Bokelskere.no

Troverdig er handlingen ikke, men artig fortalt med et uvanlig persongalleri, fra katten Nøstet i evig slummer på kopimaskinen, til fullmektig Adamsberg selv. Som vanlig har nok ikke oversetteren hatt det helt enkelt med innslag av dialektord og ordspill, men kommet fra det med briljans. Ett poeng for det!

Ett poeng for glimrende oversettelse som ikke kan ha vært helt enkel - tenk på ordspill, humor og rim i "Led oss ikke i fristelse, og frels oss fra hun blonde"! Romanen minner meg om bøkene til Fred Vargas, uvanlig persongalleri og nærmest lyriske innslag. Men Perrins bok er kronologisk så krøkkete at jeg må innrømme jeg nesten falt av mot slutten. Synd. Boken ville tjent mye på en mer kronologisk fremstilling. First things first!

crime and punishment

Mr. Sanderson was the principal of
my high school
and it seemed that much
of the time
I was in Mr. Sanderson’s
office
and I had no idea
why
the teacher would send me down
with a sealed
envelope.
Mr. Sanderson would open the
envelope
read the enclosure
and then look at
me.
«well, here we are
again!
we just can’t behave ourselves,
can
we?»
he always said the same
thing.
I rather liked the idea of
being bad
but I had no idea
that I
was.
I didn’t protest
because
I thought that
the teachers were
stupid
and that
Mr. Sanderson was
stupid
so
there was nobody
to protest
to.
certainly not
my parents
who were more stupid
than
any of
them.
«all right,» Mr. Sanderson would
say, «go into the phone booth,
close the door
and don’t come out until I
tell you
to»
it was one of those
glassed in phone booths with a
little seat.
all the times I sat there
the phone never
rang.
and it was stuffy
in there.
all you could do in there
was think
and I didn’t want to
think.
Mr. Sanderson knew that.
there was magazines in
there
but they were all dull,
fancy ladies
magazines
but I read them
anyhow
and that really made me
feel bad
which was what Mr.
Sanderson wanted.
finally
after one or two hours
he would bang on the
door with his big
fist and yell, «ALL RIGHT,
YOU CAN COME OUT OF THERE
NOW
AND I DON’T EVER WANT TO
SEE YOU IN HERE AGAIN»
but
I’d be back
many times
never knowing
why.
finally
like somebody doing
time
I got out of that
high school
and it was a couple
of years later
that I read
in the newspaper
that Mr. Sanderson
had been
prosecuted
fined and
jailed
for
embezzlement of
school
funds.
while I had been
in that phone booth
diddling with
myself
that son of a
bitch
had been making
his
moves.
I felt like
going down to
the jail
and dumping a
bunch of
Ladies’ Home Journal
on him
but of course
I didn’t.
I felt good enough
about it
just the way it
was.

-Charles Bukowski
-The Last Night Of The Earth Poems - 1992

poetry

it
takes
a lot of
desperation
dissatisfaction
and
disillusion
to
write
a
few
good
poems.
it’s not
for
everybody
either to
write
it
or even to
read
it.

• Charles Bukowski

• The Last Night Of The Earth Poems -1992

Møtet mellom Olav og Lavrans står beskrevet i kapittel XV i Olav Audunssøn i Hestviken. Olav har reist med båt til Oslo for å gjøre noen ærend og i mellomtiden har isen lagt seg, så han må komme seg hjem på annen måte.

Olav har overnattet på en såkalt skytningsstue, og der treffer han Lavrans for første gang. Han tilbyr seg å hjelpe. De drar hjem til Lavrans på Skog for å hente varme klær og uthvilte hester.. På gården møter Olav kona Ragnfrid og den lille sønnen Håvard.

Lavrans følger Olav et stykke på veien før de skiller lag.

Machiavelli er misforstått!

Alt han vil med denne boka er å komme inn i varmen igjen hos makthaverne i Firenze, etter at han ble tvunget i politisk eksil. Derfor skrev han Fyrsten, en bruksanvisning i hvordan makthavere skal holde på makt. Den er tettpakket med praktiske tips, og har så mange stilige enlinjere at man skulle trodd boka var skrevet for å bli sitert som memes på sosiale medier.

Boka har fått mange merkelapper i de 500 årene som er gått siden den ble skrevet, og er slett ikke noen svartebok som vil forderve leseren. I likhet med noen andre politiske filosofer har Machiavelli en nokså skjematisk sjakkspillforståelse av virkeligheten. Hvis A, så B. Virkeligheten er sjelden slik. Boka har heller ikke noe forhold til ideologier, men prøver å skape orden i det politiske kaoset som Europa var før de sterke nasjonalstatenes framvekst.

Men ja, Machiavelli er bløt om hjerterøttene selv om alle i dag tror han er en kyniker. Boka begynner med en über-smiskete hilsen til "den Ærverdige Lorenzo de' Medici", som boka er tilegnet. Og helt til slutt, etter 150 sider med matematisk dosering av hva som skal til for å beherske makt-faget, kommer kapittelet som rett på sak heter "Oppfordring til å befri Italia fra barbarene", hvor alle følelsene kommer ut: Hvorfor skulle Italia, Romerrikets etterkommere, bli herset med av all verdens naboland? "I hver manns nese stinker barbarveldet." Who ya gonna call for å hive utlendingene ut og gjøre Italia great again? Medici-slekten, mener Machiavelli.

Til tross for Machiavellis lærebok skulle det gå mer enn 300 år før Italia ble samlet. Det er fortsatt et av Europas mest regionaliserte land, med "fyrstedømmer" som får hjertene til å banke hardere enn staten klarer.

Tre kvinner i Toronto får livene sine ødelagt av Zenia, som tar mennene deres (og mer til), en etter en. De tror hun er død, men plutselig er hun tilbake i byen. Det er tid for et oppgjør med Zenia.

Dette er den åttende Atwood-boka jeg leser på kort tid, og nå vet jeg hva jeg går til: I Atwoods bøker er nesten alle mellommenneskelige relasjoner maktkamper. Det er like greit å tro det verste om andre og lete etter deres egentlig motiver, godhet og raushet er for idioter som ber om å bli utnyttet. De tre hovedpersonene i Røverbruden har sår fra oppveksten, og bakgrunnshistoriene deres er skikkelig fine. De tror de har funnet en venn i Zenia, men hun er destillert kynisme. Vend det andre kinnet til, og du får en på trynet der også.

Jeg kan godt like å lese om sleipinger, men synes ikke denne boka lykkes helt. Zenia blir bare kjip, uten særlige motiver å bli klok på. De tre kvinnene som blir manipulert er litt for teite til at jeg synes synd på dem. Jeg synes avslutningen lar for mye bli hengende i lufta, og forfatteren kommer nesten ut av boksidene i sitt forsøk på å tolke fortellingen for oss.

Hva er poenget med å lese et helt forfatterskap i kronologisk rekkefølge? Den største gleden er å se hvordan forfatteren kretser rundt mange av de samme motivene, men gjerne med større intensitet og naknere desto mer modent forfatterskapet blir.

Katteøyet er den dystre tvillingromanen til Dronning Orakel, som hun skrev 12 år tidligere. Miljøet, scenene og romanfigurene ligner kraftig, men denne boka vrir seg ikke over i komikken. Den går rett inn i det grusomme og holder oss der. Som alltid hos Atwood handler det om makt mellom mennesker, og mest om nådeløsheten mellom barn. (Når dine barns venner er ekstremt høflige mot deg, lytt til den lille alarmklokken du hører.)

Det er også noen meta-nivåer her. Når hovedpersonen, kunstneren Elaine, blir intervjuet av et magasin, nekter hun å godta noen av premissene som journalisten legger. Aller minst vil hun bli stemplet som feministisk kunstner.

Jeg innbiller meg at det er forfatteren selv som snakker, tre år etter verdenssuksessen Tjenerinnens beretning.

Tempoet i boka synker utover boka, og den kunne godt vært kortere. Men det er ikke nok til at jeg dropper sekser-terningen.

Det er ei 98 prosent perfekt bok, bare den overflødige epilogen trekker ned. I sin sjette roman traff Atwood planken på en helt annen måte enn i de forrige bøkene. Denne har en roligere stil og et helhetlig univers, og historien vikler seg nydelig ut.

Kjønnskampen er flyttet til framtiden, og som i alle gode dystopier blir jeg A) imponert over det hvor godt settingen er bygd opp, B) skremt over tegnene til denne galskapen i vår egen samtid og C) imponert over hvor treffsikker forfatteren er i mange av sine spådommer.

(En helt annen ting: Jeg har hørt en del på U2s gode gamle Achtung baby i det siste. Når de synger "Don't let the bastards grind you down" i "Acrobat", er det en hyllest til det latinske sitatet som går igjen i denne boka, eller har de tatt det fra et annet sted???)

Hyggelig at du likte boken, Lillevi.
Ja, det er en rå og ærlig beskrivelse av å være kunstner og alkoholiker. Og en uro ligger der. Det er vel en del av alkoholismens vesen som gir seg til kjenne. Som gjør at man lengter tilbake til de skapende og gode stundene med alkohol innabords, og i tankene fortrenger den rå virkeligheten. Jeg leser det som om forfatteren har et bevisst forhold til denne problematikken.
Og ja, boken passer godt i en lesesirkel.

Jeg skjønner ikke hvilke uttrykk du sikter til her?

Kor ska' vi reis hen? Jo, til en oppdiktet karibisk øy, i hælene på journalist Rennie Wilford. Originaltittelen er perfekt, for det er mye kropp i denne boka, stort sett vold. Rennie har overlevd brystkreft. Hun er tilbake i jobb, på tur for å skrive en lettbeit reisereportasje. Hun vikler seg inn i alle slags dårlige relasjoner på øya, og boka ser også tilbake på dårlige forhold hun har hatt før. Denne boka er like deprimerende som Life before man, bare under en varmere himmel og etter hvert på en mye mer blodig måte. Hovedpersonen er merkelig distansert, selv når hun sitter i en blodig celle.

Som vanlig er plottet mindre viktig enn skildringen av hovedpersonene og dynamikken mellom dem. Ikke les Margaret Atwood hvis du liker å tro på det gode i mennesket: Alle relasjoner er maktspill hvor det handler om å dominere den andre med alle mulige midler.

I følge Etymologisk Ordbog - Hjalmar Falk og Alf Torp er «farm» en last i båt.

Farm: (norsk= ladning i baad), oldn. farmr, hører til vb. fare og er etymologisk samme ord som osax. farm «reise» og oht. farm «baad» samt oslav. pramū «baad» (se pram); sml. oldn.
far «farkost», ags. fær «reise».

Så lærte jeg noe nytt i dag også. :)

Så bra at Mine bilder kanskje får bli med på ferie.
Jeg må innrømme at Kverneland sin bok om Munch er den eneste tegneserieboka jeg har lest. Boka ble kjøpt som bursdagsgave til gemalen for noen år siden. Jeg var litt spent på mottakelsen, men boka falt i smak. Han strør ikke rundt seg med lovprisninger i tide og utide, men syntes at denne boka var artig og med uttrykksfulle tegninger.
Dermed leste jeg også boka - og måtte si meg enig.:)

Det er mange gode bøker du har fått foreslått her! Tror jeg benytter noen av forslagene selv også.
Mine forslag til deg er i en annen sjanger, men disse to høyst ulike bøkene, med kunst som fellesnevner, - har til sammen gitt meg både glede, innsikt, ny viten og ettertanke.

I 2013 ga Steffen Kverneland ut en stor tegneseriebiografi over Edvard Munch. I 2019 ble boken kåret til en av de viktigste bøkene det siste tiåret av NRK.
Den biografiske tegneserien om Munch er noe av det morsomste og mest lekne som noen gang er skrevet om kunstneren - ifølge Elin Kittelsen som anbefalte boken i P2.
Jan Erik Vold skrev i Dagsavisen at Steffen Kverneland er internasjonal stor. Han er et geni i mine øyne.

Den andre boka er Mine bilder - essays, om kunst og alkoholisme av Sverre Bjertnæs

Skarpt og åpenhjertig om beruselse og kunstverk. 24 velskrevne essays eller miniportretter av kunstnere og deres bilder, og en utleverende beskrivelse av seg selv som tung dranker i 20 år - skrev Stein Roll i Adresseavisen og ga terningkast 5.
I Klassekampen skrev Kåre Bulie: Med et avbalansert blikk ser Sverre Bjertnæs tilbake på et liv fylt av store mengder alkohol og kunst - egen og andres. Mine bilder er blant mye annet en fra-mørket-til-lyset-historie, men forfatteren er altfor reflektert til at han kunne ha skrevet en nyanseløs variant av en slik bekjennelsesfortelling. Jeg kjedet meg ikke et øyeblikk i selskapet hans.

Diamonds and Rust

Well, I’ll be damned
Here comes your ghost again
But that’s not unusual
If’s just that the moon is full
And you happened to call
And here I sit
Hand on the telephone
Hearing a voice I’d known
A couple of light years ago
Heading straight for a fall

As I remember your eyes
Were bluer than robin’s eggs
My poetry was lousy you said
Where are you calling from?
A booth in the midwest
Ten years ago
I bought you some cufflinks
You brought me something
We both knows what memories can bring
They bring diamonds and rust

Well, you burst on the scene
Already a legend
The unwashed phenomenon
The original vagabond
You strayed into my arms
And there you stayed
Temporarily lost at sea
The Madonna was yours for free
Yes, the girl on the half-shell
Could keep you unharmed

Now I see you standing
With brown leaves falling all around
And snow in your hair
Now you’re smiling out the window
Of that crummy hotel
Over Washington Square
Our breath comes out white clouds
Mingles and hangs in the air
Speaking strictly for me
We both could have died then and there

Now you’re telling me
You’re not nostalgic
Then give me another word for it
You who are so good with words
And at keeping things vague
‘Cause I need some of that vagueness now
It’s all come back too clearly
Yes, I loved you dearly
And if you’re offering me diamonds and rust
I’ve already paid

• Joan Baez
• Diamond and Rust - tekst og musikk Joan Baez -1975
  (Joan Baez is singing to her former lover Bob Dylan, fondly reminiscing about their 1960s affair.)
  Kilde:songfacts.com