Bokelskere.no

Fortid møter nåtid, bokstavelig talt ...

Hirka har havnet i en fremmed verden. Hun har forlatt sin norrønske verden, og havnet i et mer moderne samfunn. Der snakkes det et språk hun ikke forstår og verden består av ting hun aldri har sett før. Tekniske ting som hun ikke vet hva er eller hvordan det brukes. Alt er bare nytt og fremmed.
Men det er ikke hennes største problem. Hun vet ikke at hun har noen etter seg som har bestemte planer for henne, og etter hvert får hun vite en del sannheter om seg selv som hun ikke er sikker på om hun liker eller ikke. Hvem er hun egentlig og vil hun overleve denne verden hun har havnet i?

Oppfølgere er noe jeg alltid har hatt et anstrengt forhold til, spesielt i en trilogi da ser jeg alltid på bok nummer to som et "tomt bindeledd hvor ingenting skjer" før alt skjer i bok tre. Som regel har det vært sånn i de fleste trilogiene jeg har lest i det siste. Derfor var ikke forventningene særlig store da jeg begynte å lese Råta som er oppfølgeren til Odinsbarn. Selv om jeg ikke ble overbegeistra over denne oppfølgeren heller, var det likevel en av de bedre oppfølgerne jeg har lest de siste årene.

Råta er veldig annerledes enn Odinsbarn. Det kan være bra eller gå den andre veien. Jeg fikk litt delte meninger. Jeg likte originaliteten i forrige boka Odinsbarn hakket bedre og hadde håpet at bok to ville holde samme tone, men det ble veldig annerledes. Av og til trenger både trilogier og lengre bokserier å bli litt annerledes for at historiene skal få litt utvikling, men syns kansje det ble litt for annerledes? Likte at Hirka havnet i en mer moderne verden, men samtidig ønsket jeg at oppfølgeren skulle være nærere og mer tro mot den forrige boka, også. Men man kan ikke få alt man ønsker seg som leser. Så sånn sett ble jeg litt skuffa.

Jeg sier ikke at oppfølgeren er dårlig. Det var den ikke. Det ble bare så uvant og det er ingen tvil om at spenningen var der fordi boka ble lest på kort tid og man vil jo vite hva som skjer med Hirka underveis. Hvordan hun tilpasser seg i den nye verdenen og om hun kan skille sine venner og fiender eller ikke. Jeg er aldri fan av jente/kvinnekarakterer i bøker. De skal enten være så veldig tøffe eller veldig pysete. Som oftest viser de bare en side av seg selv, men i Hirka er det mer variasjon. Hun er ingen heltinne og heller ikke den som syter hele tiden. Hun viser både sine sterke og svake sider. Hun er allsidig. Det har jeg sansen for.

Selv om oppfølgeren Råta ikke traff meg helt og ikke ble helt som forventet, var det likevel en spennende og stødig oppfølger å få med seg og jeg vil selvfølgelig lese tredje og siste bok i trilogien også. Vil gjerne vite hvordan alt dette avsluttes.

Kos deg med valpen når den kommer, og ja, ventetid er noe herk. Det vet jeg alt om:) Og tusen takk for det. Ønsker deg og valpen alt godt også:)

Vil heller ha ærligheten til dyr enn barn, og dyr er mye lettere å forholde seg til enn mennesker generelt:) Og gratulerer med ny hundevalp som du snart blir eier av:) Tenker det blir liv i huset, da:)

Har alltid vært svak for grøss og blir aldri lei av det. Synd jeg ikke er skvetten lenger. Må være kurert, haha. Men grøss er jo underholdning da både på film og i bokformat. Så syns ikke det er noe galt i at grøss og gru feires en dag i året. Det er jo bare moro.

Vet jo at kjedsomhet ikke har drept noen, men litt kjipt å kjede seg dønn i hjel hver bidige dag. Lei av å trø hjemme. Det er i hvert fall sikkert. Klarer ikke å gjøre noe får å få klokka til å gå fortere, selv ikke når jeg leser, hmpf:/

Jeg må si meg enig med Vibeke. Unger er krapyler:) Har aldri likt unger jeg heller (selv om jeg har to tantebarn) Og som Vibeke er jeg mer dyrevenn enn barnevenn. Jeg liker dyr bedre enn mennesker generelt, haha. De er i alle fall ikke falske:)

Jeg liker Halloween. Jeg er en av de som slukker lysene for å være i fred den dagen jeg også, men jeg feirer Halloween i all stillhet ved å slukke lysene og sette på et par skrekkfilmer og ha snopet for meg selv. Jeg er jo grøsserfan og har sett mange grøssere og lest en god del skrekkbøker oppgjennom årene, så derfor syns jeg at Halloween er gøyal. Velger å feire det på min egen måte. Savner å bli skremt. Men likevel er det festlig å se litt skrekkfilmer og prise sjangeren en dag. Horror er jo bare gøy.

I helga har jeg så langt lest: Ghost Stories: A collection of chilling tales av Susan Hill (det er egentlig ikke Susan Hill som har skrevet historiene, men det er hun som har valgt ti historier hun mener er gode fra forskjellige forfattere). Og jeg har lest: Råta av Siri Pettersen (oppfølgeren til Odinsbarn).

Senere i helga har jeg begynt på: Nøkkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren (tredje og siste bok i Engelsfors-trilogien. Jeg har også begynt på Too good to be true: A colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. (Jeg elsker vandrehistorier. De er festlige).

Og jeg skal fremdeles lese videre i Barfotdronningen av Ildefonso Falcones som er et evighetsprosjekt, men har ikke tenkt å gi meg. Den får bare henge etter meg som en klegg til jeg blir ferdig med den.

Ellers så sitter jeg hjemme om dagene og hater livet, haha. Jeg kan ikke noe for det. Kommer vel til å kjede meg i hjel en dag. Bøkene og kaffe er det eneste i livet som får meg til å holde ut.

God helg videre.

Like god som de andre av Wilbur Smith. Hen er noe for seg selv, denne forfatteren.

Movember er en artig sak, og det er viktig at det settes fokus på menns helse. Men jeg må allikevel si at jeg håper samboeren min står over bartesparingen :)

Jeg synes Halloween er en fin happening for barna, så jeg har kjøpt inn litt godteri som kan deles ut dersom det kommer noen på døra. Hvis det ikke kommer noen blir det mer godteri på meg :)

Vi overtar ny leilighet på mandag, så her går vel det meste av tiden med til pakking. Men jeg håper jo at jeg skal få litt tid til lesing også. Planen er på begynne på Fasadefall av Liza Marklund. Jeg likte de første bøkene hennes veldig godt, men etter hvert synes jeg at de har blitt litt kjedelige. Jeg har litt delte forventninger til denne boka, men håper på det beste.

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier?

Susan Hill er mest kjent for å ha skrevet boka: The Woman in Black (som også er filmatisert; to ganger). Selv har jeg boka ulest i hylla, men tro meg den skal leses, jeg vet bare ikke når. Susan Hill har også skrevet flere grøsserbøker, men i denne samlingen har hun ikke skrevet en eneste historie selv, men plukket ut spøkelseshistorier av andre forfattere som hun selv synes er gode og som hun vil hedre på et vis.

Boka består av ti historier og for meg var alle de andre forfatterne ukjente. I begynnelsen av boka skriver Susan Hill litt om spøkelseshistoriesjangeren generelt, og avslutter boka med noen skrivetips, og kilder til bøker som hun mener er gode grøss.

De fleste av historiene er korte. De er ikke voldelige, dramatiske eller nifse. Jeg hadde håpet på det sistnevnte; at de skulle være mer nifse og atmosfæriske, men det var det ikke mye av dessverre. Savner å lese spøkelseshistorier som skremmer litt og som går inn under huden på meg. Historier man ikke glemmer så lett. Selv om disse historiene stort sett var korte, opplevde jeg dem som litt langdryge og småkjedelige. Og historiene besto stort sett av det samme. Hadde det samme poenget; om mennesker som rammes av triste skjebner. Spøkelseshistoriene er mer tankevekkende enn skremmende. De fleste er symbolske og fortid møter nåtid. Noen av historiene handler om å gjøre opp for seg for noen, noen er ikke klar over at de er døde, noen er ikke klar over at de snakker med de døde, steder som er hjemsøkt, men av hva, noen blir aldri glemt, osv ... Det er den type historier. Som sagt, mer tankefulle spøkelseshistorier enn skremmende.

Hadde håpet på at dette ville bli en samling av noen skikkelige gyse grøss, men av og til blir spøkelseshistorier mer fortellende og forklarende istede for intense. Det er skuffende. Jeg savner å bli overrasket. Jeg savner å bli skremt. Jeg savner å lese om noe som gir meg frysninger.

Siden boka består bare av 165 sider blir derme dette en kort anmeldelse. Jeg er vel kravstor når det kommer til spøkelseshistorier og grøss. Jeg har lest så mye fra den sjangeren og sett så mange grøss at jeg på en måte føler meg kurert. Det skal mye til før noe overrasker og skremmer meg, men gjett om jeg savner den følelsen. Ghost Stories: A Collection of Chilling Tales var en tynn og lettlest bok, men dessverre ingen favoritt.

Er du kravstor når det gjelder spøkelseshistorier eller er du lettskremt?

Jeg må også ha det stille. setter stor pris på stillheten når jeg ikke leser også.

Lite fengende ...

Hvem elsker vel ikke å bli skremt en gang i blant? Det gjør jeg, men dessverre skjer det altfor sjeldent. Jeg har sett på skrekkfilmer og lest grøsserbøker helt siden jeg var lita. Ulempen med å se mange skrekkfilmer og lese mye skrekk er at da er det jaggu ikke mye som skremmer lenger. I hvert fall ikke meg. Føler meg "kurert". Men å bli skremt er et stort savn. Det er gøyalt og frydefullt på samme tid. Det er bare synd at ingenting skremmer meg lenger. Men likevel er skrekk/grøss min favorittsjanger både på film og i bokformat. Det er underholdende selv om ingenting skremmer meg lenger. Og jeg hadde som vanlig litt forventinger til Campfire Ghost Stories: The Haunting Tales av Geordie Telfer. Jeg elsker spøkelseshistorier/skrekkfilmer. Og nå som Halloween nærmer seg er det jo fint med litt skremmerier.

Men dessverre ble jeg skuffet over boka. Jeg ble ikke skuffet over at boka ikke klarte å skremme meg, men generelt synes jeg at de fleste historiene var tvers gjennom kjedelige. Historier som vi har hørt/lest om i så mange varianter tidligere. Og det som skulle være overraskende slutt på alle historiene, var ikke overraskende i det hele tatt. Og alle historiene ble på en måte for like fordi de ble fortalt på nesten samme måte, med samme "tone" at det hele ble litt vel ensformig for min del.

Boka ble fordelt i fire deler: Om mennesker som opplever rare og merkelige ting i naturen, spøkelser som tar over i den moderne verden (hjemsøker teknologiske ting), skjebnehistorier og den aller siste delen av boka er spøkelseshistorier som er basert på de syv dødssyndene. Så her er det snakk om grøss fra forskjellige kategorier, men likevel syntes jeg ikke noen av historiene fenget noe særlig fra noen av kategoriene. Litt kjedelig for jeg hadde gledet meg litt til denne boka og få litt grøss, men disse historiene var litt i overkant kjedelige og veldig monotont skrevet. Nesten alle historiene blir først nevnt med hovedpersonenes navn og historiene avsluttes enten grusomt eller har et snev av ironi i seg.

Velger å gjøre denne anmeldelsen litt kort siden boka også er rimlig kort. Den er på bare 224 og jeg har egentlig ikke så mye mer å si om innholdet. Jeg hadde bare forventet meg noe mer. Jeg hadde forventet meg mer stemning, og intensitet, men dette ble for det meste bare platt og kjedelig. Så da blir det litt kjedelig for meg å skrive om boka også. Håper at andre bøker jeg har tenkt å lese i Halloweenlesing-prosjektet mitt er litt mer underholdende enn denne boka.

PS: I begynnelsen av boka skrives det mange tips om hvordan du kan lese spøkelseshistorier høyt for andre og skape den rette stemningen hvis du er interessert i slike ting.

Ikke alle bøker er like spesielle, men det er mange jeg ønsker å vise fram. Se hva jeg har! Denne er det ikke så mange som har i boksamlingen si! Og så viser det seg at det er mange som har nettopp den boka eller det er ingen som er interessert.
Men likevel finner jeg fram bøker, og denne gangen er det en bok om Metodistkirkens historie i Norge: J Thorkildsen , Den norske Metodistkirkes historie gitt ut i 1926. Kanskje ikke den boka som fanger mest oppmerksomhet. Her står det om den første metodisttiden i Norge fra ca 1850 og utover. Om vekkelse, menighetsdannelser og ikke minst motstand. De første 50 årene er her godt dokumentert. Jeg er genuint opptatt av kirkens historie i Norge ( og jobber noe med det), og for meg er dette en gullgruve. Hvor lett det er å få tak i boka, vet jeg ikke. Min fant jeg på et loppemarked for en del år siden, men nå kan jeg kanskje klare å finne noen eksemplarer.
Andre som har lignende bøker å vise fram?

På en film kan de aldri filme alt som står i ei bok, f.eks. tankene til personene. Og følelser som blir beskrevet.
I ei velskrevet bok kan man bruke fantasien og gjenskape ordene i sitt eget hode, nesten som om man har regien selv.
Jeg har flere ganger blitt irritert over personene som blir bekledd rollene i en film, for jeg har ikke sett denne personen sånn når jeg leste boka. Noe sånn du var ute etter ?

Anmeldte boka tidligere i dag på bokelskere og anmeldelsen ligger også ut på bloggen min. Jeg likte ikke boka noe særlig godt. (Ga den terningkast 3). Likte heller ikke Eleanor & Park noe særlig, som jeg leste tidligere i år. Skjønner godt hvorfor bøkene hennes er populære. Hun beskriver situasjoner som er litt llett å kjenne seg igjen i og bøkene er småabsurde. Men dessverre er bøkene hennes litt for oppskrytte og ikke helt min sjanger. Det blir litt for jentete, Men hver sin smak og behag:)

Klarer du å gi slipp på noe betydningsfullt for å starte et nytt liv?

Tvillingsøstrene Cath og Wren har alltid hatt hverandre, og nå er tiden inne for å begynne på college. Wren vil ikke at de skal være romkamerater, men heller stå på "egne" ben. Prøve å leve litt adskilt. Cath blir "romvenninne" med ei som har helt motsatt personlighet enn henne. Romvennen er veldig rett på sak, er busende og vet hva hun vil, mens Cath er forsiktig, beskjeden og vil helst være for seg selv. I de siste årene har hun skrevet en fanfiction som har gitt henne tusenvis av lesere på nettet. Hun skriver fanfiction av favoritthelten hennes Simon Snow (som er en slags Harry Potter figur). Hun og tvillingsøsteren har hatt et tett forhold til Simon Snow bøkene, men tvillingsøsteren hennes har på en måte vokst fra det, og Cath vil ikke gi spill på hennes favoritthelt riktig ennå. Hun har lest alle bøkene og venter på den siste. I mellomtiden låner hun karakterene i favorittbokserien sin og skriver hennes egen versjon. Det er hennes måte å flykte fra virkeligheten på. Fordi moren deres forlot dem frivillig da de var veldig unge, hun er stadig bekymret for sin far som er dårlig til å ta vare på seg selv og det er uvant å ikke bo med tvillingsøsteren. Dessuten mistrives Cath på colleget, og hun blir aldri klok på hennes nye romvenninne, men kameraten til romvenninnen, Levi, blir Cath ufrivillig nysgjerrig på. Men er han en type for henne, og ingen vil vel fatte interesse for en nerd som Cath, eller?

Det meget spesielle forfatternavnet Rainbow Rowell er ikke et ukjent forfatternavn for meg - snarere tvert i mot. Bøkene hennes blir rost på youtbe (av booktubers), og hun får også mye ros av både utenlandske og norske bokbloggere. Jeg har lest en bok av henne tidligere, nemlig; Eleanor & Park som er like kjent som Fangirl. Jeg likte ikke Eleanor & Park likte godt som mange andre lesere, men av ren nysgjerrighet og at jeg vil ikke gi opp en forfatter før jeg har lest i hvert fall to bøker av samme forfatter, så valgte jeg å gi Rainbow Rowell en sjanse til. Og boka Fangirl har jo også fått like mye oppmerksomhet som Eleanor & Park., så jeg ville finne ut hvorfor bøkene hennes er så populære for tiden.

Jeg skjønner hvorfor så mange liker bøkene til Rowell, spesielt boka Fangirl. Personene har fargerike personligheter, situasjonene er småabsurde og noen av tingene er lett å kjenne seg igjen i. Så på en måte skjønner jeg godt hvorfor boka/bøkene til Rowell er så høyt elsket, men jeg har dessverre funnet ut at dette er ikke helt min sjanger. Det blir litt vel jentete for meg. Hvordan jeg skal forklare det på en enkel og logisk måte, vet jeg ikke, men boka blir til tider for hysterisk, og dramatisk. Det er sikkert slik vi jenter er. Men foretrekker å se slike situasjoner i tv-serieformat som Frustrerte fruer istedet for å oppleve hysteriske kvinnfolk i bokformat. Det ble bare så rart på en måte. Å lese denne boka var nesten som å lese en av disse fjortisbøkene som jeg fikk av TL-Klubben da jeg var medlem av den bokklubben for en god del år siden. Så tonen ble for meg litt for barnslig.

Fangirl var en vittig bok som beskrev en del situasjoner som var lett å kjenne seg igjen i, men dessverre ble skrivemåten/tonen litt i overkant for barnslig og jentete for min del. Boka besto dessverre ikke av min type humor, og ting ble veldig forutsigbart. Savnet mer overraskelser og mer bakgrunnshistorie på noen av karakterene. Selv om jeg ikke ble noen fan av boka, er jeg helt sikker på at den allerede har og vil få en hel fanskare uansett hva jeg mener om innholdet.

Selv om en bok ikke fenger meg velger jeg å lese den litt litt oppdelt. Det blir veldig av og på, men likevel glemmer jeg ikke handlingen. Og noen bøker trenger mer tid enn andre. Så boka for min del får bare ta den tiden den tar, jeg gir meg ikke:)