Bokelskere.no

Jeg er ikke av den veldig sportsinteresserte typen, men siden foreldrene mine har vært her noen dager på besøk har jeg fått med meg både friidrett, roing og skyting denne uken. Må jo innrømme at det er litt gøy å følge med når de norske gjør det bra.
Denne helgen leser jeg La mamma bæsje i fred av Malin Meekatt Birgersson. Det er en humoristisk bok om mange av de dagligdagse hendelsen man opplever som småbarnsforeldre. Forfatteren er også opptatt av å få frem at småbarnslivet ikke alltid er like rosenrødt, og at man ikke alltid trenger å strebe etter å være en perfekt mamma.

Det er lett å holde fast ved de gode minnene når livet blir utfordrende ...

De fleste av oss har vel en eller annen fjern slektning man ikke har kontakt med av ulike årsaker. Det kan være på grunn av at de er langt vekk, eller man ikke ble godt kjent med dem under oppveksten. Årsakene kan være mange.

Sånn er det for Iris og Ruby. Iris er Rubys bestemor. Som regel bruker bestemødre og deres barnebarn å være nære, men ikke for disse to. Avstanden gjør det vanskelig og moren til Ruby har ikke et spesielt godt forhold til sin mor, så derfor har ikke Iris vært involvert i deres liv særlig mye.

Egenrådig og modig jente
Ruby bor i England og Iris bor i Egypt, men hindrer ikke Ruby fra å rømme hjemmefra og reise hele veien til Egypt på egenhånd, helt uplanlagt. Iris vet ikke en gang at hun kommer. Det hele var på impuls fra Rubys side. Hun vil bare komme seg vekk , rømme av mange grunner og tilfluktstedet ender opp hos henne ukjente bestemor som er stuet vekk i Kairo. Iris begynner å bli skrantete og har oppholdt seg i sitt hus i mange år, og har derfor ikke merket særlig til forandringer i sin egen by. Hun lever heller i fortiden.

Vi blir tatt med tilbake til andre verdenskrig da Iris var ung og lykkelig. Hun hadde en elsker som hun også ble forlovet med. Det er en periode i livet hennes hun gjerne vil sitte alene og mimres om i sine eldre dager. Livet hennes forandres da barnebarnet Ruby dukker uventet opp. Hun vil gjerne hjelpe Iris med å huske siden minnene til Iris begynner å bli skjøre, men kommer Iris til å la henne bli? Hun som er vant til å være alene med sine trofaste tjenere i sitt herskapshus?

Ikke noe unikt med denne kjærlighetshistorien
Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg en gang i blant. Noen ganger kommer jeg over noen gode og andre som ikke etterlater noen spor etter seg på noen måte. Denne er jeg redd ikke etterlot seg spor på noen måte. Den hadde en god begnnnelse og jeg likte denne rebelske og egenrådige Ruby veldig godt, men syntes at Iris minner fra fortiden ble for tungtrødd og kjærlighetshistorien var lite inspirerende å lese om. Jeg likte best å lese om nåtiden, båndet mellom Ruby og Iris. Om de i det hele tatt kommer til å skape et bånd eller ikke. Jeg ville heller lese om det enn all denne vandringen frem og tilbake mellom fortid og nåtid. Jeg liker bøker som fletter sammen fortid og nåtid, men denne varianten fenget meg ikke. Er heller ikke spesielt begeistret over kjærlighetshistorier. Denne kjærlighetshistorien fra Iris fortid ble også for standard for min del. Skjønner jo at hun likte den tiden bedre enn hennes nåværende livssituasjon, men den delen av boka var hverken spennende eller inspirerende å lese om. Jeg ville heller lese enda mer om forholdet til Iris og Ruby, og om hvorfor forholdet mellom Iris og hennes egen datter, Lesley, er så anstrengt. Lese mer om den delen, for den interesserte meg mest. Dessuten ble det så opphaket og stakkato mellom fortid og nåtid. Det var ingen flyt i overgangene. Det ble til et lite irritasjonsmoment.

Spennende å lese om båndet mellom Ruby og Iris, og spesielt å vite mer om den rebelske Ruby. Hun er både morsom og kvikk, men bortsett fra det var denne romanen bare nok en typisk roman der fortid møter nåtid, fortapt kjærlighet og redselen for å glemme minnene. En grei bok med bra utgangspunkt, men historien blir for tynn og gjentagende for en bok på over fem hundre sider. Jeg liker og foretrekker tykke bøker, men dette ble for spakt. Iris og Ruby ville ha passet bedre som en novelle i Hjemmet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg er så enig. Hva med å sammenligne det med et stat fra Grensen av Erika Fatland: «Men har man ingen sorger, har man heller ingen gleder.»

Mange har nok følt seg urettferdig behandlet en eller annen gang i livet og hatt kompliserte vennskap. Polly er en av dem ...

Ikke som andre hekser
Polly er en jente som har mange problemer å slite med. Hun gjør det dårlig på skolen, spesielt når det gjelder eliksirer, noe hun ikke behersker noe særlig. Hun har heller ikke noen venner på skolen fordi hun er for merklig, noe søsteren hennes skjemmes for. Hun er heller ikke god til å lese. Men heldigvis har hun Buster, hennes monstervenn. Problemet er at de må leke i skjul for hekser og monstre skal helst ikke være venner, men Polly har kjent ham hele livet, og hun vil ikke gi slipp på ham. Det samme føler han for henne. Men en opplevelse gjør til at vennskapet deres blir satt på prøve, og Pollys plutselige evner gir henne masse oppmerksomhet på skolen. Men vil hun gjøre det rette, eller vil hun helst være populær nå når hun endelig er det?

Sally Rippin er australsk barnebokforfatter og hun har også illustrert bildene i boka selv. Dette er også første bok i en serie. Er usikker på hvor mange bøker det er og eventuelt blir i serien, men fikk merkelig nok lyst til å lese andre bok i serien, siden jeg likte den første boka godt, selv om jeg ikke er i den rette målgruppen. Men det minner meg på barnebøkene jeg selv leste da jeg var barn før jeg fort gikk over til noe mørkere. Jeg begynte å lese horror og bøker for voksne i litt vel ung alder, men de fenget meg mer enn vanlige barnebøker gjorde.

Vanskelig å gjøre de rette valgene når man er ung
Dette er en god og sjarmerende bok på mange måter. Polly og Buster handler om å gå egne veier, ta vare på ekte vennskap, hvor vondt mobbing gjør og prøve å stå opp og beskytte noen i vanskelige tider. Prøve å gjøre det rette, selv om det er vanskelig når man er så ung som Polly. Man blir nesten litt misunnelig på Polly som har en venn som Buster, som alltid gir varme klemmer og som alltid er der. Han er både morsom og varm, slett ingen monster.

Det er mye man kunne ha sagt om denne boka, men les den. Det er da den er best. Sjarmerende, morsom og herlig fantasybok for barn, også for voksne. En femmer for illustrasjonene og en femmer for historien.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en bok jeg har sett ofte til i det siste, spesielt på Goodreads. Trodde ikke jeg ville lese den siden "alle" andre leste den, men tiden gikk og nysgjerrigheten la seg ikke. Til slutt bestemte jeg meg for å skaffe den, og dermed var det gjort.

Traumatisk oppvekst
The Good Daughter er en gjennomført og nesten en helstøpt thriller om søstrene Charlie og Sam, og deres høyst spesielle far, Rusty. Som ungjenter opplevde de noe traumatisk som ingen burde oppleve. De mistet moren sin på en brutal måte og alt på grunn av jobben til faren deres som har en kontroversiell jobb. Han er en kontroversiell forsvarsadvokat som gjør ham lite populær i småbyen. Han mener alle fortjener en sjanse til. På grunn av ham dukker det opp to fyrer hjemme hos ham en dag han selv ikke er hjemme, og jentene blir vitne til morens brutale død. Til tross for sjokket må de hjelpe hverandre og prøve å redde sine egne liv.

Nesten tretti år senere er Charlie og Sam voksne kvinner. Charlie bor i samme småby, Pikeville, hvor hun er oppvokst, mens Sam bor i New York og har lovt seg selv å aldri dra tilbake. Charlie jobber i farens firma og er i en vanskelig periode. Hun og ektemannen Ben er for tiden separert, og hun håper hele tiden de vil finne tilbake til hverandre. Da hun drar til en skole for å ha en diskusjon med noen, en lærer hun kjenner, havner hun midt i en skolemassakre hvor en ung student tar livet av to personer. Denne hendelsen tvinger både Charlie, Sam og Rusty tilbake i fortiden, enten de vil det eller ikke ... Vil livene deres noen gang bli normale igjen?

Endelig et persongalleri man bryr seg om
I fjor leste jeg en annen bok av Karin Slaughter, Pretty Girls og likte vel den et hakk bedre enn The Good Daughter, men for all del, dette er en av de bedre thrillerne jeg har lest på en god stund, for i det siste har jeg lest mange dårlige. Derfor er jeg glad jeg ga denne en sjanse til slutt. Jeg likte de fleste karaktererne veldig godt, spesielt Rusty. Han er noe for seg selv på mange måter. Morsom også. Jeg likte også hans særegne elsker gjennom mange år, Lenore, som er nesten like spesiell som Rusty selv.

Det eneste jeg ikke fikk helt sansen for angående denne boka var dramaet mellom Charlie og hennes ektemann Ben, som til stadighet vandrer frem og tilbake gjennom hele boka. I lengden blir det bare masete og barnslig. Man får nesten lyst til å riste dem og få dem til å bestemme seg, for man blir lei av at de oppfører seg som noen håpløse tenåringer.

Bortsett fra det er dette en bok med høy tempo. Selv om slutten ble som forventet og ingen høydare sånn sett, er dette likevel en god og veldig stødig thriller. Det gjorde heller ikke noe at boka var på over fem hundre sider, for denne thrilleren har et svært godt driv og byr på svært mange interessante karakterer som man ønsker å bli kjent med. De er spennende å lese om. The Good Daughter er vel verdt å få med seg. Svært underholdende og mørk thriller for den som liker det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ingen EM på tv for min del, men jeg håper derimot at det skal bli godt med tid til lesing denne helgen. Nå leser jeg Maestro av Geir Tangen. Jeg har ikke lest noe av denne forfatteren tidligere, men er foreløpig veldig fornøyd med handling og fortellerstil. Tror jeg kommer til å lese flere bøker av Tangen i fremtiden.

Kan man noe for at man er hemmelig forelsket i bestevennen sin?

Mennesker er komplekse
Forelskelse kan være så mangt. Noen blir aldri forelsket, og noen blir det før de aner ordet av det. For noen varer forelseklsen livet ut, andre ganger er det kortvarig. Andre er hemmelig og ulykkelig forelsket. Det er Sasha. Hun er hemmelig forelsket i Xavier, og hun vil så gjerne la ham få vite det. Samtidig er hun redd for å ødelegge vennskapet og at ting skal bli rart. Derfor utsetter hun det fordi hun er redd for å miste Xavier. Dessuten har han nettopp gått gjennom en tung kjærlighetssorg, og han begynner sakte, men sikkert å bli seg selv igjen etter å ha vært på rommet sitt den siste tiden. Noe som har bekymret foreldrene hans. Men Sashas følelser for Xavier er veldig sterke. Kommer hun til å ha guts til å fortelle ham hva hun egentlig føler? Føler han det samme, eller kommer de bare til å være venner? Samtidig dukker hans glame flamme, Ivy, opp ut av det blå, og det setter ting på prøve. Det bidrar til at Sasha setter opp en falsk Instagramkonto for å følge med på hva den gamle flammen hans gjør, og legger en plan for å lure henne, også for å passe på Xavier. Men går hun for langt bare på grunn av en forelskelse? Hun vil bare beskytte Xavier, og få ham til å tro henne om at siden Ivy har vært utro før, fremdeles ikke er til å stole på ...

Har ikke hørt om Lynn Weingarten tidligere og har ikke lest så mange ungdomsbøker i det siste, så tenkte det var på tide å holde seg oppdatert på ungdomsfronten også. Personlig foretrekker jeg å lese bøker for voksne, men leser også bøker som er beregnet for ungdom og barn for å holde meg oppdatert på hva de leser. Sånn er det vel å være en nysgjerrig leser.

Ingen mysterie
Denne boka regnes for å være psykologisk thriller og mysterie, men synes ikke det hører hjemme i noen av sjangerene. For meg virket det mer som en roman, spesielt siden det føles ut som man får alt får inn med teskje. Mysteriet uteblir. Til tross for at Bad Girls with Perfect Faces ble både tørt og kjedelig, totalt mysteriløs for min del, skal boka ha ros for gode karakterbeskrivelser. Man blir godt kjent med dem, både deres gode sider, og deres særegenheter. Blir aldri helt klok på denne Xavier som virker å være en fyr som ikke har helt egne meninger, som ikke klarer å bestemme seg for noe, og foretrekker å følge strømmen. Fikk mer sansen for hans venninne Sasha som ikke bryr seg så mye om hva andre mener, og er ikke redd for å møte opp på begivenheter hvor hun ikke kjenner andre. Hun er seg selv og avslappet i enhver situasjon. Den mest irriterende å lese om var Xaviers gamle flamme, Ivy. En ødelagt person som virker å være populær blant mange forskjellige mennesketyper, og som tror hun kan få det hun vil ha. Utrolig irriterende, og føler ikke man kommer inn under huden på henne, heller. Hun forblir irriterende og uinteressant.

Hadde også sansen for vesklingen mellom perspektiver. Noen hater det, men jeg liker det. Jeg liker både når det gjelder en bestemt hovedperson, og også at perspektivene veksles på. Personlig foretrekker jeg at perspektiv forandrer seg fra person fra person, at det ikke bare er en forteller, for det gjør det hele hakket mer troverdig. Synes ikke det er forvirrende i det hele tatt. I spesielt ikke i denne boka da perspektivene blir delt opp ved navn av personene gjennom kapitler.

Dette ble ikke helt det store mysteriet, og kanskje også for lettvint for den rette målgruppa. Alt blir for overtydelig. Selv om Bad Girls with Perfect Faces ikke ble noen stor leseopplevelse og for forutsigbart, har jeg likevel lyst til å lese en annen bok av forfatetteren. En bok som heter Suicide Notes from Beautiful Girls. Av en eller annen merkelig grunn liker jeg å gi forfattere flere sjanser.

Fra min blogg: I Bokhylla

Vi er tilbake fra ferie i Finland, og jeg får endelig litt mer tid til lesing. Denne helgen leser jeg Hun ville jo ikke dø av Siren Henschien. Forfatteren forteller i denne boka om Ragnhild Embla Helsengreen, som sommeren 2010 ble et av Norges yngste overdoseofre, 15 år gammel. En gripende bok om et sårt og trist tema. En bok som forteller hvordan «det store vi» sviktet da hun trengte oss mest.

Takk. =) Godt det er flere som husker den perioden og som har fått med seg serien. Husker også jeg så hver episode av Grøsserne. Det hadde sin sjarm det også, selv om jeg foretrakk bøkene. Prøver å lese litt av R.L. Stine nå også når det er bøker jeg blir fristet til å lese. Selv må jeg nok med hånden på hjertet innrømme at jeg liker Grøsserne bedre enn Harry Potter. Ble aldri noen Harry Potter fan og føles ut som jeg er den eneste i verden som ikke er Potter fan. =) Har ikke noe i mot bøkene (har ikke lest alle), men ble bare ikke like heftig og begeistret som mange andre. Så holder meg til R.L. Stine fanbasen fremfor J.K. Rowling. Etter R.L. Stine ble Stephen King min forfatterhelt. Men har bare gode minner fra R.L. Stine bøkene og synes det er sjarmerende å fremdeles lese noen bøker av ham. Både han og Stephen King har sin egen måte å skrive på, som jeg liker.

Skal selvfølgelig sjekke bloggen din for liker å bli kjent med andre blogger, men er ikke så flink til å utforske andre blogger selv, så takk for link, og god helg. =)

Spennende utgangspunkt, men kjedelig gjennomført ...

R.L. Stine er en forfatter jeg har lest mye av, spesielt i ungdomsårene. Jeg leste alle bøkene fra Grøsserne (Goosebumps) og Fear Street serien. Jeg har også lest noen av hans enkeltstående bøker. Han var mestselgende ungdomsforfatter før han ble slått av J.K. Rowling. Grøsserne serien ble også til Tv-serie og film. Det har også kommet en trailer til en oppfølger. Så R.L. Stine er en mann med stor fanbase, spesielt barn og ungdom, og nostalgiske voksne.

Det skader ikke å være litt nostalgisk
Jeg er en nostalgisk voksen. Serien Grøsserne gjorde inntrykk på meg, ikke fordi det var skremmende, men den økte leselysten i stor grad. Har alltid likt å lese helt fra jeg lærte å lese, men det var noe med de bøkene som gjorde interessen for bøker større. For den serien var svært underholdende og banal.

Eye Candy er om Lindy som er en smule lei av singellivet. Hun bor i New York sammen med to andre jenter, og å finne en normal type å bli glad i, i denne store byen er ikke bare, bare. Det hjelper heller ikke at hun er svært vakker, da det skremmer fleste gutter. En av venninnene hun bor sammen med foreslår at hun legger inn en annonse på Internett, og før hun vet ordet av det, har venninnen hennes laget og publisert en annonse for henne på en datingsside, med kallenavnet Eye Candy. Hun er ikke helt fan av kallenavnet, men hun har heller ikke noe å tape siden det er vanskelig å finne noen.

Mange særinger på Internett
Hun møter forskjellige typer og begynner å date for moro skyld, tar det som det kommer. Hun møter forskjellige karakterer, noen rare, noen tørrpinner og en hun liker veldig godt, men er usikker på om det er hennes type gutt. Ting blir utrivelig i datingsprosessen da hun får oppringninger og et anonymt brev om trussel at hun kan bare våge å si nei til å date ham. Det verste er at hun vet ikke hvilken av guttene hun dater som har sendt henne disse truslene. En gammel venn av henne som er politimann, lover å stille opp for henne i denne saken og råder henne om å være forsiktig. Han vil også at hun fortsetter å date som før, og sammen prøve å finne ut hvem som står bak truslene. I mellomtiden prøver hun å date som vanlig og leve et normalt liv. Kommer hun til å klare å avsløre hvem som står bak truslene, og bør hun ta dem alvorlig? Er det bare noen som kødder med henne?

Stalking er et interessant og skremmende tema. Har lest noen thrillere om dette temaet, og dette er dessverre ikke en av de beste bøkene innenfor det temaet for thrillersjangeren, men snarere det motsatte. Dette var bare dødt og kjedelig. Gode karakterbeskrivelser og man blir godt kjent med de, men de er oppriktig dumme. R.L. Stine er en av mine favorittforfattere, så det er en synd og skam at jeg ikke liker denne boka, men jeg fikk meg bare ikke til å like den, og jeg vet at han kan så mye bedre enn dette. Derfor gjør det ekstra sårt å kalle denne boka en flopp. Kunne heller ikke klare å like denne hovedpersonen Lindy. Hun virket for selvopptatt, og man klarer ikke å føle sympati for henne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Anne Mette Hancock er det nye stjerneskuddet fra Danmark når det gjelder krim, men skiller boka seg ut?

Hva er det hun prøver å fortelle henne?
Journalist Heloise Kaldan blir kontaktet av Anna Kiel. Anna Kiel har vært på rømmen i noen år etter drapet på en advokat. Av en eller annen grunn sender hun brev til Heloise med vagt innhold. Heloise må finne ut hvorfor Anna Kiel tar kontakt med nettopp henne, og hva det er hun prøver å fortelle henne. For å komme til bunns i saken, som ser ut til å ramme hennes eget liv, bestemmer hun seg for å ta saken i egne hender, noe kollegene hennes setter liten pris på ...

Dette er relativt en tung bok å lese. Ikke på grunn av skrivemåten eller at historien går tregt. Den inneholder et tungt og alvorlig tema, nemlig barneovergrep, og heldigvis er det ikke mye om det i boka, men søken etter hevn.

Ny krimserie
Likblomsten er første bok i en planlagt serie om Heloise Kaldan. Det gir et godt førsteinntrykk siden den er svært realistisk skrevet, men synes ikke det gir noen pangstart. Fint at tunge og alvorlige temaer blir tatt opp, likevel syntes jeg ikke at denne saken "fenget" helt. I hvert fall ikke som krimbok, for man har lest lignende bøker og sett lignende filmer før. Liker veldig godt at historien er fortalt på en veldig realistisk måte, og det er gode karakterbeskrivelser, men selve saken var ikke spesielt spennende eller fengende.Er heller ikke spesielt glad i journalister som hovedperson. Synes det ikke er et spennende nok arena. Foretrekker da heller politietterforskere eller detektiver når det gjelder krimsjangeren. Journalister i krimsjangeren synes jeg er vanskelig å ta på alvor, selv om jeg ikke har funnet ut helt hvorfor ... Likte veldig godt kolleagen til Kaldan, Schäfer. Han er den mest levende av dem alle. Sarkastisk så det holder, og kommer med den ene morsomme kommentaren etter den andre. Han i seg selv gjør boka verdt å lese.

Det var også småspennende å lese om Anna Kiel, men følte jeg ikke fikk helt tak på henne. Skjønner raseriet hennes og hvorfor hun gjør det hun gjør, men føler ikke man blir kjent med henne personlig. Hun ble litt for vag, noe som kanskje også er meningen, men hadde tenkt meg en større rolle av henne i boka. Selv om tematikken ikke er den samme, minnet denne boka en smule på Den vakre død av Belinda Bauer som jeg nettopp har lest, hvor en krimreporter blir personlig kontaktet av en morder. Så fikk litt av den samme feelingen fra den boka, selv om storyene er helt ulike.

Småspennende lesestoff, men dessverre ingen høydare. Synes det ble bunn i grunn en typisk krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg var interessert i denne boka mest på grunn av illustrasjonene. De er mørke og herlige.

Med illustrasjonene følger det også med en god historie. Teksten og illustrasjonene veier opp hverandre og balanserer på en god måte.

Sær historie med sære karakterer
Dette er på en måte en historie i en historie. Boka er om begravelsesagenten Glambek som er en enestøing, og som virker noe småkald med få venner. Han plages av rotter og vil bli kvitt problemet, noe som er lettere sagt enn gjort. I begynnelsen av boka er det Siful vi blir først gjort kjent med. Han besøker sin rare rottevenn som bor under kirkegården som heter Estragon. Han er en gammel rotte som har opplevd mye og Siful elsker å høre på historiene hans. Siful får høre da Estragon utga seg for å være en rottefanger for begravelsesagenten Glambek, og i mellomtiden bo hos ham som assistent. Det Glambek ikke er klar over er at Estragon er heftig og begeistret over Glambeks penger. Ikke for å bruke dem, men for å smake og spise dem. De smaker så godt! Glambek mistenker at noe ikke stemmer med denne rottefangeren. Vil rottefangeren bli avslørt?

Synd at boka er på bare 71 sider for denne boka gikk raskt unna, og jeg koste meg med den mer enn det er vanlig til å være voksen, kanskje? Ikke godt å si. Synes illustrasjonene virkelig løfter historien opp. Illustrasjonene er mørke, triste og illustrerer Glambeks ensomme liv på en god måte. Man skjønner han ikke er så godt likt for han virker noe kald og utrivelig. Han har få venner som er mektige som han kaller dem, som han inviterer hjem til seg av og til, men ellers er det jobb og rutiner livet hans handler om.

Fantastiske illustrasjoner som gir historien en snert
Boka består av et festlig og spennende persongalleri. Til tross for få sider, blir man godt kjent med persongalleriet og Heivoll rekker å flette inn små spenningsmomenter. Danske John Kenn Mortensen, bidrar til ekstra atmosfære med illustrasjonene sine, og mens man ser på disse illustrasjonene, skulle man ønske at man var like flink til å tegne. Å tegne må være et herlig talent å ha og jeg misunner de som har den evnen, istedet for bare å tegne strekmenn ...

Estragons historier (Rottefangeren fra Sorø) er en fin og kreativ historie å få med seg, både for barn som nettopp har lært seg å lese, og som høytlesning for hele familien i ferien. En firer for historien og en femmer for illustrasjonene.

Dette er som nevnt i baksideteksten en bokserie om de syv dødssyndene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Liten kvinne med sterke meninger.

Tøff oppvekst i ghettostrøk
Leah Remini er kanskje ikke et kjent navn. I hvert fall ikke en av de mest kjente skuespillernavnene der ute, men de fleste vet av henne som Carrie fra komiserienThe Kings of Quens med skuespillerkollega Kevin James. Som i rollen virker hun også veldig rappkjeftet og tøff i virkeligheten. Kanskje ikke så rart siden hun er oppvokst i New York og kommer fra en litt spesiell familie. Faren hennes var den som hele tiden stilte krav og ingenting var bra nok, og moren hennes var ikke den dyktiske og moderligste kokken. Det var ikke en typisk barndomshjem som hadde kjeks og annet godt å by på når Leah og søsteren hennes hadde med venner hjem. Moren hennes var ingen "typisk" mor. Gjennom moren får døtrene vite om scientologien og mens de venter på henne der, begynner de også å ta forskjellige kurs istedet for å vente hjemme. Det ble begynnelsen av mange år innen scientologien, i hvert fall for Leah.

Hun forteller om de forskjellige kursene, hva man får lov til å gjøre og ikke, og om de forskjellige nivåene og hva de står for, og fordelene og ulempene med alt. Leahs iver og lærelyst var oppslukende å lese om. Hun forteller også åpenhjertig om hvordan det er å komme inn i skuespillerbransjen. og hvor hardt det er å holde seg i den bransjen når man først endelig har en fot innenfor. Ting har lett for å bli kanselert hvis en tv-serie ikke får gode nok seertall, og kampen om beinet i audition er hard. Hun var med i mange komiserier som knapt nok fikk en sesong før det ble kanselert, og da er det bare å begynne forfra igjen med nye jobbsøk. Det eneste hun drømte om var å underholde andre, og få folk til å le, noe hun har gjort siden hun var liten.

Interessant om Tv-serieproduksjon
Jeg er ingen fan av Tv-serien The King of Queens. Jeg ser på det av og til, og liker spesielt godt sarakasmen, og det var veldig interessant å lese om produksjonen av The King of Quenns. Hennes og Kevin James første møte, deres forhold til produksjonen, og hvordan de av og til ikke snakket med hverandre, for man kan bli lei av hverandre når man jobber lenge og intenst sammen. Men at de begge hadde hjerte i Tv-serien og deres store glede om hvordan tv-serien overlevde i så mange år som den gjorde.

Hun beskriver sine lange dager. Hun er skuespiller på dagtid og tar kurs i scientologien på kveldstid, og ofte sa hun at hun skulle noe annet på kveldstid for hun ville ikke snakke til andre om scientologien. Det var noe hun på en måte ville ha for seg selv. Når jeg tenker på scientologien er de mest kjente navnene for meg Tom Cruise, John Travolta og Kirstie Allye. Flere kjendiser er også involverte i scientologikirken, men det er de kjendisnavnene jeg forbinder scientologikirken med.

På tide å stille spørsmål
Etter flere år i scientologikirken, og når ting endelig begynner å gå seg til i skuespillerbransjen, er det jo en kjent sak at scientologikirken krever penger for det ene og det andre, både når det gjelder kurs og diverse formål. Når Remini begynner å tjene store summer og scientologien krever mer, begynner hun å stille spørsmål. Hun får blant annet aldri se resultat av formålene hun sponser. Og hun stiller også spørsmål angående Tom Crusie som er scientologiens store yndling siden han har stort navn og tjener mye penger. Hun liker ham i begynnelsen, men misforståelser skjer, og i bryllupet til Tom Cruise og Katie Holmes, ser Remini at mange scinetologer bryter regler som de er selv veldig strenge på. Remini blir mer og mer utfryst når hun stiller spørsmål rundt alt. Hun er spesielt oppgitt over at Tom Cruise får bryte regler og gjøre som han vil, istedet for å bli behandlet som alle andre. Mye annet skjer, som gjør til at Leah får nok og forlater scientologien, en tro hun har viet så mange år til.

Det er så mye mer jeg kunne ha sagt om boka, men vil ikke drepe moroa for andre, for dette er en underholdende bok fra en rappkjeftet og vågal kvinne som ikke lar seg stoppe så lett. Er det noe hun brenner for, går hun for det, og er heller ikke redd for å stille spørsmål, og gå i mot strømmen. Dette er en herlig og lærerik bok om en dame som kanskje etter mange år ikke finner troen i scientologien, men etter hvert finner troen på seg selv.

Etter å ha lest denne boka, så jeg noen intervjuer om henne angående scientologien, og jeg liker sarkasmen hennes veldig godt, og hun er en høyst oppegående og underholdende kvinne.

Jeg har også lest en annen bok om noen som brøt med scientologien, og det er: Nittenåttifire (Min vei inn i scientologiens dypeste verden - og ut igjen) av Geir Isene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er heldigvis ikke fotball det går i på TV her i huset. Jeg har planer om å kose meg med en bok i kveld, og starter på Fyrvokterens kone av Karen Viggers. Boken omtales som en sterk og hjertevarm fortelling om kjærlighet og tap og om forholdet mellom generasjoner. Mary er gammel og syk, men når hun en dag får levert et brev på døren fra en hun hadde håpet hun aldri skulle se igjen, bestemmer hun seg for å reise tilbake til øya hun for lenge siden forlot. Jeg gleder meg til å lese den boken.

Jeg har lest mange psykologiske thrillere som ikke har imponert meg i det siste, og Du slipper aldri unna er en av dem ...

Skulle tro jeg ikke liker psykologiske thrillere lenger, men det gjør jeg. Det er bare vanskelig å finne utspekulerte og engasjerende thrillere. Intelligente thrillere. Jeg gir ikke opp sjangeren ennå, så jeg leter videre. Mens man leter må man regne med å komme over en del dårlige thrillere.

Du slipper aldri unna er om en kvinne som flykter fra et voldelig ekteskap ... med en vri. Men den vridningen så jeg dessverre lenge før den kom, og det var nok det som ødela for meg. Det som skal være "overraskende" overrasker ikke, og det er kjipt ...

Voldelig og manipulerende ekteskap
Uansett, Du slipper aldri unna er om Lindsey som prøver å holde ut i ekteskapet på grunn av datteren deres, Sophie. Den mannen hun en gang møtte har forvandlet seg til en voldelig og manipulerende alkoholiker med årene. Hun tenker på å ta med seg datteren og rømme, men er samtidig redd for at det er risikabelt siden han følger med på alt hun gjør. Han skremmer henne mer og mer med sinnet sitt, og ting er ikke til å holde ut. Sammen med broren sin klarer hun å planlegge og fullføre planen om å rømme med datteren, Sophie, som skjønner at noe er galt, men er for ung til å skjønne hva det er. De flytter og klarer å skape seg et nytt liv. Hennes voldelige mann, Andrew, havner i fengsel for å ha fyllekjørt på leting etter dem, og samtidig tatt livet av en kvinne i en bilulykke. Mange år senere får Lindsey panikk når hun får vite at Andrew er ute av fengsel. Kommer han til å la dem være i fred, eller må hun og hennes voksne datter flykte nok en gang?

Stadig leser man om partnere og ektefeller som er voldelige mot hverandre, eller en av dem ender opp myrdet. Det skjer oftere enn man tror. De som er i voldelig forhold prøver som regel å skjule det og glatte det over, slik som Lindsey. Fordi de er redde det vil bli verre om man forteller det til noen eller prøver å flykte. Hva kommer deres "kjære" til å gjøre da? Samtidig er det masse følelser rundt alt, spesielt hvis man har barn sammen, og følelsene de en gang hadde for hverandre dukker opp som en påminnelse om at de betydde noe for hverandre, i hvert fall før ting forandrer seg katastrofalt.

Fungerer ikke som psykologisk thriller
Denne boka ville ha funket mye bedre som ren roman fremfor psykologisk thriller, for det tar opp et aktuelt tema, men mister sin troverdighet når disse dumme "overraskelsesmomentene" dukker opp som ikke overrasker i det hele tatt. Troverdigheten forsvinner da sakte, men sikkert. Så ville nok ha tatt Du slipper aldri unna mer seriøst som roman enn en psykologisk thriller. Spesielt med tanke på at den hadde så gode og troverdige karakterbeskrivelser, men så blir det ødelagt av dumme overraskelsesmomenter som mislykkes helt for det er altfor åpenlyst.

Du slipper aldri unna hadde et godt utgangspunkt med en veldig god start. Dessverre blir det ødelagt av utroverdige og åpenlyse retninger, og en håpløs slutt.

Fra min blogg: I Bokhylla