Helt enig i at det ikke var kjedelig, men jeg savner likevel litt mer handling på transport-etappen etter de forlot forskningsbasen og frem (ihvertfall) til kap 63 som jeg er ferdig med. Håper på mer liv og røre derfra og ut boka :-)
Svingningene i språket du nevner kler, i mine øyne, romanen. - Så bra at du satte fokus på disse svingningene! Jeg er enig i at Melanie sine betraktninger er gode. Jeg levde meg raskt inn i dem og ønsket egentlig å vite enda mer om hennes tilværelse.

Kommer du til å se filmen?

Har ennå noen få kapitler igjen, men ønsker litt liv på tråden her :-)

Jeg må si at jeg liker The Girl With All the Gifts/Menneskebarnet godt.
Jeg hører den på engelsk lydbok som jeg lastet ned hos audible. Oppleseren gjør en fin jobb - ikke noe å klage på der. Det eneste. i akkurat den forbindelsen, måtte være at jeg sovnet mange ganger mens jeg lyttet - noe som ikke pleier å være et problem (og det hadde ingenting med bokas innhold å gjøre). Denne gangen måtte jeg høre en del kapitler om igjen for at det ikke skulle bli rent ut surrealistisk.

• Settingen: Man kommer fort inn i atmosfæren, synes jeg. Beskrivelsene av livet for Melanie på "forskningsbasen" er gode.

• Relasjoner: Disse kommer fort på plass. Egentlig lurer jeg på om relasjonene faller for fort på plass? Jeg synes ikke der er nevneverdig kompleksitet i relasjonene - da de er nokså klare fra start og forblir vel mer eller mindre slik de var (NB:jeg har noen få kapitler igjen av boka!)

• Driv og språk: Ja, der er definitivt en nerve og språket er ok. Jeg ble veldig raskt interessert og spent på hva som vil skje, MEN...:

• Handling: ...etterhvert så synes jeg det stagnerer litt på den måten at det blir lengre transportetapper (bokstavelig og billedlig) hvor det for så vidt foregår en del, men jeg ventet hele tiden på mer YTRE handling. Dessuten må jeg i den forbindelse tilbake på relasjoner/karakterer:

Handlingen mellom personene er i sentrum og driver historien fremover. MEN jeg synes figurene er noe karikerte - litt "enten.eller". Enten er du kun vitenskapskvinne eller så er du human, medfølende og moralsk. Enten så er du macho mann eller så er du dame som må beskyttes (av macho mann) osv.

Jeg så for meg en slag "indre kino" med rom, landskaper, mennesker og ikke-mennesker mens jeg leste og trivdes med historien. Likevel mangler der et og annet for min del på handlingens ytre og indre plan.

Jeg vil uten tvil anbefale andre å lese boka.

Blir spennende å se hva slags kinofilm som kommer ut av The Girl With All the Gifts!

Veldig spennende lokalhistorie - flotte illustrasjoner og tekster. Det er morsomt å vandre i byen etter å ha lest denne.
Mer i Reading Randi

Ulysses hadde vært noe, ja :-) Hører på en måte med til "dannelsen" synes jeg :-) Men det gjor jo f. eks. Brødrene K også. Jeg hørte en nrk podcast om Ulysses ifb jubileet. Etter å ha hørt podcasten tenkte jeg, stikk i strid med tidligere, at den der Ulysses må da være mulig å lese. Den hørtes litt spennende ut og ihvertfall svært mangfoldig og variert.

Papirutgaven har allerede stått en stund i bokhylla mi. Håper vi leser den ved en senere anledning :-)

På kjøpesenteret der jeg bor finnes flere bokhyller med gratis bøker. Du kan ta med deg den boka du vil hjem helt gratis. Du trenger ikke registrere deg, og du forsyner deg av bokhyllene når du vil. Det er ikke noe krav om at bøkene skal leveres tilbake. Du kan også sette dine egne bøker, som du ikke trenger lenger, i hyllene slik at andre kan få glede av dem.

Dette uforpliktende systemet ser ut til å fungere helt utmerket. Der er alltid mange gode bøker i hyllene. Folk finner bøker og de fyller jevnlig på med andre bøker. Jeg lar meg stadig begeistre av dette fine tiltaket. Og jeg er litt stolt av kjøpesenteret som huser rom for dette. De tjener jo ingen penger på det. Men de skaper trivsel!

Hvorfor ikke lage flere sånne tiltak rundt omkring?

Apropos: I London har en gammel telefonkiosk blitt nabolags-bibliotek :-) Se en videosnutt om det her:
http://www.nrk.no/urix/mikrobibliotek-i-london-1.11652437

Tidligere kunne man sende en privat melding til hvem som helst.

Nå kan du kun sende private meldinger til dem som følger deg.

Hvis du sender en privat melding til noen som følger deg, kan mottageren svare på meldingen din selv om du kanskje ikke følger dem.

Endringen kommer fordi enkelte har fått uønskede meldinger fra brukere de ikke kjenner.

Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen.

I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv.

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.

Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)

I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv.

Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var helt spesiell.

"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63)

Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker.

Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir.

"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)

Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet.

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill.

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ...

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter.

Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!

Enda en stor forfatter er borte. Denne gangen er norsk:
http://www.vg.no/rampelys/bok/forfatteren-bergljot-hobaek-haff-er-doed/a/23621514/

https://no.wikipedia.org/wiki/Umberto_Eco

Den har jeg lest, så det er ikke mitt førstevalg. Men i og med at det er ei flis av ei bok, så kunne jeg jo lese den igjen :-) Oscar Wilde blir jo aldri helt feil :-)

Aha, det var vel før min tid i lesesirkelen, så det var jeg ikke klar over. Jeg ser nå at du har foreslått en russer også. - Ikke annet enn en murstein på over 1000 sider. - Et spenstig, men godt forslag! Jeg sjekket audible og de har Brødrene Karamazov (lydboktilgang er ofte en nødvendighet for meg). Størrelsen på verket virker litt avskrekkende, men samtidig er Brødrene K noe jeg føler at "jeg bør ha lest".

Jeg håper det er på tide med russisk litteratur og foreslår Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov. Den ble påbegynt i 1928 og utgitt i 1941. Denne romanen ses på som en stor klassiker, og jeg har lenge hatt lyst til å lese den.

https://no.wikipedia.org/wiki/Mesteren_og_Margarita

Det står mer om den på engelsk wikipedia:

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Master_and_Margarita

Romanen er å få i både norsk og engelsk oversettelse. Engelske Vintage Classics har et forord av selveste Will Self. Audible har den som lydbok. Mesteren og Margarita er dessuten blitt filmatisert (mini-serie).

http://edition.cnn.com/2016/02/19/entertainment/harper-lee-obit-feat/index.html

Dette ble nesten for sterk kost for meg. Andre som har synspunkter på denne? Den var nok helt forskjellig fra Den vidunderlige kjærlighetens historie - (men begge romanene hadde vel noe med ondskap å gjøre, så slik hadde de noe til felles). Mer om denne i bloggen

Fint! Dersom du har/ønsker kjennskap til litterære dystopier, så er det, så vidt jeg har forstått, helt greit å delta :-)

Har du deltatt på avstemmings-tråden?

Never Let Me Go har stått på leselista lenge her, så den er veldig velkommen :-) Antar at det i så fall blir lydbok for meg. Flere som tenker seg å lese lydbokversjonen?

Velkommen! Fint at vi blir flere :-)

Da har jeg kommet meg til kap. 30 og sannelig er det spennende! Liker drivet og fortellerstilens måte å mane frem bilder og plot. Oppleseren på audible gjør en fin jobb.

Jeg erfarer imidlertid at jeg muligens bør satse på å ligge litt i forkant med lesesirkelbøker fordi: Vanligvis er vi familien frisk-som-en-fisk, men de siste 14 dagene har det gått i det ene sykdomsutbruddet etter det andre :-/ Ikke at jeg skal bruke det som unnskyldning, men jeg har vært mye hjemme med syke barn (og trodd at jeg skulle rekke å lytte mye til lydboka). Nå ser det ut som om det er min tur til å knele, eller dra teppet over øynene, for en stund. Men kanskje, når jeg selv bør ligge til sengs, at jeg får hørt resten av boka? - Hell i uhell i så fall :-)