Den første gangen jeg gråt – altså jeg fikk tårer av en skjønnlitterær tekst, var i min barndom. Det var Lindgrens Brødrene Løvehjerte. Som et barn kunne jeg ikke forstå eller begripe hvorfor Kavring som også var et lite barn måtte gjennomgå slike utfordringer – hvorfor han måtte være syk og sengeliggende når han egentlig burde leke, løpe og være sprudlende og glad – som alle andre barn i hans alder.
Hvorfor denne tristheten? Hvorfor var det slik – spurte jeg meg selv. Jo mer jeg spurte meg selv dette – jo lengre unna var jeg et godt (nok) svar.
Det kommer ikke som en overraskelse at litteraturen gir ikke bare oss glede, men kan også gjøre oss trist, sint og til og med frustrert iblant. Antall ganger jeg har grått som følge av en skjønnlitterær tekst kan telles med en hånd. Men de gangene har vært noen av de mest tårevåte stundene i mitt 26-årige liv. Jeg skjønner godt at dette kan høres latterlig ut. En voksen mann som snakker om hvordan fiktive karakterers tilværelse har fått hans øyekrok til å bli fylt med "saltvann".
Det at man skal la seg bevege av noe som er i bunn og grunn fiksjon - er jo tullete. Eller kanskje ikke? Hvorfor skal man utradere skillet mellom fiksjon og virkelighet? Fordi fiksjonen gir oss mer enn det å bare være fiksjon? Kanskje vi innerste skjønner at fiksjonen blir en virkelighet når vi kan sympatisere med andres ulykke og lidelse?
Når man tenker seg om tror jeg det ville vært nærmest umenneskelig ikke la seg bevege av Kavrings tilværelse eller Aljosjas tale ved steinen i Brødrene Karamasov – hvis du spør meg – personlig. Det handler ikke om det du leser er «god» eller «klassiker fra verdenslitteraturen». Det handler om det som rett og slett vekker sterke følelser hos en. Du når et punkt - hvor du rett og slett må stoppe lesinga – fordi du ikke kan holde igjen tårene. Du står opp - fordi du må tenke over lidelsen eller misgjerningen eller ulykken som fant akkurat sted. Du blir trist - så sint - for så å bli frustrert. Men så blir du utålmodig og må fortsette med lesinga. Du kan ikke la være det.
De fleste av oss er enig om at litteratur (vil jeg tro?) - som alle annen kunst er (i høyest grad) et subjektivt anliggende – på samme måte som følelser. Mange ganger har jeg hørt at god litteratur er den som får oss til å tenke, til å reflektere, til å ty til den menneskelige fornuften. Og selv om denne fornuften og refleksjonsevnen er en vesentlig del av det å være et menneske, er følelser også like viktig. Fornuft og følelser - for "å plagiere" en viss engelsk frøken. God litteratur er også den som vekker (alle) de følelsene som gjør oss til det vi er: et menneske. Som kan gjøre at vi kan sympatisere med fiktive russiske og svenske karakterer. Dette er vel det universelle med den menneskelige tilværelse?
Når var det sist gang du gråt etter å ha lest en skjønnlitterær tekst?
Min favorittkafe, mocca og Tomas Espedal = min lesehelg.
Ingvild S siterer Grand mal av Linda Boström Knausgård (side 67)
19:53, 23. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
Jeg elsket deg med en styrke og en visshet som fikk meg til å lyse. Det var som om redselen for livet hadde rent av meg. Jeg elsket deg og du elsket meg. Det var hos deg jeg kom på hvem jeg egentlig var igjen, og gjensynet med meg selv gjorde meg uendelig godt, og det vi begge nå så selvsagt tok i besittelse var uten fremtid, uten forestillinger og forhåpninger.
Mohamed A siterer Du skulle forføres av Thorleif Schjelderup (side 33)
18:00, 21. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
Vi ser hvordan politikere om og om igjen understreker sin folkelighet ved å tale «folkelig», ved å appellere til det flateste, det banaleste og det dummeste hos velgerne og tilhørerne. I virkeligheten er det disse store folkelederne som er den lille manns største fiende. Det er de som gjør ham liten, de appellerer til det dårlige hos ham, de gir ham ikke sjansen til å utvikle seg mot noe større og de fornærmer ham med sin folkelighet.
Mohamed A siterer Du skulle forføres av Thorleif Schjelderup (side 32)
06:08, 21. oktober 2012* Ingen har det som favoritt.
Tror vi i det hele tatt på demokratiet og på ytringsfrihet, skulle det aldri være bra å forfølge et menneske fordi vedkommende fremlegger et syn som sjokkerer oss. Har han rett, så bør våre fordommer brytes ned. Har han urett må vi tåle det og prøve våre egne verdier mot det syn han legger frem.
Mohamed A siterer Mimina av Erland Kiøsterud (side 95)
18:17, 13. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
'Så de ikke at makthaverne og media, som romerne og kirken før dem, førte folket bak lyset med politikken sin og nå brukte populærkulturen til å tilsløre den rå utnyttelsen av klodens mennesker og ressurser: Hvem eide sitt eget liv i dag? De lekte med begjæret til folk. I hans ungdom, fortsatte han, var det politikk, de skulle bryte lenkene, fri seg fra undertrykkelsen, selv ta styringen og fordele godene. I dag, stemmen hans nærmest skalv, besto friheten i å dyrke sin egen barndoms populærmusikk, vase rundt i et supermarked, konkurrere om penger på tv, gi seg ut på indre, åndelige reiser, eksotiske eksperimenter i sengehalmen eller utslette seg selv som menneske ved å stå på et stadion og hyle.
Ingvild S siterer Stoikeren av Baronen av Teive (side 1)
16:58, 8. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
"Århundrenes dypeste og mest dødbringende åndelige tretthet har senket seg over oss - en tretthet født av en indre visshet om det meningsløse i enhver streben og det formålsløse ved alle mål."
Mohamed A siterer For riket er ditt av Birger Emanuelsen
20:57, 6. oktober 2012 Ingen har det som favoritt.
Livet her nede var tungt. All kroppen som omga det, alt det saktegående, vedvarende. Alt som ble brutt ned, treverk som råtna, hender som ble gamle, kroppen som ble slitt ut av alt den måtte gjøre. Hvordan det fuktige var fuktig, og så satte flekker, eller hvordan hun måtte vaske av seg blodet, hvordan hun lukta, hvordan leppene hans ikke klarte å forme ordene slik de skulle være, alt dette vedvarende og evige ved livet her nede. Alt gikk forover hele tida, det fantes ikke noe annet enn dette, aldri noen pause fra ham selv, bare dette: et evig løp, en evig, gjennomstrømmende bevegelse ned mot noe mørkere, mot det som råtna eller lukta. Så hvorfor skulle han ikke be om å møte Gud? Om at en drøm skulle gå i oppfyllelse? Eller at verden, bare et lite øyeblikk, skulle ta en pause fra seg selv og slippe seg løs, glemme sitt eget vante gjenge og skjære ut av stien, løfte seg opp forbi det mørke og skitne, det som alltid sank sammen, og skrike: Lev i dette lyset!
Den perfekte trøstebok.
Ingvild S som svar til Enna L :
20:55, 22. august 2012 Diskusjon: Del den første setningen/Det første avsnittet i bøkene du leser:
Døden er bare den nålen som åpner øyet så du endelig kan se det lyset vi levde i.
Eva-Stina Byggmästar - "Den harhjärtede människan" Prolog til John Ajvide Lindqvist - Håndtering av udøde
Mohamed A siterer En tid for alt av Karl Ove Knausgård (side 106)
22:23, 6. august 2012 2 har det som favoritt.
Han sang om trærne i skogen, vannet i elven, solen på himmelen, vinden som blåste og regnet som falt. Han sang om fjellene som reiste seg over dem, fjordene på den andre siden, lyset fra båtene som kom seilende inn om natten. Han sang om høstens villskap, skogen som merket at slutten var nær og bestemte seg for å bruke sine siste krefter på en overdådig feiring av seg selv; for noen uker fråtset den i farger, til den matt og kraftløs la hodet tilbake og åndet ut: nå kunne snøen komme. Han sang om vinterens stillhet, de døde sjelene som falt som snø over markene og la seg som is over vannene; han sang om vårens lys, bekkenes sang og om sommerens fylde. Han sang om alt de hadde omkring, men likevel savnet.
Det er sjeldent at man kommer borti oversatt (og god) arabisk samtidslitteratur. Jeg anbefaler deg denne antologien her. Antologien består av dikt og noveller: http://www.amazon.com/The-Literature-Modern-Arabia-Anthology/dp/0292746628
Mohamed A som svar til Hedvig :
16:42, 14. juli 2012* Diskusjon: Poesi, noe for alle og alle burde lese....
"A Soldier Dreams Of White Lilies" av Mahmoud Darwish (1967). Diktet kan leses her:
I asked him, but don’t you love the land? My love is a picnic, he said, a glass of wine, a love affair. - Would you die for the land? - No! All my attachment to the land is no more than a story or a fiery speech! They taught me to love it, but I never felt it in my heart. I never knew its roots and branches, or the scent of its grass.
Dette diktet handler om Darwish som er i samtale med en israelsk soldat. Jeg er veldig opptatt av Midtøsten-konflikten og særlig når det kommer til hvordan litteraturen (både palestinsk og israelsk) kan moderere en av de mest polariserte konflikter i vår tid.
For øvrig den nettsiden som har lagt ut diktet er siden til et litterært prosjekt "Identity of the Soul"(film) fra noen par år siden. Det gikk ut på å "blande" Mahmoud Darwish dikt og Henrik Ibsens "Terje Vigen" - altså en slik "Østen møter Vesten". Jeg har ikke selv sett filmen - men den har fått fått mye bra omtale.
Og et annet fint dikt av Mahmoud Darwish - Ana Yusuf. Fortellingen om profeten Yusuf (bibelske karakteren Josef) er også nevnt i Koranen (Darwish inspirasjonskilde for dette diktet her):
Mohamed A som svar til Terje :
00:53, 10. juli 2012 Diskusjon: Terje siterer Bibelen Den hellige skrift : Det gamle og Det nye testamentes kanoniske bøker
Jeg vil ikke starte en (ny) diskusjon som ingen gidder å ta. Men dette er ikke helt riktig. De despotene du nevner drepte i en ideologis navn - nærmere bestemt kommunismen. Ja, kommunismen er en sekulær ideologi og et av "komponentene" er ateisme. Men nå er det også slik at Stalin drepte haugevis av kommunister (særlig offisere og partifolk) og de var jo ikke akkurat religiøse.
Når det gjelder den andre diskusjonen. Jeg er enig med Eirik ovenfor. Både Bibelen, Koranen og andre religiøse skrifter er en vesentlig del av menneskehetens kultur og historie og disse skriftene har tilført litteraturen mye - men dette er også betente "bøker" i den forstand at en god del av menneskeheten anser denne boka (disse bøkene) for å være Guds ord/inspirert av Gud (stryk hva som ikke passer). Derfor bør man være forsiktig i slike diskusjoner - ikke nødvendigvis for å være "snill" eller holde igjen det man egentlig mener - men fordi man får ikke noe fruktbar eller konstruktiv diskusjon hvis det ender med personangrep og folk går inn i "skyttergravene".
Ray Bradbury var ikke bare en enestående og fantastisk forfatter, men også en av de største forkjempere for ytringsfrihet og kunstnerisk frihet. Mot sensur. Jeg håper han blir husket for dette også.
"En trenger ikke brenne bøker for å ødelegge en kultur. Bare sørg for at mennesker slutter å lese dem." - Ray Bradbury
Hvil i fred!
Samtidig som diktene forteller én historie, er det en variasjon her både i form: fra tolinjersdikt til lengre prosadikt, og i stemning: det landlige, det urbane, det barnlige, det pubertale og det voksne, som for meg fungerer veldig godt. Jeg ser fram til å lese mer av forfatteren.
Interessant bok. Av en eller annen grunn oppdaget jeg TAV veldig sent, men dette er et godt akkompagnement til musikken.
Personlig så bryr jeg meg ikke om hva andre sier om hva jeg leser - inkludert når jeg leser i offentligheten (kollektvitrafikk, biblioteket etc). Jeg har lest alt fra Sataniske vers til Jane Austen ute i offentligheten. Hvis folk er nysgjerrige på hva jeg sitter og leser så forteller jeg dem det og hvis jeg har kommet langt i boka så kan det til og med hende at jeg anbefaler den - hvis den er god nok.
Ser at enkelte har skrevet at de mener Ned til hundene er for stillestående, men jeg opplevde boka som annerledes enn annet jeg har lest. En elegant sammenfletting av det eksistensielle og det trivielle. Den la seg som steiner i magen, sikkert fordi mye er så gjenkjennelig, og fordi Helle Helle klarte å fortelle meg veldig mye kun ved å vise det.
Mohamed A siterer Dikt i samling av Olav H. Hauge (side 21)
22:02, 8. april 2012* Ingen har det som favoritt.
EIT SANDKORN
Det var eit sandkorn
på havsens strand
som vilde skina
som perla kan
--
Og segni segjer
for visst og sant
at kornet vart
ein diamant.
--
Det vesle kornet
frå sandgrått hav
skin no på knappen
på kongens stav.
Sist sett
