Begge bøker er alvorlige - men også varme. Inn i elden handler om unge jenter, og er kanskje litt tyngre å ta inn over seg. Ikke noe negativt i det, men det kan jo være følsomt å lese om seksualitet og identitet sammen. Rosas buss har nok et yngre publikum som målgruppe.
Himmelen begynner her har jeg ikke lest, men hørt mye godt om.
Nei, nå blir jeg ikke helt enig med meg selv. Inn i elden kan være fin å lese sammen - men har altså litt voksnere innhold. ;-)
Til høytlesning hadde jeg utvilsomt valgt Rosas buss. Inn i elden er en flott bok, men har litt voksnere innhold - kanskje passer den best å lese alene?
Jeg veileder, låner ut og formidler. Slipper å kjøre, heldigvis!
Jeg jobber på en bokbuss - det er verdens beste jobb! Det er dessverre ikke så mange igjen av dem, men de sprer leseglede i både by og land. :)
Velkommen!
Cassias valg, Hunger games og Min tid kommer er gode. Lurt å sjekke www.ungdomsbøker.no, så finner du leseopplevelsen du er ute etter.
Fantasyboka Vidina foregår i selve Nidarosdomen.
Jeg har stor sans for Precious Ramotswes klokhet, glede over livet og kjærlighet til mennesker. Og deler selvfølgelig hennes smak for te. ;-)
Å ja, mange! Jeg har et sterkt forhold til illustrasjonene i mange av de tidligste bøkene jeg leste - de tre røverne, skattkammer-serien, boka om Lupinella, for å ta noen eksempler. Andre bøker jeg husker med glede er Aller kjæreste søster, Farvel Rune, Syv små australiere og Mio min Mio.
Så bra! Det er så mye mer virkningsfullt når barn anbefaler for hverandre enn når vi voksne sier at "dette er en bra bok".
Pingledagbøker.
Samtidig som diktene forteller én historie, er det en variasjon her både i form: fra tolinjersdikt til lengre prosadikt, og i stemning: det landlige, det urbane, det barnlige, det pubertale og det voksne, som for meg fungerer veldig godt. Jeg ser fram til å lese mer av forfatteren.
Og når er det...? ;-)
Det er den samme fornemmelse av frihet i galskapen som i lykken. Man er fri, men helt for seg selv. Ubundet, fri fra de andre. Uten de andre. Uten sammenheng. Når det ikke gjør altfor vondt, er galskapen en ensom lykke.
Hvis man mister lykken når man blir født, får man den så igjen når man dør?
Kanskje lykken er en revne i livet, full av kjærlighet. Det er det fineste jeg kan si om den. Men den er et sår som gror.
Noen ganger merker vi at vi har sagt noe riktig. Noe som har ligget oss på sinnet lenge, uten at vi har vært helt klar over det. Det kan være noe nytt, aldri før hørt, men allikevel helt riktig. Det oppstår en særegen stemning rundt en, sterk, men også fin og skrøpelig. Og vi kan merke det på den vi har sagt det til, at nå behøver vi ikke si noe på en stund.
Jeg vet ikke om lykken finnes ett bestemt sted. Men når den er der, er det fristende å tro at den har noe med stedet å gjøre. Så blir man nær det stedet.
Den eneste kjærligheten man kunne stole på, var den man selv følte. Den som kom utenfra mottok man usikkert og tvilende. Og derfor med et endeløst behov for mer.