He,he...jada, det er derfor jeg repeterer Wonderboy. Skal lese Fyrsten så snart jeg får den. Har vel ellers lest det meste av Langeland, (Verdensmestrene, Hauk og due, og intervju i bloggen)
Boken lå i postkassen min i dag. Etter å ha lest din omtale skrur jeg forventningene "et lite hakk" ned selv om du tegner et bilde av en absolutt leseferdig, spennende og interessant bok, og ikke minst lærerik. Tror jeg kaster meg over den allerede i kveld. Takk for velskrevet omtale.
He-he, ja, det får vel være lov :-) Rosa litteratur, er det det det kalles, tro? Men synes dog ikke Pinnsvinets eleganse var sukkersøt eller så alt for lettvint, men det var noe med plottet som skurret for meg.
Jeg vet ikke om det er en typisk kvinnebok (hva nå enn det er?): Men jeg likte den ikke så godt og synes den er oppskrytt. Tror jeg ga den en 3-er (kanskje litt strengt, men).
Will Self er noe for seg selv! En språkets og tankens mann :-) Jeg er veldig glad i å høre ham kåsere på BBC 4 (podcast). Har du hørt kåseriene hans?
Programmet heter A Point of View. Will Self (for et herlig navn!) turnerer der høyst ulike samfunnsspørsmål med stor eleganse. Det være seg tema så som: hvorfor fengsler feiler, vindmølleparkutbygging/energiplanlegging, sosial tilhørighet og andre tema. Jeg har lastet ned en rekke kåserier derfra via podkicker (blant annet Alain deBotton - også en ordets og tankens mann - om du kjenner til ham).
Jeg begynte å lese Will Selfs The Book of Dave i påsken, men har en pause. Jeg må være skjerpet for å lese den :-) Håper du forteller oss om Umbrella etterhvert. Den fikk en god del oppmerksomhet i Storbritannia i fjor.
Har du lest noe annet av Will Self?
Lurt med egen lydbok-hylle her inne. Det er nok noe jeg også bør vurdere i og med at jeg stadig hører på lydbøker.
Gleder meg!!!
Topp krim. Helt etter min smak. Spennende fra første side, fengslende karakterer, mye god og småfrekk humor og fint driv i språket. Bedre oversettelse denne gang. Litt enig med dem som hevder at slutten ikke var helt overbevisende. Det ble rett og slett litt for mye av det gode, og det ble nesten mer komisk enn spennende. Og jamen gjettet jeg meg til en av karakterenes skjebne før boken var slutt, men det ødela ingenting for leseopplevelsen. Alt i alt en god lese/krimopplevelse. Det blir garantert mer av denne forfatteren.
Han er vel ikke så helt god, Von der Hall nei - men det er en dristig og trendy roman - mye som er tatt på kornet her, og mye research gjort for å få dette til å virke autentisk - alvor og humor på samme tid, og elegant skrevet.
For min del blir det grader av usikkerhet. Men det betyr valgfrihet :-)
Jeg prioriterer bøker som har fått gode anmeldelser i diverse litterære fora - eller f. eks. på amazon.co.uk (leserne publiserer egne anmeldelser). Jeg verdsetter bøker som har vunnet priser og (moderne) klassikere (av ymse sjangre). Kritiker-roste bøker har høy prioritering.
Når man har skaffet seg nogenlunde kjennskap til diverse anmeldelser så ligger løypa noe klarere enn før. Man ser gjerne hva det haster å lese (for dannelsens skyld) og hva som kan vente. Det å søke innsikt i litteraturanmeldelser gir frihet i så måte at du kan ha noe på hånden for, nær sagt, en hver anledning (humør).
Spør meg gjerne mer om du lurer :-)
Hei Monica.
Ja, jeg laster stadig ned lydbøker. Og, ja, jeg registrerer dem på bokelskere.no. Lydbøkene har blitt en nødvendighet for meg - vel å merke utifra det utvalget jeg er kjent med på audible.co.uk (og et par andre nettsteder på fransk og tysk - spør om du lurer).
Registrering av lydbøker jeg har lastet ned og lest/hørt:
Jeg har ikke funnet noe bedre system enn å finne tilsvarende bok i vanlig søk og legge den inn som vanlig bok. Ingen kan da se at det var lydboka jeg leste. Det kunne vært en fordel å kunne se om boka vedkommende har lest er lydbok eller lese-bok (e-bok, fysisk bok)
Jeg har mange ganger opplevd, med fysiske bøker, at ISDN-nr osv ikke fungerer på bokelskere.no, så da har jeg tatt meg jobben med å legge inn dataene selv (spør om du lurer mer på hvordan).
Bare hyggelig, Grethe :-) Jeg håper for øvrig at denne tråden gir mot til flere enn meg ang registrering og katalogisering. Det er noe med den der oversikten :-)
Langtidsprosjektet med å registrere bøkene mine klarner faktisk tankene og bevisstheten rundt det jeg har lest en smule. Det er ikke dumt. Registeringen og katalogiseringen fører til at jeg ser sammenhenger og snapper opp ideer jeg kanskje ellers ikke ville ha øynet. Det får være motivasjon til å fortsette det trøttsomme arbeidet med å reigstrere :-)
Filmen basert på dagboks-notater går på NRK1 i kveld. Den er meget severdig.
Anbefales
Noen vil sikkert mene at dette er en spoiler. Dersom du er i tvil - la være å lese min omtale!
Ketil Bjørnstad (f. 1952) har opp gjennom årene utgitt 40 bøker (de fleste er romaner) og nesten 60 LP´er/CD´er. De fleste lesere forbinder ham med "Til musikken"-triologien, mens jeg skulle ønske at flere hadde fått øynene opp for hans Alvestad-triologi ("Drift" (1996), "Drømmen om havet" (1996) og "Veien til Dhaka" (1997)), for ikke å snakke om hans fantastiske romaner "Villa Europa" (1992), "Stormen" (1989) og "Skumringsmulighetene" (1990). De fleste av hans bøker har funnet veien til min boksamling fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag, sammen med en hel del av musikken hans (uten tvil med "Leve Patagonia" og "Mine dager i Paris" som høydepunktene, sistnevnte fulgt opp med boka "Dager og netter i Paris"). Jeg går aldri glipp av hans romanutgivelser, rett og slett.
"Verdens ende" handler kort og godt om det å miste et barn - det eneste man har - og hva det gjør med foreldrene som opplever dette. Aslak Timbereid er forlagsredaktør i et større forlag, mens hans fraskilte kone Hanne Lovund er forfatter. Aslak bor i Oslo, og Hanne bor i Sandnessjøen. Deres eneste barn, Emma, bor hos faren sin, og vi aner at årsaken er morens bipolare sykdom samt det faktum at et barn ville ha tatt fokuset bort fra kunsten, hennes forfatterskap. Nå er Aslak og Emma på vei nordover fordi Emma skal ha samvær med moren sin. De mellomlander i Trondheim og flyr videre til Sandnessjøen i en Twin Otter. Mens de sitter på flyet, reflekterer Aslak over sitt forhold med Hanne, som han ikke er lovformelig skilt fra enda.
"Hva var galt med Hanne? Var det galt at hun var manisk depressiv og ikke skjønte det selv? Var det galt at hun opptok all plass i sin egen verden?
Jeg sitter på flyet og tenker på dette. En plutselig åpenbaring. Når Emma er sammen med Hanne, er det ikke plass til Emma. Hanne fyller rommet. Selv når Hanne ønsker å være snill mor, lage pannekaker og leke, er det ikke plass til Emma. Det er bare plass til Hanne som skal være snill mor. Å være snill mor, krever stor mobilisering. Mange tanker. En del ofre, men mye tilfredshet etterpå. Triumfen overfor Emma: Jeg valgte deg fremfor å skrive den nye boken min. Er du ikke glad?" (side 30)
I forbindelse med landingen, som foregår under meget ugunstige vindforhold, skjer det fatale. Understellet på flyet knekker, Emmas sikkerhetsbelte løsner og hun slår hodet i setet foran og havner på gulvet i en forvridd stilling. En uke senere dør hun av skadene hun har pådratt seg.
Mens Hanne er mest opptatt av at flyveren, en ung kvinne i begynnelsen av 30-årene, burde ha taklet å lande under de vanskelige vindforholdene på flyplassen i Sandnessjøen, kretser Aslaks tanker rundt at det faktisk var flyveren som festet sikkerhetsbeltet til datteren. Gjorde hun det ikke skikkelig? Og kan man si at hun direkte eller indirekte forårsaket datterens død? Som om det ikke var nok at hun ikke greide å føre flyet inn for en mer behagelig landing ...
Etter kort tid bestemmer Hanne seg for å komme sørover for å bo hos Aslak, uten at de av den grunn gjenopptar forholdet. At de søkte trøst hos hverandre seksuelt rett etter dødsfallet, ligger der likevel som en uavklart liten verkebyll. Aslaks frustrasjon stiger i takt med at besøket trekker ut i tid, og spesielt er han bekymret mtp. sin eks-kones opptatthet av Cecilie Nesflaten, den unge flyveren ...
Verken Aslak eller Hanne er i tvil om at de skal delta på minnehøytidligheten som Emmas skole setter i stand. I Emmas klasse går ei jente, Jade, som mobbet og plaget Emma under hele hennes korte skolegang. Aldri lot hun Emma få være med på leken, alltid kom hun med illevarslende kommentarer når Emma forsøkte å nærme seg Jade og de andre jentene. Det er enkelt å tillegge Emma, den døde og forsvarsløse, alle gode egenskaper, mens Jade tillegges tilsvarende onde egenskaper. Under minnestunden tar han et sviende oppgjør med Jade, denne niårige jenta som gjorde datterens korte liv til et helvete.
"Men var Emma bare god? Og var Jade bare ond? Rousseau påpekte at ved alt ondt som rammer oss, ser vi mer på hensikten enn på virkningen: En taksten som faller fra et tak kan skade oss mer, men sårer oss ikke så mye som en sten som kastes av en som vil oss ondt. Stenen kan av og til bomme, men hensikten bommer aldri." (side 183)
Hannes opphold hos Aslak kompliseres ytterligere da en venninne av Aslak, Tuva, kommer halsende fordi hennes voldelige eks-mann - også han bipolar - plutselig har dukket opp, og hun føler seg utrygg i sitt eget hjem ... Noe urovekkende blir Aslak vitne til hvordan Hanne rett og slett tar over hele vennskapet med Tuva. Likevel er man aldri i tvil om at bokas egentlige tema er hvorvidt Aslak og Hanne til slutt vil klare å forsone seg med det som har skjedd, eller om hevnen er den eneste farbare veien for å få slutt på egne lidelser?
"Verdens ende" er en engasjerende bok om et viktig tema. Ketil Bjørnstad skriver dessuten godt. Det forhold at hovedpersonen i boka er forlagsredaktør gir dessuten forfatteren anledning til å briljere med litteratur-henvisninger (hele tiden med sorgen i fokus) - i tillegg til en rekke musikalske henvisninger, slik han pleier. Dette skulle jeg ønske at han gjorde enda mer i bøkene sine!
"Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnslig og emosjonelt perfid som barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg." (side 197)
I tillegg til å vise til Yasmina Rezas berømte teaterstykke, viser han også til Albert Camus´ "Den fremmede" på side 261, Thomas Bernhards "Trær som faller" på side 224 og Ernest Hemingways "Og solen går sin gang" på side 197 - bare for å nevne noe. Han sammenligner dessuten sitt oppgjør med Jade og sitt eget raseri med Dag Solstads Elias Rukla i "Genanse og verdighet".
Slutten av romanen er, uten å røpe denne nærmere, i overkant melodramatisk. Samtidig blir dette et bilde på hva som kan skje med mennesker når man er farlig nær stupet i sin egen tilværelse. Noe av det jeg liker aller best med Bjørnstads bøker er hans evne til å beskrive mennesker gjennom få, presise ord. På den måten penser han leseren inn på det sporet han ønsker, uten noen gang å bli overtydelig. Han har en tendens til å fremstille kvinnene som sterke, og mennene som ofre for deres handlinger og valg. I så måte representerer ikke "Verdens ende" noe unntak, selv om jeg aldri var i tvil om hvem av hovedpersonene i boka som kommer til å lande med begge beina på jorda bare det får gått litt tid. At boka er meget lettlest betyr ikke at den er en lettvekterroman - bare at forfatteren er usedvanlig god på å skape en fin flyt. Denne gangen er det dessuten mye raseri i teksten, som Aslaks indre oppgjør med skoleverket og dets neglisering av barn som ikke har det bra. Som om det var barnets egen skyld at det blir mobbet eller at det er for ubehagelig å gjøre noe med en vanskelig situasjon, særlig der mobberens foreldre er meget ressurssterke. Minnestunden som skolen steller i stand blir sånn sett et bilde på en dårlig samvittighet, viktigheten av å gjøre det som er riktig - etterfulgt av sjokket over at Aslak, avdødes far, ødelegger alt det pene og pyntelige ved å angripe en niårig mobber. Men som om det likevel finnes en viss rettferdighet i livet, er Aslak senere vitne til at Jades pappa kræsjer sin rådyre bil ... Jeg er ikke i tvil: her blir det terningkast fem!
Selv den delen av samtidslitteraturen som ikke var krim, var full av hat. Skulle man elske Thomas Bernhard fordi han etterhvert fremsto som stakkarslig og ensom? Slutten på Trær som faller er kanskje det mest merkverdige og samtidig geniale som er skrevet i samtidslitteraturen. Etter å ha brukt hele boken på å skjelle ut svært gjenkjennelige aktører i det østerikske kulturlivet, løper hovedpersonen hjem til seg selv, ivrig etter å skrive boken om den, og bekjenner hvor avhengig han egentlig er av dem. Hele Bernhards forfatterskap var et avskyelig prosjekt, i humanistisk forstand. Et kollosalt og kontinuerlig besvergende angrep på mennesker som famt utenfor hans egne normer for hva som var godt og dårlig. Akkurat slik Jens Bjørneboe også hadde gjort. Og allikevel skulle de begge fremstå som klarsynte, verdifulle forfattere.
Kunsten, en form for sivilisasjon. Den gradvise, livslange byggingen av en tilstand av undring og alvor, som Glenn Gould skrev. Kunsten som trøst. Som en vei mot visdom og refleksjon. En måte å konsentrere seg på. Nå er det alvor i livet mitt. Dypt alvor. Men står kunsten klar til å redde meg? Jeg, som nettopp har skjelt ut en ni år gammel jente i alles påsyn på skolen der Emma gikk. Vil det styrke meg, eller roe meg, å gå på Nationalteateret og se Yasmina Rezas Blodig Alvor, et stykke som handler om nettopp det som skjedde mellom Emma og Jade, og hvor de voksne foreldrene, som møtes for å rydde opp seg imellom, begynner å oppføre seg like barnsom og emosjonelt perfid fom barna? Nå, når det virkelig gjelder, skulle kunsten være der for meg.
Rippe til CD først og så fra CD til telefon?
Det skulle vel egentlig stå 10.-12. Altså med punktum :-)
Datoer er jo ordenstall og skrives med punktum. Se f. eks.:
http://www.korrekturavdelingen.no/K4TallOgSifferOrdenstall.htm
Bær over med meg, Vibeke, Tonje og dere andre, hvis dere synes dette er flisespikking, he-he. Selv reagerer jeg ikke så mye på at punktum er utelatt ved datoer. Selv om jeg (som oftest) registrerer det :-)
Dessuten har jeg stadig taste-leifer, så jeg vet hvordan det er ;-)
Monstermenneske kunne jeg også tenke meg å lese. Hører gjerne mer om hva du synes om den etterhvert.
Jeg lytter nå til:This is Where I Leave You (Jonathan Tropper).
Romanen har fått veldig høy score på kundeanmeldelsene på amazon.co.uk. Et anmelder-sitat lyder slik: "A very well-observed tale of modern family strife ... fabulously entertaining" (Matthew Syed TIMES ).
Meeeen, jeg er sånn passe begistret hittil. Ja, Tropper skriver morsomt om dysfunksjonelle familierelasjoner. Men det blir liksom litt mye - som om han prøver alt for hardt å være morsom absolutt hele tiden. Det virker noe krampaktig. Spent på om hele boka er sånn. Jeg forventer vel at hovedpersonen utvikler seg litt og at stilen ikke fortsetter å være fullt så festlig og litt über-cool hele veien. Dessuten får dette meg til å tenke på:
a) Jonathan Franzen (Freedom og The Corrections). Franzen er morsom, men ikke så til de grader at det etterhvert dabber litt av. For Franzen har mer på hjertet enn bare å være morsom.
b) Mark Haddons A Spot of Bother. Festlig og litt svart humor om dysfunksjonelle relasjoner.
Men jeg skal høre hele lydboka (jeg tror den er verdt det) før jeg kommer til konklusjonen mtp This is Where I Leave You.
Jeg leser også Homo Faber (Max Frisch), men har ikke kommet så langt ennå.
God helg alle sammen :-)
He-he.