Bokelskere.no

Alexander Kielland skjønte dette med å åpne med et smell: "Lauritz! Din djevelunge! Opp og klar vimpelen!" Skipper Worse sto akterut ved kahytten."

Hvordan står det til med lesevilkårene dine, kjære venn? Lesevilkårene dine er summen av indre og ytre forutsetninger for å lese. Kan du bokstavene? Det kan du nok. Kan du forstå setninger? Det kan du sikkert også. Men kan du motstå fristelsene som roper på deg når lesingen går tregt (smågodt, sosiale medier, YouTube og tv-serier)? Og har du i et liv med gode lommer til uforstyrret dyplesing? Eller kommer det store og små mennesker og sier "pappa/Ole! (hvis du heter Ole)" innen det har gått tre minutter?

Du trenger ikke full pott på alle spørsmålene over for å lese Til fyret av Virginia Woolf, men det hjelper. Jeg begynte på denne boka tre ganger før jeg kom forbi side 15. Og det skyldes mest min egen sløvhet enn avbrudd fra omgivelsene, tror jeg. Woolf har en krevende stil, med stadige sprang i perspektiver og fortellerstemmer. Og det skjer ikke så mye på det ytre planet. En gruppe mennesker vurderer å dra på tur til et fyrtårn i nærheten. Ti år senere vender en del av den samme gjengen tilbake til samme sommerhus.

Forrige gang jeg leste en modernistisk überklassiker var det bare respekten for inventaret som gjorde at jeg ikke slengte William Faulkners Larmen og vreden i veggen. Det står fortsatt som en av de verste leseropplevelsene mine.

Til fyret er noe helt annet. Den har en drømmeaktig, hallusinatorisk kvalitet. Som alle store forfattere klarer hun å sette ord på følelser som alle har, men også forvandle vår helt vanlige verden - et hvilket som helst sted i Storbritannia er scenen - med setninger. Og alt brytes opp med glassklare enkeltsetninger som feier all verdens Instagram-quotes av banen.

Det er sikkert mye symbolikk i Fyret og garantert en haug med motiver jeg ikke fikk med meg. Det gjør ingenting, det er helt greit å ha noe å glede seg i neste lesning. Utvilsomt den beste boka jeg har lest til nå i 2021.

Alle byer fortjener en forfatter som Stavanger har i Sven Egil Omdal, som kan belyse og løfte byens historie på en slik måte at det fenger både bysbarn og andre.

Denne boka forteller Stavangers historie i de siste 200 årene, og følger byens store industriprofiler fra sildefangstens storhetstid til oljealderens oppløpsside. Her er det mye om Bergesen, Bjelland, Smedvig og selvsagt Arne Rettedal, som alle ble tydeligere for meg etter denne boka.

Omdal viser hva som er Stavangers særpreg, og hvordan de har vokst fram og preget byen. Trehusbyen, kristenlivsbyen, avholdsbyen, byen med ganske lite klassemotsetninger, samarbeidsbyen, oljebyen og byen med det ensidige næringslivet. (En slags næringsmessig seriemonogami, nesten.) Alt er underholdende, småfrekt og innsiktsfullt skrevet, og andre byer nevnes sjelden uten at det følger et lite leggspark med.

LIKE GOD SOM TJUKK: Det åttende livet er en imponerende roman både i omfang og dybde. Gjennom hele 1.150 sider klarer forfatteren å holde på leseren gjennom en god, gammeldags slektskrønike. Selv om den er tradisjonell i formen så er den både tidsrelevant og moderne.

DAMEROMAN: Nino har først og fremst skrevet om damene i slekta. Selv om hun også gir plass til herrer av ymse karakter, så er det mødrene, søstrene, tantene, elskerinnene, døtrene, og oldemora som driver boka framover og som i praksis holder det gamle samfunnet i Øst-Europa sammen, tross galskapen som herjer med base i Kreml.

SUGD AV EGET BRYST: Mot slutten av romanen kan man ane at romanen har selvbiografiske trekk, men dette er ikke en svakhet, men noe som gir historien ytterligere styrke, troverdighet og autentisitet og du tviler aldri på at t livet i Georgia og det gamle Sovjet faktisk var slik.

ÅRETS BOK: Skal du lese bare en roman i år så kan det godt være denne. Det åttende livet blir du ikke fort ferdig med og ettersmaken er som varm, deilig sjokolade.

I etterordet takkes 15-20 personer for å ha vært støttespillere i arbeidet med boka. Forfatteren burde byttet ut halvparten av dem med noen nei-personer. Denne boka har for så vidt mange hendelser og situasjoner, men jeg opplevde den bare som overlesset og uengasjerende.

Gammel smerte kommer til overflaten når enken Yvonne drar til Tyrkia. Der skal hun møte sine to voksne barn, men før de kommer rekker hun å bli innblandet i en hel del greier. En gutt som samler skjell. Rike folk på båt. Et sjalusidrama. En ugle som flytter inn i feriehuset hvor hun bor. Som sagt, det skjer ganske mye i denne boka.

Mot slutten skjer en tragedie som flytter handlingen til et annet sted i Tyrkia. På de siste sidene forklarer forfatteren hva hovedpersonen har gått gjennom på det indre plan i løpet av boka, og den aller siste vrien i boka er bare helt tøysete.

To prikker for enkelte fine observasjoner, men en god roman var dette ikke.

Jeg har et nærmest ulest, innbundet eksemplar på engelsk, hvis det kan være interessant.

Det var hyggelig, Lillevi. Tankeløs- er et av diktene som jeg ofte vender tilbake til. Diktet ble først utgitt i diktsamlingen Stillheten efterpå — i 1965.

Dag Solstad er mest av alt en presis forfatter, enten han skriver om fotball eller folk. I denne tidlige Solstad -boka er presisjonen kombinert med en brennende politisk vilje. Arild Asnes 1970 følger hovedpersonen som utover 1970 gradvis sklir inn i kommunismen.

Det skjer ikke uten stor tvil hos Arild Asnes, en figur som minner mye om forfatteren. Fortellerstemmen ligger enda lenger til venstre enn hovedpersonen. Når Arild strever med ideologien, glir resonnementene over til en mer klarsynt forteller, og det er ikke alltid lett å se hvor den ene slutter og den andre begynner.

Arild Asnes 1970 er rett og slett en slags ideologisk thriller, hvor Arild omfavner en kommunisme som han på mange måter synes er latterlig. Boka må lese for alle som har tenkt å gå videre til Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vår land og Roman 1987, som handler om hvordan det gikk videre med Arild Asnes' likesinnede.

Ja, den filmen er fin!

Starter lovende med et interessant plott og tiløp til persongalleri som berører. Dessverre sklir det ut i lettbeint underholdning uten troverdige figurer og ligner mer og mer på en legeroman ( om det er et begrep som fremdeles brukes).

Det er godt mulig at Austen ironiserer over livet hun beskriver. Men ironien er i så fall så finstemt at den går over hodet på meg. Jeg tror det kan ha med kontekst å gjøre. Lesere for 200 år siden ser sikkert mange nyanser som jeg går glipp av.

Det er en viss distanse og kritisk blikk i Austens bøker, samtidig som alle ender med at kvinnene endelig finner en passende mann å gifte seg med.

TANKELØS -

Inne i alle dager er det et lite hjerte
og en åpen hånd.
Kanskje hver dag er et liv for seg.
Morgenen har sin lov og aftenen har sin
og om natten er det en krone av ild over vårt hus
ingen kan nå.

Sommerbekkens lille hvite panne
er full av tanker den ikke kan holde fast på
og hører til i en annen verden, krystallren
men flyktigere, alltid musikk.

Grankonglen faller ned som et gonggongslag
og noen netter er fulle av et bronceaktig lys.
Ørreten vandrer i sin elv som et spor
av fruktbarhet dypt i hjertet, den har
en munn som svelger og gaper uten å drikke.

Til denne verdenen hører også de aldrendes små lykker:
en katt i fanget, lave ord til barn
og alt som vokser, trådene i en vev,
tre fingerspor på vinduene om aftenen,
det er for smått til å nevne men det er
kanskje det lave gresset i vårt liv,

den grønne bølgen som skyller om strandens sten
og bekken med den hvite pannen,
tankeløs, full av musikk.

Rolf Jacobsen (1907-1994) Diktet er hentet fra diktsamlingen Alle mine dikt, utgitt på Gyldendal i 1990.

Last ned den digitalpolitisk korrekte utgaven av denne boken gratis fra Standards Ebooks Project: https://standardebooks.org/ebooks/jane-austen/pride-and-prejudice

PAIN HAS AN ELEMENT OF BLANK

Pain has an element of blank;
It can not recollect
When it began, or if there were
A day when it was not.

It has no future but itself,
Its infinite realms contain
Its past, enlightened to perceive
New periods of pain.

Emily Dickinson, 1830-1886