig på mange måter. Til tider var den svært uengasjerende og underveis ble leseopplevelsen forvandlet til tvangslesing med et mål om å bli ferdig. Det er ikke bra, men ofte klaffer man ikke med en bok. Det er ikke første eller siste gang det skjer. Det er hverken forfatterens eller leserens feil. Det er litt som det samme som i et forhold at det har med "kjemi" å gjøre. Noen ganger stemmer denne kjemien og andre ganger ikke.

Det mest interessante med denne boka var Roy. Det var ikke lett å bli klok på ham, men samtidig får man stor sympati for ham selv om han er ganske så patetisk. Han er misfornøyd med kroppen og drikker ofte. Faren hans var alkoholiker og skapte mye bråk i hjemmet. Roy føler ikke at han mestrer jobben og han føler seg heller ikkeengasjert, og han vet ikke hvor han har kollegaene hans bestandig. Noen ganger er de støttende og er der for ham, andre ganger ikke. Han blir lik vis på om de respekterer ham eller ikke. Han føler seg ofte malplassert både i sin egen kropp, i sin egen jobbstilling og blant andre mennesker. Det virker som de liker ham, men de stoler ikke helt på hans dømmekraft. At han jobber i politiet og samt drikker er ikke spesielt originalt i krimsjangeren, men han skiller seg ut likevel for han fremstiller seg ikke som en tøff og badass aktig type som fleste etterforskere og politifolk i krimsjangeren har for vane å gjøre. Han er av den bløte typen, og prøver å redde sitt eget skinn på sitt eget vis. Av og til må man lyve for å redde seg selv når ting baller seg på.

Foretrekker alvorlig og mørk krim fremfor humor
Jeg liker krim fremdeles og leser det ofte, men personlig foretrekker jeg ordentlig og mørk krim, fremfor humor og satirer, som denne boka er på grensen til. Jeg liker ikke komediesjangeren generelt, hverken i bokformat eller på film for ofte bruker de en form for humor jeg ikke liker, barnslig type humor. Av humor foretrekker jeg rikelig sarkasme, hvis man først skal by på humor. Satirer synes jeg ikke er så morsomme og blir ofte en anstrengt opplevelse og man blir mest sliten istedet for å synes at det er "moro". Det opplevde jeg også med denne boka. Jeg liker også bedre strammere oppbygging og tema, for her er det mye som er diffust og uklart. Mener ikke at jeg trenger å få alt inn med teskje, altså, men savner et mer konkret innhold.

En forutsigbar historie er en annerledes krimbok selv om forlaget stempler den som en roman. Den er skrevet på en annerledes måte, derfor kan skille mellom roman og krim gli litt over hverandre. Likte godt at persongalleriet besto av litt rare personligheter, og samholdet mellom dem på godt og vondt. Men ellers var historien i seg selv veldig tungtrødd og til tider svært uengasjerende. Jeg foretrekker alvorlig og mørk krim (jo mørkere, desto bedre) fremfor humor. Denne boka kommer nok til å treffe og gå overens med andre, men den traff ikke meg. Jeg liker sære ting, men dette ble vel tørt og sært. Beklager.

Fra min blogg: I Bokhylla

Smånteressant innblikk i døden, også for oss som ikke tror på liv etter døden.

Michael Winger er kjent som en av de nyeste av de klarsynte i Tv-programmet Åndenes Makt. Før det var han med og vant et Tv-program som het Jakten på den 6.sans, hvor Tom Strønnæss også var programleder. Winger er ung, men har opplevd mye med sine evner. Han har blant annet bidratt til å hjelpe politiet med forskjellige forsvinningssaker. Han kan peke ut et område på et kart hvor den savnede eventuelt kan være. Hans samarbeid med politiet minner meg litt om Tv-serien Medium som gikk på Tv for noen år siden. Han har også vært healer for selveste Lars Monsen.

Noen har flere eller sterkere sanser enn oss andre?
I Døden er bare begynnelsen beskriver han hvordan han kommuniserer med de døde, hvordan de ser ut når han kommuniserer med dem og hvordan han selv opplevde en døden nær opplevelse da han var en liten gutt. Han beskriver tryggheten og bekymringene som forsvinner når man er i ferd med å dø. Han beskriver hvordan energien lever videre og inntar i en ny kropp, når det forrige skallet dør. Å lese om dette er hinsides, spesielt når man selv ikke er religiøs og ikke har noen form for tro på livet etter døden. Selv om jeg ikke er religiøs synes jeg temaet om det overnaturlige, hjemsøking og slikt er uansett interessant, så det spiller ingen rolle om man tror på det eller ikke. Det skader ikke å lese om ting som er interessant, heller. Slik er det med selvhjelpsbøker også. Jeg leser dem av og til, ikke fordi jeg er naiv og tror de vil hjelpe på noen måte, men jeg liker å lese om temaer som interesserer meg. Det er ikke noe galt i det. Dessuten har jeg sett på Tv-programmet Åndenes Makt helt siden begynnelsen, så det ga meg enda en grunn til å lese boka.

Ung mann med mye erfaring
Winger er ingen gammel mann, men han har allerede opplevd mye. Opplevd mye som vi andre ikke er i stand til å forklare eller å forstå. Selv om jeg ikke er en person som tror på alt, er noen temaer interessante likevel. Jeg er for eksempel veldig fascinert over og interessert i det overnaturlige og hjemsøking. Synes det er utrolig spennende å lese om og har også sett på mange dokumentarer om det. Dessuten liker jeg å undre meg over ting. Man trenger heller ikke alltid å forstå alt og man trenger mysterier av og til. Det er lov å være nysgjerrig på ting man ikke tror på, og også når man ikke forventer svar på alt. Dette er heller ingen bok som skal tvinge folk til å tro på noe de ikke vil, men det er om Wingers personlige opplevelser når det gjelder livet etter døden, hans kommunikasjon med de døde, og hvordan han sanser og ser ting vi andre ikke legger merke til.

Til tross for spennende tematikk var ikke Michael Wingers skrivestil spesielt originalt eller tankevekkende for min del. For jeg opplevde oppbybbingen av boka som veldig monotont i lengden. Skrivestilen er veldig rett frem og kan til tider oppleves som veldig uengasjerende og kanskje også noe gjentagende. Fin bok, men ikke spesielt tankevekkende eller en bok som setter spor etter seg, dessverre.

Fra min blogg: I Bokhylla

Denne helgen leser jeg Jaget av Eystein Hanssen. Dette er den sjette boka om politietterforsker Elli. Norsk krim med handling fra Oslo, men flyktningsstrømmen til Europa er også et tema i denne boka. Spennende og underholdende krim hvor det er lett å la seg rive med.