Heggen

Jeg drømte i natt at heggen
blomstret for annen gang
min hånd hadde sovnet hos deg
og var dryssende full av små hvite blomster
plukket i søvne.

Jeg våknet og heggen sto naken
i høstens bleke morgen
du var gått og min hånd var knyttet
fast om drømte blomsterklaser.

Jeg tør ikke åpne hånden
den som har sovet hos deg
vil ikke vite om små hvite blad
ligger knust etter nattens drøm.

Den frosne heggen står ute
med sine svarte grener
men besk søt lukt av vår i den kalde høst
slår i mot meg at ennå en natt
vil det blomstre i min hånd.

Natur

Alle de enkle urmælende ting i naturen
fyller meg med en slags medynk
eller en følelse av å ha
forrådt noe.
Glemt og til glede for ingen
holder de fast ved
sin naive gjentagelse av seg selv.
Trærne folder seg like fromt ut
mot himlen
til alle årstider,
gresset gror
ydmykt og umerkelig,
veien
vender sitt hvite ansikt
evindelig
mot solen og skyene.

Di makt

Du maktar ikkje å skapa
ei einaste frø
i den vårlege jord.
Men du kann trakke
på det som gror.

Og du kann knuse gleda
med steintunge, harde ord.

Du kann ikkje makte å stille
bladi til ro
på eit blåsande tre.

Jan-Magnus Bruheim

"Du Verner, du som har lest så mye og virker så klok, hva tror du egentlig er meningen med alt dette?" "Med hva da?"
Anders slo ut med hånden. "Dette med livet."
Verner snudde seg med en forbauset mine. "Livet? Det er vel ingen bestemt mening med det. Må det være det, da?" Anders svarte ikke. For det hadde han nok tenkt at det måtte. "Men hva vet jeg, kanskje det er det. Særlig hast er det i hvert fall aldri, det er nok det eneste jeg har forstått. For hva eller hvor er det om å gjøre å komme til?" "Nei, det var akurat det jeg spurte om."

Å lære noe er en herlig nytelse, og å virkelig kunne noe er kilden til velbehag.

Å være et fullstendig Jeg er en kunst. Man kan og man er hva man vil. Man er i større eller mindre grad et Jeg, avhengig av hva man vil.

Livet skal ikke være en roman som er gitt oss, men en roman vi selv har skapt.

Mennesket består i sannheten. Oppgir det sannheten, oppgir det også seg selv. Den som forråder sannheten, forråder seg selv. Det er her ikke tale om løgn, men om å handle mot egen overbevisning.

Dypest sett er det å filosofere et kjærtegn, et vitnesbyrd om den inderligste kjærlighet til ettertanke, om den absolutte lystfølelse ved visdom.

Å fortrenge er å spille ditt livs Oscar-rolle hver eneste dag. Det er fryktelig slitsomt, og den eneste glede du har ved dagens slutt, er å oppsummere hvordan du klarte deg i dag.

Når du ikke har lyst på flere hverdager og du har brukt opp alle feriedagene dine, hva gjør du da? Hvor kan du flykte? Det er nettopp da vi blir deprimerte, vi med selvmordstanker og snublende i nervetråder, begynner å tenke på hvordan vi kan få til å gjøre en slutt på hverdagene. For når dagene suser ubønnhørlig mot deg som tomflasker på et samlebånd du ikke klare å stoppe, da blir du overveldet. Du er ikke kjapp nok, det hoper seg opp, du får det ikke unna, det blir bare flere og flere av dem, og ingen hører deg når du roper stopp! Det er for mye, jeg får det ikke til.