Den er grei! :-)

Hvorfor var de ugyldige??? Det kan jo forhåpentligvis hende at noen nye har lyst til å være med, og det er langt fra sikkert at de vet at de må være oppført som deltagere før de får lov til å stemme....

Ja, det gjør jeg absolutt. Det føles nødvendig å skjerme seg i blant. Selv om det er snakk om bøker som har fått positive omtaler.

Særlig bøker der barn og unge blir utsatt for fæle ting lar jeg være å lese. F. eks. boken til Natascha Kampusch kunne jeg ikke orket å lese. Hadde blitt fysisk syk og grusomt uvel av det. Jeg ser ikke noe problem med å skjerme seg fra sånt så lenge man ellers er oppdatert og følger med i verden.

Når det gjelder spenningsromaner, så foretrekker jeg (psykologiske) thrillere fremfor hardkokt krim, mord og vold. Antydningens kunst kan dessuten være vel så besnærende som blodig krim.

På videregående leste jeg en bok av en overlevende fra utryddelsesleirene. Jeg føler (dessverre) i voksen alder at jeg har tungt for å skulle ta fatt på den type litteratur igjen - enda så viktige disse historiene er. Dog har jeg lyst til å ta fatt på faktabøker om 2. verdenskrig - spesielt i Norge, men også Europa.

Mye "rart" i den boken der ja - jeg er nokså ambiguous til den - hard kost.
Har omtalt den i bloggen

Det er en stund siden jeg leste denne boka nå, så jeg husker ikke lenger eksakt hva jeg tenkte. LIkevel kan jeg aldri tenke meg at en så oppegående mann og forfatter som Orhan Pamuk savner det osmanske riket. Kanskje er det noe nostalgi knyttet til det som har med Istanbuls storhetstid å gjøre? Uten at volden og understrykkelsen savnes?

He-he. mao så var det en del som falt i smak! :-) Var der ikke selv. Og godt var det (for lommeboka). Prioriterer å kjøpe Saabye Christensens siste: Magnet. Og siden nye norske romaner er dyre, så blir det med Magnet denne uken.

Ja, denne var litt hyggelig å lytte til - ikke lest noe av denne forfatteren før. Leste den tidligere i sommer - fin sommerlektyre. Har omtalt den i bloggen

Jørn Lier Horst skriver krim som jeg "tåler" å lese, for å si det slik. Krim med mening dette. Mer om denne i bloggen

Enig, dette er god underholdning! Boka er vanskelig å legge fra seg, og i tillegg til å få meg til å le og få klump i halsen, så var det veldig mye klokt her.

For de som har mulighet: Filmens Hus, Dronningens gate 16 i dag:

Forlagenes store boksalg.

Klokken 11-17

Klippet fra fjesboka:
"Forlagene Pax, Oktober, Press, Samlaget, Spartacus, Dreyer, NFI, Kontur, Humanist, Manifest, Omnipax, Minuskel, Pegasus, Bokvennen, Solum, Transit, Vidarforlaget og Flamme inviterer til kjempesalg i 2. etasje i Filmens hus, i Dronningensgate 16.

Med billige bøker fra Kjell Westö, Joyce Carol Oates, Thomas Bernhard, Karl Ove Knausgård, Haruki Murakami, Roland Barthes, Agnes Ravatn, Terje Nordby, Jon Michelet, Hanna Arendt, Ragnar Hovland, Olav H. Hauge, Simone De Beauvoir, Ludvig Wittgenstein, Julia Kristeva, Kjell Askildsen, Virginia Woolf, Fernando Pessoa, Lotta Elstad, Roberto Bolaño og mange, mange flere."

En vakker og tankevekkende roman - kanskje litt skremmende? Kanskje ikke helt realistisk? Men den setter jo søkelyset på noe viktig - selv om det er satt på spissen. Mer om denne
i bloggen

Dette interesserer meg. Er forresten i gang med en dystopi nå: Wool av Hugh Howey. Har ikke kommet så langt, så om det er interesse for den er det flott. Ellers så tittet jeg på listen til Julie, og der er det veldig mye bra!

Lars Saabye Christensens siste, Magnet, er det bare å glede seg til:

http://www.aftenposten.no/kultur/anmeldelser/Lars-Saabye-Christensen-med-viltvoksende-og-spro-roman-8133938.html

Enig med deg her - ikke nødvendig med all verdens action nei, heller ikke all spekulativ vold som vi overdynges med.

Her er et par linker!

Interessant essay om jødenes nære historie

Den jødiske forfatteren Joseph Roth (f. 1894 d. 1939) må ikke forveksles med Philip Roth (f. 1933) - også han en jødisk forfatter. (Jeg har tidligere for øvrig omtalt fire av Philip Roths bøker på bloggen min.)

I forlagets presentasjon av forfatteren nevnes at Joseph Roth var jødisk-østerriksk, men opprinnelig kom fra det som i dag heter Vest-Ukraina. Han var mao. østjødisk, i likhet med de fleste jøder i Europa (et viktig poeng i hans essay). Han studerte litteratur og filosofi i Wien, og han var en fremtredende skikkelse i opposisjon mot Hitler. Hans mest kjente roman er Radetzkymarsjen som utkom i 1932, men denne endte på nazistenes bokbål - i likhet med alle hans øvrige bøker, som han produserte på løpende bånd og i store mengder i løpet av sitt korte liv (se mer om dette på Wikipedia). I 1933 emigrerte han til Paris, og døde der i 1939. Han var da 45 år gammel, fattig og alkoholisert. I dag regnes Joseph Roth som en av de mest betydelige mellomeuropeiske forfattere. Essayet "Jøder på vandring" - "Juden auf Wanderschaft" - utkom i 1927. Han redigerte dette essayet flere ganger før sin død.

"Denne boken gir avkall på bifallet og tilslutningen, men også innvendingene og endog kritikken fra dem som ignorerer, forakter, hater og forfølger østjødene. Den henvender seg ikke til de vesteuropeerne som av det faktum at de er vokst opp med heis og vannklosett, utleder retten til å slå dårlige vitser på rumenske lus, galisiske vegglus, russiske lopper. Denne boken gir avkall på de "objektive" lesere som fra den vestlige sivilisasjonens vaklevorne tårn kaster lettkjøpte og surt velvillige skråblikk ned på det østlige Europa og innbyggerne der; som av pur humanitet beklager det mangelfulle kloakksystemet og av frykt for smitte sperrer fattige emigranter inne i brakker der løsningen på et sosialt problem overlates til massedøden. Denne boken vil ikke bli lest av dem som fornekter sine egne fedre og forfedre som ved et tilfelle unnslapp brakken. Denne boken er ikke skrevet for lesere som vil ta det ille opp at forfatteren behandler gjenstanden for sin framstilling med kjærlighet i stedet for "vitenskapelig saklighet", også kalt lede." (side 5 - fra forordet)

I dette essayet beskriver Joseph Roth situasjonen til de mange jødene som befant seg i Europa i tiden forut for Hitler-Tysklands jødeutryddelse, og dette gjør han med et slikt klarsyn at det vi lesere vet skjedde senere (forfatteren selv døde jo som sagt i 1939), nærmest fremstår som en "logisk" følge av det foregående. Så sterk grobunn hadde nemlig anti-semittismen i Europa. De russiske pogromene gjorde ikke akkurat situasjonen enklere. Ikke bare flommet hele Sentral-Europa over av jøder fra øst, og ikke bare hatet folk flest disse jødene, men det gjorde også mange av de fra før av godt integrerte jødene, som helst ønsket å fornekte sin herkomst og glemme at også de en gang kom fra øst.

"Det finnes østjødiske arbeidere, jøder som ikke kan prute, handle, overby og "regne", som ikke kjøper inn gamle klær, som ikke går rundt med knyttet sitt og selger ved dørene, men som likevel ofte blir tvunget til å drive en nedverdigende og trist handel fordi ingen fabrikk ansetter dem, siden lovene (sant nok nødvendig) beskytter de innfødte arbeiderne mot konkurranse fra fremmede, og fordi fabrikkeiernes, men også kameratenes fordommer kan gjøre den jødiske arbeideren umulig, selv om disse lovene ikke hadde eksistert." (side 14)

Det Joseph Roth beskriver er et samfunn som stigmatiserte en spesiell gruppe mennesker, som for å overleve, ble tvunget til å tjene til livets opphold på en måte som ytterligere forsterket "grunnen til å hate dem". De fikk ikke ordinære jobber, men når de likevel brukte sin kløkt for å klare seg som best de kunne, var også dette feil og påkalte samfunnets fordømmelse. Fattigdommen gjorde at de hygieniske forholdene i de jødiske gettoene ikke var de beste, og så foraktet man dem ytterligere fordi de også var skitne.

Helt opp til langt ut i det 20. århundret kunne ikke jøder eie jord. Dette førte til at flertallet ble håndverkere og intellektuelle. Analfabetisme var ikke-eksisterende, og sånn sett skilte dette folket seg markant fra det vi vanligvis forbinder med fattigdom. Fattige ja, men ikke ressurssvake, kan man vel med stor tyngde hevde. Mangelen på en "egen jordflekk" gjorde at drømmen om et egen hjemland våknet for alvor. Å bli oppfattet som et folk i eksil gjorde dette til en konsekvens. Som Roth skriver på side 19:

"Jøden har rett til Palestina, ikke fordi han kommer fra dette landet, men fordi ingen andre land vil ha ham. At araberen frykter sin frihet, er imidlertid like forståelig som at jødens vilje til å være en trofast nabo for araberen er ærlig. Og likevel vil de unge jødenes innvandring til Palestina ligne på et slags jødisk korstog fordi de dessverre også skyter."

Joseph Roths fundering over forskjellen mellom jøder og protestantiske kristne er tankevekkende - særlig fordi de tanker han gjorde seg da essayet ble skrevet, har stor overføringsverdi til dagens verdenssituasjon.

"Enhver protestant som forviller seg inn i et jødisk tempel, må innrømme at forskjellen mellom jøde og kristen slett ikke er så stor, og at man egentlig kunne ha sluttet å være antisemitt hvis den jødiske konkurransen i forretningslivet ikke hadde vært så farlig." (side 23)

Ja, for mange ganger minner retorikken mot jødiske finansfolk og andre mer om en dårlig skjult misunnelse enn noe annet. Når man mistenkeliggjør at så mange jøder gjør det så godt i den vestlige verden, bekler maktstillinger og generelt har "litt for stor innflytelse" ... Handler dette om en reell konspiratorisk frykt over at "de" vil overta verden, eller handler det om en "god, gammeldags misunnelse"?

Jeg fant videre Joseph Roths beskrivelse av de vestlige gettoene svært interessant. Her beskriver han hvorfor så mange jøder bosatte seg nettopp i Tyskland og også Østerrike, rett og slett fordi språket var enklere å lære siden det hadde mange likhetstrekk med jiddisk, slik jeg har forstått det. Fransk var et vanskeligere språk å lære, og selv om de fleste jøder ble langt bedre mottatt i Frankrike, valgte de fleste altså likevel å bli i Tyskland. Etter hvert som det kom svært mange østjøder strømmende på flukt fra de russiske pogromene, begynte myndighetene å kreve urimelig mye dokumentasjon fra de flyktende østjødene. Beskrivelsen av hvordan østjødene ble oppfattet mer troverdige når de oppga falske opplysninger om navn o.l., fordi myndighetene møtte kompliserte jødiske (og autentiske) navn med mer mistro enn navn de selv (altså politiet og byråkratene) klarte å uttale, er riktig fornøyelig, men også trist lesning.

"Krigen har brakt mange østjødiske flyktninger til Wien. Så lenge hjemstedet deres var okkupert, gav man dem "understøttelse". Pengene ble ikke sendt hjem til dem. De måtte stå i kø på de kaldeste vinterdagene, i de tidligste morgentimene. Alle: oldinger, syke, kvinner, barn.

De smuglet. De hadde med seg mel, kjøtt og egg fra Ungarn. Man sperret dem inne i Ungarn fordi de kjøpte opp næringsmidlene. Man sperret dem inne i Østerrike fordi de innførte matvarer som ikke var rasjonalisert i landet.

Etter krigen ble de repatriert, til dels med makt. En sosialdemokratisk ministerpresident lot dem utvise. For kristen-sosiale er de jøder. For tysknasjonale er de semitter. For sosialdemokrater er de uproduktive elementer." (side 64)

Altså en pariakaste ingen ønsket når det kom til stykket ... I alle fall ikke når det ble for mange av dem.

I Frankrike derimot, og spesielt i Paris, ble jødene som sagt mottatt på en helt annen måte. Ikke bare fikk jødene leve som de ville, men de fikk lov til å være tilfredse! Barna deres kunne velge om de ville gå på jødiske eller franske skoler, og de fikk lov til å snakke jiddisk - til og med høyt på gaten. Tenk det! Og resultatet? Resultatet av at de tross alt hadde et fritt valg, var at de faktisk lærte fransk. Barna deres snakket ikke lenger jiddisk, og var dessuten meget begavede. De ble integrert i det franske samfunnet. Så skulle det siden dessverre vise seg at det også her murret under overflaten ... Men akkurat dette visste ikke Joseph Roth da han skrev dette essayet.

Joseph Roth har skrevet flere etterord til sitt essay, som han som tidligere nevnt omarbeidet flere ganger etter den første utgivelsen. I ett av dem skriver han følgende (side 113):

"Da jeg for mange år siden skrev denne boken som jeg nå ønsker å legge fram for leseren i revidert utgave, eksisterte det ennå ikke noe akutt vestjøde-problem. Den gangen dreide det seg hovedsaklig om å gi ikke-jødene og Vest-Europas jøder en forståelse av østjødenes ulykke: særlig i de ubegrensede muligheters land, som ikke heter Amerika, men Tyskland. En latent antisemittisme fantes riktignok alltid der (som overalt ellers). I sin forståelige bestrebelse på enten ikke å ville ta den til etterretning eller overse den, og i den tragiske forblindelse som hos mange, ja de fleste vestjøder, synes å erstatte den tapte og utvannede fedrenes tro, og som jeg kaller framskrittsovertro, følte de tyske jødene seg tross all slags truende antisemittiske symptomer som jevnbyrdige tyskere; på store høytidsdager i beste fall som jødiske tyskere. Noen av dem var dessverre ofte fristet til å gjøre de østjødene som hadde innvandret til Tyskland, ansvarlige for de antisemittiske instinktenes ytringer. Det er et - ofte oversett - faktum at også jøder kan ha antisemittiske instinkter ... " (side 113 - i Joseph Roths forord til planlagt nytt opplag)

Roth tar opp mange andre sider ved jødenes kultur, som at de tilsynelatende fant seg i hva det skulle være uten å yte motstand. Nå er det kanskje ikke helt usannsynlig at det som senere skjedde under krigen var for uhyrlig til at noen i det hele tatt kunne ha forutsett slike grusomheter - selv ikke i sine villeste fantasier ... Men det er jo en helt annen historie. Eller er det det?

Jeg vil på det sterkeste anbefale dette lille essayet! Særlig i vår tid er det mye av det tankegodset Joseph Roth legger frem, som har klare paralleller til andre tendenser i vår tid. Så pass at det er grunn til å lure på om menneskeheten må ha noen å se ned på og trakassere for å føle seg vel ... Når man kan eksternalisere egne problemer og utfordringer over på andre mennesker og folkegrupper, frifinner man jo seg selv som årsak til problemene. Som en humorist en gang harsellerte med i en populært videosnutt på nettet for noen år tilbake: "Kan du skylde på noen? Problemet løst!"

Ellers vil jeg fremheve at det Joseph Roth her omtaler som antisemittisme er hva jeg oppfatter som begrepets reelle innhold. Det er en form for rasisme rettet mot en helt spesiell folkegruppe - i dette tilfellet jødene - verken mer eller mindre! Selv blir jeg nemlig veldig oppgitt over at manglende støtte til staten Israels politikk og krigshandlinger (eller forsvar eller hva man måtte mene om dette) blir definert som antisemittisme. Det kan selvsagt handle også om dét, men i bunn og grunn føler jeg at begrepet da blir misbrukt.

Min klare anbefaling er: Les dette essayet og bli litt klokere!

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg må lese Radetzkymarsjen. Denne boka er dessverre ikke lenger å få tak i på norsk, så jeg har skaffet meg den engelske utgaven.

Så nettopp filmen som er basert på Lisa Genova sin roman. Julianne Moore tolket Alice på en gripende og troverdig måte. En tragisk sykdom som det er viktig å ha litt kjennskap til - det er mange familier som blir berørt av den. Jeg har omtalt filmen i bloggen

Så kjekt å se at flere har funnet frem til denne boka! Hvis du skal til Istanbul, anbefaler jeg også Orhan Pamuks bok "Istanbul"!

Jeg var i Istanbul påsken 2012. Det var helt fantastisk! For en by!

Jeg har laget noen blogginnlegg fra turen min. Her er linken (til mine fire innlegg om Istanbul) i fall du skulle være interessert!

Ja dette er en bok flere burde få meg seg! Herlige, vittige dialoger ispedd en vakker kjærlighetshistorie og en beskrivelse av et samfunn fylt med desperasjon, tomhet og fortvilelse. Jeg kan forstå at dette er en bok som utgis på nytt med jevne mellomrom - en klassiker.

En solid kriminal-roman av Jørn Lier Horst. Og selvsagt er William Wisting med - og datteren også - kanskje ikke så mye fart og action - noen synes den er kjedelig (?), men det er godt håndverk, og jeg tror jeg vil betegne Horst som min favoritt-forfatter når det gjelder norsk krim. Litt mer i bloggen