En del uteaktiviteter i helgen, men jeg skaffer plass til å lytte videre på Alone in Berlin (Alle dør alene) av Hans Fallada. Jeg har mange timer igjen på den ennå - spørs om den følger meg inn i neste helg også. Begynner å bli ganske engasjert i persongalleriet og atmosfæren/handlingen.

Har også begynt på Full Dark, No Stars av Stephen King (flere historier som kan leses uavhengig). Lenge siden jeg har gitt S. King en sjanse. Så får vi se hva det ender med denne gangen.

Nyt været, folkens :-)
God helg!

Bare hyggelig :-)

Nei, jeg er heller ikke så opptatt av hva man må/bør lese generelt, men det spørs jo heller hvordan man definerer hva man bør/vil osv utifra egne interesser.

Interessant virker boka i allfefall, og svart humor kommer nok godt med! :-)

"Han er her igjen" har jeg på lista, ja :-) Er vel bare en sånn bok man må/bør lese kanskje?

Hørte et utdrag på audible.de og måtte nesten smile en smule da jeg hørte "Hitler" snakke pga av snakke/talemåten til oppleseren da han liksom "var" Hitler (og det hørtes snodig ut, for å si det sånn)...

http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/books/news/hitlers-return-timely-satire-or-a-joke-too-far-8508268.html

http://www.guardian.co.uk/world/2013/feb/05/adolf-hitler-novel-german-bestseller

Denne har jeg på lista, ja. Er vel bare en sånn bok man må/bør lese kanskje?

Hørte et utdrag på audible.de og måtte nesten smile en smule da jeg hørte "Hitler" snakke pga av snakke/talemåten til oppleseren da han liksom "var" Hitler (og det hørtes snodig ut, for å si det sånn)...

http://www.independent.co.uk/arts-entertainment/books/news/hitlers-return-timely-satire-or-a-joke-too-far-8508268.html

http://www.guardian.co.uk/world/2013/feb/05/adolf-hitler-novel-german-bestseller

Dobbeltspillets pris

Ian McEwan (f. 1948) er en av mine ti-på-topp-yndlingsforfattere, og jeg er alltid tidlig ute med å sikre meg et eksemplar når det er nyutgivelser på gang. Like fullt skulle det av diverse grunner ta litt tid før jeg fikk begynt på denne boka. Da jeg ved et slumpetreff snublet over lydbokutgaven på biblioteket, var jeg ikke sen om å sikre meg den, og dermed var veien til en start på boka svært så kort.

"Serena" er Ian McEwans 15. utgivelse, og omtales som "en artig roman om spioner og kjærlighet, men først og fremst en spissfindig undersøkelse av å lese og skrive". Og selv om man skulle være blant dem som mener at det har gått en viss inflasjon i at forfattere skriver om forfattere som skriver, så er denne romanen like fullt noe annerledes og vel verdt å få med seg.

Vi befinner oss i 2011, og Serena Frome - bokas jeg-person - ser tilbake på sitt eget levde liv. Hun starter med å fortelle om sin familiebakgrunn. Som ung jente var hun svært opptatt av å lese romaner, og egentlig drømte hun om å studere engelsk. Men fordi hun tilfeldigvis var god i matematikk, begynte hun å studere dette faget. Det har like fullt hele tiden vært litteraturen som har betydd mest for henne, og dette preger hennes tilnærming til livet - der det meste handler om å finne den rette litteraturpreferansen.

Mens Serena befinner seg på universitetet på begynnelsen av 1970-tallet, innleder hun et forhold til sin veileder ved universitetet, Tony Canning, en betydelig eldre - og gift - mann. Et intenst forhold som tar slutt like brått som det sluttet, og så brutalt at Serena har problemer med å komme over bruddet - mest av alt fordi hun ikke skjønner noen ting ...

Rett etter får Serena jobb i MI5, som viser seg å være en hemmelig etterretningsorganisasjon. Den kalde krigen pågår, og forholdene mellom England og Irland er anstrengt. Etter å ha jobbet en stund i MI5 får hun tilbud om å være med i et prosjekt som heter Søtmons (eller Sweet Tooth på engelsk). Oppdraget består i å rekruttere forfattere med spesielle politiske sympatier (for å styrke høyresiden i politikken), og tilby dem en slags pensjon slik at de kan ofre seg 100 % for forfattergjerningen - uten at de skal få mistanke om at MI5 står bak. På dette tidspunktet har et forhold mellom Serena og Max tatt slutt, fordi Max er forlovet med en annen kvinne.

Historien tar så en annen vending da Serena blir satt på oppdraget med å forsøke å rekruttere den unge og lovende forfatteren Tom Haley. Hun gjør grundig research og forelsker seg i tekstene hans.

"Jeg regner de første timene med tekstene hans som noen av de lykkeligste i MI5. Alle behovene mine unntatt det seksuelle møttes og smeltet sammen: Jeg leste, jeg gjorde det i en større hensikt som ga meg yrkesstolthet, og jeg skulle snart møte forfatteren. Hadde jeg betenkeligheter eller moralske kvaler rundt prosjektet? Ikke på det tidspunktet. Jeg var glad for å bli valgt. Jeg trodde jeg kunne gjøre en god jobb. Jeg trodde kanskje jeg ville gjøre meg fortjent til ros fra de øvre etasjene i bygningen - jeg var en jente som likte å få ros. Hvis noen hadde spurt, ville jeg ha sagt at vi bare var et hemmelig kunstråd. Mulighetene vi tilbød, var like gode som noe annet." (side 117)

Så skjer det som ikke burde skje. Serena og Tom innleder et forhold med hverandre, og dermed kompliseres det hele. Etter hvert som forholdet utvikler seg til noe mer, skjønner Serena at hun ikke kan fortsette å drive et dobbeltspill. Men hun orker ikke tanken på å miste Tom og utsetter og utsetter beslutningen om å fortelle sannheten. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert ...

"Serena" er en temmelig annerledes bok sammenlignet med alle tidligere utgivelser Ian McEwan har på samvittigheten, vil jeg si. Her er det intet makabert eller ekstremt (slik det pleier å være) - bare en i utgangspunktet nokså alminnelig kjærlighetshistorie ispedd en dæsj med spionthriller-kvaliteter, men uten at boka noen gang nærmer seg krim-genren. Jeg kan skjønne at spesielt fraværet av det makabre eller ekstreme skuffer de mest ihuga McEwan-tilhengerne. Samtidig vil jeg understreke at boka er meget godt skrevet (som vanlig fra McEwans hånd), og at handlingsforløpet hele tiden byr på overraskelser. Dessuten har forfatteren fanget tidskoloritten i 1970-tallets England, en tid preget av mye politiske uroligheter, ikke minst pga. IRAs aktiviteter på den tiden. Og slutten - den er så uventet og så lite forutsigbar som det er mulig å bli. Og så likte jeg veldig godt alle litteraturhenvisningene, og beskrivelsene av Tom Haleys skriveprosess.

Det er for øvrig verdt å merke seg at det er spekulert i om Tom Haley egentlig er Ian McEwans alterego, idet det er mange likhetstrekk mellom deres livshistorier. Dessuten minner Tom Haleys noveller om noen av Ian McEwans egne noveller. Hvis det er noe jeg eventuelt skulle ha å innvende mot boka, så må det være at historien ikke er like intenst levende som det jeg er vant til når jeg leser en Ian McEwan-bok. Eller kanskje det er fraværet av noe karikerte figurer som skaper dette inntrykket? Og humoren ... Den er noe fraværende her. Selv om jeg mener at dette ikke er blant de aller beste bøkene McEwan har skrevet, må det like fullt bli terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg vektlagt språket og den gode historien, som også inneholder flere historier idet vi får høre om flere av Tom Haleys novelle- og romanprosjekter. Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leste nydelig!

Når du ikke gjør noe annet enn å lese....

Hvordan fant du ut at de fleste her inne er 40+? Du er for øvrig snart der selv, ser jeg av din profil :-)
Har du en eller annen problemstilling å komme med ift alder siden du nevner 40+?
Jeg bare lurer ut ifra det du skriver :-)

Takk for svar,Grete. Tror du har rett i din forklaring her.

Jeg er enig i anmeldelsen din. Begynnelsen var best og så ble det for klisjefyllt og forutsigbart, men alikevel en grei og lettlest bok.

Selv om jeg har mottatt nye stjerner i dag er det fortsatt en differanse på 70 stjerner. Enig i at det ikke betyr all verden, men som du sier "moro lell"

Takk Kirsten. Til tross for at jeg i dag har fått 3 nye stjerner er det fortsatt en differanse på 70 stjerner. Kanskje grunnen er at en el flere har slettet profilen sin.

Det kan du (forhåpentligvis). Det jeg elsket og The Blindfold (husker ikke norsk tittel) er det beste hun har skrevet, synes jeg :-)

Det er også en del interessant å finne i The History of My Nerves, men det er en annen type bok (ikke roman) som inkluderer og bearbeider fagstoff som lettest forståes om man har referansepunkter innen hjerneforskning, psykologi og filosofi.

Det jeg elsket er veldig mye bedre enn Sommeren uten menn, synes nå jeg. Synes sistnevte var litt kjedelig, men det var overhodet ikke Det jeg elsket. Den kommer jeg til å lese igjen om en del år, tipper jeg.

Folk er forskjellige og det er like greit. Lev og la leve, sier jeg. Det må da være plass til både de intellektuelle og de som ikke er det.

http://bokelskere.no/tekst/56009/#n_56020

Fra første innlegg iovennevnte link siterer jeg:
"[---] vurderinger av om andre bruker sin intellektuelle kapasitet feil eller på en måte som gjør at andre påberoper seg en følelse av underlegenhet (noe som for meg i det fleste tilfellene ser ut til å dreie seg mer om mottakers tolkning enn intensjonen til den som anklages) bidrar til tamme og uinspirerende avsporinger."

Oppdaget i dag at jeg plutselig har fått en reduksjon på 70 stjerner og lurer på hva som er årsaken. Stjerneantallet i min egen profil (øverst på siden) stemmer nå ikke overens med det antallet du får hvis du søker på min side. Underlig. Flere som har opplevd det samme?

Wow! Har den endelig kommet ut etter alle disse årene!!!! Dette kommer til å bli gaveidé nr. 1 i tiden fremover!

Ja, dette var egentlig en viktig bok å lese - og Lippestad kan også stå for boken, så vel som for den jobben han gjorde under rettsaken. (Har blogget litt om boken)

Med selvmord som tema

Stefan Zweig (f. 1981 d. 1942) utga i løpet av sitt liv mengder med noveller, romaner og biografier, og var ansett som en av mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere i mellomkrigstiden. Da han og hans kone begikk selvmord i 1942, mens de befant seg i eksil i Brasil, på flukt fra nazismen i Europa, mistet verden en forfatter av stort format. Heldigvis lever hans skrifter videre i beste velgående - i alle fall i andre land enn Norge - og noen av novellene hans er man ganske enkelt henvist til å lese på andre språk enn norsk. Min drøm er en norsk utgivelse av Stefan Zweigs samlede verker - verken mer eller mindre!

I novellesamlingen "Amok and Other Stories" er temaet selvmordet og dets natur. Selvmordet gjør seg nemlig gjeldende i samtlige fire noveller i samlingen; "Amok", "The Star above the Forest", "Leporella" og "The Incident on Lake Geneva". "Amok" og "Leporella" er for øvrig oversatt til norsk tidligere (i hhv. 1928 og 1954), og den førstnevnte er inntatt i novellesamlingen "Amok" (hvor novellen har fått tittelen "Amokløper"), og i og med at jeg allerede har omtalt denne novellen i min omtale av denne novellesamlingen, går jeg ikke nærmere inn på den her.

I "The Star above the Forest" møter vi kelneren François som forelsker seg i den vakre polske baronessen Ostrovska, og som opplever at dette snur opp-ned på hele hans liv. Under hennes opphold sørger han hele tiden for å være i nærheten av henne, og da han hører at hun skal forlate rivieraen for å reise hjem, ser han ikke lenger noen grunn til å leve ... Vi følger ham i de siste desperate timene av hans liv, der han planlegger hvordan hans endeligt skal skje.

I "Leporella" møter vi den grå og fargeløse tyroler-kvinnen Crescentia Anna Aloisia Finkenhuber, som arbeider som tjener hos en baron og en baronesse. Baronessen har giftet seg under sin stand med en mann som litt for raskt etter ekteskapsinngåelsen viser seg å være en lykkejeger, hvis eneste formål med ekteskapet har vært å komme til penger slik at han slipper å arbeide og kun kan drive dank. Nokså raskt faller ekteparet inn i et mønster preget av gjensidig forakt for hverandre, og baronessen tar ut all sin skuffelse på tjenerskapet. Sympatien for baronen øker, og da baronessen får et nervøst sammenbrudd og drar på sanatorium, våkner kvinnen i Crescentia opp fra hennes anonyme og grå fasade. Hun oppvarter baronen etter alle kunstens regler, og selv om elskerinner kommer og går mens husets frue er utenbys, opphører ikke hennes beundring for baronen. Selv ikke da baronen og hans elskerinne omdøper henne til "Leporella", etter tjeneren til Don Giovanni i Mozarts opera, skjønner hun at de driver gjøn med henne.

Så kommer baronessen hjem igjen, og det går ikke lang tid før ekteparet atter holder på å gå i strupen på hverandre. Baronen reiser på jakt - en jakt som blir avbrutt av at han får beskjed om at hans kone har begått selvmord. Men er det virkelig et selvmord?

"The Incident on Lake Geneva" handler om en russer som blir plukket opp av Lake Geneva av en fisker i 1918. Han trodde at han skulle finne sitt hjemland på den andre siden av vannet, men kommer til et sted så totalt fremmed i forhold til det han er vant til. Han vil bare hjem til Russland, hvor hans kone og barn befinner seg, men er ute av stand til å vende hjem på grunn av den pågående krigen i Europa. Og fordi han er totalt uvitende om at krigen snart skal ta slutt, er det å nekte ham hjemreise som å gi ham dødsdommen ...

I bokas etterord skriver oversetter Anthea Bell at spesielt den siste novellene har en klar parallell til forfatterens eget selvmord i 1942. Som russeren i "The Incident on Lake Geneva", ante heller ikke Stefan Zweig og hans kone at krigen faktisk skulle ta slutt og at nazismen ville bli nedkjempet. Han hadde da vært vitne til antisemitismens fremvekst i Europa gjennom mange år (noe han spesielt gjør rede for i sin dokumentarbok "Verden av i går" - den kanskje aller beste boka jeg har lest i hele mitt liv), og fenomenet Hitler som alle i begynnelsen bare lo av og ikke tok alvorlig, kunne nettopp pga. at ingen tok det alvorlig, få virke nærmest upåaktet hen - inntil Nazi-Tyskland var faretruende nær å legge under seg hele Europa og vel så det.

"The Star above the Forest" og "The Incident on Lake Geneva" er nokså enkle og kortfattede i formen, men inneholder like fullt svært mye mellom linjene. Dessuten er disse novellene - og i særdeleshet den første - meget poetiske. "Amok" og "Leporella" er mer komplekse og sammensatte, og jeg kjente veldig på det noe uhyggelige i stemningen, spesielt i den sistnevnte novellen, som nesten har form som en kriminalnovelle. "Leporella" handler på mange måter om en misforstått lojalitet, mens "Amok" reiser mange etiske spørsmål forbundet med legegjerningen. Her er det bare å ta av seg hatten for Stefan Zweig, for det må bli toppkarakter! Terningkast seks!

Denne lyttet jeg til nå, for første gang....glitrende språklig i hvert fall, en tragi-komisk roman, mer komisk kanskje. (Og spesielt interessant blir den når man selv har vært mange år som lektor i videregående....)

Vi leier bokdata av Den Norske Bokbasen som eies av de store forlagene.

Vi har spurt Bokbasen om e-bokdata som vi kan bruke, men har ikke fått det. Jeg tror de vil ha ekstra betalt for eventuelt å la oss få bruke dem.